EU og norske interesser

Denne sommeren har norske medier omtalt EU mer enn på lenge. Det er mange grunner til det. Vårt nærmeste naboland Sverige leder EU fram til nyttår. Et annet nordisk naboland, Island, leverte sin medlemskapssøknad i juli. 736 representanter fra 27 land er nylig valgt inn i Europaparlamentet, omtrent halvparten av dem for første gang. En av dem er sågar norsk – Eva Joly. Europakommisjonen får snart ny sammensetning, og Lisboa-traktatens fremtid avgjøres til høsten. Og EU står helt sentralt i arbeidet for en ny global klimaavtale i København i desember.

Regjeringen slo fast i Soria Moria-erklæringen at Norge skal ha en aktiv, åpen og solidarisk europapolitikk med klare målsettinger om å sikre norske interesser. Dette ble utdypet i Stortingsmelding nr. 23 om en aktiv Europapolitikk. Tidligere i år la regjeringen fram en stortingsmelding om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk (Stortingsmelding nr. 15 2008-2009: ”Interesser, ansvar og muligheter – Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk”). Meldingen understreker at et sterkt og handlekraftig EU i globale og regionale spørsmål er i Norges klare interesse. I viktige saker som klimautfordringen og WTO-forhandlingene, kan EU gjøre en forskjell overfor stormakter som USA, Kina, India og Brasil. Norge er tjent med regional og global integrasjon og regelutvikling. Derfor har vi et velfungerende samarbeid med EU, samtidig som vi har behov for å diskutere åpent hva utviklingen i EU betyr for oss og hvordan vi skal sikre våre interesser overfor et europeisk fellesskap som i første rekke taler sine medlemslands sak.

Norge har i motsetning til de fleste andre europeiske land valgt å ikke bli medlem av EU. Ved to anledninger (1972 og 1994) har et flertall stemt nei. Heller ikke Islands medlemskapssøknad får umiddelbare konsekvenser for Norges forhold til EU. EØS-avtalen ligger fast, den er inngått mellom to parter som fremdeles består også dersom Island til slutt skulle gå over til EU-siden. Det samme gjelder Schengen-avtalen og øvrige avtaler og ordninger som vi har med EU.

Norsk samfunnsliv og næringsliv er tett vevd sammen med europeiske partnere. Vi har felles interesse av å oppnå økonomisk og sosial utvikling i Europa. Kort fortalt: Vi er tjent med at det går godt med både EU og EU-landene. I perioden 2004 til 2009 har vi bidratt med over 10 milliarder norske kroner til utjevning og økonomisk/sosial utvikling i de nye medlemslandene gjennom EØS finansieringsordningene – og vi vil fortsette å bidra i årene fremover. Det er i vår egen så vel som i alleuropeisk interesse.

Den rivende demokratiutvikling som har preget Europa de siste to tiår er uten sidestykke i verdenshistorien. EU har vært helt instrumentell i denne utviklingen. Jeg mener denne utviklingen viser hvor viktig EU som fredsprosjekt er – også for oss, og jeg mener at dette har vært altfor lite belyst i norsk debatt. Den har endret våre mentale kart fra jernteppets skille mellom øst og vest på vårt kontinent under den kalde krigen. Samtidig må vi stadig oppdatere våre mentale kart, i møtet med våre nærområder. Hvordan vi forholder oss til et mer selvhevdende Russland, og til Europas øvrige grenser i øst og sør, påvirker vår hverdag.

Samarbeidet med landene i EØS-området er avgjørende for vår økonomi og vårt velstandsnivå. Tre fjerdedeler av norsk eksport og import er med disse landene. Norsk gass dekker omlag 20 prosent av EUs samlede konsum. De økonomiske interessene er betydelige for begge parter. Jeg ser det som et klart ansvar for regjeringen å arbeide systematisk for å ivareta EØS-avtalens virkemåte og integritet. Regjeringen er seg dette ansvaret bevisst. Derfor har vi sagt at vi vil foreta en grundig vurdering av EØS-avtalens virkemåte i neste stortingsperiode. Om dette er det bred enighet på Stortinget. Avtalen er nå 15 år, og er den mest omfattende avtale Norge noen gang har inngått.

Derfor må vi også kontinuerlig ha en diskusjon om hva som tjener norske interesser. Er våre interesser godt nok ivaretatt når det gjelder like rettigheter og muligheter, økonomi, våre arbeidsplasser, vår sikkerhet, våre verdier om demokrati og internasjonal rettsorden? Dette må være en del av den løpende debatten i Norge. Regjeringen og de folkevalgte må følge godt med. Vi har arbeidet for kompetanseheving og øke påvirkningskraften overfor EU. Regjeringen har også fremmet økt åpenhet og inkluderende dialog om europapolitiske spørsmål med andre samfunnsaktører i europapolitiske fora og i det åpne ordskiftet.

Norges motivasjon for deltakelse i utformingen av EUs politikk strekker seg langt utover hva vi får gjennom EØS-avtalen som nasjonale forpliktelser. For eksempel kan et offensivt norsk samarbeid med EU – som har betydelig gjennomslag i regionale og globale miljøfora – ha større påvirkning på Norges samlede miljøtilstand enn rene norske tiltak siden vi er en nettomottaker av forurensning fra Europa. Dette står også sentralt i nordområdepolitikken. Derfor har det helt fra inngåelsen av EØS-avtalen vært et norsk politisk ønske om en aktiv og bred deltakelse i EUs miljøsamarbeid, i erkjennelsen av at EU utgjør den sterkeste motoren i det globale miljøsamarbeidet. Et godt eksempel på dette er EUs nylig vedtatt klima- og energipakke. Det er derfor i Norges interesse at EU viser lederskap internasjonalt samt oppfyller sine løfter på klimaområdet.

Miljø og utvikling henger sammen. Vi må derfor også finne løsninger for finansieringen av investeringer i utviklingslandene og teknologioverføring. Afrika slipper ut minst CO2 av verdens kontinenter, men er mest truet av klimaendringer. Finanskrisen har videre demonstrert for oss hvordan økonomisk vekst både i den industrialiserte delen av verden og i utviklingsland er avhengig av en sunn og ryddig finanspolitikk. Skatteparadiser begrenser velferdsutviklingen både i nord og sør. Utnevnelsen av den norsk-franske korrupsjonseksperten og miljøforkjemperen Eva Joly til leder for Europaparlamentets utviklingskomité, er et tegn på at EU ønsker å se de største utfordringene verden står overfor i sammenheng. Det samme gjør vi.

Norge har mulighet til å nå fram overfor EU ved å prioritere spesifikke områder hvor sterke norske interesser er sammenfallende med EUs, og hvor vi kan stille med relevant kompetanse og ressurser – der vi kan gjøre en forskjell. Dette er i utgangspunktet våre nærmeste naboer, allierte og partnere. Våre nære bånd til dem går som en rød tråd gjennom Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009) om utenrikspolitikken.

Norge er samtidig som ikke-medlem ikke en del av EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Dette har betydning i norsk freds- og forsoningspolitikk. På noen områder gir dette oss større handlingsrom. Men skal vi oppnå varige resultater og få gjennomslag globalt, må vi samtidig spille på lag med EU og andre tunge aktører. Det har vært en rettesnor i vår politikk på dette området gjennom 15 år. Det betyr ikke at vi alltid gjør det samme, men at vi i alle tilfelle gjør Norges syn kjent og opprettholder kontakten og dialogen; slik som da vi i motsetning til EU og USA i 2007 valgte å forholde oss til alle medlemmene av den palestinske samlingsregjeringen.

EU gjør seg gjeldende som en sterk støttespiller innenfor engasjementspolitikken, blant annet som verdens klart største giver av utviklingsbistand. EU får dessuten stadig større betydning innenfor migrasjonspolitikk og bekjempelse av internasjonal kriminalitet og terror. Økonomiske samarbeidsprogrammer, handelsavtaler og samarbeid med andre regionale organisasjoner er også en bit av dette bildet.

I vårt globale engasjement står Norge og EU hverandre nært på de fleste områder. Vi står begge i front globalt for å fremme respekten for menneskerettighetene. Sammen er vi sterke støttespillere for FN og for et normstyrt, regulert og organisert globalt samfunn. Dette blir ikke mindre viktig etter finanskrisen, i en verden vi ennå ikke helt vet hvordan vil komme til å se ut, men der nye økonomiske og geopolitiske tyngdepunkter danner seg. FN og de øvrige internasjonale organisasjonene blir ikke bedre enn hva medlemslandene gjør dem til. Vi som vil ha mer og bedre FN må ikke overlate kritikk av FN til de som vil ha svakere FN. I dette står Norge og EU sammen.

EU og Norge samarbeider tett også om sikkerhetspolitikk. Dette samarbeidet vil sannsynligvis øke i framtiden. Norsk deltakelse i EUs forsvarssamarbeid utvides og får økt betydning i den euroatlantiske sikkerhetsarkitekturen. Det nordiske samarbeidet styrkes også i praksis gjennom den nordiske stridsgruppen som er en del av EUs forsvarspolitikk. Et annet eksempel er regjeringens beslutning om å sende en norsk fregatt for deltagelse i EUs maritime operasjon Atalanta for bekjempelse av piratvirksomhet utenfor Somalia fra august 2009. EUs bidrag til global sikkerhet gjennom ikke-militært engasjement, er forankret i en engasjementspolitisk tenkning som ligger tett opp til den norske. Flere resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd ligger til grunn for anti-piratoperasjonene utenfor Somalia. Deltakelse i EUs operasjon innebærer på denne måten direkte støtte til FNs innsats og supplerer Norges eksisterende politiske og humanitære engasjement i landet.

Som regjeringen skriver i stortingsmeldingen om hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk, bør Norge plassere seg innenfor en ”sikkerhetsvev” av ulike forsvarspolitiske, økonomiske, teknologiske og institusjonelle former for samarbeid. Vi må forsøke å skape nye stabiliserende bånd, samt minske sårbarheten og dempe konfliktpotensialet knyttet til de av våre geografiske og ressursmessige interesser som er særlig utsatte. Som supplement til alliansepolitikken og det transatlantiske fellesskapet, vil våre ankerfester være forskjellige typer tosidig og flernasjonalt samarbeid med nordiske naboland, forankring i europeiske hovedsteder, i EU og Russland. Et eksempel er hvordan de tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjene mellom Norge, Sverige og Finland i dag er forvandlet til effektivt samarbeid innenfor en ramme der noen er i EU og noen er i Nato.

Den rødgrønne regjeringen har de siste fire årene ført en offensiv og tydelig europapolitikk. Vi har utnyttet muligheter våre tilknytningsformer til EU gir, tatt medansvar for Europas utvikling og markert våre verdier om fellesskap og solidaritet. Enkeltsaker har vi også kjempet for. Dette er ikke noen enkel prosess eller liten utfordring for et utenforland, men vi oppnår resultater gjennom målbevisst arbeid, og vi vil fortsette med uforminsket styrke også i neste periode.