Refleksjoner om FN

Den første arbeidsøkten etter stortingsvalget foregikk i New York. En drøy uke med åpning av FNs generalforsamling – den fjerde i rekken jeg har opplevd som utenriksminister.

Noe er likt: I FN-bygningen og i hotellene i kvartalene rundt går det i ett i nesten to uker. Formelle møter, uformelle samtaler og sidemøter der en gruppe land drøfter utvalgte temaer. Et om situasjonen i Afghanistan, et om hvordan vi skal bekjempe brudd på folkeretten i krig, et om vold mot kvinner og barn i konfliktområder, et om hvordan de fattigste land skal møte influensaepidemien – og flere. I tillegg kommer et titalls såkalte ”tosidige møter”, med en annen utenriksminister eller regjeringskollega. Noen av dem er nye, andre har rukket å bli gamle kjente. Effektiv bruk av FN-uka sparer oss alle for mange reiser.

Noe er samtidig forskjellig i år. USA er kraftfullt tilbake i FN. Vi har sett tegnene siden Barack Obama ble valgt: Et USA som stiller til valg med Norge til FNs menneskerettighetsråd – og blir valgt. En supermakt som nedbetaler gjeld til FN. Som ved mange anledninger markerer betydningen av multilateralt samarbeid. Budskapet fikk sitt konsentrat i president Obamas tale til generalforsamlingen. Det er en viktig tale som peker på makten som følger av felles handling, og avmakten enhver stat – også den sterkeste – opplever om den står alene.

Kontrasten til Bush-administrasjonen er slående. Også Bush kom til FN og talte. Gjennom hans åtte år var budskapet til FN avmålt og tidvis distansert: USA er med FN om det tjener USA, men USA handler alene – også med militærmakt – dersom FN ikke stiller opp for det den amerikanske regjering oppfatter som vesentlige interesser.

Obamas tale bør leses av alle med interesse for internasjonal politikk. Obama sier: «De som kritiserte USA for å gå alene kan ikke nå stå på siden og vente at USA skal løse verdens problemer alene». Han understreker at det også i det internasjonale samfunnet må finnes en balanse mellom plikter og rettigheter. Flere må se at de har ansvar for å ta aktivt medansvar.

Jeg deler denne analysen. I vår verden er alles skjebne så sammenvevet at makt ikke må sees som et spill der rivaler bruker krefter på å demme opp for hverandre. Gamle skillelinjer mellom nord og sør, eller gamle eksklusive samarbeidsmønstre mellom en gruppe land, begrenser den handlekraften vi trenger. Vi må ha et kvalitativt nytt løft for samarbeid på tvers av skillelinjer som ikke gir mening. Noe annet duger ikke.

Mot denne bakgrunnen lister Obama opp fire store utfordringer – nedrustning, klima, fred, finanskrisen. For å møte dem må FN være en aktør, en arena, en møteplass. USA viser en side av dette når Obama så leder et historisk møte i Sikkerhetsrådet som enstemmig setter kursen mot kjernefysisk nedrustning.

Samtidig: FN er stedet for kontraster. FN vil aldri være mer enn hva et system bygget på at de fleste vedtak treffes ved enstemmighet makter. Og da er det dessverre slik at den som vil minst forandring ofte bestemmer mest. Rett etter Obama inntar neste taler podiet – Muhammar Al-Gadafi, Libyas enehersker. I 90 minutter snakker han om verden slik han, som har kalt seg Kongenes Konge av Afrika, ser den. Et slikt skuespill viser FNs svakhet, sier noen. Men dersom vi skal ha alle land og kulturer med må vi tåle slike opptredener. Politisk gjennomslag får han ikke, heller ikke Irans president som gjentar sine bredsider.

Men så er det ikke bare FN denne uken i USA. Midtveis drar rundt 20 statsledere ut av New York og til Pittsburgh for å møtes innen rammen av G20, som er et uformelt organ som samler verdens ledende økonomier. Glem G-8, nå er det G-20 som gjelder.

Det er bra at ledende stater møtes, og G-20 representerer 85 prosent av verdensøkonomien. Det er bra at de tar ansvar. Men det er ikke bra om de blir enige om fundamentale spørsmål på en måte som uten videre binder opp resten av verden, og på en måte som indirekte tapper de andre, formelle møteplassene, som FN, for innhold og mening. Fra de siste møtene i Verdensbanken og IMF sitter vi igjen med inntrykk av at mange beslutninger i realiteten allerede var blitt fattet, innenfor rammen av det uformelle G-20.

Derfor vil Norge slå ring om de formelle og universelle møteplassene. Ingen andre organer kan utfordre den legitimiteten som følger av universell deltakelse. Men Norge – og de øvrige nordiske land – bør også finne en stemme og en kanal for å gjøre vårt syn kjent når de store samarbeidsspørsmålene drøftes – også i de uformelle organene. Fordi: Vi er ledende bidragsytere. Vi stiller opp når det trengs. Da har vi rett til en stemme. Det bør følge av at vi gjør vår plikt, og krever vår rett, som Obama så sterkt appellerer til.