Innlegg under trontaledebatten

President,

Regjeringsplattformen varsler en fortsatt aktiv og offensiv norsk utenrikspolitikk.

Hovedlinjene for utenrikspolitikken ble grundig drøftet da Stortinget behandlet St.meld. nr. 15 for 2008–2009, Interesser, ansvar og muligheter. Vi vil prioritere våre satsinger ut fra hva som tjener norske interesser, og på de områder internasjonalt der Norge har forutsetninger for å gjøre en forskjell.

Det tjener Norges interesser at utenrikspolitikken er bredt forankret. Regjeringen inviterer til dialog og samarbeid med alle partiene på Stortinget, og også en videreføring av en åpnere og bredere dialog om utenrikspolitikken med det norske samfunnet.

Hovedlinjene i utenrikspolitikken er forankret i vår sterke oppslutning om FN og folkeretten, medlemskapet i Nato og EØS-avtalen, og at Norge ikke er medlem av EU.

De globale utfordringer vi står overfor, krever innsats på en lang rekke områder: et aktivt klimadiplomati, systematisk arbeid for menneskerettigheter, konvensjonell og kjernefysisk nedrustning, åpen og rettferdig verdenshandel, fred og forsoning, bekjempelse av fattigdom og fremme av utvikling, et anstendig arbeidsliv og et stort engasjement for barne- og mødrehelse. Dette er områder som vil få økt oppmerksomhet.

Nordområdene forblir regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Satsingen vil forsterkes. Nordområdene og utviklingen i Arktis utgjør nå et hele, er vel plassert på den internasjonale dagsordenen, og vi ser utvikling på en lang rekke områder; fra samling av Forsvaret i nord til en intensiv klimaforskning og satsing på ny kunnskap og nye næringer.

Nordområdestrategien og plandokumentet «Nye byggesteiner i nord» angir retningen for satsingen. Vi vil arbeide for stabilitet, miljø og bærekraftig forvaltning av naturressursene i nord – med et vedvarende fokus på kunnskap og verdiskaping på land.

Klimaendringene er tydelige i nord og på isbreene på verdens tak. Smeltende is og åpnere hav understreker hvor viktig det er å handle for å stoppe oppvarmingen. I nord vil vi på grunnlag av havretten videreutvikle regler og standarder for transport, søk og redning og havovervåking i nordlige farvann. Regjeringen er i gang med dette arbeidet, sammen med våre naboer i nord og samarbeidspartnere i Arktisk Råd, Barentsrådet og andre fora.

Vi vil fortsette utviklingen av et bredt og tillitsfullt samarbeid med Russland og arbeide videre mot en balansert sluttføring av delelinjeforhandlingene.

Regjeringen vil føre en aktiv europapolitikk. EØS-avtalen regulerer kjernen i vårt forhold til Europa, til EU og EUs indre marked. Dette er den mest omfattende internasjonale avtalen Norge noen gang har inngått, og den er av stor betydning for norske arbeidsplasser, verdiskaping og velferd.

Avtalen har nå virket i 15 år. Stortinget samlet seg i vår om et ønske om en bred gjennomgang av denne avtalen. Regjeringen vil nå, i tråd med regjeringsplattformen, igangsette en slik grundig og bredest mulig gjennomgang av EØS-avtalen og konsekvensene av den på alle samfunnsområder.

Mye står på spill i Afghanistan. FNs sikkerhetsråd har enstemmig uttalt at situasjonen i landet representerer en trussel mot regional stabilitet og internasjonal fred og sikkerhet. Norge er i Afghanistan for å gi vårt sivile og militære bidrag til at afghanere kan styre i eget land uten at terroraktivitet fra afghansk jord utgjør en trussel mot andre. Vi gikk inn i Isaf-operasjonen sammen med våre Nato-allierte. Vi vil videreføre og sluttføre vårt oppdrag der sammen med våre allierte og i tett dialog med afghanske myndigheter. Det finnes ingen endelig militær løsning i Afghanistan. Et svakt styresett kan ikke kompenseres med flere soldater. Som Afghanistan-kjennere har understreket: Opprørsbekjempelse fungerer kun så godt som den regjeringen den støtter.

Vi avventer det endelige utfallet av valget på ny president. Vi vil stille klare krav til en ny afghansk regjering når det gjelder demokratisk styresett, målrettet arbeid mot korrupsjon og narkotikaproduksjon og evne til å trekke kvinner og menn av alle etniske grupperinger i samfunnet inn i politikken. Afghanerne må selv ta skrittene mot forsoning. Vi må støtte dem på den veien, og det er nå en bred internasjonal enighet om en slik tilnærming.

Vår sivile innsats bidrar til afghansk kapasitetsbygging. Vår militære innsats vris også i retning av opplæring, veiledning og samarbeid i felt med afghanske sikkerhetsstyrker, som selv må settes i stand til å ivareta sikkerheten i landet. Derfor bidrar vi betydelig til fond for utvidelse av hæren og til fond for utvidelse av politiet. Det gjøres framskritt, men jobben er ikke ferdig. Vi viderefører vårt militære nærvær i Afghanistan så lenge det er nødvendig. Tidspunktet for nedtrapping vil bestemmes i lys av utviklingen i landet og i tett samarbeid med våre allierte. Det internasjonale samfunnet må fortsatt styrke samordningen av den sivile innsatsen. FN må her spille en nøkkelrolle.

La meg til sist få uttrykke en sterk anerkjennelse av den innsatsen norsk militært og sivilt personell utviser under krevende omstendigheter i Afghanistan. De utviser mot og engasjement i et oppdrag for fred, stabilitet og utvikling. Derfor fortjener de vår tydelige støtte.

Presidenten:

Det blir åpnet for replikkordskifte.

Jan Arild Ellingsen (Frp):
Det var godt å høre utenriksministeren redegjøre for regjeringens ambisjoner, på samme måte som han gjør det i Soria Moria-erklæringen som foreligger. Av de tingene som jeg synes er interessante og positive der, er at man ønsker å fokusere på måloppnåelse, ikke minst med hensyn til bruk av Verdensbanken som verktøy. Man sier bl.a. at norsk volum av bistand til Verdensbanken er avhengig av bankens resultater når det gjelder reform- og demokratiseringsprosesser. Det synes jeg er veldig positivt. Samtidig er jeg litt overrasket over at man ikke er like offensiv når det gjelder FN. FN har et byråkrati som har vokst seg større enn stort, og som jeg tror Norge langt på vei mener også bør kunne reformeres på en rimelig måte. Det er også etablert en egen enhet, The Office of Internal Oversight Services, som skal gå igjennom byråkratiet i FN. De har lagt fram en rapport nylig som viser at ting er som de er, man har ikke evnet å gjøre en eneste ting. Resultatet, som det sies i rapporten, er at «no attempt has been made to track any savings or efficiency gains». Da blir mitt spørsmål til utenriksministeren: Hvorfor har man ikke samme kritiske fokus på FN som man har på Verdensbanken?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg kan underskrive på at regjeringen følger FNs arbeid med meget kritisk blikk. Vi gjør det med det kritiske blikk som en støttespiller til FN har, nemlig at vi ønsker mer og bedre arbeid ut av FN, og ikke et redusert FN, som andre kritikere til tider har gitt uttrykk for. Vi har en statsminister som har vært i lederrollen for å reformere FNs arbeid i felt, der hvor FNs arbeid er aller, aller viktigst, nemlig hjelp til mennesker som trenger det. Det arbeidet gir nå positive resultater i flere pilotland, og jeg kan garantere at våre FN-delegasjoner i Genève og New York og ute på landnivå følger FNs arbeid med det kritiske blikket som det høver seg et land som er blant FNs aller største bidragsytere.

Peter Skovholt Gitmark (H):
Utenriksministeren ønsker å slå fast bildet av Norge som en aktiv medspiller i Europa. Det mener jeg er feil. Vi ser en utenriksminister som åpenbart trives godt som utenrikspolitisk talsmann for en supermakt, men den supermakten er tross alt kun i forhold til Island og Liechtenstein, våre EØS-brødre. Vi har en utenriksminister som i disse influensatider faktisk er svinebundet av sine regjeringspartnere når det gjelder europapolitikken. Vi får ikke en utredning av hvilke konsekvenser et islandsk medlemskap vil ha for EØS-avtalen og dermed også for Norge, og vi sitter i spenning og hører representanter for regjeringspartiene, fra både SV og Senterpartiet, som ønsker Høyres støtte for å si nei til datalagringsdirektivet. Vi vet ikke hva slags konsekvenser dette direktivet vil få for Norge dersom vi skulle bruke vetomakten. Spørsmålet mitt til utenriksministeren må være: Hvordan ønsker han selv med dagens Soria Moria-erklæring å være en aktiv pådriver for en norsk europapolitikk?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg sa litt om det, men jeg kan jo vise til forrige periode, hvor jeg mente vi gjorde det beste ut av de handlefrihetene vi har overfor EU, og de avtalene vi har, gjennom en aktiv europapolitikk og stortingsmeldingen som er lagt fram. Ordet «supermakt» får være representantens eget ord. Jeg har aldri hevdet at Norge er en supermakt i forhold til noen. Jeg synes det er et dårlig begrep. Norge er tett vevet sammen med Europa på så mange dimensjoner: økonomisk, sikkerhetspolitisk, når det gjelder klima og miljø, og vi fører en politikk som skal ta vare på norske interesser når det gjelder det – arbeidsplasser, velferd, politisk innflytelse. Vi gjør det med det utgangspunktet som er realiteten i dagens Norge, at vi har EØS-avtalen. Vi er ikke medlem av EU. Utredningen av EØS-avtalen vil gi oss et godt grunnlag for å debattere hvordan denne avtalen virker. Vi kommer til å holde Stortinget nært orientert om eventuelle konsekvenser av et eventuelt islandsk medlemskap. Men vi skal ha med oss at en av de viktigste likhetene mellom Island og Norge akkurat i dag, eller rettere sagt forskjellen, er at EU-motstanden på Island synes å være større enn i Norge. Så vi får ta det skritt for skritt. Nærmer det seg islandsk medlemskap, skal Stortinget bli grundig orientert om konsekvensene av det for Norge.

Dagfinn Høybråten (KrF):
Utenriksministeren svarte – som sedvanlig, vil jeg si – meget klokt på et spørsmål fra Kristelig Folkeparti for et halvt år siden her i stortingssalen med utgangspunkt i et utspill fra en av Arbeiderpartiets representanter om at vi må vurdere om land som ikke er villige til å ta imot egne statsborgere, bør miste u-hjelp eller annen bistand fra Norge. Utenriksministeren svarte her i salen at «jeg er ikke enig i det utspillet, og jeg har gjort det veldig klart, (…) fordi jeg tror det er et uhåndterlig signal og et dårlig virkemiddel for å nå målet.» Det var et halvt år siden. Nå debatterer Stortinget regjeringsgrunnlaget. Der står det at regjeringen vil «bruke bistands- og utviklingspolitikk til å understøtte arbeidet med å få til retur og reintegrering av personer uten lovlig opphold i Norge». Mitt spørsmål er om utenriksministeren har like kloke vurderinger i dag som han hadde for ett år siden av dette forholdet, eller om han er litt ukomfortabel med det som er blitt regjeringens politikk.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg kan bekrefte at klokskapen er intakt. Jeg stiller meg fullt og helt bak den formuleringen i denne plattformen, for den gir nemlig uttrykk for at det skal være et hjelpemiddel der det kan legges til rette for retur. Da handler det om å gi hjelp til de mennesker som kommer fra disse landene. Det opprinnelige utsagnet gav f.eks. inntrykk av at vi skulle kutte norsk bistand til Somalia for å begrense tilstrømningen fra Somalia. Somalia har ikke myndigheter som får støtte fra Norge. Vi gir humanitær hjelp gjennom FN, slik at et kutt i støtten der, eller bruk av bistandsmidler, i utgangspunktet ville være vanskelig å se for seg hvordan kunne hjelpe. Men på en del andre områder, i forhold til en del andre land, mener jeg at formuleringen er klok, nemlig at vi skal bruke også bistanden på en måte som understøtter de målene. Forslagene om å opprette plasser, tilsynssteder for barn, barnehjem, ungdomshjem for enslige mindreårige asylsøkere som kunne få et bedre opphold der, er eksempler som kan vurderes, og som kan gjøres på en forsvarlig og fornuftig måte.

Abid Q. Raja (V):
Utenriksministeren har vist et engasjement for verdens fattige og snakket varmt om å utjevne sosiale forskjeller, et engasjement Venstre og jeg deler. Norge er verdens rikeste land og har enorm stor andel av verdens ressurser fordelt på et lite antall mennesker, sett i et globalt perspektiv. Utgangspunktet for en regjering som påberoper seg å være solidarisk, burde være å ta et større ansvar for å dele våre økonomiske ressurser med flere. Da statsministeren la fram den nye regjeringsplattformen, viste han til kampen mot asylstrømmen. Det skal være et område hvor regjeringen er reformvennlig og strammer inn. Jeg har et spørsmål og et håp. Spørsmålet er om utenriksministeren mener at regjeringens innstramming i asylpolitikken er et ledd i en internasjonal solidarisk politikk med verdens fattige – eller har krefter innad i statsrådens eget parti fått gjennomslag for å tekkes en velgermasse som ikke vil dele vår rikdom? Håpet er at utenriksministeren vil lykkes med å dra krefter i Arbeiderpartiet mer mot sentrum, i tråd med de verdimeldingene utenriksministeren har kommet med i valgkampen – som f.eks. at alle skal ha rett til arbeid, selv om de kommer uten id.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg har en tilnærming til asylspolitikken som går på følgende: Det er et ekstremt viktig instrument for å gi mennesker på flukt som er forfulgt og har krav på beskyttelse, nettopp beskyttelse. Jeg mener at en utvikling hvor vårt apparat for mottak av mennesker i kommuner ved mottaksstedene blir belastet med mennesker som ikke er forfulgte og som ikke har krav på asyl, setter asylinstituttet i fare. Derfor sier ikke jeg at vi skal ha en streng, men rettferdig asylpolitikk – vi skal ha en streng og rettferdig asylpolitikk. Det står også klart i denne regjeringsplattformen. På den måten kan vi ivareta våre forpliktelser, både i forhold til kvoteflyktninger fra Høykommissæren og i forhold til mennesker på flukt. Det er ikke en unntakstilstand at det kommer folk på flukt til Norge, det er blitt en normaltilstand, og sånn kommer det til å være lenge framover, med millioner av mennesker på flukt i verden. Da må vi rydde i vårt hus, rydde i vårt apparat og være i stand til å ta imot folk på en ordentlig måte, vurdere søknadene deres – men skille mellom det som er begrunnede søknader og ikke-begrunnede søknader. Det legger denne regjeringsplattformen opp til.

*****

For alle de øvrige innlegg se Stortingets nettsider.