En historisk mulighet

Norge har gjennom mange år støttet utviklingen i Spania, Portugal og Hellas. Siden 2004 har EØS-finansieringsordningene bidratt til egne programmer for de sørlige EU-medlemmene og de nye medlemsstatene. Like før jul ble det enighet om videreføring for de neste fem årene. Hvorfor en slik avtale – og hvordan kan vi bruke den?

Utvidelsen av EU med 12 nye land fra Sentral- og Øst-Europa er en av de viktigste hendelsene på det europeiske kontinent i vår tid. Disse landene skal basere sin utvikling på rettsstat, demokrati og menneskerettigheter. Det gir mer stabilitet i Europa, noe også Norge nyter godt av.

Mange mente at en EU-utvidelse mot øst var umulig, at forskjellene mellom landene var for stor. Men den politiske viljen i EU og i de nye demokratiene gjorde det mulig å bygge en bro til EU medlemskap, men utviklingen er krevende.

Det er god europeisk tradisjon at de mer velstående land gir støtte til andre land. Dette er ikke bare et EU-anliggende. Det er også i norsk interesse at økonomiske, sosiale og sikkerhetspolitiske forskjeller i Europa ikke nærer spenninger og konflikter.

Et flertall i Norge bestemte at vi skulle stå utenfor EU, de aller fleste er enige i at Norge skal bidra aktivt i Europa. Det er ikke en juridisk forpliktelse, men et politisk medansvar. Vi har derfor bidratt betydelig gjennom de såkalte EØS-finansieringsordningene, og det videreføres nå.

Det var mye oppmerksomhet om forhandlingene om den nye perioden i EØS-finansieringsordningene. Europakommisjonen, begynte friskt med krav om 60-70 prosent økning. Dette avviste Norge, samtidig som vi noterte at mer velstående EU-land øker sine bidrag til tilsvarende EU-programmer. Resultatet ble en økning i Norges bidrag på rundt 20 prosent, som kan sammenliknes med økningen fra visse EU-land.

Norge kommer seg langt mer velberget ut av den globale finanskrisen mens noen av de nye medlemslandene i EU sliter som hardest. Med dette tar vi solidarisk medansvar, og gjør en langsiktig investering. For flere av disse landene, som også er Nato-allierte, er våre forbindelser i en historisk startfase.

Gjennom fem år vil Norge bidra med i ca. tre milliarder kroner årlig til sosial og økonomisk utjevning i Europas mindre velstående land. Vi er enige om overordnede satsingsområder. Nå skal det forhandles om avtaler med hvert enkelt land. Deretter skal programmer utarbeides og ulike aktører i de berørte landene, gjerne i samarbeid med norske partnere, kan søke om penger.

Det er en betydelig satsing. Ett eksempel: Polen vil motta støtte til prosjekter på anslagsvis én milliard kroner i året. Ikke noe annet land i verden vil motta mer norske «utviklingspenger».

Enkelte hevder at Norge betaler store summer til EU uten å ha innflytelse på hva pengene går til. Det er feil. Vi har fått godt gjennomslag for innretningen av støtteområdene. Vi betaler ikke «via EU». Søknadene vurderes av et norsk/Efta-ledet sekretariat, vedtas av giverlandene.

Pengene utbetales til konkrete programmer og prosjekter i landene.

• Miljø og klima: Minst en firedel av støtten skal brukes til satsning på miljø og klima med særlig fokus mot karbonfangst og -lagring. EØS-midlene får betydning for norsk miljø- og klimasatsing. Midlene vil også gå til grønn industriutvikling, helse, forskning og høyere utdanning, kultur, justistiltak og utvikling av menneskelige ressurser.
• Frivillig arbeid: Nær 900 millioner kroner avsettes til fond for frivillige organisasjoner. Norge blir dermed en av de største bidragsyterne til det sivile samfunn i de baltiske land og i Sentral-Europa.
• Arbeidsliv: En nysatsing er å styrke den sosiale dialogen i mottakerlandene. 70 millioner kroner settes av til fremme av et anstendig arbeidsliv og samarbeid mellom partene i arbeidslivet - stadig viktigere i et felles europeisk arbeidsmarked.

Jeg har sett hvilken effekt prosjektene kan ha. De viser at vi tar medansvar. De åpner for å styrke de bilaterale kontaktene; mellom sentrale og lokale myndigheter, næringsliv, organisasjoner og det sivile samfunn. Dette gir mange muligheter for gode norske fagmiljøer for å innlede samarbeid med aktører i mottakerlandene på alle de ulike innsatsområdene for EØS-midlene.

Dette samlede bidraget representerer et betydelig norsk fotavtrykk. Det må vi vite å utnytte.