Tanker om lidelse 2.0

Ingen er bare det vi ser.

Det får stå som en hyllest til Festspillene i Bergen at man ikke blir ferdig med opplevelsen ved avreise. Tema for min del i år var lidelse – hvor mye smerte kan vi tåle?

Temaet ble belyst på to måter: Som deltaker i debatten i Logen sammen med regissør Kjersti Horn og biskop Halvor Nordhaug, og som tilskuer ved forestillingen «Se dette menneske (Voices) – en moderne pasjon» på Den Nationale Scene.

I ettertid går tankene videre. Slik det bør være med sterke kulturopplevelser. Teaterforestillingen utdypet temaene i debatten. Med Bergen friskt i minne og med luft under perspektivene på fly på kryss og tvers i Øst-Afrika denne uken, får jeg lyst til å ordne tankene.

For det første; lidelse er normalt. Alle mennesker vil møte smerte gjennom et levd liv. Samtidens idyllisering av nærvær av lykke og fravær av smerte som en slags normaltilstand, vil jeg avvise. Vi skal erkjenne at vi alle møter lidelse, en nær venn dør, et ekteskap brytes opp, et familiemedlem blir ikke frisk igjen, et skred tar kollegaen din.

Og så er det dette: Ingen er bare det vi ser.

For det andre; ved noen av de mest smertefulle korsveiene i livet er vi alene. Teaterforestillingen til Calixto Bieito tydeliggjør den ensomheten mennesker står overfor i møte med smerter, lidelse, uro, angst og død. Selv mener Bieito at det ligger en klar- gjøring i denne erkjennelsen, at vissheten om at vi skal møte døden alene bidrar til å forberede oss på den.

For det tredje; fordi ensomheten er en så tydelig følgesvenn ved opplevelsen av smerte og lidelse, er det nettopp her vi må bruke tid til å forstå veier til å mestre og lindre. Vi kan ikke fatalistisk og maktesløst si at mennesker er dømt til ensom smerte og lidelse. Faktisk ligger det en utfordring i dette teaterstykkets fortvilelse; hva kunne disse menneskene gjort annerledes for å ha det mindre vondt? Scenene ropte om at menneskene kunne ta et større ansvar for hverandre.

For det fjerde; vi kan selvsagt ikke stole på stat eller kirke for å komme denne ensomheten til unnsetning. I debatten i Logen slo det meg at Nordhaug ikke benyttet anledningen til å si: Kom til oss, kom til Jesus! Han formidlet godt hvor ofte Kirkens kvinner og menn er til stede, lindrer og trøster i sin gjerning. Men det sier litt om Kirkens oppfatning av sitt eget hovedbudskaps stilling i vår samtid, når biskopen ikke bruker anledningen til å si det jeg antar må være kristendommens hovedbudskap; nemlig at troen lindrer og døden frelser fra lidelse.

Om Kirken skal være kirke og ikke bare en tjenesteyter ved mange av livets store veiskiller, burde vel misjonen fortsatt være å tydeliggjøre dette budskapet? Kanskje tenkte Nordhaug at publikum ville ha seg frabedt forkynnelse. Og kanskje viser dette at kirkens rolle i dag er mer som nærvær enn som forkynnelse. Staten, eller velferdsstaten, har heller ikke hele svaret. Vi skal forvente at fellesskapet organiserer og tilrettelegger for helse, velferd og trygghet, at tilbudet skal gjelde alle og at vi skal få god og omsorgsfull pleie også i livets mest utsatte stunder. Men vi kan ikke se på lindringen av smerte og lidelse som en vedtatt og bevilget tjeneste.

Jeg ønsker et samfunn der individer opplever kraft og styrke i flere typer fellesskap; de små og nære tett på gjennom familie og venner – og de større i form av arbeidsplasser, lokalsamfunn, liketil samfunnet som helhet. Kvaliteten på denne type bærende fellesskap fanges opp av begrepet «sosial kapital» - som sier noe om tillit i samfunnet, nettverk mellom mennesker og grad av gjensidig avhengighet. Et slikt samfunn skal ha fellesskap som strekker seg etter å ta ansvar for mennesker som opplever problemer. Det må ligge til grunn for velferdssamfunnets mange ordninger. Men det koker også ned til det ansvaret vi har som enkeltmennesker for hverandres smerte og lidelse.

For dette er erkjennelsen etter en festspillhelg – et begrep jeg husker fra Røde Kors: «Den beste medisin du kan gi et menneske er et annet menneske». Lindring av smerte og lidelse - fysisk, psykisk eller eksistensiell - må også kunne komme fra den store ressursen som ligger i det sivile samfunns mange møteplasser - fra de store til de aller minste - der mennesker er, i aktivitet eller i stille samvær, foreninger, lag, idrett, kultur og trossamfunn. Det sivile samfunn har et vell av aktører og bånd som ikke skal inn i offentlige former. Men kommunale og statlige myndigheter kan støtte organisasjonene, anerkjenne dem og spille på lag med dem.

Endelig skal vi erkjenne hva det gjør med oss å oppleve noe med andre. Delt glede er dobbelt glede. Som en trenet festpilldeltaker sa til meg på vei ut fra en av konsertene: Å dele en musikkopplevelse med andre er en stor lindring for ensomheten. Å oppleve noe sammen er å leve mindre alene. Den felles opplevelsen, med mennesker.