Historisk arkiv

Orientering om status for saken om en kidnappet norsk journalist i Afghanistan

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Innledning på pressekonferanse i Oslo, 12. november 2009

Den norske journalisten Pål Refsdal, som har vært kidnappet i Afghanistan er frigitt i går og befinner seg nå på trygt sted i Kabul, opplyste utenriksminister Jonas Gahr Støre på en pressekonferanse.

Sjekkes mot fremføringen


Jeg har invitert til denne pressekonferansen for å orientere om status i saken med en kidnappet norsk journalist i Afghanistan. 

Som det fremgår av pressemelding fra Utenriksdepartementet fra i formiddag, kan vi fastslå at den norske journalisten Pål Refsdal, som ble kidnappet i Afghanistan forrige torsdag, ble frigitt i går og nå befinner seg på trygt sted i Kabul. Før avreise fra Kabul i formiddag norsk tid hadde jeg en kort telefonsamtale med Refsdal, og jeg kan bekrefte at han og hans afghanske tolk etter forholdene er i god form. De har vært i kontakt med sine familier og får oppfølging av norsk politi og helsepersonell.

La meg innledningsvis understreke at mitt besøk til Kabul det siste døgnet har skjedd helt uavhengig av denne saken. Hensikten med besøket, som var planlagt lenge før Refsdal ble kidnappet, var å ha samtaler med afghanske og internasjonale ledere i etterkant av det afghanske presidentvalget. Programmet ble gjennomført etter planen.

Jeg vil nå gi en så omfattende gjennomgang som mulig av saken fra den oppsto i forrige uke og frem til den fikk en lykkelig slutt i går.

Jeg vet at mediene nå arbeider aktivt med denne saken etter at norske og internasjonale redaktører valgte å følge Utenriksdepartementets anmodning om ikke å omtale kidnappingen mens den pågikk. Jeg respekterer at journalister vil ha mange spørsmål og vinklinger, og vi skal i tråd med god skikk gi svar så langt som mulig.

Men jeg ber om forståelse for at norske myndigheter må vise en viss tilbakeholdenhet i omtalen av denne saken. Flere, ikke minst i Afghanistan, har eksponert seg for risiko i arbeidet med å bidra til en løsning. Vår omtale av denne konkrete saken må også sees i lys av vår evne til å håndtere fremtidige saker av liknende eller beslektet karakter.

Så til saken:

Den norske ambassaden i Kabul ble fredag 6. november kl. 13.10 oppringt av en norsk journalist, Pål Refsdal, som opplyste at han hadde blitt kidnappet i det østlige Afghanistan på grensen til Pakistan. Ambassaden orienterte straks Utenriksdepartementet.

Vi brakte på det rene at Refsdal arbeider som frilansjournalist på oppdrag for et uavhengig norsk produksjonsselskap. Han hadde med seg en afghansk mannlig tolk da han ble kidnappet, og de ble begge tatt som gisler.

Utenriksdepartementet satte krisestab fredag 6. november kl. 13.50 med støtte fra Politiet og Forsvaret. Vi har under arbeidet med saken behandlet den som en krisesituasjon etter oppdaterte retningslinjer. Statsminister, forsvarsminister og justisminister har vært holdt løpende orientert. Det har også vært satt krisestab lokalt i Kabul.

I arbeidet med saken har UD vært i kontakt med en rekke relevante aktører som har kompetanse fra tidligere gisselsituasjoner i Afghanistan, eller som kunne bidra med annen relevant informasjon og erfaring for å få løst situasjonen. Afghanske myndigheter har vært orientert og vi har hatt kontakt med bl.a. ISAF og andre internasjonale samarbeidspartnere, som ICRC, i Kabul. Disse kontaktene har frembrakt viktig og nyttig informasjon til vårt arbeid.

Familien og arbeidsgiveren til den norske journalisten ble snarlig orientert om situasjonen. Det har også vært kontakt med familien til den bortførte tolken.

Norske myndigheter ved Utenriksdepartementet, Politiet og Forsvaret har arbeidet intenst for å frigi de to gislene. Ambassaden i Kabul har blitt tilført ekstra personellressurser fra Politiet, Forsvaret og UD for å håndtere saken.

Ambassaden har flere ganger vært i kontakt med Refsdal på hans mobiltelefon. Det har også vært direkte kontakt med kidnapperne. Det ble fra første stund formidlet et krav om 500.000 dollar som pris for løslatelse av Refsdal og tolken.

Det har vært vårt inntrykk, basert på våre egne analyser og med bidrag fra afghansk og alliert ekspertise i Kabul, at motivet ikke var politisk. Det er ikke fremsatt politiske krav.

Vi har heller ikke kunnet konkludere med at Refsdal ble kidnappet fordi han var norsk. Han har oppholdt seg i et område av Afghanistan der kidnappinger forekommer hyppig. Mange ulike grupperinger – fra kriminelle til mer ideologiske terrorgrupper – opererer i dette området.

Vi kan ikke med sikkerhet si hvilken gruppering som holdt den norske journalisten og hans afghanske tolk som gissel. 

Erfaringer fra liknende saker tilsier at det er viktig å finne en snarlig løsning for å hindre at den utvikler seg til en langvarig og enda mer komplisert affære. Det er gjerne et mønster at den direkte fysiske trusselen mot gisler øker etter som dagene går, at kravene høynes og at det er fare for at gislet forflyttes, overtas eller selges videre til andre og mer kravstore og brutale grupperinger.

Fra et tidlig tidspunkt valgte vi derfor å mobilisere et bredt afghansk kontaktnett for å få bistand til å finne en løsning. Det sto klart for oss at en ikke-voldelig løsning ville kreve aktiv afghansk medvirkning basert på inngående lokal kunnskap om makt og grupperinger i denne delen av Afghanistan.

I den løpende kontakten med kidnapperne har temaet løsepenger stått sentralt. Som nevnt ble det i den første meldingen oppgitt et konkret pengekrav og dette ble gjentatt i ulike budskap i dagene om fulgte og budskapet ble gradvis skjerpet, blant annet hadde vi i sluttfasen grunn til å frykte at gislene sto i fare for å bli videresolgt og forflyttet.

Kontakten med Refsdal og kidnapperne ble ivaretatt av polititjenestemenn med spesialkompetanse for slike forhandlinger. Enkelt av budskapene er blitt videreformidlet til Refsdals familie og arbeidsgiver.

Det har vært vår vurdering at norske myndigheter av prinsipielle grunner ikke ville utbetale løsepenger til kidnapperne.

Jeg vil derfor gjøre det klart at norske myndigheter ikke har utbetalt løsepenger til kidnapperne. Det var også vår vurdering at vi slik saken utviklet seg ikke fant det tilrådelig å gå inn for å tilrettelegge en militær løsning.

Parallelt med den løpende kontakten med kidnapperne, der løsepenger var det sentrale tema, men der forhandlerne aldri ga noe endelig tilsagn, har norske myndigheter fulgt et parallelt spor der forbindelsene med et utvalg av de afghanske nettverkene og grupperingene vi kontaktet i en tidlig fase av denne saken er blitt videreutviklet og fordypet.

Disse afghanske kontaktene gjenspeiler på sitt vis omfanget og dybden i flere av de forbindelsene som Norge har bygget opp i Afghanistan gjennom lengre tid, ja gjennom flere tiår. Det handler om forbindelser ervervet gjennom kontakter av politisk, sosial og interreligiøs karakter, flere av dem har også utviklet seg til viktige partnere for Norges bistands- og humanitære engasjement i landet. Det er et samlet kontaktnett utviklet av norske myndigheter og av norske humanitære organisasjoner.

Disse forbindelsene har tilgang til afghanske formelle og uformelle maktstrukturer som de færreste utenlandske aktører har. Det var kombinasjonen av disse afghanske kontaktene, og deres direkte engasjement inn mot de ansvarlige for kidnappingen, som utløste den ikke-voldelige løslatelsen onsdag kveld.

Det var med andre ord afghanere som i kontakt med den norske ambassaden medvirket til en afghansk løsning.

Jeg ønsker ikke å gå i nærmere detalj omkring omfanget av disse kontaktene. Som sagt vil vi utvise denne tilbakeholdenheten av beskyttelseshensyn til afghanske og andre enkeltpersoner som har tatt en risiko for å bistå Norge i en ytterst krevende situasjon og av hensyn til vårt ønske om å ivareta disse forbindelsene i fremtiden.

Jeg vil til sist få rette en anerkjennelse til norske og internasjonale medier som valgte å følge Utenriksdepartementets anmodning om ikke å omtale saken offentlig mens arbeidet med å finne en løsning pågikk.

Tidligere saker tilsier at medieoppmerksomhet kan vanskeliggjøre arbeidet med å finne en løsning. Derfor velger i økende grad internasjonale medier å være tilbake holdene ved slike situasjoner.  Jeg er glad for at norske medier valgte å gjøre et samme. Det kan ha medvirket til å redde liv.

Jeg vil også rette en særlig takk til personell fra Politiet og Forsvaret som har bistått Utenriksdepartementet i denne saken. Jeg vil gi en særlig anerkjennelse til ambassadør Aas og hans medarbeidere – som i samarbeid med personell fra Politi og Forsvar har utført et profesjonelt og effektivt arbeid med å løse en svært komplisert sak.

Jeg takker også mine egne medarbeidere i Utenriksdepartementet for hardt og krevende arbeid gjennom den siste uken.