Innlegg i debatten om Utenriksdepartementets budsjett 2011

(Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om bevilgninger på statsbudsjettet for 2011 vedkommende Utenriksdepartementet mv. (rammeområde 4) og Forsvarsdepartementet mv. (rammeområde 8) (Innst. 7 S (2010-2011), jf. Prop. 1 S (2010-2011) og Prop. 1 S Tillegg 4 (2010-2011) pkt. 7.2).

Sjekkes mot framføring

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:
Jeg tror hvis denne innstillingen blir lest internasjonalt – og det er det god grunn til å tro i mange land – vil man merke seg at det er bred enighet om hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk, og at Norge er et land i hovedsak i fred med seg selv og i fred med verden rundt seg, som er en økonomisk og politisk overskuddsnasjon som tar ansvar for egen sikkerhet, og som engasjerer seg i det internasjonale samarbeidet. De lange linjene ligger fast.

Når det gjelder Nato er det interessant å merke seg en enstemmig formulering fra komiteen. Det omfatter selvfølgelig alle partier på Stortinget som snakker om Nato og transatlantiske forbindelser som en hjørnestein, som ønsker en fordypning og videreutvikling i forhold til USA, og som arbeider for at Nato forblir livskraftig og relevant i en ny tid. Det er en ganske solid markering fra Norge et par uker etter at Nato har vedtatt sitt nye strategiske konsept, der vi har lagt avgjørende føringer. Vi er samstemte om EØS, vi er samstemte om FN og om utviklings- og engasjementspolitikk.

Det er slik i år som i fjor at Fremskrittspartiet på noen måter er unntaket i denne sammenheng. De er med på viktige hovedlinjer, og jeg vil berømme representanten Høglund for en interessant og innsiktsfull analyse av nordområdeutviklingen og forholdet til Russland. Der er det mange påpekninger som jeg synes det er viktig å følge opp videre. Her har vi hatt gleden av å ha den kontakten og den innsikten som representanten har gjennom sitt arktiske parlamentarikersamarbeid.

Men det er jo slik at Fremskrittspartiet skiller lag fordi de velger å ikke bruke ressurser og kutte i ressursbruk. Jeg finner egentlig ikke så veldig mye til en alternativ utenriks- og utviklingspolitikk i det Fremskrittspartiet legger fram. De siterer en del spredt rapporter, men det gjennomgående er kuttene.

Jeg er enig med representanten Svein Roald Hansen, som sier at hvis det er så ille å yte bistand, synes jeg det er vanvittig å sløse med 19 mrd. kr når man ser hvilken omtale bistanden generelt får. Men det poenget er tatt av andre.

Det som heller skjer, er at Fremskrittspartiet foreslår strategiske kutt som har politiske konsekvenser. Hensikten med de kuttene er ikke omtalt i innstillingen fra Fremskrittspartiets side, men resultatet ville være det. Når det gjelder fred og forsoning, er Fremskrittspartiet enig i at freds- og forsoningspolitikk er en overordnet oppgave for norsk utenrikspolitikk. Det har de sluttet seg til, men de vil kutte med 60 pst. Til FNs organisasjoner, som ILO og WHO – Verdens helseorganisasjon i felt, jeg kjenner den organisasjonen spesielt – vil de kutte 50 prosent. De kaller tusenårsmålene for ansvarspulverisering, mens resten av verden ser det som et forsøk på nettopp å konsentrere og fokusere innsats. Midtøsten: kutt på 60 pst. Jeg vet at hvis Norge skulle kutte sine bevilgninger til tiltak i Midtøsten, vil vår rolle i AHLC være over, våre bidrag til å styrke sikkerheten for israelerne lide et veldig stort tilbakeskritt, og vårt samarbeid med palestinerne likeså – og også med USA, som Fremskrittspartiet ellers er opptatt av.

De foreslår stort sett avvikling av støtten til Sudan, som er noe utviklingsministeren og jeg daglig arbeider med for tiden, nettopp for å forsøke å bidra til en fredelig utvikling der inn i 2011, hvor det kan komme folkeavstemning og en veldig krevende prosess – også her i tett samarbeid med USA.

Summen av dette er en annen politikk gjennom kutt. Det er kuttisme dette. Det er en gnienhet over denne politikken, hvor verdens rikeste land skal presentere seg som de som kutter hjelpen til de fattigste.

Så er det ett annet poeng som ikke mange har nevnt, og det går på konsekvensen i politikken. Det er altså slik, så vidt jeg kan se, at Fremskrittspartiet i fjor ønsket å kutte 164 mill. kr til drift av et tradisjonelt utenriksdepartement. Jeg påpekte da at et slikt kutt ville medføre en rad av nedleggelser av norske utenriksstasjoner. I år foreslår Fremskrittspartiet å øke den samme posten med 12 millioner kroner. Så man går fra et kutt på 164 mill. kr i fjor, som fornuftig politikk for å drive norsk utenrikspolitikk, til en økning på 12 millioner kroner i år. Det går forbi min forståelse hvordan man kan føre den politikken fra år til år. Vinglete blir vi i alle fall oppfattet utad.

Til representanten Kristiansen som forslo å legge ned ambassaden i Iran: Jeg tror det er et dårlig forslag. Jeg tror ikke vi skal drive å opprette og nedlegge ambassader etter om vi liker regimene der. Det har vært regimer i det 20. århundre som vi sterkt har mislikt, men hvor det fortsatt var klokt å ha ambassader og diplomater som kunne rapportere fortrolig og klokt hjem til Oslo.

For øvrig vil jeg slutte meg til dem som gratulerer Dagfinn Høybråten med vervet som styreleder i den internasjonale vaksinealliansen. Det viser hvilket langt og godt engasjement Norge har der, og det er godt å se at GAVI slik sett får en erfaren og engasjert leder av styret.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (Frp):
Først til kommentaren om at vi er vinglete. Denne regjeringen har jo selv fra et år til et annet år forandret f.eks. svalbardskatten og biodieselavgift. Man gjør endringer i sine budsjettframlegg, og det er ikke ene og alene Fremskrittspartiet som opererer på den måten. Så er det det at man ikke ser alternativer i vår politikk, at det bare er kuttisme. Da tar man ikke inn over seg den helheten som vi presenterer i denne innstillingen samt i finansinnstillingen, knyttet til f.eks. det å satse på investeringer, satse på privat næringsliv og satse på handel. Ser ikke utenriksministeren at det her fremmes en alternativ tenkning i forhold til det, samtidig som vi forsøker å ta vare på tross alt noe av det beste i bistanden?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg ser den profilen, men den er ganske svak. Jeg er jo generelt opptatt av at de gangene man kan få mer for mindre, så er det en god avtale. Men på dette området ser jeg at Fremskrittspartiet foretar så dype kutt, med en så svak argumentasjon, på så viktige områder for Norge, at resultatet er en endret profil. At det er bra med handel, og at det er bra med handelskapasitet, er regjeringen, Arbeiderpartiet og jeg helt enig i. Så det er ikke det det handler om, men det er summen av kuttene og måten de fremkom på.

Så vil jeg bare komme tilbake til dette med vingling. Det er klart at når man skal drifte en organisasjon hvor man har ambassader og folk og nærvær, og man det ene året vil kutte 150 mill. kr og det andre året øke med 12 mill. kr, er det ikke bare snakk om at man foretar endringer i prioriteringer, det er en vesensforskjell når man styrer en etat hvor det er mennesker, ansatte, nærvær, bygninger og ambassader. Det tillater jeg meg å påpeke.

Karin S. Woldseth (Frp):
Jeg vil først takke utenriksministeren for en grei gjennomgang av Fremskrittspartiets utenrikspolitikk i sitt hovedinnlegg i dag. Men det var ikke det jeg skulle spørre ham om. Den 24. november ble det avholdt en votering i en av FNs komiteer om hvorvidt man ønsker å fremme forslag om en Durban 3-avtale i tilknytning til tiårsmarkeringen for 11. september og terrorangrepet mot USA. I den avstemningen valgte Norge å avstå fra å stemme. I samme votering valgte bl.a. Canada, USA, England, Tyskland, Danmark og Sverige å stemme imot. De ønsker å boikotte Durban 3, dels fordi de ikke ønsker en reprise av det som skjedde under Durban 2, da Irans leder i forkant av møtet fornektet både holocaust og kom med hatutsagn mot jøder.

Hvor har Norge plassert seg i dette terrenget? Vil utenriksministeren følge de nevnte lands eksempel og boikotte Durban 3? Men kanskje aller viktigst: Hvorfor valgte Norge å avstå fra å stemme?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Først vil jeg takke representanten for at hun går god for min gjennomgang av Fremskrittspartiets politikk. Det er en avklaring. For det andre så har ikke FN tatt stilling til å igangsette Durban 3. Men jeg synes at utgangspunktet her, å si at man skal boikotte en slik linje på grunn av at Irans president holdt et innlegg i 2009 – det er jo en tilnærming til hvordan vi bruker FN, hvordan vi forsøker å fremme arbeidet, i dette tilfellet mot rasisme og diskriminering – er lite hensiktsmessig. Jeg står på den linjen Norge hadde i 2009, nemlig at vi bruker FNs talerstol til å ta til motmæle mot slike som Irans president, og at boikottlinjen slik sett spilt i hendene på ham gir en illustrasjon av at det var Iran mot Vesten. Jeg mener – som jeg gjorde den gangen – at det er bedre å bruke FNs talerstol. Hvis det er snakk om å komme med et nytt Durban 3, får vi vurdere innholdet i det, og ikke gå imot det på dette tidspunktet. Det mener jeg er en gal ytring fra Norge.

Ivar Kristiansen (H):
Jeg hadde opprinnelig tenkt å be om utenriksministerens kommentar til Aftenposten-oppslaget forleden om at USA har liten sans for norsk politikk i våre nordområder. Men jeg legger det litt til side, bare for å få anledning til å gi uttrykk for at Høyre ikke har foreslått å legge ned vår ambassade i Iran. Vi stilte spørsmål om det. Samtidig registrerer jeg med betydelig overraskelse at utenriksministeren ved denne anledning, budsjettdagen i dag, bruker hele sitt innlegg til å snakke om Fremskrittspartiets utenrikspolitikk – i en tid hvor det er brann i mange etasjer i alle verdensdeler rundt oss.

Er det sånn at det er vår største utfordring på en dag som i dag, at utenriksministeren synes det er betimelig å bruke hele sitt innlegg på å kommentere Fremskrittspartiet? Er det vår største utenrikspolitiske utfordring for tiden, så står det sannelig dårlig til nede på Victoria Terrasse.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
I dag diskuterer vi Utenriksdepartementets budsjett. Utenriksdepartementet har grundig redegjort for utenrikspolitikken i budsjettinnstillingen. Det er, slik jeg har hørt på alle andre talere, budsjettet vi forholder oss til.

Jeg har, senest i min redegjørelse om EU/EØS-saker, gått grundig inn på den alvorlige økonomiske situasjonen i Europa. Vi har hatt interpellasjonsdebatter om det, og jeg skal ha en utenrikspolitisk redegjørelse på nyåret der jeg kommer grundig inn på det. Men det er her i dag vi diskuterer det materielle grunnlaget for politikken; hvilke ressurser vi skal bruke, hvilke enigheter vi har, og hvilke uenigheter vi har. I mitt innlegg gir jeg uttrykk for at det er enighetene som slår imot en når man leser om denne budsjettinnstillingen, men det er altså ett parti som stiller seg på utsiden av den enigheten, og det mener jeg at denne debatten er til for å fokusere på.

Når det gjelder oppslag i Aftenposten som representanten ikke stiller spørsmål om, må jeg få lov til å kommentere det, og anbefale ham å lese et innsiktsfullt innlegg fra den amerikanske ambassadøren i Oslo. Det oppslaget i dagens Aftenposten gir god bakgrunn for egne meninger.

Nikolai Astrup (H):
Det er en alvorlig situasjon på Koreahalvøya med potensielle regionale og globale ringvirkninger. Det kunne vært interessant å høre utenriksministerens vurdering av utviklingen på Koreahalvøya – hvordan spenningen kan reduseres, hvem som skal ta ansvar for å bidra til det, men ikke minst hvordan Norge forholder seg dersom situasjonen tilspisser seg.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Situasjonen er tilspisset. Den er urovekkende, og det er en ansamling av våpen, mistillit og konfrontasjon som bør uroe. Hvem skal ta ansvaret for det? Først og fremst må vi insistere på at partene, Nord-Korea og Sør-Korea, gjør det. I tillegg vet vi at USA og Kina er viktige land i denne sammenheng. De bør ta og, så vidt jeg kan vurdere, tar de ansvar. Jeg tror de såkalte sekspartsforhandlingene er viktige å komme tilbake til, både på grunn av det temaet de skal håndtere – det nordkoreanske atomprogrammet – men også fordi det er en tillitskapende prosess.
Men det vi står overfor her, er et nordkoreansk regime som er vaklende, og helt åpenbart ikke i stand til å ivareta sitt folks behov. Det presset som kommer derfra, kan bare løses ved en annen politikk i Nord-Korea. Norge får følge dette. Vi har gitt uttrykk gjennom FN og andre kanaler for at vi støtter sekspartsforhandlingene. Vi er en viktig humanitær bidragsyter – også i Nord-Korea. Det vil vi fortsette med. Og så må vi igjen oppfordre til at det vises tilbakeholdenhet og ansvarlighet både i bruk av våpen, politikk og retorikk i denne regionen.

Peter N. Myhre (Frp):
På samme måte som representanten Kristiansen, reagerte jeg også på at utenriksministeren valgte å bruke sine tre minutter utelukkende på å beskrive opposisjonspartienes politikk. Han brukte to og et halvt minutt på å snakke om Fremskrittspartiet og til dels på å sjøsette karakteristikker av Fremskrittspartiets politikere, i hvert fall en av dem, og et halvt minutt på å snakke om Høyres politikk. I svaret til Kristiansen sier utenriksministeren at her i dag diskuterer vi hvilke ressurser vi skal ha til disposisjon i 2011. Det brukte altså utenriksministeren ikke et eneste sekund av sitt innlegg på å beskrive. Da spør jeg: Er det slik at utenriksministerens totale fravær i å legge frem regjeringens politikk i den debatten vi i dag har, var en ren forglemmelse?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg har fem minutters innlegg, og det vi debatterer her i dag oppfatter jeg å være innstillingen fra komiteen. Den er interessant å lese. Den taler for seg.
Regjeringens politikk er grundig redegjort for i budsjettet. Jeg bruker ikke fem minutter på å gjenta eller ta et kort sammendrag av den. Jeg mener det er riktig å peke på de politiske skillelinjene, og det som er interessant med denne innstillingen er etter min vurdering – og representanten Myhre kan være uenig – men jeg vil tro han er enig, fordi jeg jo siterer hva Fremskrittspartiet her sier og går inn for. Jeg mener det er mitt ansvar å påpeke de konsekvensene av den politikken som jeg ser. Konsekvensene av regjeringens politikk er grundig beskrevet i budsjettet. Den er beskrevet av Arbeiderpartiet, regjeringsflertallet og i samarbeid med andre partier på Stortinget i innstillingen. Da mener jeg en budsjettdebatt bør kunne fokusere på forskjellene. At ikke det faller i Fremskrittspartiets smak, får jeg ta til etterretning, og ellers er jeg villig til å diskutere norsk utenrikspolitikk hvor som helst og når som helst ellers, i denne sal og andre steder i samfunnsdebatten.

Michael Tetzschner (H):
I lys av de betydelige utfordringene vi står overfor internasjonalt, synes jeg det var påfallende at utenriksministeren brukte veldig mye av sitt innlegg til prosentuell gjennomgang av enkelte partiers alternative budsjettopplegg for dette rammeområdet. Siden det tydeligvis er slik at regjeringen alltid bruker de riktige midlene – ikke for mye, ikke for lite, alt hva denne regjeringen gjør, er altså det rette, må jeg også stille ett konkret spørsmål, siden det da også er regjeringens fineste øyeblikk og statsrådens fineste øyeblikk når de forteller om hva de legger inn i prosessene. Med henvisning til Sudan og Midtøsten: Med de betydelige innsatser av skattebetaleres midler er utenriksministeren fornøyd med de resultatene man har oppnådd? I hvilken grad kan man i det hele tatt spore et avtrykk av disse milliardene som går til disse områdene fra norske skattebetalere?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Nå merker jeg meg jo at Høyre har sluttet seg til de bevilgningene. Så det betyr at de tar i alle fall den linjen at det omtrent er en fornuftig ressursbruk. Når jeg omtaler bruk av penger til FN, Midtøsten, fred og forsoning, så er det politikkens kjerneområder, og vi mener at det nivået vi har lagt oss på, er der vi kan få mest igjen. Det er ikke eksakt vitenskap. Vi har argumentert for hvorfor vi ligger der, og vi registrerer at Høyre i det alt vesentlige er enig i det. Når det så gjelder om pengene kommer godt til anvendelse: Ja, jeg mener at de gjør det.
Når det gjelder Midtøsten, er budsjettunderskuddet i de palestinske områdene i ferd med å gå ned. Behovet for ekstern finansiering går nå ned. Pengene blir bedre brukt. Verdensbanken sier at denne hjelpen nytter. Den kommer til nytte på sikkerhet, utdanning og helse.

I Sudan har vi vært med på et prosjekt som handler om å sette det landet i stand til å håndtere en nord–sør-konflikt som kan bli meget, meget alvorlig for verden om den går galt. Kapasitetsbygging i sør, utvikling i en veldig prekær humanitær situasjon og vurderingen av den hjelpen mener jeg har gitt uttrykk for at den har kommet godt fram og godt til nytte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttreplikk:
La meg først kommentere det som ble nevnt her fra innstillingen, hvor en samlet komité går inn for at «Stortinget ber regjeringen vurdere å ta initiativ til en gjennomgang av organiseringen av Nordisk Ministerråd med sikte på en forenkling, effektivisering og fokusering av arbeidet».

Det er et klart signal, og jeg tror at det er regjeringens holdning hele tiden. Jeg vil minne om at man i 2005 hadde en gjennomgang av Nordisk Ministerråds arbeidsmåte, hvor man reduserte antallet ministerråd fra 18 til elleve. Nå er det faktisk et forslag om å øke antallet ministerråd, fordi man ønsker et eget for utenriks- og forsvarspolitikk. Det får vi ta som en diskusjon med kolleger.

For egen del har jeg oppfattet at utenriksministrenes dialog med Presidiet har gjort at vi har hatt en veldig god samtalepartner i Nordisk Råd. Norge har formannskapet i Nordisk Ministerråd i 2012, men vi kommer ikke til å vente til da med å ta opp de punktene som her er nevnt. Hvorvidt en avskaffelse av embetsmannskomiteer er veien å gå for å få mer effektive ministerråd, får vi se. Vi får diskutere det med de andre nordiske land. Det må en enighet til for at man kan gå den veien.

Så har det kommet opp enkelte saker som jeg kort vil kommentere. Representanten Woldseth var opptatt av avstemningen i Menneskerettighetsrådet. For meg er det bare en illustrasjon på betydningen av at vi er der, og at vi ikke overlater de arenaene til stater som representanten nevnte, som stemmer for ting vi er imot. Hun sa at FN ikke vil overleve hvis de vestlige verdiene svekkes. Jeg mener at mange av de verdiene er universelle verdier som alle stater skal følge. Det er viktig for oss at vi prøver å sørge for at mange land står bak dem, både i tekst og i konsekvens. Det skal vi arbeide videre med.

Så til sist til representanten Høglund om budsjetter som går opp og ned. Ja, det må partier og regjering forsvare og argumentere for. Hvis vi har satset sterkt på arbeidsmarkedstiltak i en tid hvor ledigheten har gått opp, er det naturlig at det kuttes noe ned på det hvis ledigheten går ned, f.eks. Men jeg tillot meg bare å si – og jeg skal ikke legge til noen flere adjektiver nå – at Fremskrittspartiet i fjor kuttet 160 mill. kr på drift av Utenriksdepartementets budsjett i det vi kaller 02-området, altså i tradisjonell utenrikspolitikk. Året etter øker de med 12 mill. kr. De øker ikke med 12 mill. kr fra det kuttet som de har tatt. Da er de pengene inne igjen, så det er en økning av det nivået vi nå gjort. Jeg bare konstaterer at det å drive en stor etat på den måten mener jeg ikke er ansvarlig, og det vil få veldig, veldig store konsekvenser for hvordan Norge vil se ut i vårt internasjonale nærvær.

*****

For alle de øvrige innlegg se Stortingets nettsider.