Innledning ved framleggelse av Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009): Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk

Sjekkes mot framføringen 

• Ønsker dere alle hjertelig velkommen. For meg er dette en helt spesiell anledning: Framleggelsen av denne meldingen – ”Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009): Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk” – markerer, i tid, slutten på drøye to års arbeid. Og det markerer en klar sammenheng med framleggelsen i går i Tromsø av ”Nye byggesteiner i nord. Neste trinn i regjeringens nordområdestrategi”. Disse to viktige dokumenter henger klart sammen.
• Selve formålet med meldingen: Å oppdatere våre ”mentale utenrikspolitiske kart” – som er et uttrykk jeg ofte har brukt – og det å ”teste våre utenrikspolitiske reflekser”.
• Det er lenge (dvs. 1989) siden en slik helhetlig melding om norsk utenrikspolitikk, og vi spør i meldingen – i lys av de raske og omfattende globale endringer som har skjedd og som nå skjer – Hva har endret seg siden sist? Hva har vært og hva er konsekvensene for norsk utenrikspolitikk? Hva ligger fortsatt fast?
• Og så vil jeg framheve selve prosessen. Prosessen knyttet til denne meldingen er ganske utradisjonell og ny. Arbeidet har inkludert mange. Forankringen har vært bred. Før – eller ”historisk sett” – så var det på en måte en slags oppfatning om at utenrikspolitikk er et politikkområde for de relativt få og for de lukkede rom og at ”debatt ikke er helt bra”. Dette har samtidig stått i sterk kontrast til den store interesse og store kunnskaper om utenrikspolitikk man finner rundt omkring i ulike miljøer, ikke minst blant unge mennesker.
• Det har derfor vært et mål i seg selv å ha mange møter og debatter i forberedelsene til denne meldingen. Vi har invitert til mange ordskifter, rundt om i hele landet, og det er noe vi vil fortsette med. Målet (jfr også Soria Moria – erklæringen) er større åpenhet og bredere kontaktflater. Det er en nødvendighet for å møte en framtid der utenrikspolitikken i økende grad berører alle politikkområder. Og meldingen handler nettopp om dette, både i prosess og innhold; en ”Refleksprosess” med mange eksterne miljøer og samtidig har det vært et bredt og omfattende arbeid internt i regjeringen og departementene med meldingen.
• Den største forskjellen fra forrige stortingsmelding om hovedlinjer i utenrikspolitikken fra 1989, er å finne her i det jeg nettopp nevnte – prosessen. Dette er en melding lagt fram av meg som utenriksminister, men innholdet står i stor grad også andre fagstatsråder for; det vil si hele denne nødvendige ”verdikjeden” i en moderne utenrikspolitikk i 2009. Jeg har ofte sagt at ”utenrikspolitikkens oppgave i bunn og grunn er å gjøre innenrikspolitikken mulig”. Eksempel: Velferd. Nesten alle departementer har i dag sine ”internasjonale avdelinger”, og alle har globaliseringen som bakteppe som har virkning på alle politikkområder. Og som vår ambassadør i Stockholm en gang nevnte for meg: 80 prosent av alt vi holder på med har andre ”oppdragsgivere” enn Utenriksdepartementet.
• Noen tall: Vi har hatt en møteserie med i alt 45 møter, hvorav noen med 1.000 deltakere og andre med 50-100 deltakere; alt i alt minst 15.000 deltakere på disse møtene, og i tillegg til langt flere som har sett disse debattene simultant på nettTV. Vi har hatt om lag 200 innledere og debattanter i denne møteserien, hvor vi har lagt vekt på å få fram nye stemmer, mangfold, likestilling og impulser utenfra og utenlandske deltakere.
• Det har vært i alt 200 skriftlige bidragsytere til bokserien ”Globale Norge - hva nå?” som har hatt 9 utgivelser, hvorav om lag 125 norske og 75 internasjonale bidrag, som er distribuert i til sammen 15.000 eksemplarer, i tillegg til full tilgang på nettsidene våre. Hver av disse 9 utgivelsene har hatt et opplag på 1.000-1.500.
• I tillegg er boka ”Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden. Grunnlagsrapport fra Utenriksdepartementets Refleksprosjekt” solgt og distribuert i et opplag på 5.000, og den engelske versjonen av denne boken har hatt et opplag på 2.500. Til sist: Boken ”Å gjøre en forskjell. Refleksjoner fra en norsk utenriksminister” (CappelenDamm 2008) har hatt et opplag på 30.000.
• Tre (eller fire) grunnleggende aspekter: A) Meldingen viser den omfattende, raske globaliseringen som finner sted. B) Meldingen viser hvor forskjelling landskapet er sammenlignet med i 1989; hvordan vi har gått fra en bipolart maktbilde (via en unipolar situasjon – USA) til et mer multipolært bilde med både gamle og nye stormakter – et komplekst bilde. C) Meldingen viser at statene fortsatt er hovedaktører utenrikspolitisk, men statene utfordres av andre aktører, som næringsliv. Og D) Klimautfordringene som nå dominerer all politikk.
• Og så er det dette: I 1989 skjedde det at Berlinmuren falt rett etter meldingen den gangen ble framlagt – og var følgelig ikke tatt med. Og jeg har spurt meg selv: hva blir ”vår Berlinmur”? Kanskje vil det være sider ved dagens økonomiske krise, som har politiske og sosiale konsekvenser vi ikke vet nok om rekkevidden av? Derfor er det viktig å utvise ”ydmykhet” i forhold i meldingen. 

Om selve meldingen

• Meldingen ”rehabiliterer” interesser som fundamentet i utenrikspolitikken. Det er legitimt og avgjørende viktig at utenrikspolitikken navigerer etter ivaretakelse av sentrale norske samfunnsinteresser. Hva mener jeg med dette?
• Jo, interesseorientert utenrikspolitikk er en politikk som systematisk søker å fremme det norske samfunnets velferd, sikkerhet og grunnleggende politiske verdier. Og det at verdier hører hjemme i utenrikspolitikken, vil jeg også understreke.
• Sammen med interesseperspektivet, understreker meldingen at Norges relevans, ressurser og øvrige egenskaper ved Norge som utenrikspolitisk aktør – vår evne til ”å gjøre en forskjell” – slås fast som et sentralt prinsipp ved prioritering av utenrikspolitiske valg og ressurser. Det handler om vår viktigste kapital, våre forpliktelser, for Norge er en ”overskuddsnasjon”. Jfr her Stortingsmelding nr 13 om klima, konflikt og kapital, som ble lagt fram for en måned siden. Og det handler om ”relevans”; hvor er vi relevante, hvor kan vi gjøre en forskjell.
• Globalisering og geopolitisk endring utvider interessebegrepet og gjør at forhold ”langt unna” Norge (slett ikke er ”langt unna” politisk og interessemessig og) i økende grad påvirker våre interesser og handlingsrom i utenrikspolitikken. Stikkord her: Klima, finanskrise, pandemier, Afghanistan.
• Dette gjør at engasjementspolitikken i økende grad også blir interessepolitikk. Mye utenrikspolitikk er ikke bare koblet til geografi – men mer til arenaer, faglige arenaer, av viktighet for Norge.
• Meldingen peker på økt fokus på hvordan norske ressurser, kompetanse, erfaring – ett stikkord, for eksempel: den norske samfunnsmodellen – kan og bør videreutvikles som utenrikspolitisk ressurs. Dette var tema for et innlegg jeg holdt under Fafos konferanse for et par uker siden, om den norske modellen, om staten som aktør og om robuste samfunn. Stikkord i denne sammenheng er anstendig arbeid – agendaen, Olje-for-utvikling programmet, arbeidet for likestilling og for minoriteters rettigheter.
• Meldingen understreker hvordan et Norge, som samfunn, er i rask endring, ikke minst på grunn av økt innvandring og ”det nye norske vi”, får og bør få, utenrikspolitiske konsekvenser; både hva angår debatt, prioriteringer, politikkutvikling og organisering av utenrikstjenesten (vi spørre oss selv; hvordan er vi representert?). Vi har hatt ett av Refleksmøtene her i Caféteatret og det var et av de livligste og nyttigste av møtene.
• Meldingen vektlegger en særlig sterk interesse i å opprettholde og videreutvikle en robust regional og global rettsorden, hvor rett går foran makt (og hvor ikke det er ”kjøttvekta som skal råde”), og med FN og regionale aktører som EU i viktige roller. Meldingen viser hvor tett kobling til Europa og EU Norge har; det handler både om geografi og interesser, om våre nærområder, og om våre nordområder – jfr. Nordområdestrategien jeg nevnte i starten. Denne tette koblingen til Europa og EU har ligget fast siden 1989; det er ikke noe vi ”velger bort”.
• Dette reflekteres også i at meldingen slår fast Nato som hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk. Dette er også noe som har ligget fast siden 1989. Men både Norge, Nato og verden er i rask endring. Samlet sett er norsk sikkerhet best forankret gjennom en vev av komplementære sikkerhetsarrangementer – bilateralt, regionalt og globalt. Norge er tydelig tilstede i utviklingen av Nato.
• Styrket fokus på nordisk samarbeid, fordypet samarbeid, er her et utslag. Ikke til erstatning for Nato – men komplimentert som et ledd i norsk strategisk satsning på nordområdene. Jfr presentasjonen av rapporten ”Nordisk samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk” (”Stoltenberg-rapporten”) av 9. februar 2009. – Som har et av mange spennende eksempler: Forslaget om et felles overvåkingssystem i nordområdene, BarentsWatch.
• Meldingen er den første samlede gjennomgang av norske energiinteresser i et utenrikspolitisk perspektiv. Dette følger logisk av meldingens interesse- og relevansfokus. Meldingen ”politiserer” ikke energiinteressene; det er ikke i tråd med norsk tradisjon og politikk. Men den sier noe om hvilket ”fotavtrykk” Norge etterlater ute på energi (for eksempel: 30 % av all gass brukt i husholdningene i Frankrike er norsk). Vi har også et annet ”fotavtrykk” i utlandet ift. SPU (Statens Pensjonsfond – Utland) i utlandet; snart verdens største fond i sitt slag, stor aktør på for eksempel den franske børsen.
• I tillegg til klima understreker meldingen at energisikkerhet også er viktig for energieksportøren Norge. Den vektlegger blant annet betydningen av åpenhet, samarbeid og dialog i global energipolitikk, og den peker på hvor Norge har handlingsrom og ansvar i disse spørsmålene.
• Meldingen gir for første gang i norsk sammenheng en samlet gjennomgang av norske energi- og klimainteresser og -utfordringer i et utenrikspolitisk perspektiv. Norge som energinasjon står midt i et klimaparadoks (et paradoks som ikke bare er Norges, men også verdens klimaparadoks), men Norges ansvar og rolle er ikke grunnleggende forskjellig fra oljeimporterende land. Meldingen understreker Norges handlingsrom langs to hovedspor: Utnytte vår kompetanse på olje- og gassområdet, og kraftfull satsing på fornybar energi; også her med vekt på hvor Norge kan gjøre en forskjell (stikkord: vannkraft, sol, vindmøller til havs).
• Meldingen etablerer for første gang overfor Stortinget en helhetlig ramme for engasjementspolitikken i en utenrikspolitisk kontekst, noe som henger nært sammen med Utviklingsmeldingen (St.meld. nr. 13) og må sees i sammenheng med den.
• Meldingen signaliserer at Norge bør og vil intensivere arbeidet for en mer effektiv global organisering, blant annet i lys av finanskrisens utenrikspolitiske dimensjoner; det åpner seg med andre ord et ”rom” som følge av krisen.
• FN er grunnplanken, men vi må samtidig arbeide kritisk som venn av FN (og som en av de største bidragsyterne), og også investere i mange andre organisasjoner som er helt sentrale for global organisering og norske interesser. Igjen: Norge har stor interesse av – vi er avhengig av – en internasjonal rettsorden, at ikke det er ”kjøttvekta” som råder, at ikke ”makt” blir det samme som ”rett”.
• Meldingen gjennomgår hvordan utenriksforvaltningen – noe som er regjeringens ansvar å organisere – utfordres av globalisering og geopolitisk endring. Her har det skjedd mye de siste årene, blant annet som følge av tsunamien og det fokus på organisasjonen den katastrofen skapte. Vi ble ”testet”, og vi har blitt testet flere ganger siden, og kriseberedskapen i dag er helt en annen. (Og det eneste sikre vi vet er at neste krise vil bli ulik den forrige…). Meldingen peker på hvordan UD og andre departementer tar følgene av dette og den peker på de nye utfordringer som må håndteres.
• Kunnskapsbehovene øker, skillene mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk viskes ut, andre departementer blir sentrale i utenrikspolitikken og UD går stadig tyngre inn i innenrikspolitikken. Behovet for samordning (og koherens) er større. Utenrikstjenesten må avspeile den norske befolkningen i endring, og ikke minst fortsatt intensivere arbeidet for likestilling. Og vi må hente inn nødvendig kompetanse og kunnskap der vi trenger det.
• Ser fram til behandlingen og debatten i Stortinget. Åpen for spørsmål fra salen nå.