Sterk stemme, skarp penn og gode gjerninger

I en artikkel i septemberutgaven av Samtiden i 1907 med tittelen ”Freden og fredsvennene”, skriver samfunnsdebattanten Bjørnstjerne Bjørnson: ”Det stærkere folks undertrykkelse av det svakere er den avskyeligste og grusomste levning av oldtidens barbari.” Han tar til orde for et ”fredsbroderskap over hele verden” og foreslår: ” Hvad vilde i øjeblikket være naturligere, end at alle de mindre folk omkring Tyskland av den teutoniske stamme, de skandinaviske folk, det hollandske, belgiske, luxemburgske, schweiziske gik sammen i et neutralitets- eller forsvarsforbund? Og at dette forbund så søkte forbund med Tyskland (og bak dette med Østerrike). Der kan vel næppe være tvil om, at hvis et sådant forbund fullbyrdedes, kom både England og de forenede nordamerikanske stater til. Dette vilde være krigens ophør. De store folkeforbund er krigens ophør.” Han foreslo også at de romansktalende og slavisktalende folkene skulle danne hvert sitt forbund, og det endelige mål var en sammenslutning av disse tre forbundene.

Bjørnsons ord var visjonære henholdsvis 38, 42 og 50 år før etableringene av FN, Nato og forløperen til EU!

*****

Selv om Bjørnstjerne Bjørnson var så norsk som noen, var han samtidig kanskje den fremste europeer blant sine samtidige. Rammen for hans engasjement var hans samtid – slik vår samtid må være rammen for vårt engasjement. Men menneskesynet og verdigrunnlaget kan vi langt på vei dele og la oss inspirere av i dag.

Med våre begreper kunne vi sagt at Bjørnstjerne Bjørnson talte og skrev i store bokstaver. Han var i alle kanaler og tok effektivt i bruk alle kommunikasjonsmetoder, fra private brev, fortrolige samtaler og lobbyvirksomhet, til flammende taler ved folkemøter og engasjerte innlegg i tidsskrifter og europeiske aviser – ja, dette var massekommunikasjon. Bjørnson hadde kontakter ute i Europa som holdt ham oppdatert. Derfor kunne utspillene og budskapene skreddersys, i tid, sted og kontekst. Han kom med synspunkter presentert i flere avisers spalter samtidig. Han hadde et meget bevisst forhold til det frie ords makt, det talte og det skrevne, på vers, i skuespill, fortellinger, romaner, brev og artikler. Artikkelsamlingen i denne boken vil gjøre en sentral del av Bjørnsons penn, posisjon og påvirkningskraft mer tilgjengelig for et bredt publikum av i dag.

Selvfølgelig var det avgjørende at Bjørnsons stilling som dikterhøvding mot slutten av 1800-tallet ga ham nettopp dette gode utgangspunktet som samfunnskritiker og debattant – også utenfor Norge og de nordiske land.

*****

Kartet over det europeiske kontinent så ganske annerledes ut på Bjørnsons tid enn i dag. Likevel finner vi noen spennende linjer her. Det interessante er at i dagens Europa ville Bjørnson sett mange av sine visjoner virkeliggjort. Se igjen på sitatet fra Samtiden i 1907. Små nasjoner har i dag funnet rammer for å kunne bevare sin identitet og løfte sin stemme innen trygge, forutsigbare internasjonale samarbeidsordninger. Jeg tror dette ville ha gledet hans hjerte – som brant for å finne fredelige løsninger og samarbeid, og kjempe mot urett, urettferdighet, maktmisbruk og undertrykkelse.

Bjørnstjerne Bjørnsons politiske engasjement utaskjærs hadde sitt utspring i kampen for det norske og de nordiske folks frihet, i folkeopplysningen og i erkjennelsen av den alminnelige mann og kvinnes betydning for styrking av demokratiet. Dette engasjementet for skandinavisk og nordisk samarbeid – synliggjort blant annet gjennom hans kraftfulle forsvar for sønderjydenes rettigheter overfor tyske myndigheter og finnenes rettigheter overfor Russland – tegner en klar linje frem mot den nordiske dimensjonen og det tette nordiske samarbeidet som er en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk i dag. ”Bråkmakeren” Bjørnson kjempet for de små nasjoners rett til selvbestemmelse og rett til å holde på sitt språk, sin kultur og tradisjoner; det være seg ukrainere, slovaker eller kroater.

Engasjement for minoriteters rettigheter – menneskerettighetsarbeidet – er i dag en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Det å lese Bjørnsons ord i vår tids kontekst gir også grunn til ettertanke i forhold til de utfordringer de europeiske land – ikke minst Norge – står overfor, med både utfordringer og muligheter, ved høy mobilitet, migrasjon, integrering, inkludering og flerkulturelle samfunn. Også fredsengasjementet står som en påle i Bjørnsons ord; respekt for minoritetene, takhøyde for kulturelt mangfold, styrke mellomfolkelig samarbeid og skape rammer for fred. Ingen varig løsning kan tuftes på undertrykkelse, urett og tvang.

*****

Denne boken gir oss også en anledning til å reflektere over den rolle forfattere og kunstnere kan spille i samfunnsdebatten – ja, i samfunnsutviklingen. Som hos en dikter og senere president, tsjekkiske Václav Havel, i vår egen tid. Kulturelt og politisk engasjement kan gjøre en forskjell. Litteratur, billedkunst og musikk kan inspirere, samle, mobilisere og avdekke. Selv talte og skrev Bjørnson fritt og trygt fra Aulestad med deler av Europa som tilhørere og lesere. Han visste å verdsette den friheten.

Og han ville delta. Det er et kraftig spenn i Bjørnsons liv og virke, for som han selv sa; ”Jeg er ingen stuepoet. Jeg må tumle med i et bevæget liv”. Og tumle gjorde han. Den unge debattanten var 15 år da han skrev sin første tekst, i Romsdals Budstikke, 12. mai 1848 – Frihedens tale til moldenserne – en appell om å ta feiringen av 17. mai på alvor. Så skulle 62 års diktergjerning følge, frem til han skrev sin aller siste linje, som kanskje oppsummerer styrken, moralen og drivkraften i det politiske mennesket Bjørnstjerne Bjørnson: ”De gode gjerninger redder verden”. Denne kjente linjen kom fra sykesengen i Paris i 1910 og var ment som overskriften på et dikt ”tilegnet de polske fabrikpiger” som hadde samlet inn midler til dem som var enda verre stilt.

*****

Så la oss alle bli inspirert av Bjørnsons menneskesyn, vidsyn og engasjement. – Som her i avslutningen av hans foredrag i Arbeidersamfundets sal, slik det ble referert i Dagbladet 22. november 1889, i forbindelse med støtten til fyrstikkpakkerskene og deres krav under den store streiken den høsten: ”Vi skal tro på det gode i folket; vi skal tro på at hjertelaget jo mødes, når det blir kaldt på; vi skal tro, at det sande sejrer; vi skal tro på den fredelige reformation; vi skal tro, at retten er stærkere end uretten; vi skal tro, at selv de, som kanske trodser idag, imorgen er med. Det skal vi!”

• Nasjonalbiblioteket om Bjørnson-jubileet