Interpellasjonsdebatt om trosfrihet

Dagfinn Høybråten (KrF): I mange land utsettes mennesker for alvorlige overgrep på grunn av sin religiøse tro. En spesiell utfordring er retten til å skifte tro. Grove brudd på denne grunnleggende menneskerettigheten skjer i mange muslimske land, mens økende religiøs nasjonalisme fører til drap og andre overgrep mot religiøse minoriteter i andre land – som India og Sri Lanka. Høsten 2008 ble mer enn 50.000 kristne drevet på flukt, 5.000 bygninger eid av kristne ødelagt og om lag 130 kristne ble drept på en måned i den indiske delstaten Orissa. Hva er status for trosfriheten internasjonalt i dag; hvilke virkemidler har vist seg egnet til å fremme trosfrihet og i hvilken grad har Norge bilateralt og gjennom internasjonale organisasjoner prioritert trosfriheten i senere år, og hvilke tiltak bør nå gjennomføres for å styrke Norges og relevante internasjonale organers arbeid for denne menneskerettigheten?

Utenriksministerens hovedinnlegg  

President,

Med sitt spørsmål gir representanten Høybråten oss anledning til å følge opp en viktig debatt som blant annet ble reist av Jon Lilletun i 2006; nemlig en debatt som retter fokus mot vår bekymring for det store antall mennesker som utsettes for overgrep og forfølgelse på grunn av sin tro – og en generell anledning til å vurdere status for trosfriheten internasjonalt. Debatten i 2006 viste – som representanten Lilletun oppsummerte den gang - at det er et sterkt samlet politisk Norge som vil slåss for grunnleggende menneskerettigheter, som religionsfrihet, trosfrihet og forsamlingsfrihet.

For trosfrihet er nettopp det - en grunnleggende menneskerettighet. Vi skal også ta med at det går en direkte linje fra trosfrihet til ytringsfrihet – uttrykk for tro er jo i så mangt snakk om ytringer. Regjeringens arbeid for å styrke religions- og livssynsfriheten er en del av vår samlede innsats for menneskerettighetene – som vårt fokus på ytringsfriheten og vårt arbeide internasjonalt for å støtte de som fratas disse rettighetene – og som krenkes fordi de har en tro og fordi de ytrer seg om den.

Jeg vil innledningsvis gjenta noe av det jeg vektla i debatten i 2006 – nemlig at det å fremme respekt for universelle menneskerettigheter er en prioritert og integrert del av norsk utenrikspolitikk. Det er et langsiktig og overordnet mål å sikre allmenn respekt for universelle menneskerettigheter og grunnleggende friheter for alle, uten hensyn til etnisitet, kjønn, språk, religion eller annen status. Bare land som respekterer grunnleggende menneskerettigheter kan over tid medvirke til å danne en stabil, internasjonal rettsorden. Og i dette bildet hører religionsfriheten hjemme.

President,

Representanten Høybråten etterspør i sin interpellasjon status for trosfrihet internasjonalt; hvilke virkemidler som har vist seg egnet til å fremme trosfrihet, i hvilken grad Norge bilateralt og gjennom internasjonale organisasjoner prioriterer trosfrihet og endelig hvilke tiltak som bør gjennomføres for å styrke Norge og relevante internasjonale organisasjoners arbeid for denne menneskerettigheten.

Det er ikke enkelt å gi et kortfattet svar på status for trosfrihet internasjonalt. Interpellanten har vist til eksempler på krenkelser, ofte grove, mot folk som praktiserer sin tro. Det er dramatiske og uakseptable illustrasjoner på hvor utsatte mennesker kan være når de praktiserer en åpenbar menneskerett. Dessverre finnes det flere eksempler, og så lenge slike finnes er jo status langt fra tilfredsstillende.

På generelt grunnlag vil jeg peke på et annet urovekkende trekk: I autoritære styresett inngår gjerne trangen til å kontrollere menneskers tanker og ytringer. Og fordi – som vi har sett – det går en direkte linje fra ytringsfrihet til religionsfrihet – ser vi at slike styresett slår ned på religionsytringer fordi de anser dem som politisk truende – for landets stabilitet, for den politiske orden, ja for den kontroll de styrende vil ha. En slik autoritær holdning, som vil sette grenser for innbyggernes politiske ytringer, rammer på også menneskers praktisering av tro, ikke fordi troen er politisk regimekritisk, men fordi troen fremstår som alternativ til den orden de herskende vil knesette. Vi har sett eksempler på slik innstramning på nær sagt alle kontinenter, der religionsfrihet innskrenkes, og der troende forfølges fordi de praktiserer og ytrer seg om sin tro.

Vi er i dag vitner til økende motsetninger, ikke minst retorisk, mellom land og folkegrupper på bakgrunn av religion. Dette skaper en krevende atmosfære for å fremme religions- og trosfrihet. Nær sagt uavhengig av hvilket politiske tema som drøftes møter vi denne utfordringen i vårt internasjonale engasjement.  

Arbeidet mot rasisme er et godt eksempel på dette. Under DurbanII-forhandlingene om en FN-resolusjon mot rasisme valgte regjeringen å engasjere seg aktivt for å sikre at fokus ble holdt nettopp på rasisme. Det var kontinuerlige forsøk fra ulike aktører på å vri debatten over til motsetninger mellom religioner. Norge bidro til å bygge broer i forhandlingene, blant annet ved å skape allianser på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Jeg mener vi på denne måten gjorde både religionsfriheten og kampen mot rasismen en tjeneste. Helt sentralt sto spørsmålet om beskyttelse av religioner versus beskyttelse av individer, og ved å bli i forhandlingene fikk vi gjennomslag for et dokument som klart slår fast at det er individers rett til frihet, inkludert religions- og trosfrihet som skal beskyttes.

Representanten Høybråten nevner spesielt drapene på kristne i den indiske delstaten Orissa og situasjonen for kristne i Sri Lanka. Vår ambassadør i New Dehli besøkte delstaten Orissa i forrige måned og hennes rapport var ikke oppløftende lesning. Kristne ble gjentatte ganger i 2008 utsatt for grusomme angrep. Aksjonene startet som hevn etter at en hinduistisk geistlig var blitt myrdet av det man først antok var kristne, noe som viste seg å være feil. De som sto bak hevnaksjonene anses å være del av den ekstreme hindubevegelsen, som ser for seg et India med én religion. Dette står i motsetning til holdninger hos hinduer flest, som støtter opp om en sekulær stat. Vi følger også menneskerettighetssituasjonen i Sri Lanka tett.

Representanten Høybråten nevner videre utfordringer i flere muslimske land. I Egypt føler mange koptisk kristne seg motarbeidet av staten, og opplever at kriminelle handlinger som rammer dem straffes mildt. Egyptiske myndigheter har gjort det svært vanskelig for sine statsborgere å konvertere. Slike saker er blitt godt belyst i norsk presse. I Iran er det i henhold til loven forbudt for muslimer å konvertere og konvertitter kan straffes med døden. Andre religiøse minoriteter lever under også vanskelige kår. Bahaienes situasjon er velkjent i Norge og er tidligere blitt tatt opp i Stortingets spørretime.

La meg samtidig minne om at spørsmålet om trosfrihet også angår oss her hjemme. Som jeg sa i debatten i 2006 – og jeg mener det fortsatt er like viktig – må vi ikke se bort ifra de utfordringer vi kan ha på hjemmebane, ja det er faktisk dagsaktuelt at medmennesker, medborgere, opplever at deres tro blir krenket – her hos oss. Det handler om ganske andre forhold enn de jeg har vært inne på, men de illustrerer at tro, identitet og ytringer om religion er til stede i den norske samfunnsdebatten med en helt annen intensitet enn tidligere.

President,

Norge vil bruke tilgjengelige arenaer for å arbeide for religionsfrihet – og til å ta opp krenkelser mot mennesker på grunn av deres tro. Vi har lenge vært aktive i FN, vi forholder oss til en bred dagsorden og legger stor vekt også på utviklingsspørsmål. Dette var blant årsakene til at Norge fikk flest stemmer i fjorårets valg til FNs menneskerettighetsråd. Medlemskapet i Rådet gir oss en god anledning til å løfte opp bredden av de menneskerettighetsutfordringer det internasjonale samfunn står overfor i dag, herunder religions- og trosfrihet.

Jeg vil særlig fremheve rådets viktige oppgave med å gjennomgå situasjonen for menneskerettighetene i samtlige av FNs medlemsland, - de såkalte ”Universal Periodic Reviews” eller UPRene. Disse gir en unik mulighet til å vurdere menneskerettighetssituasjonene i alle FNs medlemsland hvert fjerde år. Norge utarbeidet sin UPR-rapport i 2009 og var gjenstand for en høring i desember samme år. Iran er blant de land som står for tur nå, deres høring finner sted førstkommende mandag, og hvor vi i våre spørsmål fokuserer på blant annet om religions- og trosfrihet.

President,

La meg gjenta: Religions- og livssynsfriheten står i nær sammenheng med ytringsfriheten, forsamlingsfriheten og organisasjonsfriheten. Vi ser at det i mange stater er det lagt restriksjoner på organisasjonsfriheten for nettopp å innskrenke borgernes religionsutøvelse. Kina og Vietnam er talende eksempler, hvor myndighetene krever at alle religiøse grupper skal registreres og godkjennes.

Bilateralt tar Norge hvert år opp en rekke saker knyttet til trosfrihet. I 2009 gjaldt dette saker både i Egypt, Iran og Indonesia. I flere sammenhenger har vi gått sammen med likesinnede land, og vi har for vane å slutte oss til de fleste av EUs felles erklæringer om slike spørsmål.

I tillegg til vårt arbeid i FN og oppfølging av enkeltsaker, søker vi gjennom menneskerettighetsdialogene med Kina, Vietnam og Indonesia å påvirke rettssystemene i en positiv retning og vise den betydning organisasjoner og nettverk i det sivile samfunn har. Dialog om religions- og trosspørsmål er blitt en viktig del av Norges bilaterale samarbeid med flere land og dette arbeidet ønsker regjeringen å videreføre.

Videre tar vi høyde for religionenes økte betydning i internasjonale relasjoner, og vil som Stortinget tidligere er blitt gjort kjent med videreutvikle arbeidet med religionenes rolle i utenrikspolitikken. Det er opprettet et forum for religion og utenrikspolitikk med representanter fra flere miljøer her hjemme, der det holdes møter for å drøfte arbeidet på feltet. Stikkord er kunnskap, respekt og dialog.

Representanten Høybråten tar opp en rekke spørsmål i sitt innlegg som debatten gir oss anledning til å kommentere nærmere. Men la meg her si noe om hva vi gjør i Menneskerettighetsrådet for retten til å skifte tro. Religions- og trosfrihet kommer opp i Rådet under hovedsesjonen i mars. Norge vil delta i resolusjonsforhandlingene og særlig vektlegge at religionsfrihet inneholder retten til å skifte religion og retten til ikke å ha en religion. Dette er en holdning vi har frontet også i tidligere forhandlinger.

Det er reist spørsmål om vi bør utnevne en egen ambassadør for menneskerettigheter. jeg kan bekrefte at det har vi gjort – i mai i fjor ble Anne Merchant i Utenriksdepartementet utnevnt til ambassadør for menneskerettigheter. La meg legge til at vi har et betydelig mannskap i utenrikstjenesten som har dette feltet som sitt daglige virke – et 20-talls medarbeidere her i Oslo samt ved FN-delegasjonene.

Det hører også med å nevne det omfattende arbeid både norske og internasjonale frivillige organisasjoner gjør med støtte fra Utenriksdepartementet. Dette gjelder blant annet inter- og intra-religiøse prosesser i konfliktområder som Midtøsten, på Afrikas Horn og i Pakistan. Flere norske organisasjoner får støtte til å drive slikt arbeid, bl.a. Mellomkirkelig Råd, Kirkelig fredsplattform og Kirkens Nødhjelp. Det har siden forrige interpellasjon om dette temaet vært en økning i støtten til arbeidet for interreligiøs dialog, fra ca 10 millioner kroner i 2006 til i 15 millioner i fjor. Totalbudsjettet for støtte til menneskerettighetsprosjekter har også økt de senere årene – fra 110 millioner kroner i 2007 til 140 millioner kroner i inneværende år. Vi har i flere år støttet Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet, samt arbeider for å fremme toleranse bl.a. i Kina, Indonesia, Kaukasus og Sentral-Asia.

Det passer her å berømme norske religiøse ledere som spiller viktige roller i freds og forsoningsarbeid i ulike konflikter rundt om i verden – som Trond Bakkevig og Gunnar Stålsett, og dialogarbeidet til tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Det hører også med å berømme interpellanten selv og andre av hans kolleger som jevnlig minner om trosfrihetens betydning og holder fokus på alle de som utsettes for overgrep og undertrykkelse for sin tro. De behøver og fortjener vår solidaritet og vårt engasjement.