Voldtekt som krigstaktikk må bekjempes

Tenk deg ei jente på vei hjem fra skolen. En gjeng med soldater dukker plutselig opp fra skogkanten holder henne fast og voldtar henne etter tur før hun blir liggende livløs på bakken.

I løpet av få år har dette skjedd hundretusener av jenter og kvinner i alle aldre i land med væpnede konflikter. Omfanget er så stort og systematisk og overgrepene så utbredte, at dette som kan kalles seksualisert vold nå blir ansett som en del av krigføringen.

I Den demokratiske republikken Kongo fortsetter voldtektene daglig, år etter år. Det mangler ikke på rapporter. Vi vet om volden, lemlestingen, lidelsene. Vi vet om skammen, utestengningen, stigmatiseringen og lokalsamfunnenes sammenbrudd. Vi hører om hele landsbyer der alle kvinnene er voldtatt. Leger forteller om kvinner som har fått underlivet ødelagt av kniver, geværer og trestokker. Jenter fra åtte-ni års alder bortføres av militser og holdes som sexslaver. Mange blir gravide og smittes av HIV.

Det handler både om grusomme enkeltskjebner og om det faktum at hundretusener av voldtatte kvinner betyr ødelagte familier og lokalsamfunn. Det betyr traumatiserte familier og masseflukt fra landsbyer og konfliktrevne områder. Samfunn bryter sammen. Seksualisert vold er en krigsstrategi med fatale konsekvenser for framtidig konfliktløsning, fred og forsoning.

I fjor vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 1820 og det enstemmig. Den slår fast at voldtekt kan defineres som en krigsstrategi og er en forbrytelse mot menneskeheten. Norge har bidratt til at slike voldtekter i krig blir behandlet som en trussel mot sikkerheten og gis økt oppmerksomhet i FN. Seksualisert vold i krig og konflikt skal påkalle Sikkerhetsrådets oppmerksomhet på lik linje med andre trusler mot internasjonal fred og sikkerhet.

FNs generalsekretær legger i dag fram den første rapporten om resolusjon 1820 (2008) til Sikkerhetsrådet. I Norges innlegg vil vi understreke at det internasjonale samfunnet har et ansvar for å omsette ord til handling. Vi vil framheve behovet for å styrke det medisinske og psykologiske behandlingstilbudet til ofrene for seksualisert vold. Og vi vil oppfordre til økt innsats mot straffefriheten. De fleste overgripere løper nemlig liten risiko for å bli straffet. Politi og rettsvesen må styrkes slik at de skyldige blir straffet dersom vi skal lykkes i kampen mot seksualisert vold.

Sikkerhetsrådsresolusjoner gir grunnlag for flere tiltak, både for å beskytte og bistå sivile, skape holdningsendringer og rettsforfølge overgripere. Det vi imidlertid trenger nå, også fra norsk side, er et enda sterkere fokus på det som skjer ute i felten. Her kan enkle tiltak gi betydelig effekt, som f.eks. å flytte toaletter og vannforsyning inn i flyktningleire for å redusere sårbarheten for overgrep utenfor leiren.

Lytter vi godt nok til flyktningbarna og kvinnene i Darfur og Tsjad? Hva er det de selv mener fungerer best som beskyttelse der de er? Holdningsskaping og opplæring er også sentralt og her har vi god erfaring å trekke på: I treningen av afrikanske fredsstyrker har det norskfinansierte Training for Peace-programmet vært tidlig ute med sitt fokus på sårbare sivile grupper. Afrikanske partnere har gitt viktige innspill til pensum under opplæringen. Norske, nordiske og afrikanske politiinstruktører trener kolleger fra afrikanske land til fredsoperativ innsats i blant annet Sudan og Somalia. Det siste året er instruktørenes fokus på seksuell vold blitt styrket betydelig.

I Øst-Kongo er et team på plass i et pilotprosjekt som del av FN-operasjonen MONUC. Norske, svenske og afrikanske observatører kartlegger overgrep og gir konkrete råd til dem som er rammet av eller skal etterforske og håndtere seksuelle overgrep. Her ønsker EU norsk politiekspertise i arbeidet for å styrke det kongolesiske politiet og rettsvesenet. De voldsomme utfordringene i Kongo er en god grunn til at Norge må kunne levere fransktalende personellpoliti og sivile eksperter til konfliktområder. Denne styrkingen bør vi få til.

Erfaringene vi har fra ulike konfliktområder bruker vi i vårt samarbeid med FN og Den afrikanske union (AU). Der arbeider vi for å utvikle økt bevissthet om disse temaene i land som trener og leverer styrker til FN-operasjoner. Norske innspill blir verdsatt og benyttet.

Norge vil aldri kunne levere et stort antall politifolk og eksperter til slike oppdrag. Vår innsats er en del av et større hele, men våre bidrag er etterspurt, både i felten og i FN/New York og EU/Brussel. For å styrke gjennomslagsevnen må vi være tilstede ute i det verst rammede landene og bidra til at FN-resolusjonene virkeliggjøres til konkrete resultater for sivilbefolkningen. Derfor vil regjeringen styrke samarbeidet med norske og internasjonale partnere som jobber konkret for å beskytte og bistå kvinner mot seksualisert vold.

FN spiller en helt avgjørende rolle i arbeidet og regjeringen skal bidra til at FNs organisasjoner og fredsoperasjoner får de nødvendige ressurser til å beskytte og bistå sivile. Vi har i år bevilget 9,7 millioner kroner til FN-initiativet Stop Rape Now. Ved hjelp av denne støtten vil FN kunne styrke sin innsats i land hvor seksualisert vold er utbredt.

Samtidig skal vi fortsette å utfordre de politiske lederne i land med væpnede konflikter hvor jenter og kvinner utsettes for seksualisert vold, og vi skal gjøre vårt for at dette uhyggelige problemkomplekset fortsetter å være høyt på den internasjonale dagsorden. Jeg vil berømme USAs utenriksminister Hillary Clinton for å engasjere seg i dette teamet. Vi diskuterte det under mitt besøk til Washington i april i år, og jeg vil nå ta fornyet kontakt med Hillary Clinton i forbindelse med at hun reiser til Goma i Øst-Kongo neste uke. Jeg vil oppfordre henne til å stille sterke krav til kongolesiske myndigheter om å ta problemet på alvor og ta et større ansvar i arbeidet mot seksualisert vold. Jeg vil også diskutere mulighetene for et tettere samarbeid mellom Norge og USA for en effektiv innsats mot seksualisert vold i krig. Målet er at alle jenter skal kunne gå trygt hjem fra skolen.