Veivalg i Burma

I dag innleder jeg et besøk til Burma – et land som på samme tid er blant Asias rikeste, fattigste – og mest omdiskuterte.

Burma er rikt på naturressurser, på menneskelig kapital og på etnisk mangfold, men på grunn av mange års økonomisk vanstyre, væpnede konflikter og naturkatastrofer er fattigdommen stor. Få land er mer omdiskutert i det internasjonale samfunnet på grunn av undertrykkelse, militærstyre, og en fredsprisvinner i husarrest.

Det er mange utfordringer som møter oss alle som har et engasjement for Burma, og Jørn Kristensen reiser mange interessante problemstillinger i sin kronikk i Dagsavisen 26. mars. Han argumenterer blant annet for større dialog med makthaverne i Burma. Håpet er at dette vil bidra til mer åpenhet og økonomisk utvikling i landet. Jeg deler dette ønsket, og mener vi må tenke nøye gjennom om den strategien det internasjonale samfunnet har lagt seg på har bidratt positivt til større åpenhet og en økonomisk og demokratisk utvikling.

Norge og andre land har viktige budskap å framføre i Burma. Men hvordan får vi best fram våre syn? Hva skal til for at juntaen lytter og viser respekt for minoriteters stilling og universelle menneskerettigheter? Hvordan kan vi best påvirke Burma i en demokratisk retning? Svaret, tror jeg, er en bred tilnærming gjennom mange kanaler. Derfor har utenriksministeren bedt meg reise til Burma, for å møte både burmesiske myndigheter, demokratibevegelsen, det internasjonale samfunnet, og organisasjoner som gjør en viktig innsats på bakken. Dersom vi ønsker å påvirke må vi gjøre mer for å komme i kontakt slik at vi både kan lytte og formidle våre syn i klartekst.

I mine møter vil jeg fokusere på at årsakene til fattigdommen kan bekjempes og rikdommen kan utvikles. Burmas myndigheter må og kan ta de riktige veivalgene for å sørge for vekst og velstand for en hardt prøvet befolkning. Som en del av dette må skritt også tas for å sikre en demokratisk utvikling. For første gang på mange år har militærregimet annonsert at et valg vil finne sted i løpet av 2010.

Valget kunne vært en mulighet til å oppnå internasjonal troverdighet og et steg i demokratisk retning. Foreløpig er det få tegn til at dette vil oppnås. Derfor vil jeg være tydelig ovenfor burmesiske myndigheter på at den demokratiske opposisjonen og de etniske grupperingene må inkluderes i valgprosessen, og dette på en slik måte at de får spille en reell rolle. Aung San Suu Kyi må løslates fra husarrest, de politiske fangene må få sin frihet og rammene rundt valget må legge til rette for fri, rettferdig og sikker deltakelse fra hele befolkningen.

Samtidig som vi er tydelig på våre krav, må vi samtidig sende signaler fra det internasjonale samfunnet om at riktig utvikling vil bli møtt på en konstruktiv måte. Burmesiske myndigheter har et valg. Velger de veien mot demokrati og vekst, så vil det internasjonale samfunnet styrke sin politiske og økonomiske samhandling med Burma. Det er dette vi ønsker å se. Derfor må vi også for vår egen del vurdere om våre virkemidler gir ønsket effekt og om de er med på å skape muligheter til endring.

For det er mulig å påvirke. Syklonen Nargis som rammet Burma for snart to år siden var en enorm humanitær katastrofe. Selv om behovene fortsatt er store, er det gjennomført en betydelig innsats for å hjelpe de nødlidne. Det har vist seg mulig å nå fram med hjelpen, gjennom felles nasjonal og internasjonal innsats. Nå må vi bygge videre på det samarbeidet som er etablert slik at myndighetene fortsetter å legge til rette for den humanitære innsatsen, og at det humanitære rommet åpnes ytterligere opp.

Burma vil nok fortsette med å være rikt, fattig og omdiskutert i lang tid. Det er mange som mener mye om Burma. Ikke minst har Burmas videre stabilitet og utvikling avgjørende betydning for landets naboer. Men det er inne i landet den videre utviklingen vil bli avgjort. Da kan ikke det internasjonale samfunnet la være med å engasjere seg direkte med de som er avgjørende for landets utvikling.