Nordområdene, Norden og Nord-Norge. Noen utenriks- og sikkerhetspolitiske perspektiver

Iblant står vi overfor vendepunkter i historien; veiskiller, som gjør det mulig å begynne på nytt og legge smertelige kapitler i historien bak oss. Jeg tenker på avslutningen av den andre verdenskrigen, og på avslutningen av den kalde krigen som endelig rev ned skillelinjene på vårt eget kontinent.

Veiskillene har brakt med seg nye muligheter – til utvikling, fred og stabilitet. De har skapt et handlingsrom land og politikere har søkt å utnytte til beste for folkene. Men hvert av dem er også blitt etterfulgt av overraskelser og tilbakeslag. De har minnet oss om hvor viktig det er å ha ankerfester i vår politikk, og å ta vare på dem – ankerfester som vi trenger over tid, ankerfester som viser sin betydning – fordi selv om mye er i forandring, så ligger også mye fast gjennom våre grunnleggende politiske verdier som demokrati og frihet, gjennom vår geografi, og gjennom vår nære tilknytning til naturressursene.

Det er nettopp her – i innsatsen for å finne den riktige balansen mellom fornyelse og kontinuitet – at utfordringene i utenriks- og sikkerhetspolitikken ofte ligger.
Forutsetningene for nordisk samarbeid er nå betydelig større på grunn av endringene i det utenriks- og sikkerhetspolitiske landskapet i Norden.

Hovedrammen er femlandssamarbeidet, men land med særskilte fellesinteresser kan også samarbeide i andre konstellasjoner, herunder forsvarspolitisk samarbeid og nærområdesamarbeid Norge-Sverige-Finland og norsk-islandsk-dansk samarbeid om spørsmål i Arktis/Norskehavet. Dessuten vil refleksjonen over utfordringer og muligheter for et styrket nordisk og utenrikspolitisk samarbeid i et 10–15 års perspektiv, som ferdigstilles av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg i februar 2009, gi en viktig stimulans til den langsiktige utviklingen av det nordiske samarbeidet.

*****

En dag i oktober 2007 hadde jeg invitert mine kolleger fra Finland og Sverige til Bodø til diskusjoner om utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Under oppholdet ved blant annet Landsdelskommando Nord-Norge (LDKN) fikk vi en orientering om utviklingstrekk og utfordringer i nord.

Det er ingen mangel på slike utfordringer, og mange av dem er krevende. Men som den erfarne admiral Trond Grytting ved LDKN sier det: De har det til felles at Forsvaret ikke eier noen av dem alene. Løsningen ligger ikke først og fremst i militære virkemidler. Der det tidligere handlet om å planlegge for å møte en stor militær trussel, handler det i dag om evne til å møte og håndtere en lang rekke utfordringer, muligheter og risikoer.

I nordområdene finnes store fiskeriressurser som må forvaltes på en klok måte. Her ligger det som er i ferd med å bli Europas nye energiregion. Her kan man se – og ikke bare lese om – forandringene i klimaet. Her øker transporten på havet i takt med ny økonomisk virksomhet. Her formes det nye og stadig mer sammensatte naboforholdet til Russland.

Vi ser en region hvor det ikke bare settes krav til et samspill mellom en rekke norske instanser – men hvor det settes krav til samspill og dialog med en rekke land; i første rekke de vi grenser opp til, de som deler de samme utfordringer, muligheter og risikoer som vi.

Å invitere min finske og svenske kollega til et slikt besøk i 1980 ville vært utenkelig. Å gjøre det i 1990 ville heller ikke vært naturlig. Men å invitere min finske og svenske kollega nå, er ikke bare mulig – det er riktig.

De tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjer mellom Norge, Finland og Sverige er i dag forvandlet til et samarbeidsrom av muligheter – et møte mellom Nato og EU i felles geografi og internasjonalt utsyn. Ja, bortfallet av den kalde krigen har åpnet for at vi kan ta opp igjen saksområder nordiske politikere valgte å legge til side – for rundt 60 år siden.

Under den kalde krigen kastet de storpolitiske skillelinjene lange og tunge skygger inn over vårt eget nærområde og begrenset samarbeidet. Vi må helt til tidlig på 1990-tallet før utenriksministeren og forsvarsministeren fra formannskapslandet i Nordisk Ministerråd kunne gi Nordisk Råd en redegjørelse. Helt til slutten av 1980-tallet ble slike spørsmål ansett som for følsomme til i det hele tatt å bli drøftet i denne nordisk krets.

Nå er vi alle en del av EUs indre marked, med alt det innebærer. Realiteten er at EØS-avtalen og hele rettsgrunnlaget knyttet til EUs indre marked framstår som den viktigste nordiske samarbeidsavtalen som noen gang er inngått. Ja, ut fra ett perspektiv har dette felles rettsgrunnlaget også sine verdifulle sikkerhetspolitiske sider i en ny tid. Felles regler binder sammen og gir trygghet mot usikkerhet.

Sikkerhetspolitisk dreier vårt forhold til Russland seg ikke lenger om en eksistensiell trussel slik det gjorde under den kalde krigen. Ulike sikkerhetspolitiske veivalg begrenser ikke lenger muligheten for samarbeid mellom nordiske land. Som min daværende finske kollega Ilkka Kanerva sa under møtet i Bodø: Det finnes ikke ett utenrikspolitisk eller sikkerhetspolitisk tema Finland, Sverige og Norge ikke kan diskutere. Det er snarere slik at muligheten øker for dypere og bredere samarbeid – nå også på det sikkerhetspolitiske området.

Det er en spennende mulighet, for vår region er i rivende utvikling. Østersjø-regionen er i internasjonal presse utpekt til en av verdens mest interessante regioner for økonomisk og teknologisk vekst. Legger vi til Barents-regionens ressurser og kunnskaper, blir perspektivet enda mer spennende. Arktis og nordområdene var tema for en utgave av Time Magazine for et år siden. På forsiden vaiet det norske og danske flagget sammen med det amerikanske, russiske og kanadiske.

*****

Oppdagelsen av store energiressurser, teknologisk utvikling som gjør det mulig å utvinne dem, og den aktiviteten det vil generere på land og til havs i en sårbar økologi, teknologi og forskning, blomstrende næringsutvikling på Nordkalotten, is som smelter og nye sjøveier som åpnes på grunn av klimaendringene, noen av verdens største gjenlevende fiskeressurser: Alt dette bringer nordiske naboer sammen – og det bringer noen av oss sammen med en felles russiske nabo.

Som resultat er nordområdene igjen i ferd med å innta en sentral plassering i Europa. For 20 år siden hadde det internasjonale samfunnet sine øyne rettet mot konfliktpreget militær virksomhet i nord. Så forsvant mye av oppmerksomheten. Nå vender den tilbake, men med en ny agenda – en krevende agenda. Men det er en agenda for samarbeid – og evne til å møte og mestre risikoer. Vår oppgave må være å vise aktivitet, ha den fremste kunnskap og gi vårt bidrag til at den utvikles med respekt for det regelverk folkeretten inneholder.

Forholdet til en stor russisk nabo har mange sider – noen av dem er også krevende. Vi er – og skal være – nøkterne realister når det gjelder Russlands utvikling. Vi ønsker oss ikke tilbake til de turbulente årene på 1990-tallet. Men vi skal også si fra når vi ser tegn til autoritære trekk ved et styresett i Europa. Det retoriske spenningsnivået mellom Vesten og Russland er økt. Det er større uenighet om sentrale utenrikspolitiske spørsmål enn på lenge. Vi merker også det. Og vi ser også uttrykk for at ytringsfriheten har krevende kår hos vår nabo.

Utviklingen av forholdet til Russland er en hovedprioritet for regjeringen, både i vår nordområdestrategi og for regjeringens nordområdepolitikk generelt. Vi har styrket det bilaterale samarbeidet på en rekke områder. Mange av utfordringene vi møter i nord kan bare løses gjennom russisk medvirkning og engasjement. I tillegg er det en grunnleggende norsk interesse at Russland utvikler og styrker demokrati, rettstat, menneskerettigheter og respekterer de grunnleggende prinsippene for en internasjonal rettsorden. Vi ser nå et mer selvhevdende Russland. Krigføringen i Georgia sommeren 2008 viser at Russland ikke har veket tilbake for å bruke militær makt i sine naboregioner, også med det formål å påvirke europeiske grenser. Norge tok avstand fra denne krigføringen. Vår politikk overfor Russland skal være bygget på både samarbeid og fasthet. Langvarige og økende motsetninger mellom Nato og Russland vil ikke være i Norges interesse. Derfor er det også i vår interesse å arbeide for at slike motsetninger ikke tar overhånd.

Samtidig er det slående at Norden, ikke minst Norge, Finland og Sverige, har utviklet et grensenært og regionalt samarbeid med Russland av unik karakter. 15 år med Barentssamarbeid har skapt et interessefellesskap og muligheter for å skape ny vekst på hele Nordkalotten. Naboer er kommet hverandre nærmere, og vi har fått et nytt handlingsrom, som gjør det mulig å utnytte dette interessefellesskapet.

Utfordringen ligger i hvordan vi utnytter det nye handlingsrommet. Regjeringens nordområdestrategi handler i stor grad om nettopp det. Jeg mener de nordiske landene har vist vilje til å skape nye muligheter regionalt – rundt Østersjøen og i Barentsregionen. Det skal vi fortsette med. Norske tanker om en samarbeidssone over grensen til Russland skriver seg inn i denne tradisjonen.

*****

Men så er det også slik: Vi manøvrerer best i nye politiske farvann og strømninger ved å holde fast ved sentrale ankerfester. For oss er tilhørigheten til det atlantiske fellesskapet et slikt grunnleggende ankerfeste – nå som før.

Nato og forholdet til USA er vår sikkerhetspolitiske garanti – og garantier skal ligge fast. Nære vennskap – ikke minst til USA – skal ivaretas og pleies og fornyes. Vi har et medansvar for å bidra til nettopp det. For Finland og Sverige er medlemskapet i EU et slikt ankerfeste. Og for Island i Nato og for Danmark i begge organisasjoner. For oss alle ligger grunnlaget for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk i FN og i folkeretten.

Men selv om ankerfestene ligger fast, gjennomlever også de sin forandring i møte med nye utfordringer. Medlemskapet i Nato betyr fortsatt solidaritet overfor alliansens medlemmer. Her er det ingen endring. Men perspektivene på sikkerhetsutfordringene varierer i større grad fra medlemsland til medlemsland. I den globale supermakten USA er det sikkerhetspolitiske utsynet annerledes enn det er i Norge. I de baltiske landene oppleves det klarere enn i andre regioner hvordan nye konfliktlinjer ikke erstatter de gamle, men legges oppå hverandre.
Essensen i Nato-medlemskapet er at vi alle tar hensyn til hverandres perspektiver.

Det er vår oppgave å kommunisere våre perspektiver klart og tydelig. Det er en annen viktig oppgave i nordområdepolitikken. Samtidig betyr medlemskap i Nato noe langt mer enn solidaritet i tilfelle overgrep mot vårt territorium. Det er en militærallianse, men også en organisasjon for politiske konsultasjoner og samordning. Den gir oss en traktatfestet rett til konsultasjoner der vi mener at vårt land er truet. Og den gir oss adgang til drøftelser på alle nivåer om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål medlemslandene er opptatt av. Slike drøftelser pågår kontinuerlig; enten det dreier seg om spesifikke temaer som energitilførsler eller om utviklingstrekk i medlemslandenes naboskap.

Med dette utgangspunkt var jeg invitert til Natos Råd i fjor vinter for å orientere medlemslandene om utviklingen i det som kalles ”the High North” – nordområdene. Våre allierte ville vite mer om den rivende utviklingen i nord. Vi har kunnskap og erfaring som etterspørres, og det er i Norges interesse at våre allierte blir mer fortrolige med forandringene lengst mot nord i Europa.

Vi skal ikke være bekymret over at våre nærområder ikke står på alliansens daglige sakskart. Det reflekterer jo nettopp det grunnleggende faktum at den kalde krigen er over og at nordområdene preges mer av behovet for samvirke enn av fare for konfrontasjon.

Medlemslandenes sikkerhetspolitiske perspektiver er i dag mer sammensatte enn tidligere. Nettopp derfor må også samarbeidsstrukturene som utgjør våre ankerfester være fleksible og formes etter dagens utfordringer. Nato – slik vi har kjent det – er nødvendig. Men mens Nato, sammen med det norske forsvaret, ga det meste av svaret under den kalde krigen, så krever en lang rekke nye utfordringer og muligheter at vi utvikler nye og tilpassede svar.

Det må vi gjøre alene og sammen med andre, ikke minst med land som har sammenfallende interesser og utfordringer med Norge, og ikke minst de landene som grenser mot de samme områdene. Nettopp derfor er fordypet utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden så viktig. Sammen ønsker vi å utvikle nye svar på utfordringene i våre egne nærområder og i samarbeidet mellom EU og Nato. Dette for å gjøre oss selv, Nato og EU mer relevante i våre nærområder, og for å utnytte det mulighetsrom som er oppstått.

Et av de klareste tegn på Natos evne til tilpasning ligger nettopp i utviklingen av forholdet til andre organisasjoner – i første rekke FN og EU. Forholdet til FN var lenge preget av avstand og gjensidig skepsis, helt gjennom krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Forholdet til EU var lenge, helt frem til for tre–fire år siden, preget av frykt for rivalisering og konkurranse.

De siste årene har det utviklet seg et nærmere partnerskap mellom alle tre, preget av samarbeid og av arbeidsfordeling. Nato-operasjoner er ikke lenger begrenset til alliansens medlemmer og EU-operasjoner ei heller til EUs egen medlemskrets. Derfor deltar Sverige og Finland i dag som betydelige bidragsytere til Natos innsats i det nordlige Afghanistan – ved siden av Norge. Men fortsatt kan samarbeidet mellom Nato, EU og FN bli bedre. Et tettere nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid vil bidra til det.

*****

Vi har et økende interessefellesskap, et voksende handlingsrom og politisk vilje til å utnytte disse mulighetene. Vi skal gjøre det med full respekt for de forpliktelser vi – hver for oss – har påtatt oss overfor Nato og EU, og vi skal gjøre det på en måte som bidrar til å styrke det bredere nordiske samarbeidet. La meg også understreke: Utdypet samarbeid mellom noen kan bidra til å styrke samarbeidet mellom alle. Og fordi tidene har forandret seg, behøver ikke alle fem land følge hverandre langs alle spor. Vi har god felles forankring i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, stadig oftere supplert av våre baltiske venner, og sammen møter vi Russland og våre partnere rundt Østersjøen og i Barentsregionen. Realiteten er at Norge nå fordyper samarbeidet med alle de nordiske landene basert på et mer finmasket interessefellesskap.

Norge og Danmark har felles realiteter å møte gjennom våre arktiske grensestrøk. I april 2007 inngikk vi en avtale om tettere samarbeid med Island, og parallelt har Island inngått en liknende avtale med Danmark. Dette kom som resultat av at USA trakk sine fly og helikoptre tilbake fra Keflavik-basen. Et nærvær formet i en annen tid opphørte fordi USA i dag har større behov for sine stridsressurser i andre regioner.

Vårt samarbeid med Island er formet i en ny tid med behov for å overvåke store havområder og med perspektiver for sterkt økende og hovedsakelig sivil trafikk. Det snakkes om en trafikk på et par hundre tankskip på vei vest- og sørover fra Barentshavet, og trafikken er økende. Det er en utfordring for kyststatene Island og Norge. Avtalen handler om et samarbeid som både bidrar til å trekke de nordiske landene sammen og samtidig er et uttrykk for alliert solidaritet – og som også tjener Nato-medlemmene Storbritannia, Canada og USAs interesser som maritime grensestater.

Det er en særskilt hoveddimensjon i samarbeidet med Sverige og Finland – samarbeidet om vårt naboskap. Her er vi kommet langt i samarbeidet over grensen med Russland. Vi ønsker å drive dette videre, i felles interesse, ikke minst i lys av aktiviteten i Barentshavet og i Barentsregionen.

Vår satsing med nordiske naboer i nord er i god utvikling: politisk dialog, tettere utenriks- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner, næringslivssamarbeid, felles arenaer og nettverk for forskning og kompetanseutvikling, samt et viktig og langsiktig informasjonsarbeid.

En stor svensk næringslivsdelegasjon ledet av den svenske utenriksministeren og næringsministeren besøkte Nord-Norge i 2007. Vi som var vertskap, så og opplevde at potensialet for samarbeid er stort og med mange muligheter. Finske selskaper har allerede vært med i utbygging av Snøhvit/Ormen Lange, og svenske ingeniører har deltatt på Snøhvit. Finsk næringslivsinteresse i Barentsregionen kan i tiden framover knytte seg til byggbransjen, infrastrukturutvikling og på lengre sikt tjenestenæringer, som følge av økt regionalisering i Nord-Norge. La oss huske på at også i Nord-Sverige og Nord-Finland er det rivende utvikling med stadig større muligheter også for norske nærings- og forskningsaktører.

*****

Perspektivene for samarbeidet må også omfatte vår russiske nabo. Som nærmeste naboer i nord står vi overfor de samme utfordringene knyttet til miljøforurensning og klimaendringer, til marin sikkerhet og til ressursforvaltning, til organisert kriminalitet og menneskehandel.

Dette må være vår tilnærming: I møte med disse mulighetene – og utfordringene – ser vi på Russland som vår partner. Slik var det ikke under den kalde krigen. Det har tatt tid hos oss å endre tankegangen. Og vi ser at det tar tid hos russerne. I Norden har vi lenge sett på perspektivene om regionalt samarbeid som en vinn/vinn-mulighet. Mitt inntrykk er at det ikke alltid ser slik ut fra russisk side. Det må vi arbeide med for å vise; vise hvor mye det er å hente for alle i tettere samarbeid innenfor klart og tydelig regelverk i nord.

Samtidig opplever vi, som jeg allerede har nevnt, en mer selvbevisst russisk utenrikspolitikk. Vi opplever russisk flaggplanting på Nordpolens havbunn og russiske flygninger utenfor vårt eget territorium. Vi ser økt russisk interesse for Svalbard, med målsetting å legge til rette for økt næringsvirksomhet og økt russisk bosetting på øygruppen.

Summen av dette er økt aktivitet, og det jeg kaller en mer ”framoverlent” russisk opptreden i nord. Men la oss ikke trekke konklusjoner basert på gamle reflekser. Den russiske flaggplantingen har ført til økt oppmerksomhet om naturressurser og jurisdiksjon i Arktis. Det er ikke rart. Men plantingen var en symbolsk handling, og det tror jeg russerne ønsket; å vise et symbol på russiske ambisjoner i nord.

Men det har ingen juridisk betydning. Vi tar det for gitt at alle parter vil følge internasjonal havrett, også i de arktiske havområdene. I Polhavet er det behov for å ta stilling til om undersjøiske rygger må oppfattes som en del av den naturlige forlengelsen av kyststatenes landmasser – og derved skal ha status som kontinentalsokkel. Dette krever datainnhenting og tolkninger i regi av Kontinentalsokkelkommisjonen, som er opprettet i henhold til FNs Havrettskonvensjon.

Russland har overlevert slike data i 2001, og vi leverte våre data i november 2006. Så skal Kontinentalsokkelkommisjonen si sitt. Men Norge er ikke blant de land som kan ha rett til kontinentalsokkel på Nordpolen. Vår kontinentalsokkel tar slutt mer enn 500 kilometer fra polpunktet.

Når det gjelder den økte russiske interessen for Svalbard, vil jeg si at Norge setter pris på det gode forholdet til russerne på øygruppen. Det har lange tradisjoner. Og russisk nærvær og aktivitet innenfor rammen av Svalbard-traktaten og i henhold til norsk lov er noe vi ønsker velkommen. Men dette gjelder ikke spesielt for forholdet til Russland. Det er Norges ansvar å ha samme holdning til nærvær av personer og bedrifter fra alle land som har skrevet under traktaten. Og det er Norges ansvar å sette seg i stand til å påse at norsk lov følges i hele Norge – på fastlandet som på Svalbard.

Russland er for meg en sentral medspiller i nord, men det er en krevende medspiller, som vi skal vie tid og kunnskap til å forstå. Også her har Norge, Sverige og Finland mye å hente i å dele vurderinger og utsyn, om nordområdene og om Russland.

Samtidig skal vi med fasthet håndheve våre rettigheter og forpliktelser i nord. Det handler om gjenkjennelighet. Oppbringelsen av den russiske tråleren ”Elektron”, dagen etter at denne regjeringen hadde overtatt ansvaret (oktober 2005), viste viktigheten av at vi har virkemidler og rutiner til å håndtere denne typen episoder.
Behovet for å ha en styrket militær tilstedeværelse i nordområdene handler om det naturlige nærvær enhver kyststat må ha i vår moderne tid, når trafikken øker og flere flokker mot våre farvann. Det politiske signalet er tydelig gitt for den videre utvikling og lokalisering av vårt forsvar.

Samarbeidet med Finland og Sverige i nord kan stimulere til utvikling av våre nordlige landsdeler. Sammen kan vi bidra til å gi samvirket med Russland nye impulser og større bredde. Og sammen kan dette samvirket bidra til en bredere europeisering av vår egen nordområdepolitikk. Det ønsker vi. I dette perspektivet ser jeg også den nære dialogen ikke minst med andre europeiske land om nordområdespørsmål. For eksempel har den tyske utenriksministeren besøkt Svalbard, Tromsø og Oslo flere ganger de siste årene.

Vi er best tjent med å knytte regionale ordninger i nord tettere opp til europeiske prosesser. Finland har i flere år vært en foregangsnasjon i å trekke EUs oppmerksomhet og ressurser nordover. Nå er EUs Nordlige Dimensjon blitt en ordnet ramme for et slikt fokus. Her er det dannet et partnerskap for miljøspørsmål, som inkluderer atomsikkerhet, og et partnerskap innenfor helse og sosiale spørsmål. Russland, Norge og Island er trukket med som fullverdige deltakere.

Det ligger i vår interesse å styrke denne rammen, blant annet gjennom et bredere grenseregionalt samarbeid i nord. Vi har gode samarbeidsstrukturer i Nord-Europa. Vi har Østersjø-samarbeidet og vi har Barentssamarbeidet. Begge representerte gjennombrudd i samarbeidstenkningen på begynnelsen av 1990-tallet da nye muligheter åpnet seg. Nå er samarbeidsbehovene i ferd med å bli mer omfattende. Da er spørsmålet hvordan vi tilpasser de ordningene vi har etablert.

Ser vi framover, kan vi tenke oss den Nordlige Dimensjon – med russisk, norsk og islandsk deltakelse – som en slags hatt over regionale samarbeidsordninger. Både i EU og i Østersjø-området er man nå i ferd med å se på hvordan slike strukturer best kan forenes. Vi bør gå i gang med en tilsvarende tenkning for strukturene i våre egne nærområder. I denne sammenheng må vi se muligheter for å bygge nye broer mellom Østersjø-samarbeidet og Barentssamarbeidet.

Så gjelder det klima. Her er Arktisk Råd en viktig organisasjon. Norge har formannskapet til 2009, etterfulgt av Danmark og Sverige. Sammen må vi tre kraftfullt markere behovet for handling i møte med klimaendringene som er så tydelige i nord.

Jeg vil også nevne en annen hoveddimensjon i nordisk samarbeid; vår evne til å møte utfordringer knyttet til internasjonal krisehåndtering. Som vårt engasjement i Afghanistan, hvor Sverige, Finland og Norge er deployert i de samme regionene i nord og nordvest. Det er selvsagt ikke første gang de nordiske landene deltar sammen i internasjonale operasjoner, og Afghanistan er heller ikke det eneste sted hvor vi i dag er engasjert sammen.

*****

Jacques Attali, en av den tidligere franske president Mitterands mest innflytelsesrike rådgivere og nå tilknyttet president Sarkozy, skriver i sin bok En kort historie om framtiden om hvilke regioner som kan bli verdensledende. I Europa er han blant annet fascinert av potensialet i Norden og samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland.

Attali kaller det et ”eksepsjonelt klima” og viser til industriutvikling i verdenstoppen, et meget høyt nivå innen både forskning og utdanning, betydelige energireserver og høy sosial sikkerhet. Men han spør om vi er rede til å gripe framtidssjansen – om vi ikke snarere vil ta vare på det vi har og lukke oss mot andres oppmerksomhet.

For meg står dette som noe av det mest spennende som møter oss i tiårene framover. Vi skal gripe framtidssjansen. Vår norske politikk skal være dynamisk og fast på samme tid. Vi skal legge grunnlag for utvikling – men det skal være i et forutsigbart miljø. Vi skal ha de virkemidlene vi trenger – politiske, sivile og militære – for å skape en slik forutsigbarhet.

Samtidig skal vi ha veltilpassede ordninger for samarbeid som skal gi oss den styrke og de impulser vi trenger i møtet med utfordringer vi foreløpig bare ser konturene av. Det kan vi gjøre gjennom et nært og tillitsfullt samarbeid med naboer, med Finland, Sverige og Russland, og gjennom et bredere nordisk og europeisk engasjement, i tillegg til de sterke båndene til USA og Canada over Atlanterhavet; de transatlantiske bånd.

*****

Tilbake til orienteringen vi fikk en dag ved Bodø høsten 2007. Admiral Grytting, sjef for Landsdelskommando Nord-Norge, var opptatt av hvor viktig det er å forstå hvilken form og bredde utfordringene i nord har fått. Den gamle trusselen er erstattet av behovet for å håndtere et nytt risikospektrum som spenner over et bredt saksfelt: miljøspørsmål – fra forurensning fra transport og næringsvirksomhet til atomsikkerhet og klimaforandringer – ressursspørsmål knyttet til fisk, olje og gass – terrorvirksomhet og organisert kriminalitet – og suverenitetshåndhevelse. Men selvsagt betyr det å møte trusler å være beredt til å møte det uventede – i nære som i fjerne strøk.

I sum: Vi skal samarbeide – mer enn før – med våre nordiske naboer. Det dreier seg ikke om å endre forankringen i vår politikk – verken for dem eller for oss. Men det handler om å justere våre mentale kart og sørge for at vi utnytter det handlingsrommet som en ny tid har gitt oss.

*****

Denne artikkelen bygger bl.a. på foredrag som er holdt i 2007 og 2008, inklusive for Oslo Militære Samfund, og på boken ”Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister”, av Jonas Gahr Støre, CappelenDamm, Oslo 2008.

Mer informasjon om boka ”Nordover! – Arven etter Studieselskapet"