Politikeren Bjørnson

Utenriksminister Jonas Gahr Støres ord om politikeren Bjørnson

 

”Noen fremholder at Bjørnson er utgangspunktet for all norsk utenrikspolitikk. Det er nok litt drøyt. Men ethvert land går jo tilbake til sin historie og sin identitet for å forstå hvorfor man mener det man gjør i dag.

Og det er jo trekk ved norsk utenrikspolitikk i 2010 som går langt tilbake, til 1905 og før det. Og da var Bjørnson blant de ledende tenkere – i det å tenke ut hva et lite land var, stemmene til de nasjonale identiteter – og dette har nok avleiret seg i tenkningen om norsk utenrikspolitikk, hvor Norge gikk fra en periode å være nøytral til etter hvert å bli en ”vestorientert stat” – men fortsatte å være i et åpent ”dialogsøkende modus”.

Så sier noen at han kan ha inspirert min bok også. Det må i tilfelle være, tror jeg, på det indirekte plan. Jeg satt ikke med Bjørnson i hodet da jeg skrev den boka. Jeg tror at hans politiske budskap, hans aktivisme for politikk, internasjonalt samarbeid, det skandinaviske, for menneskerettigheter, for ”små folk”, har nok gjort mer inntrykk på meg enn litteraturen fra Bjørnson.

Og så tenker jeg at mye av mitt arbeid i UD, i disse årene har handlet om å fornye og å gi ny mening til nordisk samarbeid, hvor disse fem landene kommer sammen, med sin kulturelle identitet, språkidentitet, likheter i samfunnsorganisering. Dette var jo Bjørnson opptatt av; alt fra hans ”rasende engasjement” for Danmarks situasjon, som jo både han og Ibsen hadde. Han var vel ”skandinavist”, mens vi i dag kaller oss ”nordister”, for vi ser litt bredere enn bare Skandinavia. Det er inspirerende som utenriksminister.

Så er det den siste dimensjonen og det er dette med ”de små folks” situasjon. ”Små folkeslag”. Og Norge vil alltid være et lite folkeslag. Han var opptatt av slovakene; der er jo Bjørnson fortsatt en bauta. I dag så er det jo litt interessant at Slovakia og Ungarn er to land som er Norges NATO-allierte. De er blitt medlem av NATO, medlem av EU, de er selvstendige; vi husker Tsjekkoslovakia, men nå har Slovakia fått sin egen identitet, og også der er det noen spor tilbake til Bjørnson.

I norsk utenrikspolitikk og norsk menneskerettighetspolitikk har fokus på minoriteter og deres stilling en lang linje. Når vi har menneskerettighetsdialog med Kina er minoritetenes rolle i Kina et viktig tema – og tilsvarende i mange andre land.

Og det er et moderne tema i norsk, nasjonal og internasjonal politikk, fordi vi får flerkulturelle samfunn, hvor egentlig alle på ett vis er minoriteter.

Jeg tror gjennomslagskraften fra folk som engasjerer seg i kultur og politikk egentlig er ganske stor. Vi merker oss bare i norsk sammenheng: Da Sentralbanksjefen holdt sin årstale til politisk- og finansledelse i Norge tidlig i 2010, så begynte han med et langt sitat av Bjørnson, fra ”En fallitt”, som han mente oppsummerte mye av det som var økonomisk krise.

Men der ute tenker jeg først og fremst på for eksempel Václav Havel, den tsjekkiske teatermannen og forfatteren som ble president. Hans menneskerettighetsengasjement var hele tiden forbundet med hans kunstneriske og litterære identitet.

Setningen ”De gode gjerninger redder verden” synes jeg er fantastisk flott. Dessverre er det jo ikke sånn – alene. Men hvis vi slutter å tro på det, hvis vi slutter å la oss inspirere av det, så blir verden et fryktelig trist sted å være.”

 

Jonas Gahr Støre

Oslo, april 2010