Personvern og kriminalitetsbekjempelse

Kriminelles bruk av internett øker. Det samme gjør kriminaliteten over landegrensene. Som samfunn kan vi ikke forholde oss likegyldige til det.

Debatten om EUs datalagringsdirektiv (DLD) handler om å veie hensyn: Hvordan kan vi utvikle internasjonale retningslinjer som gir politimyndigheter mulighet til å oppklare og forhindre alvorlig kriminalitet - samtidig som personvernet sikres? Hvordan balanserer vi hensyn mellom individ og samfunn, mellom frihet og trygghet og mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse? En viktig start er å forholde oss til hva direktivet faktisk innebærer.

Lagring – ikke overvåkning

I motsetning til for bare ti år siden, foregår mye av dagens kriminalitet over internett. Derfor må vi spørre oss om hvordan vi som samfunn kan sikre oss mot slik kriminalitet og etterforske, dømme og straffe dem som utfører eller planlegger den. DLD er en del av EU-landenes svar på møtet med den alvorlige kriminaliteten vi har sett i dette tiåret, blant annet planleggingen av terrorangrepene i Madrid og i London. Vi vet at de som planlegger og gjennomfører slik og annen form for grov kriminalitet bruker nettet og ny telekommunikasjonsteknologi. Det er disse politiet må få anledning til å føre kontroll med, ikke vanlige folk.

Direktivet handler ikke om overvåkning. Det handler om lagring av historiske data, det som ligger bak i tid. Det er ikke datainnhold som skal lagres, altså det du har sagt, skrevet eller ment, men datatrafikk, altså hvem du ringte til og når. Slik lagring skjer langt på vei i dag. I dag lagres din telefonbruk i tre-fem måneder og dine bankaktiviteter i ti år, det er mobilselskapene og banken din som gjør det. De dataene det er snakk om i DLD-sammenheng vil bli lagret som ikke-lesbare rådata, og en teknisk bearbeiding er nødvendig før de har en informasjonsverdi. En slik bearbeiding vil bare skje om det foreligger hjemmel for innsyn, det er altså ikke noe uvedkommende kan kikke inn i.

Felles regler, men nasjonal oppfølging

Direktivet legger rammene for felles regler i hele Europa og overlater til landene hvordan dette skal følges opp. Landene bestemmer hvor lenge e-post, sms-kommunikasjon, internettoppkobling og telefonbruk skal lagres, det kan velges mellom 6 og 24 måneder. Landene bestemmer selv hvordan lagringen skal forgå, og vilkår for innsyn i data som lagres. I dag kan politiet be teleoperatøren om innsyn ved skjellig grunn til mistanke. Om vi godtar direktivet kan det være naturlig å skjerpe kravene for politiets tilgang.

Ett av spørsmålene som kommer opp i debatten er konsekvenser for EØS-samarbeidet ved en eventuell reservasjon og om hvordan en reservasjon vil påvirke Norges forhold til politisamarbeidet innen EU. Det finnes ikke noe fasitsvar på dette spørsmålet. EØS-avtalen sier at en reservasjon kan møtes med mottiltak fra EU som gjenoppretter balansen i samarbeidet. Det innebærer at en annen del av avtalen kan settes ut av kraft for å balansere at det gjeldende direktivet ikke innføres.

Strenge krav for innsyn

Kriminalitetsbekjempelse og politisamarbeid er et område hvor vi i dag jobber hardt for å sikre løpende samarbeid med EU, nettopp fordi vi ser betydningen av at landene i Europa kan bekjempe kriminalitet sammen.

Nå har Regjeringen sendt saken på vanlig tre måneders høring. Om det ikke fremkommer alvorlige forhold som avdekker svekkelse av personvernet, mener Arbeiderpartiet at vi bør godta direktivet. Vi legger til grunn at vi kan ivareta strenge krav til hvordan det skal lagres og hva som kreves for at politiet kan få innsyn.

Lykkes vi med dette mener jeg det bør helle mot et ja. Av stor betydning for meg er det uheldige forhold at Norge skulle bli det eneste av de 30 land i EØS-området som stiller seg på utsiden av dette viktige kriminalitetsbekjempende tiltaket. Det kan gi signaler til operative kriminelle som beveger seg mot land med mindre innsynsmulighet og at Norge har svakere virkemidler til å bekjempe dem.

Lov som sikrer personvern

La meg også understreke: Arbeiderpartiet vil ha en datalagringslov som sikrer at ingen får ta del i opplysninger om kommunikasjon i lagringstiden så lenge det ikke er skjellig grunn til mistanke om kriminalitet.  

Jeg er opptatt av at staten skal sikre både mitt personvern som individ og min sikkerhet som borger. Jeg mener at datalagringsdirektivet gir oss mulighet til å finne en sunn balanse mellom disse to kravene og rettighetene.