Utfordringer for funksjonshemmet ungdom i utviklingsland

FN anslår at om lag 650 millioner mennesker i dag har fysiske og/eller psykiske funksjonsnedsettelser. Gruppen er svært sammensatt og årsakene til funksjonsnedsettelse kan være mange – så vel sykdom som ulykker, krig eller konflikt.

Et fellestrekk for mange er at de er i en sårbar situasjon og ofte opplever å bli diskriminert.

FNs generalforsamling vedtok i desember 2006 en internasjonal konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Formålet med konvensjonen er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter og bygge ned hindringer som mennesker i denne gruppen opplever.

Norge deltok på alle forhandlingsmøtene i FN, og representanter fra organisasjoner for funksjonshemmede var med i de norske delegasjonene.

Konvensjonen sier at personer med nedsatt funksjonsevne har blant annet rett til utdanning, arbeid, bolig og helsetjenester på lik linje med alle andre i samfunnet. Alle skal ha vern mot vold og overgrep. Ingen skal bli diskriminert på grunn av en funksjonsnedsettelse.

Men realitetene viser at personer fra denne gruppen gjennomgående faller utenfor. Det gjelder særlig i land med færre ressurser. Vi vet at funksjonshemmede i utviklingsland ofte er blant de fattigste av de fattige. Unicef anslår at 98 prosent av funksjonshemmede barn i de fattigste land ikke går på skole. Jentebarn er ofte ekstra utsatt.

Den nye konvensjonen ønsker å rette søkelyset på disse utfordringene. Det er derfor positivt at konvensjonen inneholder egne artikler om kvinner og barn.

Symbolsk er det også av stor betydning av FN erklærer at personer med nedsatt funksjonsevne ikke skal diskrimineres. Men konvensjonens ord må følges opp i form av faktiske realiteter. Stater som blir part til konvensjonen må påse at de oppfyller konvensjonens krav.

Norge er i ferd med å tilpasse norsk rett slik at vi kan bli part til (ratifisere) konvensjonen. Uten et slikt forarbeid kunne konvensjonen bare forblitt bestemmelser på papiret, uten faktiske konsekvenser for dem det gjelder. Barne- og likestillingsdepartementet koordinerer våre egne forberedelser og regjeringen planlegger å be om Stortingets samtykke til å ratifisere konvensjonen våren 2010.

En rekke utviklingsland er allerede part til konvensjonen, mens andre vurderer å gjøre det samme. Realisering av konvensjonen på landnivå vil være krevende for mange land og mange vil ønske bistand utenfra på dette feltet.

Konvensjonen har en artikkel om viktigheten av internasjonalt samarbeid. Det kan dreie seg om samarbeid mellom stater, samarbeid med relevante internasjonale og regionale organisasjoner eller samarbeid med frivillige organisasjoner.

Internasjonalt samarbeid skal støtte de nasjonale bestrebelsene med å virkeliggjøre konvensjons formål og hensikt. Tiltak kan blant annet være å sikre at programmer for utviklingshjelp er inkluderende og tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne.

Dette passer godt i forhold til målet om at norsk utviklingssamarbeid skal være rettighetsbasert; det vil si at bekjempelse av fattigdom dreier seg om å fremme menneskerettigheter, også rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

FN-systemet kan være en god kanal for bistand til arbeidet med personer med nedsatt funksjonsevne. Det er en rekke organisasjoner som er aktive her; f.eks. Unicef, Unesco, ILO og WHO. Høykommissæren for menneskerettigheter er også en viktig samarbeidspartner som mottar politisk og økonomisk støtte fra Norge. Høykommissærens kontor bistår blant annet Spesialrapportøren for FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemninger. Fra norsk side har det også vært viktig å få Verdensbanken til å prioritere arbeidet med funksjonshemming.

Norge har som kjent god erfaring med samarbeid med frivillige organisasjoner. Gjennom arbeidet med den nye konvensjonen er det skapt et tydelig fokus på denne gruppens situasjon – både i vestlige land og i utviklingsland. Vi ser en mobilisering i det sivile samfunn som ønsker å bruke konvensjonen for å få til forbedringer. Dette er positivt.

Gjennom Atlas-Alliansen mottar de 16 medlemsorganisasjonene årlig støtte fra Norad til internasjonalt bistandsarbeid for å styrke menneskerettighetene til personer med ulike typer funksjonshemming. Dette er et viktig arbeid.

Midlene fra Operasjon Dagsverk i 2009 skal gå til ungdom med funksjonsnedsettelser i Uganda, Malawi, Mosambik og Sør-Afrika. De skal få bedre tilgang til utdanning som er tilrettelagt deres behov. På den måten står de bedre rustet til å skaffe seg egen inntekt og få et verdigere liv.

Jeg setter stor pris på engasjementet til Atlas-Alliansen og til alle dere skoleelever som bidrar til Operasjon Dagsverk 2009. Dere gjør en viktig jobb!