Hovedinnlegg i debatten om redegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker

Sjekkes mot framføringen

Jeg vil begynne med å gratulere Stortinget med det nyåpnede kontoret i Brussel. Her har Stortinget hatt en ambisjon, lagt forholdene til rette, og fra årsskiftet er man altså til stede.

Flere av representantene har tatt opp arbeidet inn mot Europaparlamentet. Det synes jeg er et betimelig punkt for diskusjon i denne sal, og viktigheten av å arbeide mot Europaparlamentet har også vært tema i de siste redegjørelsene jeg har hatt.

Representanten Svein Roald Hansen reflekterer over at Stortinget har gode forutsetninger for å jobbe mot Europaparlamentet. Representanten Skei Grande mener at partiene på det norske storting har veldig stor påvirkning på Europaparlamentet og er bedre enn byråkratene i Utenriksdepartementet til å jobbe mot EU-institusjonene. Alt dette tar jeg som en god ambisjon.

Jeg vil få bruke anledningen til å nevne én sak hvor jeg tror det er viktig at man setter de kontaktene i engasjement. Det gjelder partigrupperingene i parlamentets arbeid med arktiske spørsmål, for der har jeg merket meg at rapportene som er utarbeidet, strategiforslagene, langt på vei har ivaretatt hovedsynspunkter som Norge har hatt, og som vi har brukt tid på å spille inn. Men når partigruppene kommer med sine kommentarer, er det likt og ulikt – om jeg kan si det slik – med forslag som vi mener ikke nødvendigvis tjener norske interesser. Dette tror jeg er et område hvor de ulike partigruppene kan gjøre seg gjeldende, for her opplever jeg at vi har sammenfallende syn på Stortinget og i norske partier.

Når det gjelder spørsmålet om statsrådenes deltakelse på de uformelle ministermøtene, har jeg i min redegjørelse sagt at det kan bli bedre. Hvordan kan det bli bedre? Jo, det vil fortsatt bli lagt stor vekt på fra statsministerens side, Statsministerens kontor, og også fra min side, om å bruke den kanalen.

Nå er det slik at det vil svinge litt. Jeg skal ta et eksempel.

Administrasjonsministeren sto nå overfor et valg om hun skulle delta på Kirkemøtet i Norge – hun er ansvarlig for de spørsmålene – eller være til stede på et uformelt møte. Jeg mener at hun gjorde klokt i å velge det første. Derfor er det ikke mulig å lage en mal hvor man sier at disse uformelle møtene til enhver tid har forrang foran alt annet, for kvaliteten på møtene, dagsordenen for det som skjer der, kan variere.

Men det er viktig at vi deltar, og jeg vil bare legge til: La oss understreke viktigheten av å bruke den kanalen, men i debatten blir det nesten seende ut som om det er den eneste kanalen vi har for uformell påvirkning. Det er det ikke. Det er møter med politikere, kommisjonsmedlemmer, byråkrati osv., og vi er aktive langs mange av de kontaktflatene.

Når det gjelder EØS-avtalen, skal vi følge opp hvordan den fortsatt kan være vårt viktige virkemiddel nå som EU er i endring. Jeg har pekt på at EU står overfor tre store – hvis jeg kan kalle det det – fordøyelsesprosesser: fortsatt arbeid med utvidelsen, arbeidet med euroen, vi har snakket i dag om hvor krevende det er, og fordøyelsen av den nye traktaten. Jeg ser at lederen for EØS-utredningen, professor Sejersted, følger debatten fra galleriet. Det er godt, for vi venter i spenning på den forskningsbaserte gjennomgangen.

For oss er det viktig at vi sikrer de samme gode kanalene inn mot EU-systemet som vi har hatt under tidligere ordninger. Jeg skal ha konsultasjoner med det belgiske EU-formannskapet på søndag. Men det er klart at formannskapet nå er av mindre sentral betydning enn det var under et tidligere regime – ikke uviktig, men ikke like dominerende som det var før. Vi må også arbeide inn mot de nye institusjonene.

Jeg merker meg representanten Svein Roald Hansens vektlegging av dette med likebehandling når det gjelder parlamentenes tilgang på lovgivning. Det skal jeg sørge for å ta opp i møtet i EØS-organene i Brussel på mandag.

Så vil jeg berømme representanten Myhre først, og så representanten Solhjell, som går inn i debatten om finanskrisen. Jeg har prøvd å legge vekt på det i mine redegjørelser, for jeg mener det er noe som faktisk vedgår oss – å ta debatten om hva konsekvensene av dette er. Våre politiske ståsteder vil gi oss ulike innganger både til årsak, virkning og oppfølging, men det farligste måtte være om vi i denne sal og i norsk samfunnsdebatt ikke diskuterte den statsfinanskrisen som nå ruller gjennom Europa. Den kommer til å ha dyptgående konsekvenser både for måten landene vil løse de akutte problemene på – for det er riktig, som flere representanter sier, at det er det landene som må gjøre – men også hvilke konsekvenser det får for samfunnsutvikling, samfunnsinnretning, i Europa.

For egen del synes jeg vi nå ser konsekvensen av at gevinsten er privatisert og konsekvensene sosialisert. Kuttene kommer nå på en måte hvor folk som står langt unna ansvaret for dette, nå må bære dette i full tyngde. Det er en alvorlig konsekvens av denne krisen, og den debatten må vi ta. Alle euroland har brutt de sentrale retningslinjene som er satt opp i traktatverkene, når det gjelder budsjettunderskudd og når det gjelder gjeld. Derfor er spørsmålet om å komme tilbake på en bærekraftig kurs viktig, men hvordan det skjer og hvilke prinsipper som blir vektlagt, vel, det har vi politiske ulike syn på. Det har kommet godt fram i denne debatten, synes jeg.

Så merker jeg meg flere representanter som sier at vi bør få flere saker inn til debatt i Stortinget. Jeg synes det er et godt forslag. Jeg vil begrense meg selvfølgelig til å si at det er Stortingets sak hvordan Stortinget organiserer sitt arbeid på det området. Jeg tror at i denne saken – og denne type saker – kan det ikke være nok å vente på at regjeringen kommer med sitt forslag, slik det ofte er i andre debatter. Hvis det her er snakk om å være tidlig ute og få belyst norske holdninger som vi skal bruke i påvirkningsarbeid, bør man kanskje ha en måte å kunne diskutere kommende saker på – prinsipper og synspunkter rundt dette – tidlig i prosessen. Det vil jo være slik at når regjeringen fremmer sitt syn, er det etter at regjeringen har gjort seg opp en oppfatning, og da er vi i prosess i retning av vedtak.

Når det gjelder datalagringsdirektivet, kommer spørsmålet om mulighetene ved denne evalueringskonferansen. Der vil Norge være til stede. Jeg har ikke listen over de synspunktene vi der kommer til å spille inn, men det kommer til å gå langs denne aksen som alle land har debatt om: Personvern på den ene siden og kriminalitetsbekjempelse på den andre. Spørsmålet om lagringstid, domstolskontroll, tekniske spørsmål, sikring osv. Men det er altså slik at regjeringens holdning er at denne saken skal fremmes for Stortinget. Vi har etter EØS-avtalen en forpliktelse til det. Den ble trådt i kraft i EU i 2007. Det kommer vi da til å gjøre, men så vil vi selvfølgelig delta i alle de debattene og de stedene hvor vi kan komme til med norske synspunkter.

Når det gjelder kommisjonens arbeidsprogram, som utenrikskomiteens leder tok opp, studerer vi nå den i Utenriksdepartementet. Vårt inntrykk er at dette er kjente saker, kjent stoff. Vi er i inngrep med det, men vi vil sørge for at vi også bringer våre vurderinger av det til Stortinget. For øvrig er jo programmet tilgjengelig, og alle kan studere det og engasjere seg i det.

Så vil jeg si til representanten Høybråten at hans påpekning om oppfølging av EØS-finansieringsordningene er god og betimelig, og jeg kan si at det er slik vi også forsøker å arbeide. Med det nye opplegget for områder for samarbeid under finansieringsordningene og egne avtaler med hvert av mottakerlandene, har vi nå mulighet til å gå mye mer landspesifikt og – hva skal jeg si – sensitivt inn på hva som er det landets utfordringer, og hvor vi kan bidra.

Et eksempel er jo Hellas, hvor vi i ganske lang tid har vært enige om at vi skal se på spørsmål knyttet til asylbehandling og om våre midler kan brukes til det. Det er vi enige om, selv om det er krevende å arbeide med. Vi har nå slike samtaler med flere av de andre landene jeg snakket om i min redegjørelse.

Det å ha et fokus på romfolket syns jeg er en god idé. Vi har også merket oss den, og vi følger det opp. Det pågår akkurat for tiden for øvrig samtaler med Portugal.

Til sist var representanten Skei Grande inne på noe om direktiver. Jeg synes det er bra at vi får debatter om dem. Når det gjelder fornybardirektivet, vil jeg bare legge til at Norge skal være en del av det. Vi skal finne et passende punkt for å gå inn i det.

Men det spennende og interessante jeg merker meg på dette området i Europa i dag, både som følge av energidialogen vi hadde med Tyskland for en tre, fire ukers tid siden og diskusjonene med Sveriges utenriksminister i Oslo for to dager siden, er hvordan de europeiske landenes fornybarsatsing i stor grad kobles opp til Norges mulighet til å levere både fornybar kraft og gasskraft – gass til Europa – fordi satsingen i f.eks. Tyskland, som nå er på 80 pst. fornybar kraft innen 2050, krever Norge inn i denne ligningen. Norge er det landet som trekkes fram i den strategien, fordi en så kraftig satsing på fornybar kraft – vind og sol – krever at det er en motkraft som er permanent. Det er dager uten vind og dager uten sol, og da må det tilgang på stabile kraftressurser til, som f.eks. den norske vannkraften, som den norske gassen. Så vi må også se våre egne engasjement i det lyset.

Ellers er jeg glad for at vi så langt i debatten har hatt brede og gode innlegg rundt den dagsorden som er den norske når det gjelder europapolitikken, og takker for de innleggene som har vært.

**** 

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte, begrenset til inntil fem replikker.

Peter N. Myhre (Frp):
Dagens dagsorden avsluttet utenriksministeren med. Han har også tidligere ved den forrige debatten her i mai gjort det klart at det for Arbeiderpartiet og regjeringens del ikke er aktuelt å søke medlemskap i EU i en situasjon hvor det helt åpenbart vil bli et nytt og tredje nei. Det gjør at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet på veldig mange felter har mye til felles når det gjelder Europa-politikken. Vi baserer oss på en EØS-avtale som vi ønsker å videreutvikle og utvide. Men så har altså Arbeiderpartiet gått i regjering med sine to små venner som vil si opp EØS-avtalen. Da er spørsmålet mitt: Har Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med sine standpunkter innflytelse på regjeringens arbeid med Europa, EU og EØS-spørsmål, og i så fall på hvilken måte?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Arbeiderpartiet rangerer ikke venner som små eller store. De er venner, og i denne sammenhengen er de altså koalisjonspartnere i regjering. Har de innflytelse i regjering? Selvsagt. Har de innflytelse på Europa-politikken? Selvsagt. Og da kan vi gå tilbake igjen til utgangspunktet: Det er Soria Moria erklæringen, det er statsministerens overordnede politiske redegjørelse og det er min redegjørelse her om Europapolitikken. Det er en samlet regjering som står bak den.

Det er en kjent sak at vi når det gjaldt tjenestedirektivet skilte lag, og det er en kjent sak at vi om datalagringsdirektivet ikke er enige. Det har vi sagt klart i fra om. Det er ikke et mål å oppnå den situasjonen, men det er heller ikke unaturlig etter fem år med samarbeid at det skjer.

Men i alle små og store saker ellers jobber denne regjeringen seg fram til enighet – en felles plattform – og det er det tre partier som står bak. Da må de også kompromisse, enten de er store eller mellomstore eller små. Sånn sett er de likeverdige i de politiske diskusjonene. Det har fungert godt til nå, og det kommer til å fungere i mange, mange år framover.

Torkil Åmland (Frp):
Jeg vil også følge opp det forrige spørsmålet når det gjelder datalagringsdirektivet. Det stod et par setninger i redegjørelsen fra tirsdag om det. Dette er en veldig viktig sak som regjeringen per i dag ikke har noen politikk på, fordi man har to partier i regjeringen som har ett syn, og ett parti som har et annet syn. Mitt spørsmål til utenriksministeren er: Når vil regjeringen i dette spørsmålet kunne bli enig med seg selv? Er det en mulighet for at Senterpartiet og SV i dette spørsmålet får gjenomslag for sitt syn, slik at man bruker reservasjonsretten i EØS i denne viktige saken?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
I denne saken er regjeringspartiene enige om å være uenige. Det har vært klar i over ett år. Da er summen av måten regjeringen arbeider på at i den situasjonen vil regjeringens standpunkt være klart. Når vi legger fram en sak er det på regjeringens grunnlag.

For Arbeiderpartiets del har holdningen vært at hvis utredningene, innhentingen av synspunkter, viser at det er mulig å finne en god balanse mellom personvern og kriminalitetsbekjempelse, er Arbeiderpartiet for. Når den saken legges fram, kommer det til å være på det grunnlaget.

Har de to partiene hatt innflytelse? Ja, jeg mener hele samfunnsdebatten har innflytelse på dette. Datalagringsdirektivet handler nemlig om denne veiingen. Vi er nødt til å holde tritt med og bekjempe kriminalitet når den kommer i de nye mediene, når nye teknologier brukes. Samtidig er vi fokusert på og opptatt av å prioritere personvern. Finnes den balansen? Ja, den finnes, og den skal finnes i de grepene og de tilpasningene Norge vil foreta ved innlemmelsen av det direktivet. For øvrig kommer regjeringen til Stortinget med saken.

Nikolai Astrup (H):
Det er kaldt her inne, men kanskje det er på tide å komme seg inn i varmen i Brussel? Da jeg i en replikk til utenriksministeren 6. mai spurte om konsekvensene av at Norges tilknytning til EU flyttes fra Kommisjonen til den nye utenrikstjenesten, var svaret at dette skulle gå bra. Den senere tid har vi både i media og i redegjørelsen tirsdag opplevd at utenriksministeren er bekymret, uroet og frykter manglende tilgang på politisk nivå. Hva har endret seg de siste seks månedene, og hva vil utenriksministeren foreta seg i sakens anledning?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg kan varme representanten Astrup ved å si at vi fokuserer på å sikre oss tilgang som er av den samme kvalitet som den har vært de siste årene. Jeg har også sagt i intervjuer om dette spørsmålet, at jeg har god tro på at det skal vi få til, fordi jeg tror ikke det er i noens interesse å ikke ha den gode dialogen. Men jeg har samtidig sagt at det er ikke noe som kommer av seg selv. Jeg er uroet dersom det blir slik at vi får dårligere tilgang, blir mindre hørt. Jeg har altså tro på, fordi dette «noe» ikke er noe vi gjør for å være greie med hverandre, men fordi vi har felles interesse av at vi skal lykkes med det.

Det blir et tema for meg i mine innlegg på mandag i møte med EU-siden at vi nå ved etableringen av denne nye utenrikstjenesten, i flyttingen av ansvaret, sikrer en god og forutsigbar dialog for Norge. Signalene vi får på det, er positive. Men opp i alt annet EU nå er opptatt av, kan vi ikke vente at dette står øverst på dagsordenen. Derfor må vi gjøre slik den svenske utenriksminister rådet oss til: knakke hardt på døren. Det kommer vi til å gjøre.

Trine Skei Grande (V):
Utenriksministeren vektla veldig en ny vekststrategi for Europa i sitt innlegg. Da hviler det tungt både på innovasjon, forskning og utdanning for å klare å gjennomføre det.

Han sa til og med i sin redegjørelse at norske aktører må holde tritt og ha evne til å hevde seg. I så fall lurer jeg litt på om utenriksministeren er fornøyd med det forskningsbudsjettet som regjeringa har lagt fram for å holde tritt med nettopp vekststrategien til Europa?

Nifu Step sier at dette er det svakeste budsjettet på forskning på ti år. Det å delta i EUs rammeprogram når det gjelder forskning, universiteter og høyskoler forutsetter en ganske stor satsing. Vi har til og med gått bort fra målet om å tidfeste 3 pst.-målet på forskning. Hvis vi skal delta i alt det som utenriksministeren påpeker som viktig, hvorfor er det da ikke viktig å delta i forskningen med den tyngden vi kunne gjort som nasjon?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Jeg mener det er en ganske dyktig kommunikasjonsstrategi som har skapt et bilde av at Norge henger etter når det gjelder forskning. Denne regjeringen har økt bevilgningene til forskning systematisk og i reelle termer år for år. Forskningsministeren har et klart fokus på betydningen av det europeiske samarbeidet, rammeprogrammet, noe jeg også orienterte om i min redegjørelse.

Jeg tror vi kommer til å se, når vi ser tilbake på disse årene, at Norge har styrket seg på dette området, og at i de årene vi går inn i nå med kraftige kutt i de ulike europeiske landene, har Norge gjennom klok planlegging muligheten til å opprettholde forskning gjennom våre forskningsinstitusjoner og også stimulanser til den private delen av denne likningen, som avgjør hva man bidrar med, som har ligget lavere for Norges del, vil kunne holde seg. – Så jeg er altså ikke enig i premisset som til stadighet blir framført om at Norge ikke satser på forskning. Tvert imot, vi har en kraftig realsatsing på det, og jeg tror vi kommer til å se at det også gir frukter.

Nikolai Astrup (H):
Man blir jo varmere av å gå litt opp og ned! Jeg skal ikke stille utenriksministeren spørsmålet om hvileskjær i forskningen, som en tidligere kunnskapsminister kalte det, men tvert imot om fornybardirektivet. I Norge har vi et klimaforlik, som alle partier utenom Fremskrittspartiet er med på, med svært ambisiøse mål om kutt i utslipp på 15–17 millioner tonn innen 2020. Det vil forutsette både at vi sparer energi, at vi får mer fornybar energi og at vi bruker mindre fossil energi til oppvarming og transport. Dersom vi innfrir klimaforliket, og dersom regjeringen har som ambisjon å innfri klimaforliket, vil ikke de kravene som EU legger opp til i fornybardirektivet være spesielt vanskelige å innfri. Tvert imot, de vil være en forutsetning.

Er det slik at regjeringen har tenkt å gravlegge klimaforliket, eller er det det signalet vi nå ser når man forsøker å forhandle ned forpliktelsene i fornybardirektivet?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Det er ikke en strategi fra regjeringen for å nå klimaforliket at det er kaldere i stortingssalen. Men på det spørsmålet vil jeg egentlig svare veldig enkelt. Selvfølgelig står regjeringen bak klimaforliket. Det skal innføres. Så vil fornybardirektivet og måten vi forholder oss til det, være én del. Det er ikke et en-til-en-forhold hvordan vi gjør det, til hvordan vi lever opp til klimaforliket. Der vil bl.a. samarbeidet med Sverige og andre land om utbygging av ny fornybar kraft være viktig. Men vi skal forhandle om en løsning på vår forpliktelse i fornybardirektivet som vi mener er gjennomførbar, og som er klokt i en overordnet sammenheng. Da må det også ses i perspektiv av de mulighetene Norge har til å være en del av andre europeiske lands arbeid med sin fornybarandel. Det er faktisk slik i den store miljøsammenheng at hvis vi virkelig kan bidra til at Tyskland og Storbritannia gjør kvantesprang når det gjelder fornybar, noe i retning av de tallene vi har, vel, da kan vi gjøre en betydelig innsats for et bedre miljø i Europa og også globalt.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg:
Dette blir et kort innlegg på tampen. Hvordan skal vi forholde oss til den nye virkeligheten? Det var det korte spørsmålet fra representanten Lundteigen. 3 minutter er nok litt for lite til å svare på det. Jeg vil vel også se det slik at for en norsk utenriksminister å skulle gi en inngående forklaring på hvordan vi skal forstå EU-virkningen fordi Norge har sagt nei til EU to ganger, synes jeg er en litt underlig premiss for spørsmålet.

Det jeg vil nøye meg med å si, er at når spørsmål knyttet til innenriks- og utenrikspolitikk kommer fram i EUs egen arbeidsbeskrivelse, er det jo fordi landene sammen håndterer spørsmål som vi tradisjonelt kjenner som innenrikspolitikk.

Representanten Helseth holdt et meget godt innlegg i dag om helse, alderdom, demens og behov for forskning. Dette er felles utfordringer i alle europeiske land, store statsfinansielle utfordringer, og hvordan landene håndterer dem, kommer man i stor grad til å måtte se på som et felles anliggende, selv om landene må ta sine egne beslutninger. Helse, forskning, forbruker, lov og rett – spørsmål om alt dette håndterer landene sammen. Derfor kan man kalle det innenrikspolitikk. Men utenriksministrene fortsetter å møtes månedlig for å hamre ut det som er EUs felles utenrikspolitikk. Dette er ikke noe overnasjonalt på det området.

Veldig kort: Når det gjelder innskuddsdirektivet, som det ble etterlyst omtale av, omtalte jeg det i min redegjørelse, og det arbeides videre med det. Finansministeren gjorde det senest for noen dager siden. Jeg vil også markere det i mine møter i Brussel på mandag.

Så synes jeg det kom gode og interessante innlegg om energi fra flere representanter. Dette kan godt bli et tema for den neste redegjørelsen, og selvfølgelig også i Stortingets dialog med energiministeren. Jeg synes å se en betydelig endring i den energipolitiske debatten i Europa. Det er ikke mitt primære ansvarsfelt, men det berører også utenrikspolitikken, hvor kombinasjonen av forsyningssikkerhet, det å nå fornybare mål, det å ha en strategi for overføringsnett osv., reiser store, nye strategiske spørsmål.

Jeg mener vi i Norge skal følge nøye med på det også når det gjelder gass. Gass vil helt åpenbart, ikke bare sett fra vårt perspektiv som selger, men jeg tror også analytisk, være en viktig energibærer for Europa i mange, mange år framover, i et klimaperspektiv, og også i et forsyningssikkerhetsdirektiv. Men jeg synes også å ane at det er mindre fokus på gass i en del av den retorikken og de papirene vi ser kommer fra enkelte EU-land og fra Brussel. Der må Norge delta, og det har vi ambisjon om å gjøre. Også når det gjelder fornybarsiden og hvilken strategi vi velger for å være en del av den løsningen som store europeiske land velger når de skal satse på fornybar energi, er det klart at det kommer til å reise store spørsmål hos oss som berører infrastruktur og nasjonal lovgivning.

Til sist: Representanten Myhre var misfornøyd med grenseboerbeviset, at det ikke gjaldt større områder. Jeg deler den utålmodigheten. Min mest akutte utålmodighet er at Vardø-regionen ikke er med, fordi den ligger mer en tre mil fra landegrensen, men vitterlig mindre enn tre mil fra den nye havgrensen. Det er det umiddelbare temaet vi skal ta opp. Og så håper jeg at erfaringene i nord kan bidra til at slike soner også kan utvides i framtiden.

*****

For alle øvrige innlegg i debatten se Stortingets nettsider.