”Hvorfor Nord-Norge er viktig for Norge”

Teksten er basert på utdrag fra en direkte avskrift (lydopptak) av talene

Takk til rektor – og takk til alle for at jeg får komme hit. Jeg føler at det å komme hit er litt som å komme ”hjem” når vi snakker om nordområdene, og det er fordi jeg nå i fire år har erfart at her er det partnere, samarbeidspartnere, og her er det ”utfordrere” til det vi startet høsten 2005; å sette nordområdene på kartet i Norge og internasjonalt.

I disse fire årene som utenriksminister – og ikke minst også nå de siste ukene under valgkampen – har jeg vært mye rundt universiteter, høgskoler og videregående skoler i Norge.

Jeg tenker at akkurat det er vår plikt – som politikere. Dere – som har startet studiene – dere skal leve lengst i landet – og dere har tatt et strategisk valg om å satse på det dere skal bidra med i dette landet.

Jeg har skrevet en bok om ”å gjøre en forskjell”, og dette uttrykket ”å gjøre en forskjell” tror jeg står sentralt i alle menneskers liv. Vi ønsker å gjøre en forskjell, enten det er i forhold til våre nærmeste eller overfor mennesker som bor lengre unna. Vel, nå har jeg de siste dagene vært på universitetene i Agder, Oslo, Bergen og i Trondheim – og nå videre nordover (som her i Bodø, Narvik og Harstad) – ja, det synes jeg hører hjemme.

Et langt sprang: Det er nettopp avholdt valg i Afghanistan. Et poeng i den sammenheng: Sett fra mitt ståsted er det altfor få som har muligheten til å ta valg, til å gå til valg. Det finnes land i verden der det ikke er valg, og det finnes land i verden der det er livsfarlig å ha valg. Det var valg i Afghanistan i forrige uke og flere titalls mennesker ble drept. Det har også vært valg i Iran – en farse – og også der ble folk drept; de ble undertrykket og de som skulle stille måtte forhåndsgodkjennes av et høyere råd.

Vi har et demokrati og vi har valg hvert fjerde år, det vil si lokalt og hvert fjerde år til Stortinget. Og det pågår en intens valgkamp nå disse få ukene vi er inne i. Jeg mener selvfølgelig å si at dere skal stemme på meg og oss og det vi står for... Arbeiderpartiet er mitt parti... Vel. Men: Viktigst av alt er at dere stemmer! De som ikke stemmer, ignorerer noe av det viktigste vi har i vårt samfunn.

*****

Tittelen jeg har fått på det jeg skal si videre, er ”hvorfor er Nord-Norge er viktig for Norge?” Vel, da tenker jeg: Er det for å få høre alle ”de pene tingene”. Og er det egentlig noen grunn til å spørre?

Det er viktig for meg å understreke nå – etter fire år, og det er naturlig at jeg gjør nettopp det nå etter fire år – og det er, at ikke bare er Nord-Norge viktig for Norge i et nasjonalt perspektiv fordi Nord-Norge er en naturlig del av Norge – og en viktig del av Norge – og det bor folk her, det er betydelige ressurser her – ja, mest ressurser pr. innbygger – det er hav og land og mennesker – og alt dette innebærer store muligheter og et stort ansvar.

Jeg pleier å si at Norge har seks ganger mer hav å ta vare på enn land. Vi er en ”havnasjon”. Og vi har bygget vår havpolitikk på en utrolig vellykket deltakelse i internasjonalt samarbeid ved at havretten har gitt oss rettigheter og ansvar. Og det er klart at dette ”havblikket” vi ser herfra – ja, det holder å sitte i cockpiten under innflyvingen til Bodø slik jeg gjorde i dag – for å forstå dimensjonen av dette – alt havet – og ansvaret vi har, for havet.

Vel – i et utvidet perspektiv – for meg som bor i Oslo: Sentrum for nordområdene er her oppe, hos dere. Og jeg er blitt klar over at min jobb, og regjeringens perspektiv, er å forankre nordområdene som et nytt, norsk, europeisk og globalt sentrum. Intet mindre. 

Det betyr – og det er det jeg tenker å snakke litt mer om; hva krever dette av oss? Og hva gir det oss av muligheter? Hvilke feil kan vi gjøre, og hvilke riktige valg kan vi ta, bør vi ta?

*****

Jeg skal – helt kort, for dette har jeg snakket om tidligere her (i Bodø og Tromsø) – men alle her i dag var neppe til stede da:

Da vi overtok regjeringsansvaret i 2005, så definerte vi nordområdene som regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Det var et valgløfte den gang – og den samme setningen kommer til å stå i en ny regjeringserklæring.

Og så til et perspektiv jeg kommer tilbake til flere ganger:

Dette er ikke ”kvartalspolitikk”. Det er heller ikke ”neste budsjettårs politikk”. Vel, det er alt det også, men dette er i første rekke et generasjonsperspektiv.

Det handler om å gå inn og ta på pulsen:

Store endringer skjer i vår del av verden som utfordrer oss – meg som utenriksminister, andre statsråder, deg som forsker, student, elev eller lærer: Det skjer endringer som vi ikke merker fra en dag til en annen – men som vi merker for eksempel når ”været går opp og ned”.

Og så har vi det jeg ofte kaller ”driverne” for dette – i nordområdesatsingen? La meg nevne tre sentrale forhold:

Først – det gjelder klima.

Vi får håpe det ikke er klimaet som gjør at vi har en så fin dag (her i Bodø) i dag. Men klimaet endrer seg og som jeg har sagt mange ganger: Arktis er som kanarifuglen i kullgruvene. Dere husker hvordan de gamle britiske gruvearbeiderne tok med seg kanarifugler i kullgruvene – og at de svimte av når det var dårlig med luft.

Vi kan se konsekvensene av klimaendringene i nord, det smeltende polhavet og den smeltende isen. Polhavet, Arktis og nordområdene er et ”utstillingsvindu” for alt dette.

Det betyr at hvis vi skal ta med oss folk opp for å vise dette – så er det et sted vi faktisk kan dra til – det finnes et utstillingsvindu. FNs generalsekretær reiser dit, til Svalbard kommende mandag (31. august) for å se, med egne øyne.

Derfor har vi også et kjempeansvar for å lykkes i København under klimaforhandlingene – og vi må lykkes med vår egen klimapolitikk. På Grønland er det nå grønt og der er land. Nå fjerner isen seg og et ”nytt” hav vokser fram. Dette er ikke bare i Norges interesse og vår egen nysgjerrighet – nei, hele verden ser mot dette.

Og da kommer det opp spørsmål om seilingsruter, om ressurstilgjengelighet, mange store spørsmål knyttet til geografi, energiressurser, transport, m.v. – ja, vi har ”en heftig miks” av ”ingredienser”.

Historisk, opp gjennom tidene, har slike ressurser, og spørsmålet om tilgjengelighet, vært forbundet med konflikt, med krig.

Det må ikke bli det her. Men dette ligger som sagt rett ”utenfor vår stuedør”, og det er vårt ansvar å være med på å styre dette.

Så klima er derfor en ”driver”, som nevnt. Og klima kommer til å være en ”driver” gjennom hele mitt liv og gjennom hele deres liv. Dette århundre kommer til å ha en ”klimadriver” – og uansett hva vi foretar oss av politiske beslutninger, så er denne prosessen i gang.

*****

Det andre ”driveren” er Russland, som ikke lenger er Sovjetunionen, Russland som er vår nabo i øst, og som vi har om lag 200 km landegrense til, og en uavklart havgrense. Vi har hatt et ryddig og godt naboskap til Russland i alle år – et naboskap i over ett tusen år – og vi har aldri vært i krig mot hverandre.

Dette er et stort land, hvor det skjer fundamentale omstillinger. Det er utfordrende for Russland, og utfordrende for landets naboer og samarbeidspartnere. Vi vet ikke sikkert hvor utviklingen går. Russland er et demokrati, men vi vet ikke hvilken vei utviklingen her tar.

Og så, for det tredje, er det ressursene. De har alltid vært her. Rett her ute, rett ute i havet – i hele dette området – det er energiressurser, som vi finner, som må lokaliseres, og hvor vi må spørre oss; skal vi utvikle dem, og på hvilken måte? Og det er de nye ressursene – oppdrett av torsk (havbruk), marin bioprospektering, m.v.

*****

Dette er tre tunge ”drivere”. Og da er poenget mitt – Norges utfordring og Norges mulighet – å møte utfordringene i dette landskapet. En ting har endret seg siden jeg ble utenriksminister; i dette området – nordområdene – er det nå langt større internasjonal interesse og fokus enn i 2005, og ulike samarbeidskonstellasjoner, som f.eks. Arktis-samarbeidet, samarbeidet i Barentsrådet, Østersjøsamarbeidet, m.v.

Hva er da vår oppgave i forhold til dette? Jeg har brukt en del tid på å få fram følgende: 

Behovet for å oppdatere ”våre mentale kart” – våre ”indre bilder”. Og med det mener jeg at det er helt menneskelig – ja, det ville psykologer kunne fortelle oss, at vi danner oss – og fastholder – ”et bilde” av at ”sånn og sånn er verden”, og vi holder oss til det; ”sånn” er naboen, ”sånn” er mor og far, ”sånn” er vennene, og ”sånn” er byen jeg bor i.

Og så forandrer alt dette seg hele tiden, og det eneste konstante i historien er forandring, og akkurat det strever vi mennesker veldig med. For vi har behov for trygghet og noe som ligger fast.

For så må vi forsøke å forstå endringene, og det er det fascinerende med historiefaget. Det er essensen i de gode historieforelesningene; at når alt kommer til alt, så er det eneste permanente i historien forandring.

Og det viktige er å ha evnen til å oppdatere de mentale kartene; hva vi ser, hva er det vi ser av endringer nå? Dette er en stor utfordring for mennesker, og ikke minst så har vi det jeg kaller ”et frossent strategisk bilde” fra den kalde krigen; Sovjetunionen der, Norge der, og ”vestmaktene” – alt det ”ligger på plass”.

Vi må utfordre og oppdatere dette. Det går på det strategiske bildet i hele disse nordområdene. Fra Tokyo til Washington; hva skjer i nord, hvordan berører det våre interesser? Og jeg er helt overbevist om – noe jeg har gitt uttrykk for fra dag én i denne jobben – at Norge må være delaktige i denne utviklingen, bevisst på vår rolle i den, og vi har bare ett valg – og det er å ligge i front. Vi må ha som utgangspunkt at ingen må ha mer kunnskap om de viktige forholdene i nord, om det som skjer i nord, enn vi. En annen ambisjon enn dette mener jeg at vi ikke kan ha som vårt nasjonale ansvar. Vi må forstå det nye strategiske bildet, og vi har å gjøre med en nabo som fortsatt er en stor utfordring, fordi det er en litt ”uforutsigbar nabo” – for å si det slik – men det er ikke lenger et totalitært regime.

Vi har det tradisjonelle øst/vest-bildet, Warszawapakten/NATO; alt dette er passert, men fortsatt er det spenninger mellom Russland og Europa og USA. Vi må være med og analysere, forske på og forstå disse endringene. Vi må også forstå konsekvensene av at det nordlige Norge, hele nordområdene, er et senter for ressurser, og vi må skaffe oss kunnskaper om og ”eierskap” til alle disse ressursene.

Vi må forstå hva det virkelig vil si at ”havet er et sentrum” for Norge, havet står i sentrum for Norge. Jeg nevner det igjen; vi har seks ganger mer hav, havbunn, havoverflate enn landområder. Vi er nummer 130 i størrelse blant alle verdens land når det er snakk om innbyggertall, men vi er på 75. plass om det er snakk om Norges landområde, og hvis man legger til hav og havbunn, så er Norge det 15. største området i verden.

*****

Og så er det ulike veier til verdiskapning, ulike måter å forstå verdiskapning på. Jeg har lyst til å ”slå tilbake” mot dem som sier; ”hva ble det egentlig til med denne nordområdeutviklingen?”, ”hva ble det til med hele nordområdesatsningen?”, ”hvor er alle millionene, motorveiene?”, osv. Budskapet mitt er enkelt: Det finnes ingen annen oppskrift for verdiskapning i nord enn det gjør for verdiskapning i sør eller andre steder: Dette vil alltid være en kombinasjon av hva vi får til sammen, gjennom kapital, ressurser og folk.  

Det handler om nærvær og aktivitet; vi må være tilstede på arenaene i nord.

Dere er til stede, dere bor her, dere studerer her. Og det betyr for eksempel at det ikke er uvesentlig at vi har folk som er på Svalbard med store kunnskaper, og at vi er i stand til å være tilstede med Kystvakten vår i de store havområdene, at faktisk Jan Mayen og Bjørnøya er viktige ”eiendeler” i dette store landskapet. Alt dette handler om aktivitet på de sentrale områdene, som gir verdiskapning og nærvær i områdene, enten det handler om fiskeressursene, olje/gass, m.v.

Kunnskap er navet i den nordområdesatsningen som ble lansert i desember 2006. Som trengte viktig stimulans fra det offentlige for å komme videre. Kunnskap er og blir selve navet. Og regjeringen har gjennom den periode vi har sittet, bevilget i overkant av 1 milliard kroner til flere prosjekter som kan komme i gang og stimulere kunnskapsmiljøene i nord.

Så er det dette: Partnerskapsmodellen er den måten vi skaper verdiskapning på i Norge; partnerskap mellom offentlig og privat, mellom nasjonale og utenlandske og mellom ulike miljøer på kunnskapssiden. Den 12. mars i år i Tromsø la statsministeren fram dokumentet ”Nye byggesteiner i nord”. Vi mener vi nå har laget et fundament gjennom de fire årene, et kunnskapsfundament.

Men, så er også dette viktig: Dette er et generasjonsprosjekt. Vi leser i avisene om folk som sier f.eks. at ”jo, men nå blir jo Stockman forsinket, og det har jo ikke kommet fram noen nye store funn av olje og gass, og...”. Nei til det vil jeg si: Fra dag én har jeg vært tydelig på at nordområdesatsingen kan ikke være avhengig av ett olje- og gassfelt. Stockman er og blir et stort prosjekt; det kommer til å vare i mange år, men framdriften vil være avhengig av en lang rekke forhold.

Men denne planen – ”Byggesteiner i nord” – vil jeg oppfordre dere alle til å lese; den er ordnet område etter område – kunnskap, miljø, energi, urfolk, fiskeri, og så videre. Det er vår ambisjon å gjennomføre dette – skritt for skritt – noe som er det jeg kaller den ”gode, gamle sosialdemokratiske” måten å skape verdier på. Jeg vil derfor slå tilbake overfor pessimistene.

*****

Det finnes også mange spennende nyvinninger – selv om jeg samtidig minner om, som jeg har sagt her og andre steder nordpå i foredrag tidligere; ”de tre t’ene”: Ting tar tid. Når ting er stort og viktig og krever mye av mange – så vil Ting ta tid.

La meg nevne noe:

Vi har særlig lagt vekt på klima og miljø. Et mer helhetlig varslingssystem for Barentshavet – ”Barents Watch” – som vil gjøre det mulig å overvåke skipsaktivitetene i dette store området.

Vi har området marin bioprospektering. Nå kommer Helga Pedersen og Sylvia Brustad hit om noen få dager, og vi snakker både om ny lovgivning, kunnskapssenter og nye investeringer.

Planleggingen av et nytt isgående forskningsfartøy.

Oppdrett av torsk. Havbruk.

Det er snakk om et betydelig kunnskapsløft i nord. Senteret f.eks. her (på Høgskolen i Bodø) er jo inspirasjon i den metoden å jobbe på. Det er offentlig/privat, det er et nærvær av engasjerte selskaper, undervisning og forskning, og det er norsk/internasjonalt – særlig med russisk medvirkning. Dette vekker oppsikt internasjonalt. Dere er virkelig i stand til å svare på konkrete utfordringer.

Vi har opprettet et professorat i maritim logistikk, hvor Høgskolen (i Bodø) er en del av selve dette ”kunnskapsnavet”. Ja, hva er ”maritim logistikk”? Jo, det handler om transport av varer for skip i nye havområder; et samarbeid mellom skipsnæringen, norske myndigheter og læresteder. Igjen et partnerskap – og her står dette miljøet (i Bodø) helt sentralt.

Fra Forskningsrådet er 600 millioner kroner satt av til nordområderelatert forskning i år.

I Stavanger finner vi ledende samarbeid mellom tyske og norske miljøer på energifeltet.  Det kommer flere.

Nytt senter for miljø og klima i Tromsø. Her er vi ledende. Som en utkikkspost. En global utfordring: De kraftige klimagassene; svært negativt, men det positive er at det er mulig å gjøre noe med det. Norges satsning på CCS.

Framtidens verdiskapning – rammeverket for denne utviklingen – er kunnskapsbasert.

Helhetlig forvaltning er et annet stikkord. I 2006 var det slik at ”kjært barn har mange navn”; noe mente at ”her skal vi lete – og her skal vi inntil videre ikke lete”. Og dere vet jo mer enn noen andre mye om dette. Utgangspunktet i debatten – om Lofoten og Vesterålen.

Da jeg vokste opp, var det store spørsmålet ”ja eller nei til oljeboring nord for 62. breddegrad”. Og det var ”greit i sør” – men ”ikke greit i nord”. I dag er vi altså ved et annet skille. Vi har Goliat og vi har Snøhvit, og denne diskusjonen er nødt til å gå videre.

Vi har nå en helhetlig forvaltningsplan for Barentshavet og de nordlige områdene – ja, dette er i seg selv et eksportprodukt internasjonalt. Stadig flere kommer til oss og spør hvordan vi har kombinert og veid ulike hensyn. Utrede og forberede Barentshav-utbygging.

Betydelig kultursatsing. Ny kulturavtale med Russland. Stort satsningsområde; et kulturløft også i nord. Og urfolksatsing på næringsutvikling.

Og så er det noe som det for meg i UD kanskje er lettest å få øye på: Betydningen av å utvikle sterk kompetanse på havrett og internasjonal rett. Der må Norge være best. For vi har store interesser i utviklingen av regelverket her. Hav og sokkel, folkeretten, Svalbard, aktivitetene på Svalbard, interessene til denne nordligste delen av Norge, integriteten, og så videre. Den internasjonale interesse for nordområdene er sterkt økende. Her en dag møtte jeg på mitt kontor i Oslo Frankrikes nyutnevnte ambassadør for arktiske spørsmål, han er tidligere statsminister.

Jeg nevner alt dette fordi jeg er opptatt av å tegne et nytt bilde av nord, oppdatere våre ”mentale kart”, som jeg nevnte.

Lærestol/professorat-ordninger er viktige; fjernmåling, endringer i klima/miljø, helse i nordområdene.

Igjen, kunnskap er navet.

Oppdrett av torsk og havbruk er en stor mulighet for kystnasjonen Norge; viktigheten av det å ha kunnskap om hva det vil si å forvalte torsk på den måten; ”torskens histologi”, leste jeg et sted. Historikk? Nei, det var ingen skrivefeil. Og jeg vet at det ligger inne en søknad hos oss om støtte over tre år på 1,6 millioner kroner, Bodø og Tromsø; jeg er oppmerksom på dette.

Høsten 2005 lanserte vi programmet vi kalte ”Barents2020”, som skulle være et kunnskapsprogram som hadde som mål ”å tette kunnskapshull”. Dit har vi løftet inn mer ressurser hvert eneste år, slik at vi kan være tilstede fortsatt der. Dette har finansiert det nevnte maritim logistikk – prosjektet, og det har finansiert et HMS-prosjekt med Det norske Veritas og flere andre samarbeidspartnere. Og flere læreverk- og e-læringsprosjekter.

Igjen: Kunnskap. Det viktigste skjer i hodene våre.
 
Se derfor til regjeringens dokument ”Byggesteiner”; se hvordan den planen er bygget opp; nasjonal satsing på oppdrett av torsk, og så videre. Byggesteinsbegrepet – som jeg liker godt. Vi må ta tak i markeder som ikke fungerer; og hva vet vi om utviklingen, om 10-20 år? Da vi lagde ”framtidsscenarier for Norge” i Econ hadde vi f.eks. ikke tatt høyde for fiskeoppdrett i det hele tatt. Som ett eksempel.

Vi må vise vilje til å definere.

*****

Avslutning: Til dere studenter og elever:

Dere er blant de viktigste for hele Norge.

Viktigheten av fokus på teknologi i nordområdene.

Behovet for generasjonsløft i nordområdesatsingen.

Nordområdene er vårt viktigste strategiske satsingsområde.

Men husk: Tålmodighet – til dere som ønsker å se raske resultater av regjeringens satsing. Det er som et generasjonsprosjekt – over 10-15 år, minst.

Norge har ett valg: Å ligge i front og forstå dette strategiske området i nord, hvor vi her i nord er i sentrum.

*****

Utenriksministeren lanserte (25. august) et nytt studietilbud ved Nordområdesenteret (NOS) ved Handelshøgskolen i Bodø (HHB), som er et resultat av et samarbeid mellom HHB og Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) – ”Business in the Russian High North” – et nytt deltidsstudium for næringslivsledere som ønsker å lære mer om forretningsmessig virksomhet i Russland.

Utenriksdepartementet har også besluttet (25. august) å bevilge 1,6 millioner kroner over en periode på tre år til et prosjekt ved Høgskolen i Bodø som skal bidra til økt kunnskap i Norge og Russland om den norsk-arktiske torskestammen.