Å stanse global oppvarming. Norge og Portugals rolle

Norsk versjon. Se egen portugisisk versjon.

Klimaproblemene er knyttet til verdens forbruk av energi. Alle prognoser tilsier at forbruket vil øke og at andelen fra fossile brensler som kull, olje og gass vil være rundt 80 prosent også i 2030. Derfor må vi ikke bare lykkes med å utvikle fornybar energi og gjennomføre storstilt energi­effektivisering. Vi må også utvikle teknologi for å radikalt begrense utslippene av klimagasser fra fossilt brensel. Begge deler er mulig, og Portugal og Norge kan lede an både på teknologiutvikling og utslippskutt. Uten vilje til kraftige kutt i industrialiserte land vil vi miste nødvendig legitimitet for å få aksept for at også utviklingsland må forplikte seg til utslippsreduksjoner.

Det ledende internasjonale organ for energianalyse (IEA) anslår at den globale energi­etterspørselen vil stige med 45 prosent innen 2030 hvis vi ikke endrer kursen i klima- og energi­politikken. IEA frykter at den globale gjennomsnittstemperaturen kan øke med hele 6 grader. Det vil være katastrofalt. Vi må lykkes med å kutte de globale utslippene av klimagasser med opp til 85 prosent innen 2050.

Fornybar energi og energieffektivisering er hovedstrategier på veien mot et lavkarbonsamfunn. Nå som verdenssamfunnet trues av en dypere resesjon må vi dempe de negative effektene gjennom investeringer som både motvirker klimatrusselen og styrker satsningen på fremtidens energiløsninger samtidig. Overgang til fornybare energikilder betyr muligheter for besparelser, innovasjon, bærekraft, arbeidsplasser og et bedre miljø. Portugal er et av de landene som har vist størst vilje og evne til å gjennomføre en slik overgang og ligger langt fremme i utviklingen av ny teknologi.

Men vi trenger også andre teknologiske satsinger for å stanse global oppvarming. Vi har ikke tid til å vente på at nye energikilder erstatter kull, olje og gass. Disse energikildene vil fortsatt dominere i mange tiår. Derfor er det så livsviktig at vi utvikler teknologier som kan redusere utslippene fra fossile brennstoff.

Karbonfangst og –lagring (CCS) har et potensial til å redusere utslippene fra kull- og gasskraftverk med 85-95 prosent. Det handler om å fange CO2 og lagre denne gassen på sikkert sted i geologiske strukturer. Siden 1996 har Norge årlig skilt ut en million tonn CO2 fra gassfeltet Sleipner og reinjisert denne i en geologisk formasjon 1000 meter under havbunnen i Nordsjøen.  Flere EU-finansierte forskningsprosjekter har overvåket CO2 lagret ved Sleipner og fastslått at ingen lekkasjer har funnet sted. På vestkysten av Norge investerer regjeringen store summer i teknologisenteret Mongstad for å nå målet om et fullskala anlegg der en fjerner 1,3 millioner tonn CO2 i året fra et kraftvarmeverk.

Mange pilotanlegg må til for at fangst og lagring av CO2 skal bli en kommersielt levedyktig teknologi. EUs ambisjon om etablering av opptil 12 pilotanlegg for CCS sender et klart politisk signal om potensialet til CCS. Portugal er blant de landene som har vist interesse for å etablere et slikt anlegg. Satsingen vil bidra til realiseringen av G8-landenes mål om lansering av 20 storskala demonstrasjonsprosjekter innen 2010 og bred kommersiell deployering av CCS innen 2020. Norge støtter disse målene og initiativene som tas for å realisere dem. Den norske regjeringen vil derfor arrangere en høynivåkonferanse om CCS i mai 2009 for å styrke forståelsen av CCS-teknologiers potensielle bidrag i den globale klimakampen. 

Klimaproblemet må angripes offensivt. Investeringer i ren energi må være et satsningsområde for å gjenvinne veksttakten i økonomien. Enkelte europeiske land, inklusive Portugal, har allerede vist hvilke muligheter som ligger i en slik offensiv og framtidsrettet tilnærming.

Livsgrunnlaget til kommende generasjoner er truet av klimaendringene. Gjennom felles, men ulik innsats for teknologiske fremskritt, kan vi bekjempe problemet.

• Combater as mudanças climáticas com captura e armazenamento de carbono