Når våpnene taler

De første ukene av det nye året har vært preget av bildene og reportasjene fra krigens herjinger i Gaza. Det er umulig å ikke bli opprørt over de enorme lidelsene den palestinske sivilbefolkningen har vært utsatt for.

*****

Vi har enda ikke full oversikt over hvor mange drepte og skadde det er – Gazas befolkning henter fortsatt ut sine døde fra ruinene. Og vi har ennå ikke oversikten over de enorme materielle ødeleggelsene som vil sette en allerede hardt prøvet befolkning enda lengre tilbake.

La oss heller ikke glemme alle de usynlige skadene. Mennesker i bunnløs fortvilelse som har mistet noen av sine. Redde barn som i flere uker har lurt på om neste bombe rammer dem. Krigens mentale bilder. Fryktens våpen. Om alt legges til rette for det, og det er nesten uoverstigelig i seg selv å se det for seg, så kan vi bygge opp igjen skolene, tette hull i veiene og reise nye bygg. Men er det mulig å lege sårene i menneskers sinn? Hvordan kan vi håpe på at mennesker velger fred og forsoning når de har opplevd dette?

Mange stiller spørsmål ved om land som Norge igjen skal si seg klar til å finansiere gjenoppbygging. Skal vi nok en gang bygge opp noe som så lett kan legges i grus? Det som er klart er at gjenoppbygging og en politisk løsning nå må sees i sammenheng. Vi kan ikke godta at Gaza skilles fra Vestbredden eller at Gazas befolkning holdes som gissel for striden mellom Israel og Hamas.

Gjenoppbyggingen i Gaza må handle om mye: Om humanitær hjelp som mat, vann og medisiner, og sement, rør og vinduer. Men også om sjel, om sårede barnesinn.

Og så må det handle om politikk, om nye skritt mot to-stats-løsningen. Israels befolkning skal ikke leve i trussel fra raketter. Palestinere skal ikke leve uten politiske rettigheter eller egen stat. Forhandlingene må i gang igjen. Palestinerne må forsones. En samlingsregjering er trolig veien å gå. Og denne gang må det internasjonale samfunn ikke sitte på gjerdet.

Det er fult mulig å vinne en krig. Målet er nådd, sier israelske myndigheter. Vi står styrket tilbake, sier Hamas. Hvem var det som vant freden? Det er ikke fred selv om våpnene i denne omgang har stilnet. Kjernen er okkupasjonen og fravær av en politisk løsning som binder partene via forhandlinger.

Går det an å være optimistisk med tanke på å få en varig fred i Midtøsten? Det er lettest å svare nei. Men som venn av israelere og som venn av palestinere har vi ikke lov å miste håpet og troen. Det vil fortsatt være en tornefull vei og vil kreve modige skritt. Fred er ikke noe du inngår med dine venner, men med dine verste fiender, sa Yitzak Rabin etter å ha tatt PLO-leder Yasir Arafat i hånden etter undertegningen av den første Oslo-avtalen i 1993. Rabins ord, 16 år senere, beskriver godt hva utfordringen fortsatt er. Derfor skal vi støtte de som tar de modige skrittene.