Utenriksministerens tale under bekransningen av Bjørnstjerne Bjørnsons grav på Vår Frelsers gravlund 17. mai 2010

Sjekkes mot fremføringen
 

God morgen – og til lykke med 17. mai!

I år markerer vi at det er 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson gikk bort.

Det finnes knapt noen bedre og finere måte å hedre ham på, enn når titusener over hele landet synger hans tekst til nasjonalsangen, som vi også nettopp har gjort – ”Ja, vi elsker” – på selveste 17. mai, som han hadde så kjær. Og med Rikard Nordraaks musikk, Bjørnsons fetter, som også ligger begravet rett her og som får sin krans i dag. 

I denne morgenstund ber jeg dere tenke tilbake – for 100 år og fjorten dager siden – da Bjørnson ble stedt til hvile her. Han som skrev – ”Syng meg hjem, hvis I kan, jeg vil dø i mitt land” – han opplevde selv ikke å få dø i Norge, han sovnet inn i Paris – men sunget hjem ble han!

Toget som hadde brakt ham fra Paris til Danmark, fikk stoppe akkurat hvor det ville, så folk fikk se båren.

Titusener hadde stått langs gatene i København.

Den avdøde nasjonalhelten, nasjonalskalden, ankom Honnørbrygga med panserskipet Norge – møtt av et folkehav – og kongesalutt med 21 skudd fra Akershus festning. 

”Nu er fjelltoppen borte! Landet er blitt flatere (…) Aldri mer løftes Ditt mektige snehvite hode over folket”, talte Fridtjof Nansen.

Jeg tror vi mennesker anno 2010 har vanskelig for å forestille oss begivenheten og hyllesten som ble dikteren til del.

Kanskje var hans samtid mer åpen enn vår tid for den gjerning dikteren og åndsmennesket brakte til samfunnet.

*****

Som alle nasjoner markerer vi de landsfedre og landsmødre som bygde landet. Bjørnstjerne Bjørnson bygde dette landet med ord.

Med store bokstaver og romslige tanker, med vidsynte visjoner og tydelige idealer.

Bjørnson skrev og talte, skildret og appellerte. Som dikter, debattant, politiker – og tidvis som ”bråkmaker”.

Han ledet an i å gi nasjonen Norge identitet, før landet vårt ble selvstendig stat.

Han ga nasjonen stemme og selvfølelse, stolthet og selvrespekt. Gjennom fortellinger, skuespill, romaner, dikt, artikler, brev og taler.

Han ga Norge nasjonal identitet. Han skapte en klangbunn til det nasjonale fellesskapet i bruken av begrepet – ”Vi”.

For det er ikke jeg, men vi som elsker dette landet.

Alle små og store grupper, små og store minoriteter, både nyankomne og de bofaste gjennom generasjoner, regnes med.

Det gjøres ikke forskjell på folk. Et budskap som er minst like aktuelt i dag.

*****

Det er et kraftig spenn i Bjørnsons liv og virke, for som han selv sa; ”Jeg er ingen Stuepoet. Jeg må tumle med i et beveget Liv”. Og ”tumle” gjorde han.

15 år var han da han skrev sin første tekst, i Romsdals Budstikke, 12. mai 1848, ”Frihedens Tale til Moldenserne”, en appell om å ta 17. mai – feiringen på alvor.

62 års diktergjerning skulle følge. Inntil han skrev sin aller siste linje, som kanskje oppsummerer moralen og drivkraften i det politiske mennesket Bjørnstjerne Bjørnson:

”De gode gjerninger redder verden”.

Linjen kom fra sykesengen i Paris i 1910 og var ment som tittel på et dikt ”tilegnet de polske fabrikpiger”, som hadde samlet inn gaver til dem som var enda verre stilt.

*****

Hendelser i barndommen former oss alle. En hendelse i Bjørnsons tidlige år satte spor. I fortellingen ”Et stygt barndomsminne” fra 1889 møter vi Bjørnstjerne syv år gammel. Fra første rad er han vitne til at en dødsdømt ung mann, Per Hagebø, blir halshugget, ved Nesset i Romsdal.

Den vesle gutten ble rystet – ja ”selv gikk jeg derifra så hjertesyk, ja så forkommen av frykt, som skulle jeg være den neste der henrettedes”, skrev Bjørnson 50 år etterpå.

Kanskje var den henrettede uskyldig?

Det skjønte også Bjørnstjerne og det satte kraftige merker i hans sinn.

Jeg tror det vil være i Bjørnsons ånd at vi tar med oss dette engasjementet til vår egen tid:

I dag har over to tredjedeler av alle land i verden – 139 land – avskaffet dødsstraffen. Men 58 land praktiserer fortsatt henrettelser som straff: I 2008 ble minst 2390 fanger henrettet, over 93 prosent av dem i fem land: I Kina, Iran, Saudi-Arabia, Pakistan og USA.

Jeg er ikke i tvil om at Bjørnson ville hatt dette som en av sine fanesaker i dag.

*****

Slik kan vi se mange linjer i Bjørnsons livsverk – linjer fra hans samtid til vår, linjer av aktualitet:

Menneskerettigheter. Ytringsfrihet. Fredssak. Internasjonalt samarbeid. Minoritetenes rett til eget språk. De små staters integritet opp mot store staters hang til å ta seg til rette.

Bjørnson gikk i striden for slovakenes rett til eget språk og egen identitet. I dag er Slovakia selvstendig og Norges allierte og partner i Europa.

Slovakere av i dag takker Bjørnson. Flere av dere er blant oss i dag.

Og det skal vi merke oss. Bjørnson var så norsk som noen. Men samtidig var han kanskje den fremste europeer blant sine samtidige.

Av dette kan vi lære: Rammen for hans engasjement var hans samtid. – Slik vår samtid må være rammen for vårt engasjement. Men verdigrunnlaget kan vi langt på vei dele og la oss inspirere av.

Ved å se Bjørnsons egen livsgjerning kan vi få tro på at de gode gjerninger kan redde verden, at ord kan forandre.

Noen kaller idealisten naiv. Men hvor var håpet for verden, om vi ga slipp på tydelige idealer, tilhørighet til verdier, vidsyn og fremtidstro?

Nei, vi må våge å tro at de gode gjerninger redder verden. Tro at det gode i menneskene redder verden.

Det gir håp på en 17. mai - morgen i 2010, når vi samles i ærbødighet og takknemlighet ved Bjørnstjerne Bjørnsons grav.

Les mer om Bjørnsons-året på Nasjonalbibliotekets hjemmesider