Forsterket engasjement for atomnedrustning

Med unntak av enkelte ildsjelers innsats har det de siste årene vært for lite oppmerksomhet om atomnedrustning. Det tar Morten Bremer Mærlis bok sikte på å gjøre noe med. Han har skrevet en bok om en av vår tids viktigste saker. Den vil bidra til kunnskap, debatt og engasjement. Jeg ønsker det velkommen.

Vi trenger et aktivt sivilt samfunn i arbeidet med atomnedrustning, på samme måte som vi har hatt behov for det i de langvarige og komplekse prosessene som førte frem til forbud mot landminer og klasevåpen. Når forfatteren også etterlyser et like sterkt offentlig engasjement på atomvåpenområdet som på klimaområdet, så er jeg hjertens enig.   

*****

Atomnedrustningen på 1990-tallet stanset opp for noen år siden. Men kampen må føres videre. Det er mye som kan gjøres og gevinsten vil være stor om vi lykkes.

USAs nyvalgte president Barack Obama har programfestet en sterk vilje til å arbeide for atomnedrustning. Det er et svært positivt signal. Amerikansk lederskap er av avgjørende betydning i mange internasjonale sammenhenger. Særlig når lederskapet kobles til vilje til dialog, samarbeid og felles løsninger. Det er nettopp en slik tilnærming Obama-administrasjonen har tatt til orde for fra første dag.

USA og Russland må gå i bresjen med hensyn til nedrustning. Disse to landene har mer enn 95 prosent av verdens kjernefysiske arsenaler. De må styrke sine tosidige nedrustningsavtaler. Den viktigste – Start-avtalen – løper snart ut, og den må gis nye ambisiøse mål.

Tillit må bygges mellom USA og Russland, for det er underskudd på slik tillit i dag. Men med nye krefter ved roret både i Washington og Moskva, må vi tørre å håpe på at utestående problemer, som USAs rakettskjoldsplaner og Russlands suspensjon av sin deltakelse i Avtalen om konvensjonelle styrker i Europa (CFE), kan bli løst. Vi har alle lagt merke til at det har kommet løfterike signaler om at de to stormaktene er innstilt på å gjenoppta en konstruktiv dialog om slike utestående sikkerhetsutfordringer.

*****

Kjernefysisk prøvestans er viktig i nedrustningsarbeidet. Fra norsk side oppfordrer vi derfor USA, Kina og atommaktene utenfor Ikke-spredningsavtalen om å ratifisere Prøvestansavtalen, slik at den kan tre i kraft.

Verden har store overskudd av spaltbart materiale, både til våpenformål og fredelige formål. Forhandlinger for å forby produksjon av slikt materiale til våpenformål bør igangsettes umiddelbart.

På dette området synes ikke hovedproblemet å være verken amerikansk eller russisk politikk, men snarere at atomvåpenstater som Kina, Pakistan og India vil holde muligheten åpen for ytterligere produksjon av våpenanvendelig, spaltbart materiale.

Ett konkret tiltak som jeg mener alle atommaktene burde kunne slutte seg til, og det uten å sette sine strategiske sikkerhetsinteresser over styr, er å etablere lengre beredskapstid for bruk av kjernefysiske våpen. Her er en varslingstid som telles i dager bedre enn timer. Og uker er bedre enn dager.

Ikke-kjernevåpenstater kan også bidra konkret til atomnedrustning. Norge har i mange år finansiert opphugging av atomubåter i Russland. Vi støtter et samarbeid som pågår mellom norske og britiske institusjoner om overvåking av atomnedrustning. Også britiske myndigheter har ønsket dette samarbeidet velkommen. Det er gledelig at norsk kompetanse kan brukes direkte i nedrustningssammenheng.

*****

Ikke-spredningsproblematikken er behørig omhandlet i denne boken – og med rette. Gitt dagens realpolitiske virkelighet, er det nær sagt utenkelig med omfattende atomnedrustning uten at vi har vanntette ikke-spredningsregimer.

Vi må ikke undervurdere betydningen av at Iran, Nord-Korea eller andre stater ønsker seg atomvåpen eller ønsker seg de nødvendige forutsetninger for å kunne fremstille slike våpen. Over 40 land har i dag nødvendig teknologi for å skaffe seg atomvåpen, noen i løpet av kort tid, noen på lengre sikt. Faren for en dominoeffekt er reell. Iran og Nord-Korea må ikke få muligheten til å sette farlige presedenser.

Antallet sivile kjernekraftverk i verden synes å øke betydelig i årene som kommer. Spredningsutfordringen som vi står overfor i denne sammenheng, er at produksjon av brensel til sivile kjernekraftreaktorer lett kan misbrukes til fremstilling av materiale til våpenformål.

Det er unødvendig at alle land som utbygger sivil kjernekraft skal ha egen brenselsproduksjon. Det er fullt mulig å ha en internasjonal brenselsbank som kan levere brensel og ta ansvaret for tilbakeføring av brukt brensel. Norge støtter derfor Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) sitt arbeid på dette området fordi vi må gjøre alt vi kan for å bidra til ikke-spredning.

Vi bør også være bekymret for risikoen for kjernefysisk terrorisme. Her må vår strategi være å sikre farlig spaltbart materiale maksimalt. Forslaget om en brenselsbank må sees i dette perspektivet.

I tillegg drives mange sivile forskningsreaktorer i dag med høyanriket uran, som også kan anvendes til våpen og som kan representere en mulighet for terrorister. Norge har bidratt til å igangsette en prosess for å erstatte høyanriket uran med lavanriket uran i slike reaktorer.

Jeg vil i denne sammenheng ta avstand fra et resonnement, som av og til blir fremført, om at kjernefysiske våpen er nødvendig som en trussel mot terrorister. Det er meningsløst. Terrorister som måtte angripe mål for eksempel i vestlige land, vil ikke etterlate seg noen returadresse og uansett ikke føle seg truet av atomvåpen.

*****

Vår ambisjon for norsk utenrikspolitikk er en FN-ledet verdensorden basert på samarbeid mellom statene, og dette gjelder også på nedrustnings- og ikke-spredningsområdet. Vi arbeider for et effektivt fokus på disse spørsmålene i FNs generalforsamling. Det er også viktig at Sikkerhetsrådet er involvert i slike saker. IAEA, som er FNs ”vaktbikkje” på ikke-spredningsområdet, må styrkes og gis tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre sine kontrolloppgaver på en betryggende måte.

Norge er aktiv i det store globale regimet for eksportkontroll av ulike typer våpen og teknologi. Vi er en profilert statspart til Ikke-spredningsavtalen og de andre konvensjonene som forbyr masseødeleggelsesvåpen.

Nato er en annen arena. Vi ønsker en debatt i Nato om hvordan arsenalene av taktiske atomvåpen i Europa kan reduseres. Vi mener at atomvåpnenes plass i internasjonal politikk bør reduseres, og at også Nato kan være en pådriver for dette. Derfor søker vi å utvikle et samarbeid mellom likesinnede Nato-partnere om dette spørsmålet.

I andre sammenhenger er det nordiske samarbeidet sentralt. Og noen ganger allierer vi oss med EU. Eller med representanter for grupper som står for ulike perspektiver i nedrustningsarbeidet. I syv-landsinitiativet har vi mobilisert Nato-land, en atomvåpenstat og alliansefrie land i et forsøk på å oppnå global enighet om hvordan atomvåpenspørsmålene bør håndteres.

I Norge er vi så heldige at det er en stor grad av tverrpolitisk enighet om atomvåpenspørsmålene. Dette gir oss tyngde og kraft på de internasjonale arenaer.

De fleste av oss deler visjonen om en verden fri for kjernefysiske våpen. Jeg tror vi også deler målet om å oppnå økt sikkerhet for alle land på et lavere rustningsnivå enn tilfellet er i dag.

Alle stater har rett til å ivareta sin sikkerhet. Men det er avgjørende at ivaretakelse av egen sikkerhet ikke skaper mindre sikkerhet for andre. Ingen blir i lengden sikrere av det.  

Oslo, februar 2009

****** 

For mer informasjom om boka, se forlagets nettsider.