Historisk arkiv

Lansering av Norads resultatrapport 2009

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Oslo, 30.11.09

- Jeg mener denne rapporten bidrar til en nødvendig nyansering av debatten med hensyn til hva bistand kan bidra til og hva som ikke kan oppnås gjennom bistand, sa miljø- og utviklingsminister Erik Solheim da han fikk overlevert Norads resultatrapport for 2009.

Takk til Norad for en veldig spennende rapport som vil bli studert med stor interesse. La meg få trekke opp noen egne perspektiver, før vi skal debattere dette seinere. 

Denne rapporten bidrar i veldig stor grad til den nødvendige oppklaringen av hva som kan oppnås gjennom utviklingspolitikken og hva det er mindre sannsynlig at kan oppnås.

Vi har den siste tida hatt en debatt gående blant annet i Klassekampen og Samtiden. Jeg ønsker denne debatten sterkt velkommen. Men vi skal insistere på at debatten må bli mer nyansert. Det er en tendens til at man roter sammen helt ulike perspektiver og kaller det det samme. I mye av bistandsdebatten blir synspunkter fra leire som sier det stikk motsatte av hverandre, puttet i den samme sekken. Som i den pågående debatten der Bjørn Amland sier noe og andre som står Fremskrittspartiet nær, sier noe helt annet. Men det slås sammen under kategorien ”bistandskritikere”.

Bakgrunnen  for dette er at det har vært for lite debatt om bistanden og debatten er derfor fortsatt  umoden.  Denne rapporten bidrar til en nødvendig opprydning. Den setter fokus på at bistand redder liv. Det er faktisk er all mulig grunn til å være stolt av at millioner av liv er reddet fordi folk har fått en nødvendig vaskine, fordi de har fått mat, eller fordi de har fått en utdanning som har satt dem i stand til å komme ut av fattigdommen.

Bistand kan også bidra til å holde sammen stater som det er grunn til å anta ville ha brutt sammen uten. Paul Collier har regnet seg fram til at et gjennomsnittlig statssammenbrudd i Afrika koster 2-300 millarder kroner. Hvis statssammenbrudd kan ha blitt forhindret gjennom bistand, så er det i seg selv et fantastisk positivt resultat.

Det er lett å peke på bistandsprosjekter som har hatt betydelig lokal og regional effekt. Der det er vanskelig å dokumentere en sikker effekt av bistand - og der det jeg tror vi må erkjenne at det er begrenset hva bistand kan utrette - er i forhold til statsbygging. Der har bistanden en rolle å spille kun i den utstrekning den understøtter et politisk prosjekt. Likeledes er det vanskelig å gjennom bistand skape den selvforsterkende økonomiske veksten man får når man har et livskraftig næringsliv og investeringer som bidrar  til å dra et land ut av fattigdom, slik vi for eksempel har sett i Kina og India. Bistand kan imidlertid bidra til å skape de nødvendige rammebetingelsene rundt dette. Jeg føler til at rapporten bidrar til denne nødvendige grenseoppgangen.

En av årsakene til at den unyanserte nedrakkingen av bistanden har et rom, er at det er en utbredt tro på at alt i verden går fra vondt til verre. Det gjør det ikke. Det går fra vondt til litt bedre til enda bedre i verden. La meg ta to personlige opplevelser fra de siste tre ukene. For drøyt to uker siden besøkte jeg Acre-provinsen i Brasil. Der var jeg også for 17 år siden. Da var dette en utpost dominert av mafialiknende strukturer som forfulgte og myrdet representanter for den gryende sosiale bevegelsen. Ingen tenkte på miljøvern eller utdanning. I dag styres provinsen av folk med opphav i de samme sosiale bevegelsene. De bruker 30 prosent av budsjettet på utdanning og har redusert avskogingen til tilnærmet null. Etter å ha sittet i 6 år har president Lula 76 prosent oppslutning. Det er selvsagt fordi folk ser at det går framover.

Sist uke besøkte jeg Indonesia. For ti år siden ble landet av mange dømt til å gå i oppløsning i krig og fattigdom. De gjennomførte et demokratisk valg for få måneder siden der presidenten fikk 60 prosent av stemmene. Landet har en betydelig økonomisk framgang og i Banda Ache, som jeg besøkte, er det i dag ikke mulig å se spor etter etter tsunamien. Alt er gjenoppbygd der hvor 200 000 mennesker døde for få år siden. Det er fordi Indonesia er en fungerende stat som kan ta imot bistand og bruke den på en effektiv måte.

Tilbake til utgangspunktet: Jeg mener denne rapporten bidrar til en nødvendig nyansering av debatten med hensyn til hva bistand kan bidra til og hva som ikke kan oppnås gjennom bistand. Kan vi få debatten over på det grunnlaget skal vi ønske den velkommen. La oss ta den ut og gjøre den bredest og sterkest mulig. Det vil vi alle tjene på.

Takk til Norad! Jeg gleder meg til debatten etterpå.

****

Les rapporten på NORADs nettsider