Bispemøtet i Oslo

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innledning om situasjonen i Midtøsten, kirkens rolle i fredsskapende arbeid, menneskerettigheter, dialog og boikott, Oslo 23. mars 2010

 

Møtet var lukket. I møtet med media og andre etterpå baserte Støre seg på følgende punkter: 

 

·         Et hovedinntrykk: kristne og muslimer i generasjoner har levd og lever fredelig side om side i mange land i Midtøsten. De deler troen på én gud, refererer til mange av de samme profeter og deler en rekke sentrale verdier. Viktig at vi også har dette med oss.

 

·         Samtidig: Det er klokt å følge med på forholdene for religionsfrihet i Midtøsten, fordi religion og tro ofte får stor politisk betydning i urolige situasjoner og områder. Når det gjelder kristne er det mange enkeltskjebner, både i Iran og i andre muslimske land, som berører oss sterkt. Palestinske kristne: Jeg møtte biskop Younan da jeg besøkte Israel og de palestinske områdene og tok opp biskopen og hans kirkes situasjon med Israels utenriksminister.

 

·         Konflikter mellom trosretninger er i mange land sterkt politisert og dreier seg ofte om kampen mellom myndighetenes ambisjoner om nasjonsbygging på bekostning av minoriteters rettigheter. Spørsmål om bl.a. religionsfrihet har en tydelig plass i norsk utenrikspolitikk. En grunnleggende menneskerettighet. Men religion kan være forbundet med fred også. Ikke bare konflikt.

 

·         Norge søker å påvirke stater gjennom FN-systemet og gjennom våre menneskerettighetsdialoger med flere land. Norges ambassader følger på sin side opp enkeltsaker. Den faste instruksen for støtte til menneskerettighetsforsvarere, som ble utarbeidet i fjor, har vist seg som et nyttig verktøy også i beskyttelsen av dem som kjemper for religionsfriheten.

 

·         Om religion og utenrikspolitikk: Det handler hele tiden om dialog. Dialog starter med respekt. Respekt starter med kunnskap. Det er gjennom kritisk dialog vi best kan øve innflytelse på stater der det er behov for økt respekt for religions- og trosfriheten.

 

·         Gjensidig isolasjon og boikottliknende virkemidler, uten forankring i klare FN-vedtak, vil vanskelig føre fram.

 

·         Kritisk dialog er bare mulig dersom vi har tilstrekkelig kunnskap. Kunnskap om andre religioner og samspillet mellom religion og politikk er derfor et nødvendig element i en moderne utenrikspolitikk.

 

·         I spørsmålet om boikott av Israel: Jeg vil berømme biskopenes internasjonale engasjement. Men hvis dere er engasjert, bør dere heller fortsette å reise dit, og knytte brede kontakter på både israelsk og palestinsk side. Med en boikott snevrer man i stedet inn kontakten, til nesten ingenting.

 

·         Regjeringen stiller krav til Israel og vi vil fortsette å gjøre det. Det er imidlertid ikke Regjeringens politikk å gå inn for noen form for boikott av Israel.

 

·         En boikott vil ikke bidra til at de anstrengelser som gjøres fra et samlet internasjonalt samfunn for å få partene i Midtøsten-konflikten til å vende tilbake til forhandlingsbordet, vil lykkes.

 

·         Skal Norge spille en rolle i Midtøsten, som vi har til hensikt å fortsette å gjøre, er det viktig at vi bruker alle midler til å fortsette dialogen med begge parter i konflikten, og gjennom denne påvirke partene til å respektere folkerettens regler, inngåtte avtaler og relevante FN-resolusjoner.

 

·      Unilaterale tiltak vil ofte ha en svært begrenset effekt i forhold til å oppnå et endret handlingsmønster ved en stat eller et regime. Norsk holdning er derfor at sanksjoner må baseres på bindende vedtak fattet av FNs sikkerhetsråd.

 

·      Eksempel: Øst-Timors president José Ramos-Horta har sagt at Indonesia fortsatt ville ha vært et diktatur – og Øst-Timor ikke fritt – om Indonesia hadde vært isolert på samme måte som Burma. Erfaringer fra Midtøsten viser at en strategi basert på dialog med visse grupper, kombinert med systematisk isolasjon av andre, sjelden vil føre frem.

 

·      Sanksjoner kan i tillegg ha store humanitære konsekvenser for befolkningen. Og det har vist seg vanskelig å ramme makthaverne. Burma kan til en viss grad være et eksempel på dette.

 

·      Isolasjon vil gi økt oppslutning om grupperinger som ser maktbruk som den mest effektive strategi. Israels aksjoner i Gaza i januar 2009 er et godt eksempel: Meningsmålinger viser at krigen radikaliserte befolkningen på Vestbredden og Gazastripen. Krigen gjorde det dermed vanskeligere å finne løsninger som kan aksepteres av begge parter.  

 

·      Men: Det er viktig å få fram at dialog ikke nødvendigvis innebærer aksept. Man kan snakke med noen uten å dele samtalepartnerens verdisyn. Tidligere israelsk hærsjef, forsvars- og utenriksminister Moshe Dayan: ”Hvis du vil skape fred, ikke snakk med dine venner. Snakk med dine fiender.”