Norge, Finland og Russland – naboer i nord

Sjekkes mot framføring

Kjære venner,

Alexander og jeg er glad i gå på ski. Vi hadde en fin tur i skogen rett utenfor Oslo i fjor. Jeg skal ikke si hvem som vant.

Hvert år i mars går det et norsk-finsk-russisk skirenn ved stedet vi på norsk kaller ”Treriksrøysa” - altså grensemerket på fjellet ”Muotkovaara” – som markerer punktet der Norge, Finland og Russland møtes. Årets skirenn var det 15. i rekken og samlet 1500 deltakere.

Dette skirennet gir et talende og godt bilde av forandringene som har skjedd siden jernteppet ble trukket til side for 20 år siden. Både Norge og Finland har kommet langt i å gjøre grensen til Russland mer om til en bro fra å være et hinder, ja, til å bli en skiløype. Dette er også hovedtema for mitt innlegg: Grensene mellom landene her i nord og øst som en bro. Mulighetene for samarbeid, da den kalde krig tinte opp.

Og slo sprekker. Og dagen i dag passer jo egentlig godt til nettopp dette perspektivet. Hele Europa markerte i går at det er 20 år siden portene sent på kvelden fra Øst- til Vest-Berlin ble løftet opp, til alles overraskelse, og vi har sett de sterke, symbolske TV-bildene, igjen og igjen, ungdommene oppe på muren, soldatene som hugger løs på sprekkene, forbundskansler Kohl med tårer i øynene. Murens fall.

Jeg har tatt med meg et kart, som dere ser bak meg. Det er riktignok ganske grønt og blått – men viser mye av den nordlige halvkule, nordområdene, fra et litt uvant perspektiv. Landegrensene er heller ikke så tydelige her, noe som er meningen. Både på norsk og finsk har begrepet for ”nord”, det ”nordlige”, ”norden”, ”pohja”, både geografisk, historisk, politisk og mytologisk mening. Det handler om visjoner, vyer, forgjettede land- og havområder (ja, tenk bare på beskrivelsene i ”Kalevala” – om ferden til ”Pohjola”!), naturens livsviktige ressurser.

I nord er ikke handelssamarbeid med Russland noe nytt. Fra midten av 1700-tallet til 1917 drev nordmenn og russere aktiv handel - ”pomorhandelen”. Korn fra Russland ble byttet mot fisk fra Norge. Det var god kontakt mellom den norske og den russiske befolkningen langs kysten. En slags ”russenorsk” ble snakket. På slutten av 1800-tallet bosatte norske familier seg langs kysten av den russiske Kolahalvøya for å drive fiske og handel. Noe som tok brått slutt etter den russiske revolusjonen. Mange av de norske bosetterne ble ofre for Stalins utrenskninger.

Finland har naturligvis satt varige merker etter seg i norsk og russisk del av nordområdene. Dette var jo et fellesområde for ulike folk og kulturer i århundrer, en smeltedigel og møteplass, for å bruke moderne ord. I første halvdel av 1700-tallet begynte finner å utvandre til Nord-Norge. Uår i Finland og rike fiskerier i Norge lokket. På slutten av 1800-tallet utgjorde de finsktalende en fjerdedel av det totale folketallet i Finnmark. For hundre år siden snakket flertallet av folk i Vadsø by finsk. Finske veiskilt og stedsnavn var og er det mange av, som det i dag er nye veiskilt på russisk i Kirkenes. 

1.

Hvorfor henter jeg fram dette? Jo, det første av fem korte poenger jeg har for mitt innlegg, er følgende: I historien om det norsk-finske som det norsk-russiske forholdet, har folk-til-folk-dimensjonen vært et dominerende perspektiv.

Folk-til-folk-dimensjonen ”mykner” forholdet, gir det substans, karakter og gjør det mindre ”teoretisk”, sammenlignet med hvordan forholdet kanskje kan være for de land som primært møter Russland på myndighetsnivå.

Også i dag er den norske befolkningen i nord en viktig drivkraft i norsk russlandpolitikk. Jeg får telefoner, e-post eller sms (vel, jeg har ikke egen blogg som Alexander...) fra folk i Nord-Norge som har sterke meninger om vår politikk i forholdet til Russland. - Norske bedrifter som ønsker at det skal bli lettere å ta inn russisk arbeidskraft. - Ordføreren i Sør-Varanger, i Norges nordligste fylke Finnmark, ønsker en norsk ”konsulatfilial” nær den norsk-russiske grensen på russisk side, for å gjøre det lettere for russerne her å søke om visum.

Da grensen mot Russland igjen ble åpnet på begynnelsen av 1990-tallet, var befolkningen i Finnmark raskt ute med å ta i bruk de mulighetene denne situasjonen ga. Disse kontaktene har siden bare vokst. På myndighetssiden har vi lagt stor vekt på å utvikle dette kontaktnettet, og vi har gitt mye økonomisk støtte til ulike samarbeidsprosjekter. Om lag 3.000 grensepasseringer i 1990 har økt til nesten 110.000 i dag over den norsk-russiske grensen. Det er tall som forteller.

Denne kontaktflaten folk-til-folk spiller en helt sentral rolle i et lavspenningsperspektiv. Dette er et kjernepunkt i vår Russlandspolitikk.

Det interessante er: Den nordnorske befolkningen har presset på i disse spørsmålene. Bedrifter i en region med stor mangel på arbeidskraft vil ansette russere. Nordmenn vil ha besøk av sine russiske venner, slektninger, kolleger. Og det er i dag over 670 russiske studenter i Norge som tar høyere utdanning.

I effektiviseringen av vårt eget visumsystem har vi hatt stor nytte av de finske erfaringer. Vi er ikke i nærheten av Finlands 750.000 visum til russere årlig, men volumet av norske visum til russere øker. Vi er nå i forhandlinger med Russland om en ordning for lokal grensetrafikk, som vil gjøre at befolkningen i grenseområdene – innenfor 30 km på hver side – vil kunne krysse grensen visumfritt. Det vil være et viktig tiltak for å fremme grensenært samarbeid. Grensen som en bro.

Både i Murmansk og St. Petersburg er det et godt samarbeid mellom norske og finske utenriksstasjoner. I nord arbeider vi for å få til en samlokalisering av den finske og det norske generalkonsulatet – ja, en god illustrasjon på at våre land står sammen i nord. 

2.

Så, punkt nummer to: Vi høster nå fruktene av både Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet. Begge representerte starten på samarbeid med Russland etter avslutningen av den kalde krigen.

Dette samarbeidet har omfattet omtrent ”alt”, fra utveksling av kor og fotballag, til målinger av luftforurensning og tuberkulosebekjempelse. Samarbeidet har gått fra å være tildels humanitær bistand til vitenskapelig og økonomisk samarbeid.

Etter disse 15-20 årene med samarbeid med Russland om smått og stort, synes vi å se at russerne ”stoler mer på oss”, hvis jeg kan formulere det slik. De mistenker ikke lenger at vi har en slags ”skjult agenda” bak samarbeidsbestrebelsene i nord. Og russerne sier det selv, før vi sier det: At lavspenning i nord er en hovedmålsetting.

Det er kanskje på disse internasjonale møteplassene at samarbeidet med Russland fungerer aller best – de regionale rådene – Barents, Østersjø, samt Arktisk råd. Det er interessant.

I Barentsrådet leverte Russland fra seg formannskapet til Sverige under utenriksministermøtet i Murmansk i forrige måned, og de har holdt god aktivitet i alle Barentssamarbeidets arbeidsgrupper i to år. Næringsliv, transport og logistikk er viktige temaer. Også i Arktisk råd spiller Russland en viktig rolle. Et sentralt tema er å utvikle et internasjonalt samarbeid om søk og redning i havet i nord, siden skipstrafikken kommer til å øke. 

3.

Jeg nevnte skiløpet ved ”Treriksrøysa”. Norge og Finland deler grense med Russland; Norges grense er 196 km, mens Finlands grense mot Russland er 1.313 km (og kun 28 km kortere enn Finlands samlede grense mot Sverige og Norge) – men foruten dette, er våre to lands historie med Russland svært forskjellig. Naboskapet med Russland gjør nok likevel at vår holdning skiller seg fra de andre nordiske landenes. Med felles grense følger utfordringer som må løses i fellesskap. ”Northern Finland is organically linked to the north of Norway and Russia”, som Alexander Stubb sa det i en god tale om Finlands arktiske politikk i Rovaniemi 29. september i år.

Mitt tredje punkt er derfor dette: Naboskapet gjør at vår holdning til Russland må være løsningsorientert og pragmatisk.

Vår holdning skal selvsagt også være fast og solid. Som små naboer må vi være konsekvente. Om ”den store naboen” tror at den kan bruke makt for å presse ”den mindre naboen”, så må den mindre ha evne og vilje til å si stopp.

Jeg mener vi har gode erfaringer fra å kunne være både faste og forutsigbare – og samtidig samarbeids- og løsningsorienterte. Det vi vet, er at vi ikke kan løpe fra vår geografi – om noen hadde trodd det. Vi må forholde oss til våre naboer, selv om de opptrer på måter vi ikke liker. Det er gjennom langsiktig, gjensidig forpliktende samarbeid at kan vi oppnå endring.

Både Norge og Finland har i alle år hatt samarbeid med Russland, også under den kalde krigen, og det er flere ting å være stolte av. Ett eksempel: Det er vel neppe noen andre steder i verden hvor to land, Norge og Russland, på en så god måte har greid å forvalte fiskeriene sammen. I mer enn 30 år har vi hatt krevende forhandlinger om bærekraftig utnyttelse av fisken i Barentshavet. Resultatet er det best forvaltede havet i verden, for å skryte litt av akkurat det.

Jeg opplever også at Russland ”fungerer” – for å bruke det uttrykket - i et interessebasert, praktisk samarbeid. Vi greier å arbeide oss fram til løsninger – pragmatiske løsninger. Også når vi er uenige.

Dette praktiske samarbeidet gir oss en kunnskap om Russland som mange land ikke har. - En plattform til å diskutere andre, mer prinsipielle problemstillinger. Dette opplever sikkert finske aktører også.

Men, selvfølgelig, se på kartet: Vi har ”lille Norge” og ”store Russland”. Et meget asymmetrisk forhold. Og samarbeidet er ikke alltid enkelt heller. Uansett er og blir Russland en svært viktig dimensjon for oss, i vår utenrikspolitikk. - Mens for Russland er neppe Norge helt av samme betydning, som bare ett av svært mange naboland – og kanskje, sammen med Finland – blant de ”minst kompliserte naboer”.

Forskjeller i politisk kultur – og når det gjelder verdier, for å bruke det begrepet – vanskeliggjør samarbeidet med Russland. Det siste året har flere menneskerettighetsforkjempere og journalister i Russland blitt drept eller trakassert. Bakmenn går fri. Ytringsfriheten har trange kår, i et land der myndighetene ser ut til å ønske å ta stadig sterkere kontroll. I Nord-Kaukasus øker problemene, og det går knapt en dag uten at noen blir drept. Alt dette er svært bekymringsfullt.

Vi må fastslå at vi ikke har svaret på hvor Russland vil ende opp i sin transformasjon. En russisk forsker kalte sitt land for ”Lost in transition”. Vi ser med uro på demokratiets virkemåte og domstolenes manglende uavhengighet. Men - på den positive siden: Ingen har gitt en så ærlig og direkte analyse av det russiske samfunnets politiske og økonomiske problemer som Russlands egen folkevalgte president, Dimitrij Medvedjev, i en artikkel han skrev for et par måneder siden.

Men bakteppet er også dette: Den globale finanskrisen rammet Russland hardt, selv om vi ser en viss stabilisering av den økonomiske nedgangen nå. Vi så en jevn vekst de siste årene i russisk bruttonasjonalprodukt på rundt 6-7 % årlig, men man regner med en nedgang på 7-8 % i år. Industriproduksjonen har gått kraftig ned. Arbeidsledigheten har gått kraftig opp. Utenlandske investeringer er halvert. Og investeringer innenlands er redusert som følge av manglende tilgang på lån.

Noen av de større selskapene – norske og andre utenlandske – har opplevd store utfordringer, som f.eks. telekommunikasjonsselskapet Telenor. Det er et klart mer uforutsigbart klima for de selskapene som opererer i områder som russerne ser på som sine strategiske sektorer.

Det er likevel mitt inntrykk at norske mellomstore selskaper, som er engasjert i det vi kan kalle ikke-strategiske sektorer, har det lettere enn de store og synlige. Det forhold at de klarer seg – og at russiske selskaper kan lykkes også hos oss – det er med på å knytte nye bånd som bidrar til å normalisere forbindelsene. Flere og flere norske bedrifter engasjerer seg nå i Russland. Bare i Murmansk i nord er over 20 norske selskaper etablert.

4.

Mitt fjerde punkt griper tilbake til betydningen av regionalt og internasjonalt samarbeid. President Medvedjev understreker i artikkelen jeg nevnte - ”Fremad Russland!” – formet som et brev til det russiske folk – at landet må utvikle sin ensidige råvareøkonomi – og at samarbeid med andre land er en av metodene for å modernisere økonomien. Også andre strategiske dokumenter det siste året peker i samme retning: Den russiske sikkerhetsstrategien og Arktis-strategien framhever samarbeidet med andre land som viktig for utvikling av kunnskap og økonomi. Det er verdt å merke seg.

Men for å oppnå bedre samarbeid er Russland også nødt til å gjøre noe med rammevilkårene for utenlandske selskapers engasjement i landet. I ”Doing business” - rapporten for 2010 rangeres Russland som nummer 120 av 183 når det gjelder ”næringsvennlighet”... Det gjenstår å se om Russland greier å omsette sine uttalte ønsker om samarbeid til konkret handling.

Ett virkemiddel på veien mot bedre rammevilkår er russisk tiltredelse til WTO. For land som Norge og Finland er det ekstra viktig at Russland integreres i internasjonale forpliktelser og mekanismer.

Dette gjelder ikke bare innenfor det økonomiske feltet. Norge var talsmann i Nato for å gjenoppta samarbeidet med Russland etter Georgia-krigen. Vi tok klar avstand fra den militære maktbruken. Men her hadde også Georgia et klart ansvar, og vi kan ikke la denne striden føre til at alle dører stenges. Jeg er også glad for at EU og Russland igjen diskuterer samarbeidsavtale, og for at det russisk-amerikanske forholdet synes å ha fått en ”re-start” på mange områder.

Alexander Stubb snakket om Østersjøsamarbeidet. Norge tar over Østersjørådets formannskap neste år. Jeg tror utviklingen har vist at det var en god ting at Norge ble medlem av Østersjørådet samtidig som Danmark ble med i Barentsrådet - at alle de nordiske land nå er medlemmer i de to rådene, samt i Arktisk Råd – ja, alt dette tydeliggjør at bygningene i denne arkitekturen står sammen. De nordiske land har også tatt konsekvensen av dette ved å gå inn i strukturen for Den nordlige dimensjon.

Det spennende nå er at Norden er i økende grad en sentral aktør i regionens utenriks- og sikkerhetspolitiske dialog. Årsakene er mange. Det handler om økonomiske realiteter, og om gode kontakter mellom regjeringer og parlamenter, men kanskje særlig om et stadig bredere internasjonalt samarbeid på tvers av organisasjonene Nato og EU. Det tar tid å endre ”gammelt” tankegods, men et dokument som Stoltenberg-rapporten - om styrket, praktisk nordisk utenrikspolitisk samarbeid, som de fem regjeringer nå drøfter oppfølgningen av – har gitt oss alle en vitamininnsprøytning, både når det gjelder overordnet perspektiv og konkrete samarbeidsforslag.

Stubb orienterte om EU-strategien for Østersjøregionen som også Norge blir berørt av. Vi har støttet arbeidet med den, gitt våre skriftlige bidrag i høringsprosessen, og ønsker å delta i gjennomføringen. Samtidig har vi vært klare på at Russland bør se det som interessant å knytte seg til strategien. 

5.

I forholdet til Russland er det jo slik at Norges tyngdepunkt er lenger nord enn det er for Finland og Sverige. Våre strategidokumenter har derfor nordområdene som overskrift. - Siden 2005 har de nordlige områdene vært utpekt som et strategisk satsningsområde, for norsk utenrikspolitikk og innenfor andre samfunnssektorer.

Og dette er mitt femte og siste punkt som jeg skal avslutte med: Noen ord om Norges nordområdestrategi. Målet med den er å skape bærekraftig vekst og utvikling i nordområdene. - Legge forholdene til rette slik at folk i nord kan bygge en tilværelse i levedyktige lokalsamfunn, med framtidsrettede arbeidsplasser, gode helse- og utdanningstilbud, og med rike natur- og kulturopplevelser. Det innebærer å utnytte mulighetene til økt internasjonalt samarbeid om ressursutnyttelse, miljøforvaltning og forskning, gjennom tettere kontakt særlig med våre partnere i nord - Russland, Finland og Sverige.

Én ting vi må huske på – ja, se på kartet – er at våre lands befolkninger i nord bor lenger fra sine hovedsteder enn fra hverandre. Ordføreren i norske Sør-Varanger er oftere i den russiske Nikel, vennskapskommunen, enn hun er i Oslo.

Under Barentsrådsmøtet i Murmansk i oktober ble det arrangert et økonomisk forum med sterk deltakelse fra norske og finske bedrifter. 60 norske deltok. Det er også økende interesse fra finske bedrifter mot Murmansk – og det er svært gledelig - dere er velkomne!

Alle som har territorium i nord opplever de samme utfordringene: Med en så spredt befolkning: Hvordan kan vi sikre kvalifisert arbeidskraft som er nødvendig for å utnytte de rike naturressursene der? Hvordan kan vi skape ny økonomisk aktivitet uten å skade den sårbare arktiske naturen? Hvordan håndterer vi den økende interessen for nordområdene fra land utenfor regionen? Den beste tilnærmingen til disse utfordringene er for meg: Nær dialog, felles svar, felles handling. Maksimalt samarbeid mellom våre land i nord vil gi fordeler til alle.

For å ta ett felt: Øvelser som ”Barents Rescue” er illustrerende. Flere ganger har Norge, Finland, Sverige og Russland gjennomført store kriseøvelser. Bakgrunnen er at ved en stor ulykke så kan det være lenger til redningspersonell, utstyr og sykehus i eget land enn i nabolandet. Derfor øves det på redningsaksjoner på tvers av grensene i regionen.

Norge har en kort landegrense til Russland og det er den felles forvaltningen av havet, Barentshavet, som er vår største samarbeidsutfordring. Jeg nevnte det norsk-russiske fiskerisamarbeidet. I tillegg arbeider vi for å harmonisere regelverk før russerne åpner sitt første offshore-felt ute i Barentshavet. Statoil som har lang erfaring fra værharde felt i nord, er engasjert i utviklingen av Stockman.

Stockman-utbyggingen har skapt store forventninger i regionen. Murmansk håper på store økonomiske ringvirkninger. Det samme gjør selvfølgelig Finnmark. Finanskrisen kan selvsagt påvirke fremdriften. Investeringene til nye store felt er svært høye, og Russland må foreta tøffe prioriteringer i sine investeringer. Men når prosjektet kommer i gang har Norge, Finland og Sverige selskaper som står klare til å delta i arbeidsmulighetene som skapes av utbyggingen. Flere av dere er sikkert her i salen.

Vi ser også økende interesse for Arktis fra andre kanter av verden. Land som Kina og Sør-Korea ønsker å bli observatør i Arktisk råd. En rekke land utvikler sin egen Arktis-strategi. ”Den arktiske skattekisten åpner seg”, skrev Helsingin Sanomats sjefsredaktør Janne Virkkunen i en leder nylig (25.10.09) om dette fenomenet. Jeg tror det er tre hovedgrunner til den økte internasjonal interesse, og jeg vil runde av mitt innlegg med dette:

Først – så handler dette om de menneskeskapte klimaendringene. Den arktiske isen smelter. Arktis gir oss en plattform for kunnskap og forskning for bedre å forstå dynamikken i klimaendringene.

For det andre – og mye som en konsekvens av issmeltingen – skipsfarten ser mot Arktis. Cruisefart til Svalbard er en vekstbransje. Mange mener at kommersiell skipsfart gjennom den nordøstlige passasjen vil bli mulig om ikke mange år. Kanskje kan det redusere avstanden til asiatiske havner med 40 %.

For det tredje – lagrene av olje og gass på sjøbunnen blir mer tilgjengelig. Fortsatt trenger vi tid til å utvikle ny teknologi for å kunne operere under de arktiske forholdene. Investeringskostnadene er enorme. Men vi ser i hvilken retning det går.

Jeg tror vi kommer til å se mye mer aktivitet i havområdene i nord i framtiden. Da må vi arbeide for at dette ikke skal være en trussel mot miljø og sikkerhet, men tvert om bidra til å trygge livsgrunnlaget og livskvaliteten for folk.

Kunnskap er én nøkkel. Vi styrker derfor utdannings- og forskningsinstitusjonene i nord. To eksempler: Planene om å etablere et internasjonalt senter for klima og miljø i Tromsø. Og vi har lansert et forskningsprosjekt innen marin bioprospektering i nord; kartlegging av de levende ressursene i havet.

Fortsatt skal vi videreutvikle olje- og gassvirksomheten på norsk side i nord. Om 10-15 år kan denne virksomheten bli en sentral motor i næringsutviklingen, både fra egen sokkel og deltakelse i utviklingen på russisk side. Men vår petroleumsvirksomhet skal skje bare der – og bare når – vi vet at den kan foregå på en miljømessig forsvarlig måte, og skje i sameksistens med andre næringer basert på levende ressurser.

Med andre ord, kjære venner,

Nordområdene – i likhet med Østersjøregionen - er i rivende utvikling og har et stort potensial for samarbeid mellom norske, finske, svenske og russiske aktører. Jeg opplever å ha en god dialog med Finland og med min gode venn Alexander om samarbeidet i nord – og om samarbeidet med Russland. Den finske arven og påvirkningen i nord er blitt holdt varm. – Og ingen andre steder i Norge enn i Øst-Finnmark er det så tett med saunaer!

Takk for oppmerksomheten.