Kan Norge styrke menneskerettighetene?

Momenter som utenriksminister Støre baserte sitt innlegg på
(må sjekkes mot fremføringen):

Innledning

• Temaet, stort, interessant, viktig, høyaktuelt – Nobels fredspris, menneskerettigheter, Kina – det engasjerer mange. Mange enkeltsaker, enkeltmennesker. Rettigheter, noe alle har. Det norske menneskerettighetsarbeidet. Nytter det? Hvordan gjøre en forskjell? Hva er våre viktigste verktøy? Hva er effektene av dialog som virkemiddel/hva innebærer Norges menneskerettighetsdialoger? Hva betyr vår deltakelse i FNs menneskerettighetsråd? Hvilke muligheter og begrensninger ligger det i ”dialog”.
• Personlige assosiasjoner, minner: Møtene med Sakharov, Havel, Mandela, med kinesiske advokater.
• I bunnen av hele vår diskusjon om virkemidlene i menneskerettighetsarbeidet:

Respekt for menneskerettighetene er en grunnleggende verdi i det norske samfunnet.

Og en hovedprioritering for Regjeringen, ja for enhver regjering frem til nå.

Vi har sterke, viktige organisasjoner som Amnesty og andre som gjør en uvurderlig jobb. Og tenketanker som Civita. Kritiske røster, spørsmål, det er bra.

• Jeg har fire hovedpunkter: Først om noen av utfordringene knyttet til MR-arbeidet i dag, dernest om hvordan vi jobber, for det tredje om vårt arbeid i FNs MR-råd og for det fjerde, arbeidet i MR-dialogene.

De internasjonale utfordringene

• Grove brudd på menneskerettighetene forekommer hver dag. Bringes hjem til oss gjennom mediene raskere, mer direkte enn noen gang før. Internet, sosiale medier.
• Som utenriksminister, som utenrikstjenestens medarbeidere: MR – et kontinuerlig og langsiktig arbeid.
• Vi kan la oss overvelde, tenke at det ikke nytter. Viktig å huske at menneskerettighetene har hatt enorm gjennomslagskraft i de vel 60 årene som er gått etter vedtakelsen av FNs Verdenserklæring i 1948. Statenes forpliktelser.
• Prinsippene om at individet er bærer av rettigheter – og at legitim statlig maktutøvelse hviler på respekt for disse rettighetene – er blitt allment akseptert. En stor seier.
• Samtidig: Et faktum at kampen om menneskerettighetene griper rett inn det noen stater hevder er ”statenes indre anliggender”. Grunnleggende verdier og interesser står mot hverandre. Makten utfordres. Mye debatt om dette de siste dagene.
• Vil hevde: Det er derfor nesten ikke noe område i internasjonale relasjoner som er mer politisk ladet enn menneskerettighetene.
• En levende debatt om hvordan vi utnytter våre virkemidler best mulig er positivt og viktig.
• Debatten om individuelle rettigheter, frihet, frigivelse av fanger, vern – og om økonomiske/sosiale rettigheter, helse, vann, fattigdom. Ofte politisert, det ene eller det andre. Kan ikke avgrense på denne måten.

Hvordan jobber vi?

• Norges menneskerettighetsarbeid. Bredden. Mye mer enn MR-dialogene. Hvilke arenaer? Hvilke hovedområder prioriteres?
• Konvensjonene. Arbeidet i FN. FNs menneskerettighetsråd står i en særstilling. Vi er medlem i perioden 2009-2012 og har nå et viktig verv som visepresident.
• Vi er også aktive i FNs generalforsamling, hvor mange av de samme sakene kommer opp.
• Norge følger også opp – og rapporterer til – de ulike traktatorganene som er opprettet for å overvåke oppfølgingen av internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
• Så: Menneskerettighetsdialogene (jfr. Civitas notat, noe jeg kommer tilbake til senere): Vi har strukturerte menneskerettighetsdialoger med:

Kina, Vietnam og Indonesia,

i tillegg til viktige, men mindre omfattende periodiske konsultasjoner med mange andre land - f.eks. Cuba, Russland, Sveits, Frankrike og snart Angola.

Og: Når jeg mottar besøk av eller selv besøker kolleger er også menneskerettigheter ofte et tema på dagsorden.

• Ut over disse mer ”strukturerte mekanismene” er menneskerettigheter en sentral del av det løpende diplomatiske arbeidet i UD og ved våre utenriksstasjoner.
• Oftest dreier det seg om støtte til utsatte grupper og offisielle protester (såkalte démarcher), ved grove menneskerettighetsbrudd.

Og når det gjelder saker og saksfelt:

• Innsats for menneskerettighetsforkjempere er spesielt prioritert, og hvor Norge har en ledende rolle internasjonalt.
• Vi har en høy profil i arbeidet mot dødsstraff.
• Og spesielt engasjert for å styrke rettighetene til seksuelle minoriteter. (Vi har laget egne veiledninger for UD/utenrikstjenesten for det strategiske arbeidet med disse to nevnte områdene).
• Et annet hovedtema og hovedarena: Norges innsats i det internasjonale arbeidet innen menneskerettigheter og næringsliv, CSR. Godt samarbeid med næringslivet og NGO-miljøer. Norge vil våren 2011 lede arbeidet i MR-rådet for å få vedtatt retningslinjer for dette feltet, basert på rammeverket til FNs spesialrepresentant, John Ruggie.
• Alt dette sier noe om bredden i vårt menneskerettighetsengasjement. 

Nærmere om FNs menneskerettighetsråd

• Opprettet for å styrke menneskerettighetenes stilling i FN, etter krevende forhandlinger i 2006. Omstridt råd, men var det kanskje enda mer før (med MR-kommisjonen). Det viktige systemet med spesialrapportører for landsituasjoner og sentrale tema ble videreført. Fikk en ny ordning med periodiske landhøringer av samtlige land (Universal Periodic Review – UPR). En svært viktig nyvinning.
• UPR-ordningen: Gitt MR-rådet mulighet til å sette søkelys på MR-situasjonen i land som hittil har klart å unndra seg dette. Alle land ”på tiltalebenken”. Under den tidligere MR-kommisjonen ble debatt om flere av disse landene hindret gjennom prosedyrevedtak. Dette er ikke lenger mulig.
• Jeg har selv blitt ”grillet” da Norge ble hørt i 2009. Dette er reelle og kritiske gjennomganger! Og Norge er aktive og kommer med kritiske forslag til mange land i disse høringene, enten det er Kina, USA eller Iran.
• Men, samtidig, vi må erkjenne ”verden slik den nå er” (flertall/mindretall), det er mulig å få gjennomslag for ting, men:

Arbeidet i MR-rådet preget av sterke blokker, som ofte står mot hverandre.

Gruppen av islamske stater (OIC) godt organisert og utfordrer oss på flere områder. Bl.a. når det gjelder krav om å begrense ytringsfriheten, og gi religioner beskyttelse mot kritikk, og når det gjelder seksuelle minoriteters rettigheter.

Disse landene (OIC) bidrar også til at rådet i for liten grad behandler akutte landsituasjoner. En klar svakhet.

Et viktig faktum: de vestlige landene, som tradisjonelt har vært pådrivere, har ikke flertall eller på annen måte makt til å ”påføre” disse landene (OIC f.eks.) beslutninger de ikke liker. Afrikanske og asiatiske land er i flertall. Sammenlign med situasjonen for 60 år siden.

Land som Kina, India, Russland, Sør-Afrika og Brasil økt sin innflytelse. EU-landene viktige samarbeidspartnere, men bruker krefter på intern koordinering.

• Spørsmålet er: Hvordan håndterer vi dette? I denne situasjonen kan vi velge å stille oss på sidelinjen eller å jobbe på nye måter, ”landmessig” og ”idémessig”.
• Realiteten: Vi er tvunget til å ta ”omkamp” om verdier og prinsipper vi trodde lå fast. En hevet pekefinger alene tar oss ikke særlig langt. Vi må jobbe på tvers av de tradisjonelle blokkene, søke å få innflytelse fra sak til sak, finne ut hvor mulighetene for allianser ligger. Dette er vår forhandlingsteknikk.
• Hva det innebærer? Ett eksempel:
• Norge har i flere år hatt ansvaret for resolusjonen om arbeidet for å beskytte menneskerettighetsforkjempere. En viktig resolusjon for aktivister verden over.
• Vi tok tre grep, vi måtte krysse noen grenser (hvordan få flertall?), en måte å jobbe på:

For det første: brede konsultasjoner med alle, også ”vanskelige” land. Gjennom god dialog med disse unngikk vi at noen låste sine posisjoner.

For det andre: identifiserte noen utvalgte, strategiske samarbeidspartnere. Land fra ulike regionale grupper. Fordele eierskap til ideene.

For det tredje: strategisk samarbeid med organisasjonene fra det sivile samfunn. En prosess der de spilte inn mulige kompromissforslag, identifiserte handlingsrom.

• Strategien fungerte. Vi fikk et sterkt og klart mandat til FNs spesialrapportør, og en god tekst om beskyttelse av MR-forkjempere.
• To andre positive saker:

I MR-rådets sesjon fikk vi i høst gjennomslag for vårt langvarige engasjement for å bekjempe diskriminering av kvinner. Rådet oppretter ny mekanisme for å eliminere kvinnediskriminering i lovverk og praksis

Fikk også gjennombrudd i arbeidet for forenings- og forsamlingsfrihet. Viktig mandat etablert for ny spesialrapportør. Dette var også en seier for USAs fornyede engasjement i rådet, som vi støttet opp om.

• Viktig å bli minnet om: Konvensjoners normative kraft.
• FNs generalforsamling i New York behandler også menneskerettighetene. Norge aktiv også der.
• I år: Norge i en kjernegruppe som var med å drive frem en resolusjon om dødsstraff, som i år fikk et styrket resultat (noen flere for, noen færre mot).
• MR-rådet står nå foran en gjennomgang, en review, gjennomføres våren 2011. Norge, som visepresident, sentral rolle. Våre prioriteringer: å sikre spesialrapportørenes rolle, styrke rådets arbeid med kritiske MR-situasjoner i spesifikke land, og unngå svekkelse av landhøringene (UPR).

Nærmere om menneskerettighetsdialogene

• Husk at: Dialogene er regjeringens prosjekt, og Norge har holdt på med dette siden 1990-tallet, uavhengig av sittende regjering. Dialogene engasjerer et bredt miljø hjemme, ja – mange av dere her i salen har deltatt. Betydningen av det sivile samfunn.
• Vi har et langsiktig forhold til dette arbeidet, og det vil vi fortsette med, så lenge dialoglandene finner oss som ”verdige partnere”.
• MR-dialogene er regelmessig oppe til diskusjon i Stortinget, ofte gode prinsipielle ordskifter, sist om Vietnam for ikke så lenge siden. Vil anbefale dere alle å lese referatene fra disse diskusjonene.
• Fakta: I juni i år gjennomførte vi den 13. MR-dialogrunden med Kina. Årets MR-dialog mellom Indonesia og Norge ble avholdt i oktober (for niende gang), og Vietnam og Norge (for åttende gang) i Hanoi i november.
• I alle disse tre dialogene tok vi opp sentrale MR-utfordringer på politisk nivå – som blant annet: ytringsfrihet, forhold for media, MR- forsvarere, etniske minoriteter, og dødsstraff. Overfor Kina og Vietnam tar vi også opp enkeltsaker. I Kina har f.eks. arbeidsrett (streikerett, lønn, arbeidsforhold, advokater, kursing i Norge) vært et fokus. Indonesia: fokus blant annet på: humanitær rett, de militæres rolle og kompetanse. Samtalene er viktige kanaler.
• MR-dialogene vært debattert grundig ved flere anledninger i Stortinget.
• Kinas ambassadør til Norge sier det slik i sin kronikk i Aftenposten lørdag (11.12.10), dagen etter at Nobels fredspris - utdeling: ”Vi lever i en raskt skiftende epoke med globalisering. Mennesker har behov for å kjenne, forstå og respektere hverandre med et åpent og inkluderende sinn. Nordmennene er et folk med mot, og det våger å forfølge sannheten”.
• Her griper han rett inn i kjernen hva dialog handler om: å utveksle ideer, og å utdype kjennskapen til hverandres tenkesett.
• Betydningen av langsiktighet. Å forstå den annen part.

Om Civitass notat om menneskerettighetsdialoger

• Civitas notat om Norges tre MR-dialoger trekker frem bl.a. fire svakheter, som jeg vil kommentere, og dermed komme nærmere inn på spørsmålene – hva oppnår vi? hvilken forskjell kan vi gjøre? hvordan måle?

Påstanden om manglende målsettinger

• Rapporten vektlegger at vi ikke har presise mål der vi kan etterprøve konkrete resultater. Dette vitner om en manglende forståelse av hvordan vi jobber.
• Dialogene er langsiktige prosesser. Politiske i sin natur, og kan ikke ses på som tradisjonell bistand, hvor resultater kan måles presist.
• Hver av de tre dialogene er tilpasset de tre landenes egenart. Agendaen varierer fra år til år og avhenger av den aktuelle, politiske og menneskerettslige situasjonen.
• Selv der Norge kan se konkrete resultater (som er ”lett å se”), i form av f.eks. lovreformer, hvor vi vet at vi har bistått i prosessen, så kan vi ikke uten videre ta æren for dette selv. Alle endringer må forankres hos landene selv. Her må vi trå varsomt.
• En målsetting i seg selv er å bidra til å skape en møteplass for norske og fageksperter fra de tre dialoglandene. Og fungere som en plattform for fagmiljøer til å kunne møtes og utdype sine syn på temaer av felles interesse. Formidle erfaringer fra norsk rettsvesen og rettspraksis.
• Selv om partene kan stå langt fra hverandre i oppfatning, har vi en grunnleggende tro på at møter mellom fagpersoner har en betydning i seg selv. Mange av dere her i dag kan sikkert bekrefte og utdype dette. Effektene lar seg ikke måle helt uten videre ut fra tradisjonelle utviklingskriterier. Måleinstrumenter er et krevende tema. Langsiktigheten. Og husk: Kina vil neppe kopiere ordninger fra et annet land.   

Påstanden om at dialogen er avhengig av innstilling hos partnerne

• Dette er selvsagt. Vi har MR-dialog med land som har ønsket dialog med oss. Noen ganger har vi selv vært pådrivere (Kina), mens initiativet andre ganger har kommet fra det andre landets side (Indonesia).
• For eksempel begynte Norge alt i 1993 å undersøke muligheten for å etablere en dialog om menneskerettigheter med Kina. Dette var noen år etter opptøyene på den Himmelske freds plass i 1989, men dialogen med Kina, som er den første, ble ikke formalisert før i 1997.
• Norge startet i 2002 MR-dialog med Indonesia etter initiativ fra indonesiske myndigheter. Dialogen kom i gang på et tidspunkt da MR-situasjonen i landet var vanskelig.
• Uten at jeg vil påstå at dette skyldes MR-dialogen med Norge alene, er det interessant å merke seg at Indonesia i dag er et demokratisk foregangsland i regionen, og har gjort store fremskritt på MR-feltet.

Påstanden om at bilateral dialog vanskeliggjør multilateral kritikk

• Dette stemmer ikke. Menneskerettighetsdialogene er et viktig virkemiddel – men ikke det eneste. Heller ikke overfor Kina, Vietnam og Indonesia.
• Det er ikke slik at MR-dialogene er en erstatning for engasjement overfor disse landene i MR-rådet eller andre multilaterale fora. - Eller er en erstatning for å ta opp enkeltsaker eller bredere MR-utfordringer med landene utenfor dialogene.
• Et eksempel: Norge var av de land med lengst og mest kritiske liste av spørsmål og anbefalinger til Kina under FNs MR-råds behandling av Kina i UPR-prosessen (der alle FNs medlemsland gjennomgår landhøringer). Vi tok opp bl.a. dødsstraff, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, religionsfrihet, barn i fengsel og fengslinger i Tibet.
• Vi tok også opp Liu Xiaobos sak ved flere anledninger, og trakasseringen av mange av dem som hadde underskrevet Charter 08.
• Vår forhandlingsstrategi i MR-rådet eller våre MR-dialoger forhindrer oss ikke i å protestere sterkt og klart når det er nødvendig. Det har vi gjort, og det vil vi fortsette å gjøre.
• Derimot: Uten norsk engasjement i MR-rådet, eller om vi skulle trekke oss fra MR-dialogene, ville vi gi oss selv langt færre arenaer og færre muligheter til å reise sentrale MR-utfordringer verden står overfor i dag.

Påstanden om at dialogen fremstår mer som døråpner for økonomiske interesser enn MR

• Denne påstanden er ikke riktig. Dialogen står på egne ben og har egenverdi.
• I Kina har den gjort det i nær 15 år, uavhengig av frihandelsavtaleforhandlingene eller norske økonomiske interesser i Kina.
• Det betyr ikke at regjeringen ikke er opptatt av å fremme næringsutvikling og økonomiske interesser også. Her har vi flere tanker i hodet samtidig. Men det ene er ikke et skalkeskjul for det andre. 

Fra disse påstandene (fra Civitas notat) om svakheter – til å vise til fire gode argumenter for dialog. Grunner til at vi gjør dette: 

1. Det viktigste: Dialogene gir oss en unik plattform til bredt, kontinuerlig fokus på menneskerettighetene i utvalgte land, over tid.
2. Dialogen setter ulike fagmiljøer i kontakt med hverandre og engasjerer myndigheter, fageksperter og det sivile samfunn, fra norsk side og fra vertslandet, der dette er mulig.
3. Dette er opplagt, men jeg sier det likevel: Dialog er, etter mitt syn, bedre enn ingen dialog. (Ja, hva er alternativet?) Hvordan kan man ellers håpe på forbedringer? Dialogen bidrar til å synliggjøre forskjeller, utfordrer etablerte tankesett, og setter i gang tankeprosesser på begge sider.
4. Dialogen åpner dører til annet samarbeid. Eksempel: Karikatursaken: Erfaringer fra MR-dialogen var direkte årsak til Indonesias presidents forslag til Stoltenberg om den globale intermediedialogen der journalister og forlagssjefer møttes og diskuterte utfordringer knyttet til ytringsfrihet i en globalisert verden. Den bidro positivt til å dempe gemyttene verden over og viste konkret samarbeid på tvers av religiøse skillelinjer.

Noen flere ord om dette med resultater:

• Ja, hvordan måle? Vi må (som nevnt) se begrensningene i å måle presist resultatene av langsiktige politiske prosesser, som jo en MR-dialog er.
• Vil alltid være vanskelig å utlede hvilke endringer som er et resultat av norsk påvirkning - eller av andre forhold.
• Vi foretar alltid en gjennomgang av de gjennomførte dialogene, i samarbeid med de deltakende ekspertene og institusjonene. Åpen for innspill.
• Norad har denne høsten satt i gang en bredere evaluering av Norges MR-innsats de siste ti årene. Omfatter også en gjennomgang av landprogrammet for Indonesia, som ligger ved Senter for menneskerettigheter. Skal ferdigstilles våren 2011. 

*****

Etterpå: Spørsmål og svar. Se Civitas websider.