Innlegg om nordisk og arktisk samarbeid

(jfr. Meld. St. 23 ”Nordisk samarbeid”, m.v.)
Sjekkes mot framføring

Når det gjelder det siste innlegget til representanten Høybråten, synes jeg det er spennende.

Det er en viktig debatt som det nordiske politiske system bør ta. Min grunnholdning må være at i en slik situasjon, hvor man retter en såpass klar pekefinger mot embetssystemet, vender den fingeren tilbake som en rekyl til politikerne selv. Det er bare og kan bare være de som har ansvaret for hvordan et slikt samarbeid fungerer. Jeg tror i realiteten at det grunnleggende i Norden er at det ikke er et overnasjonalt samarbeid, som ikke tar beslutninger som er bindende for regjeringene. Derfor får man dette samspillet, som til tider kan oppleves som frustrerende. Men det er en debatt jeg ønsker velkommen, som sikkert samarbeidsministeren også vil følge opp.

Jeg har lyst til å reflektere over et forhold når det gjelder utenriks- og sikkerhetspolitikken. Det var jo slik at etter den annen verdenskrig, da samarbeidet fant sin form, gikk Norden i front på alle områder, unntatt to. Det gjaldt en indre markedsreform – enhet, og det gjaldt utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. De områdene klarte ikke Norden alene å samle seg om. Så kom EØS-avtalen, som for det store nordiske indre marked var den viktigste nordiske samarbeidsavtalen vi noen gang har inngått, når vi ser at det indre markedet i Norden faktisk kom via en europeisk løsning. Nå har vi gått løs på utenriks- og sikkerhetspolitikken på en måte som respekterer at noen land er i Nato, noen er i EU og noen er i begge. Det er et mangfold i Norden rundt dette.

Stoltenberg-rapporten er her et veldig viktig bidrag. Vi ba Thorvald Stoltenberg tenke djervt – 10-15 år fram i tid – og å gå 50 prosent lenger enn hva regjeringen normalt ville. Vi har fått noe å strekke oss etter. I Reykjavik i neste uke vil utenriksministrene ta status på hvor vi står. Vi har kommet et godt stykke på en lang rekke områder: militær og sivil krisehåndtering, nordisk samarbeid om forsvar mot digitale angrep, løpende tett kontakt mellom nordiske forsvarsmyndigheter og tett samordning av utenriksadministrasjonene.

Den spennende debatten politisk gjelder forslag 13, nemlig en nordisk solidaritetserklæring. Det er et spennende forslag, fordi det utfordrer en del tradisjonell tenkning om hva det vil si å ha solidaritetserklæring. Vi er vant til artikkel 5 i Nato. Den blir bekreftet og tydeliggjort på Natos toppmøte i slutten av november, når det strategiske konseptet skal vedtas. Men vi har nå debatten om verdien av en slik erklæring og hvordan den kan utformes. Det er en debatt som utfordrer gamle tanker, som også skal ta hensyn til nye realiteter, men som skal være en tilleggsdimensjon til det vi allerede har, og det blir spennende å se hvordan vi kan gå videre med det. Jeg går ut fra at det blir en debatt også mellom utenriksministrene i Reykjavik til uka. Men så håper jeg det også kommer opp i plenardebatten i Nordisk Råd.

Så stilles det et spørsmål: Er EU-samarbeidet et hinder for utvikling av de regionale samarbeidsordningene? Jeg tror av den erfaringen vi nå gjør at svaret på det er nei. Det viser rundt omkring nå er at landene, 27 EU-land, blir mer og mer opptatt av sin egen nasjonale utenrikspolitikk, rundt det regionale. Jeg tror det kommer til å forsterkes når Lisboa-traktaten skal følges opp, ved at felles utenrikspolitikk skal gjennomføres. Jeg er nettopp kommet tilbake etter å ha ledsaget Hans Majestet Kongen på statsbesøk i Slovakia. Jeg har fått et inntrykk av hvordan Slovakia nå leder Visegrad-samarbeidet mellom Østerrike, Ungarn, Slovakia og Tsjekkia, og ser dette i en regional kontekst, også opp mot Ukraina og Balkan. Man har mange spennende forslag der, og konsentrerer den nasjonale utenrikspolitikken rundt den regionen.

Jeg kunne dele erfaringer fra våre nordområdeerfaringer. Norge leder nå arbeidet i Østersjørådet, vi er med i Barentsrådet, Arktisk Råd og i Nordisk Råd, selvfølgelig. Norge er også vertskap neste uke når EUs nordlige dimensjon, det vil si EU, Russland, Norge og Island, møtes til ministermøte her i Oslo. På den måten blir regionene i Europa knyttet opp gjennom fordypet samarbeid. Mange av de erfaringene vi har med grenseregionalt samarbeid i nord er interessant for landene i sør og vice versa. Det er faktisk slik at Slovakia er det geografiske sentrum i Europa, og det er mye å lære av det de gjør av samarbeid der, tett på landene.

Til sist vil jeg si: Representanten Asmyhr var urolig for grensehindrene. Det blir prioritert av alle på alle nivåer. Men jeg tror også vi må erkjenne at når vi er ulike land, kan det komme ordninger der vi er forskjellige. Men nå er iallfall mekanismen der, at alle slike eventuelle ordninger må grunngis og må være godt begrunnet for at de skal kunne eksistere. Det tror jeg borgerne i Norden tjener på.

*****

For alle øvrige innlegg se Stortingets nettsider.