Hva viste København?

(English version)

Endte København i sammenbrudd eller ny start? Jeg holder en knapp på ny start. Men lett blir det ikke.

Jeg velger å se klimatoppmøtet slik: Det ble ikke en omfattende og juridisk bindende avtale som vi hadde håpet på og verden hadde trengt. Det endte med en to og en halv sides felleserklæring med prinsipper og retning. I sum var det et nederlag. Et stort flertall av land dro skuffet hjem. Men det er ikke slutten. Jeg er enig med lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, som sier at det snarere er starten.

Det må være starten på en prosess som må lede oss til å tenke nytt og forhandle annerledes. I sin siste bok, «The Solution», reflekterer Al Gore rundt måten mennesker tenker og tar beslutninger på. Han uroes over at vi ikke er rede til å handle i tråd med egne interesser. Vårt eget alarmsystem leder oss til handling når vi møter en overhengende fare (angrep, ville dyr), eller en truende situasjon der vår erfaring tilsier handling (økonomisk krise). Klimatrusselen unnslipper disse mekanismene. Årsak-virkning-forholdet fungerer på en uvant måte, krisen utvikler seg langsomt, min egen atferd kan ikke rette på det som rammer akkurat meg, og gevinsten av å handle nå ligger et sted inn i fremtiden.

Jeg tror Al Gore har rett. Løsningene på klimakrisen krever endringer i både atferd og tenkemåte. Økonomiens virkemåte må lede oss fra sløseri til sparing, fra fossil brensel til fornybar energi. For å få til nødvendig handling nå maner Gore til å se nye sammenhenger der løsninger på de langsiktige klimautfordringene i større grad sammenfaller med svar på utfordringer her-og-nå; skape nye grønne arbeidsplasser, bygge bedre boliger, verne naturarven og det biologiske mangfoldet, fremme livskvalitet fremfor hyper-forbruk.

Forhandlingsfaget må også forbedres. Statene må bedre evnen til å definere felles interesser. I tradisjonelle forhandlinger barker partene sammen med ideelle krav. Gode forhandlere finner gode løsninger når de tydeliggjør felles interesser. Det som forener motpartene, trumfer mindre forskjeller.

Slik burde det endt i København. Klimatrusselen handler om alles fremtid og bør være den ideelle sak for å løfte frem felles interesser. Samtidig handler det også om utøvelse av tradisjonell makt og innflytelse. Et uhyre komplisert landskap skygger for overordnede felles interesser.

Når København ikke førte frem, skyldes det også kompleksiteten i forhandlingene. Ikke bare fordi 192 land deltar med forhandlere, tusenvis av aktivister, presse, forretningsfolk på slep. Det skyldes også at verden er blitt multipolar, flere poler med makt. Det er sammenfall mellom utfallet av forhandlingene om klima i København i 2009 og handel i Genève i 2008; vi ser bildet av dette århundrets samtid, det må en stor enighet til og det er tungt å bygge bro mellom USA, Kina, Brasil, India og EU.

Nederlag, men samtidig en spire av håp i pressefotografiet av et knippe stats- og regjeringssjefer fra nord og sør der de strever på vippestoler inn i de små timer over plastkrus med kaffe og tørre kjeks. De måtte ta over som forhandlere og tvinge seg selv og hverandre mot enighet, og de fant et sted, et lite sted riktignok, der felles interesser trumfet motsetningene.

Her begynner veien videre. København-formatet blir for stort og komplisert. Parallelt med klima og WTO pågår diskusjonen om hvordan vi kombinerer legitimitet med effektivitet i internasjonalt samarbeid. Noen peker på G20, andre peker på G2, forholdet mellom Kina og USA. Også her er vi ved starten. Vi holder fast ved FN som ramme, men kan ikke være passive når kompliserte beslutninger søker sitt forum for beslutning og vi bør ha ambisjon om å være med.

På selve julekvelden, dagen for de lange tankene, kan vi tenke over at klimasaken aldri blir ferdigbehandlet. Den vil oppta oss hver dag i resten av våre liv. Vi kan tenke på hva det vil si å tenke på nye måter, hva det vil si å ha felles interesser. Den norske skogsatsingen er et spennende eksempel. Regnskoglandene har skog, land som Norge har penger. Sammen har vi bygget tillit og gjort det mulig at disse to ressursene møter hverandre; skog og penger. Resultatet er at regnskog vernes og oppvarmingen bremses. Slik må vi fortsette å tenke nytt, kople det langsiktige og det kortsiktige og få det store interessefellesskapet til å trumfe de korte motsetningene.