Norge og EU. Møte med Catherine Ashton og Olli Rehn

Men det var møtene utenfor de formelle som festet seg. Jeg har møtt Catherine Ashton ved jevne mellomrom. Hun var medlem av EU-kommisjonen med ansvar for utenrikshandel og vi hadde flere møter om WTO-forhandlingene. Så ble hun, overraskende for noen, den første EUs høyrepresentant for utenrikspolitikk på tampen av 2009. Et produkt av Lisboatraktaten – hun ble personen som skal gi den felles utenrikspolitikken et ansikt utad.

På grensen til en umulig oppgave kan man si; revet mellom 27 medlemsstater, noen vil ha mye felles politikk, andre, særlig de største landene, vil ha lite og vokter om sine egne markeringer, revet mellom institusjoner – Kommisjonen og Rådet av medlemsstater. Ashton har tatt en ”omvendt Obama”. Forventningene var fra starten like lave som hans var høye. I de første opptredene sa hun klart fra at hun ville lytte før hun mente; jeg erfarte det i møter vi hadde om Midtøsten, i Brussel og i Paris.

Vi snakker om alle hjørner av internasjonal politikk; Iran, forhandlingsbildet og detaljert om atomspørsmålet. Piratvirksomheten i Adenbukten og hennes planer for å mobilisere afrikanske stater i kampen mot sjørøveriet. Midtøstens mange irrganger. Russland. En lang runde om politiske perspektiver på den finansielle uroen i Europa. Og ikke minst, Ashtons arbeid med å bygge EUs felles utenrikstjeneste med hundrevis av nye medarbeidere.

Ashtons utfordring er at hun bygger institusjoner mens hun i mange sammenhenger mangler politikk å fylle institusjonene med. Det vil si, politikken må formes, meisles ut, brynes mellom sterke nasjonale viljer. Den vil bli til stykkevis og delt, det vil ta tid. Det skal en kombinasjon av hard vilje, flegma og strategisk kraft til å fronte det som blir til som felles utenrikspolitikk.

Så møtet med Olli Rehn. Olli er finsk medlem av Kommisjonen med ansvar for økonomi og finanspolitikk. Han er mannen midt i stormen, eller som han selv sier – midt i strevet med å ”hindre at en gresk buskbrann blir til en europeisk skogbrann”.

Rehns utfordring akkurat nå er den motsatte av Ashtons. Mens hun har institusjonene og mangler en politikk, så har Rehn politiske vedtak så det holder, men må arbeide for å få på plass detaljene og kanskje skaffe seg noen institusjoner. For nå må EU – både euroland og EU-land uten euro – ta fatt på nybrottsarbeid som kan påse at landene holder seg til reglene og rammene for underskudd, gjeld, osv. Løsningene denne helgen har tøyet mandatene fra de eksisterende traktatene. Det ligger i luften i Brussel at det kan bli behov for endringer for å få dette til å henge sammen.

Til jobben med å reise et effektivt forsvar trengte Rehn og EU assistanse fra IMF. Det var uaktuelt for noen uker siden, men nå er IMF inne med både en del av pengesekken, men også med de velkjente stabiliseringsprogrammene som rulles ut når budsjetter skal kuttes og statsfinansene bringes i balanse. Normalt hører vi om slikt fra utviklingsland eller voksende økonomier som kommer i uføre. Nå skjer det i Europa.

Rehn er også opptatt av å ta fatt i konsekvensene av budsjettkuttene som nå står for døren. Hva vil det bety for etterspørselen i europeisk økonomi, hva det vil si for den økonomiske aktiviteten – hva det vil si for arbeidsplasser og skatteinntekter? De siste tallene viser forsiktig ny vekst i Europa. Vil kampen mot underskuddene sette dette i fare?

Og her kommer Norge inn i bildet, vi som selger 80 % av vår eksport til EU-markedet, vi har også noe på spill når det gjelder utsiktene til aktivitet i europeisk økonomi. For slik henger Europa sammen. Vi kan være for eller mot norsk EU-medlemskap. Men det ligger i bunn at vi er tjent med at det går godt i Europa – hos våre fremste politiske partnere og allierte, men også i markedet som er så viktig for oss.

 

Jonas Gahr Støre, 10. mai 2010

 

*****

 

Dette er et utdrag fra en tekst på Utenriksministerens blogg.