”00-tallet er tiåret da verden igjen blir multipolar”

Oslo, tirsdag ettermiddag 11. september 2001: Sentralstyremøte i Arbeiderpartiet etter et dundrende valgnederlag. Mens møtet er i gang treffer de kaprede passasjerflyene sine mål i New York og Washington. Et spektakulært drama raser over alle tv-skjermer. Det er min oppgave å informere statsminister Stoltenberg. Raskt forstår vi at mye ikke blir som før etter dette.

Scenen ryddes på nytt for det politiske tiåret. Bush-administrasjonen setter sin politiske kompasskurs etter det første angrepet mot amerikansk jord siden Pearl Harbor 7. desember 1941. Stikkordene blir krig mot terror, enten er du mot oss eller så er du med oss, samarbeid med andre når vi kan, gå alene når vi må, ondskapens akse.

New York, onsdag ettermiddag 30. september 2009: Ground Zero, stedet der tvillingtårnene sto og falt. Vrakrestene har veket plassen for et byggeområde. Jeg går i følge med Snøhettas arkitekter som har tegnet minnesmerket. Vi vandrer ned anleggstrappene til kjellernivået der museet skal ligge. Tvillingtårnene strakte seg mot himmelen. Minnesmerket strekker seg ned under jorden – som en nedstigning.

Bak meg den ettermiddagen ligger en uke med møter i FN der president Obama har satt en ny global dagsorden. Stikkordene er nå: Selv den sterkeste mestrer ikke verden alene. Dere som før anklaget USA for alenegang kan ikke nå vente at USA skal løse alle oppgavene på egen hånd. Alle har plikter, alle må strekke seg. Vår tid krever kvantesprang i politisk samarbeid for å møte våre felles globale utfordringer.

For meg ligger 00-tallet i dette spennet. Det begynte med 11. september og endte med valget av Barack Obama. Selvsagt handler tiåret om mye mer enn USA, for det er tiåret da verden igjen blir multipolar. Flere makter vokser frem og gir USA selskap og konkurranse. Men likevel; det er to amerikanske presidenter som rammer inn tiåret. Det sier sitt om USA. Definitivt ikke alene på toppen, men definitivt fortsatt den ledende.

Vi sitter ikke nå med fasiten for 00-tallet selv om vi nærmer oss 2010. Det tok noen år før vi fordøyet 90-tallet. Og hvor lenge varer et tiår eller et hundreår, om vi tenker politisk?

Den britiske historikeren Eric Hobsbawn reflekterer over det 20. århundre i The Age of Extremes og legger fortellingen til årene mellom 1914 og 1991 – et historisk strekk som gir mening. For meg dekker 1990-tallet tiden fra Berlinmurens fall til 11. september – fra 1989 til 2001 – et drøyt decennium. 00-tallet, vårt tiår, går som nevnt fra 2001 til 2009. Konseptuelt har vi alt lagt det bak oss.

Men for å tenke høyt rundt starten på 00-tallet: Hva var kjennetegnene ved 90-tallet, bakteppet, kontrastene, hvilke strenger brast den tirsdagen i september 2001?

La oss se på et første sett av 90-tallets kjennetegn: Berlinmurens fall, bortfallet av blokkene og øst/vest-konflikten, Sovjetunionens oppløsning. Opplevelsen av et mentalt kart som forvitret. Flere generasjoner, som min egen (1960), kunne erklære at en epoke var over, det ble revolusjoner i fløyel. Men hva begynte da den kalde krigen sluttet?

Noen flere av mine egne bilder: I januar 1990 var jeg embetsmann ved Statsministerens kontor. Sammen med statssekretær Kai Eide reiste jeg på rundtur til Det nye Europa som åpnet seg bak jernteppet. På flyplassen i Praha tok de ned skiltene for flyavgangene til Hanoi. På slottet traff vi den nye presidenten, dissidenten, teatermannen og forfatteren Václav Havel. Han satt der i jeans og hullete genser og kjederøykte og sa at slottet måtte ominnredes før han kunne ta imot nye gjester. Både dekor og kulisse luktet kommunisme, sa han. I Øst-Berlin sa en avtroppende kommunistleder til oss at han tok sin hatt og gikk for han tilhørte l’ancien régime. Takk Gud for at giljotinen er avskaffet! sa han lettet.

1990-tallet begynte med økt fremtidstro, fornyet tillit til FN og annet internasjonalt samarbeid. Brennende saker holdt nede av den kalde krigens logikk slo nå igjennom – miljø, klima og fattigdom. Rio i 1992, klimakonvensjonen, Kyoto-avtalen. Verdensveven – et mektig kommunikasjonsnettverk nådde oss alle, the death of distance. Begrepene florerte.

Og så: Den brutale nedturen, skuffelsene og realitetsorienteringen, påminnelsene om historiens komplekse og motsetningsfylte gang – som en pendel. Krigene på Balkan, et uoversiktlig Russland i krise, folkemordet i Rwanda, permanent dødelig katastrofe i Kongo – millioner drepte, oppbygging av globale terrorbevegelser – al-Qaidas anslag i Dar es Salaam, Nairobi, og like til det amerikanske fastlandet. Tigerøkonomiene i Asia som temmes av global økonomisk nedsmelting. Miljødebatten møter hverdagen og Kyoto reddes i land med et nødskrik, med altfor få land og altfor lave ambisjoner.

Sterke trender mot økt isolasjonisme i USA kommer til syne på veien mot årtusenskiftet. Inngangen til 00-tallet står i nøktern kontrast til den eufori som karakteriserte inngangen til 90-tallet. Valget av George W. Bush er et signal. Asiatiske land kommer i vater igjen og Kina tar jevne steg videre fra fattigdom og inn i en regional og global lederrolle både innen vekst, valuta og utslipp. EU-landene viser seg maktesløse overfor krigene på Balkan, men like fullt: Mens EU strever med fordypelsen, så lykkes unionen med utvidelsen. Norges nei får vi ta ansvar for selv. Men inntaket av de nye demokratiene i Europa er etter min mening et historisk undervurdert bidrag til fred og stabilitet på kontinentet.

Og helt på tampen, ved årtusenskiftet: FNs generalforsamling i 2000 og undertegningen av tusenårsmålene. Verdens stater forplikter seg til å halvere antallet ekstremt fattige innen 2015. Nok et FN-mål – men også en erkjennelse av hvor farlig fattigdommen er som kilde til ustabilitet, statssammenbrudd og krig.

Så her er vi ved starten på 00-tallet: Et komplekst, globalisert, spenningsfylt og noe uforløst internasjonalt bilde. Færre illusjoner og nye spenninger langs nye akser. Det politiske tiåret kan begynne, vi skriver tirsdag ettermiddag 11. september 2001, og jeg får en beskjed å bringe videre til statsminister Stoltenberg: Dette er ingen ulykke – men stort et stort anlagt terroranslag som utspiller seg i New York og Washington.

Har vi syntesen for 00-tiårets oppsummering? Ikke ennå. Det må fordøyes ytterligere. Likevel velger jeg i dag – i oktober 2009 – et knippe av fire linjer:

For det første – krigen mot terror. Flere av 00-tallets mest dramatiske begivenheter og utviklingstrekk er ektefødte barn av 11. september. Krigen i Afghanistan – som følge av USAs rett til selvforsvar. USA går alene og takker nei til både FN og Nato. En historisk feil, gitt all støtten USA hadde, og alle mulighetene som lå der til å bygge brede allianser. Dette mulighetenes vindu står ikke åpent lenge, og det blir ikke brukt. Først etter noen år kommer Isaf, Nato og FN på banen, når USA for sin del synker ned i katastrofen Irak. Og nå står vi der sammen, i Afghanistan og i en konfliktfylt region, med håp og ambisjoner om at afghanerne skal få evne og kapasitet til å styre seg selv og sørge for egen sikkerhet.

For det andre – 11. september bidrar til å forme et tiår som setter forholdene mellom religioner, kulturer, tilhørighet, identitet og politikk på spissen. Kreftene bak terroren ønsker konfrontasjon mellom sivilisasjoner – mellom «islam» og «vesten». De finner, paradoksalt nok, gehør hos ledende krefter i «vest» som nå finner en ny global fiende etter kommunismens fall – det er storpolitikkens arena – og i den voksende fremmedfrykten – på den lokalpolitiske arena.

Krigene – vi snakker om konvensjonelle og ressursødende kriger – tapper USA og andre involverte land for energi og handlekraft, de svekker evnen til å sette viktige dagsordener. Dagsordener må kunne bakkes opp av makt, men makten må ikke brukes slik at den tapper og årelater krefter. Konflikter som trenger engasjement blir liggende og drive. Den israelsk-palestinske konflikten er den første blant dem. Den fortsetter i stor grad i samme mønster og spiller over på andre konflikter i regionen. Ett resultat av et knekket Irak er et sterkere regionalt Iran. Var det meningen? Nå har vi også støyen rundt Irans atomprogram, det iranske presteskapet og de eksplosive forholdene i et skjørt Pakistan som akutte trusler mot nattesøvnen.

På vår klode finnes ikke stedet «langt borte» lenger. Karikaturstrid, ambassadebrenning, diasporaengasjement og ytringsfrihetsdebatt henter hele konfliktlandskapet hjem til Skandinavia og lager kraftfulle koblinger med konflikter i andre tidssoner. Hver dag får vi bekreftet at Norge er et flerkulturelt samfunn, og at veien er kort fra Somalia til Skøyen og fra Grong til Gaza.

For det tredje – 00-tallet demonstrerer verdens «interconnectivity». Banker i New York slår norske kommuner over ende. Virus oppdaget i Mexico fører raskt til desinfiseringsvæske på alle kontorer og hoteller i Norge. I forrige uke skriver Nils Rune Langeland i sitt essay at det er «eit skarpt skilje mellom innanriks- og utanrikspolitikk». Jeg er ikke enig. Jeg tror forholdet er motsatt. På mange politikkområder er det umulig å skille innenriks fra utenriks; de er vevet sammen. Noe annet er persepsjonen, hva vi tar inn over oss, for ingen lever sitt liv i det globale, vi lever lokalt.

Klimakrisen gir den mest dramatiske illustrasjon på behovet for globale løsninger. Utslippskutt som monner og finansiering av ny teknologi krever en avansert byrde- og oppgavefordeling verden ikke har sett før. Løsningene skal finnes av nasjonalstatene – som går inn i sitt tredje århundre som det internasjonale samfunnets nærmest enerådende beslutningsaktører – men som Obama sier: Ingen enkelt stat kan makte dette alene.

USA beholder sitt militærstrategiske primat. Som forsvarsminister Gates sier det: Vår marine er sterkere enn de tolv neste på listen til sammen, og ti av dem er for øvrig våre allierte. Men så er det dette: Militærmaktens begrensninger blir tydeligere. Sist Kina mistet en soldat i strid utenfor Kina, var i 1979. Landet erobrer markedsandeler i Afrika på en måte som grunnleggende endrer maktforholdene. Dette er noen av de viktigste geopolitiske endringene som skjer i dag.

Så markerer 00-tallet også en gjenoppvåkning: Vi la på en måte ned atomtrusselen da øst og vest sluttet å true hverandre med evnen til gjensidig ødeleggelse. Nå ser vi de kjernefysiske faresignalene i hvitøyet, og det er faren gjennom spredning til terrorgrupper, til nye stater som velger atomvåpen som sin sikkerhetsgaranti, i tillegg til faren ved at de etablerte atomvåpenstatene strever med å ruste videre ned.

For det fjerde – veien mot multipolaritet internasjonalt. Kina og etter hvert India – ja, store deler av Asia – etableres som tyngdepunkter i verdens politikk, økonomi og kultur. Kina passerer USA i absolutte tall for CO2-utslipp på 00-tallet.

Vi er på vei ut av 00-tallet med det internasjonale samarbeidet i mer fundamental endring enn noen gang siden 1945. Det er nødvendig, men krevende. Det de vestlige land mister av stemmevekt, må gjenvinnes i at styringsorganenes legitimitet styrkes når flere kommer med.

Den økonomiske krisen i 00 var finansiell og rammet IT-sektoren. Den økonomiske krisen i 07/08/09 er global, rammer alle sektorer og alle land. Finanssektorer kommer ut av kontroll og bransjer og regjeringer går over ende. Men er det slutten på kapitalismen? Neppe.

Derfor – en siste refleksjon: Ser vi fremvekst av en alternativ ideologi som et ektefødt barn av 00-tallet, altså to tiår etter Berlinmurens fall da ideologiene etter sigende avgikk ved døden? Finnes en ideologi eller tankeretning som lover et fundamentalt kursskifte og samtidig sikrer individets frihet og rettigheter? Illusjonene brister. En innovativ markedsøkonomi, som får kraftfulle politiske signaler, er redskapet til å temme klimakrisen. Et sterkt demokrati – lokalt, nasjonalt og mellom land – er redskapet for å sikre menneskers medeierskap og ansvar.

På 00-tallet graviterer det tradisjonelle høyre og venstre mot sentrum i vestlige land. I tillegg biter en populistisk fløy seg fast, variabel i størrelse – men gjenkjennbar i uttrykket: fremmedfrykt, forandringsvegring, trygghetshungrig. Venstresiden får lide mest, fordi illusjonen om et fundamentalt alternativ har så svekket troverdighet. Samtidig står vi tilbake med dette som et politisk mulighetsrom for radikal reformpolitikk: Det er hva mennesker greier å løfte sammen som avgjør skaperkraft og mobilisering. Det holder ikke med tilgang kun på realkapital og finanskapital – det er humankapitalens kvalitet som teller. Da må også den sosiale kapitalen inn i regnskapet; mellom mennesker. Vi blir til i møte med andre. Et samfunns styrke og kvalitet avgjøres av, tillit, nettverk, solidaritet – kvaliteten, gjenkjennelsen og identifiseringen med begrepet «vi». Utfordringen går til alle land. Også det som troner øverst på UNDPs liste over verdens beste land å bo i.