Globale humanitære utfordringer i det 21. århundre

Sjekkes mot fremføringen

 

Innledning:

• Markeringen av 100 års dagen for Henry Dunants død – 30. oktober 1910. Dunant betyr noe helt spesielt for meg, jeg husker for 5-6 år siden (våren 2005) hvor vi var i Solferino, besøkte museene der, bl.a. ”knokkelsamlingen”, og jeg kjøpte også et bilde som alle daglig lederne var med, og alle skrev navnene sine på dette bildet som henger på kontoret hjemme, til inspirasjon for meg nå også. Jeg har tatt med meg dette bildet nå.
• Det minner meg om sammenhengen mellom det lokale og internasjonale arbeidet, hjemme og ute, hvor folk i hele landet er engasjert; jeg leste nettopp om to jenter fra Løddingen, i en avis i Vesterålen, engasjerte i bl.a. OD og i Røde Kors og de sier så mye klokt om engasjement og solidaritet og ansvaret for verden, i dette intervjuet. (Sitater). Sammenhengen ute og hjemme. Folk i hele landet. Beredskapen.
• I det siste har vi hatt et veldig fokus på Bjørnstjerne Bjørnson, som døde nesten nøyaktig et halvt år før Dunant. Har nettopp vært i Slovakia og åpnet en utstilling om ham, der er han virkelig kjent. Hvor finner vi eventuelt en forbindelse mellom Dunant og Bjørnson? I alle fall: Nobels Fredspris, i 1901 (Dunant/Passy), Bjørnson satt i den første nobelkomiteen. (Og Bjørnson fikk en nobelpris selv, senere, i 1907/litteratur). Og det kjente sitatet ”De gode gjerninger redder verden” (Bjørnson, fra sykesengen i 1910, jeg så sitatet nå i Bratislava), kunne ha vært motto også for Røde Kors. Vi er alle brødre.
• Men: Vi må huske på at det er ikke noe ”godhetsregime” vi driver, ikke noe ”drømmetenkning”, ”soft side politics”. Det handler om fryktelige gjerninger, harde realiteter. Rett etter 1910 stupte verden inn i 1914 og en fryktelig krig og nye, inhumane våpen.
• Henry Dunant: lidelsene etter slagmarken Solferino i 1859 la grunnlaget for etableringen av de humanitære prinsipper, gjennom stiftelsen av Den internasjonale Røde Kors-komiteen og Genève-konvensjonene.
• Dunant og de humanitære prinsipper er fremdeles like relevante og viktige i 2010 som de var i hans levetid, de er allmenngyldige – ikke relative, men universelle, selv om alle prinsipper jo må settes inn i kontekst. Men prinsippene om nøytral, uavhengig, upartisk humanitær hjelp er i vår tid kanskje mer krevende å etterleve enn noen gang, mer krevende å gjennomføre, prinsippet om det humanitære rom mer truet? Jeg kommer tilbake til det.

 

”Det nye verdensbildet” og humanitære utfordringer

• Bakgrunnsteppet: Et multipolært verdensbilde, med nye aktører med voksende økonomier, ledende regionale roller og globale ambisjoner (Kina, Brasil, India). Globale maktforskyvninger. Nye økonomiske stormakter, vil også få økende politisk rolle. Nye tyngdepunkt. India er den største bidragsyter av tropper til FNs fredsbevarende innsats. Da FN ble etablert med 50 stater, var ”Vesten” i flertall, nå 192 stater (apropos: På Furuset er 148 nasjoner representert). ”Vesten” er ikke i flertall i noen organisasjon nå. Verdisyn.
• Finanskrisen, den økonomiske krisen, sosiale og utenrikspolitiske konsekvenser. Foredraget i Bergen (NHH) i forrige uke. De fattigste rammes hardest.
• Endret konfliktbilde i verden (kommer tilbake til det).
• Blir vårt humanitære engasjement i økende grad tatt til inntekt for ”en vestlig politisk agenda”?
• Nøytralitet og klare roller mellom humanitær- og annen politisk virksomhet (arven fra Dunant) blir stadig mer påkrevd og viktig.
• Hva betyr det endrede verdensbildet for vårt humanitære engasjement og for de humanitære prinsippene? Det må settes på dagsorden i de internasjonale organisasjonene.
• Nobels Fredspris 2010. Menneskerettigheter. Interessant debatt i mediene nå. Ulike samfunnsmodeller på veien mot velferd.

 

Jeg har i hovedsak fem refleksjoner:

1. Komplekse konflikter, mangfold av aktører og den humanitære situasjonen

2. Humanitærrettens stilling

3. Betydningen av kampen mot væpnet vold

4. Økning i antall klimarelaterte naturkatastrofer og

5. Økt flukt på bakgrunn av endrede klimatiske forhold.

 

Refleksjon 1 – Komplekse konflikter og mangfold av aktører på den humanitære arena.

• Finanskrisen. Staters evne til å ivareta økonomien. Krisen rokker ved fundamentet i staters oppgave og ansvar.
• Vi har et mer komplekst bilde: ”Failed states”. Store sikkerhetstrusler. De fremste sikkerhetsutfordringene i 21. århundre: Ikke først og fremst krig mellom stater, men stater som kollapser. Somalia, Afghanistan.
• Gir ofte ekstremt uoversiktlige situasjoner det er vanskelig å gå inn i – også for humanitær innsats. Krigen inne i statene, borgerkrigene, hvem er partene, gruppene, hva er deres rolle, dialog med dem/med hvem?
• Samtidig: Økt mangfold av aktører på den humanitære arena (humanitært, utvikling, militært og politisk). Bidrar aktørene til å bedre den humanitære situasjonen?
• Eks. Haiti: Den sterke økningen i antallet humanitære aktører er positiv, men skaper også nye utfordringer. Det var visst om lag 1.000 NGOer som opererte på Haiti, i stor grad med private midler og uten å være ansvarlige overfor noen.
• Det viser mangfold og engasjement, men det representerer samtidig vesentlige utfordringer i forhold til effektiv og målrettet humanitær innsats.
• Det militæres rolle var viktig på Haiti (holde orden), men bør/kan det dupliseres i andre katastrofer? Hva er forutsetninger for dette?
• Det humanitære rom. Svært viktig. Samtidig som humanitær bistand må sees i sammenheng med annen innsats, er det viktig med fokus på egenart.
• Dette handler ikke bare om et skille mellom militær og humanitær innsats, men også om å skille mellom humanitær innsats og langsiktig utvikling og annen politisk virksomhet. Militær og sivil – ulike mandater.
• Eks. Afghanistan (evig ”samrøre”?): Humanitære, utviklingsrelaterte, politiske, militære og private aktører under ledelse av svake myndigheter. ”Do no harm”, erkjennelse av at menneskelige handlinger med gode intensjoner kan ha uønskede konsekvenser: er mer relevant enn noen gang. ”Quick impact projects” – virker ikke på sikt, resultatet blir dårlig.  
• Vår holdning: Militær/sivil sammenblanding er uheldig. Kan også sette sivile – både hjelpearbeidere og lokale – i fare. Konkrete dilemmaer.
• Økende antall humanitær hjelpearbeidere drept i tjeneste, 102 sist år. De arbeider ofte på de verste stedene i verden, under ekstreme forhold hvor de er truet, av sykdommer, og hvor de risikerer livet for å hjelpe nødlidende, krigsofre og flyktninger. Økte sikkerhetsutfordringer i tjenesten, særlig for de lokalt ansatte. (Noen steder: En overbefolkning av hjelpearbeidere?)
• Politiske løsninger på humanitære utfordringer er avgjørende. Penger og humanitær innsats er ikke nok.
• Det humanitære rom må forsvares for å bidra til at humanitære aktører kan operere. Dette er ikke lett å få gjennomslag for i en del sammenhenger. For å lykkes: vi er avhengige av den innsatsen de frivillige organisasjonene legger ned: Hvordan kan vi sikre at humanitære aktører blir oppfattet som nøytrale hjelpere, og at innsatsen som gis er tuftet på prinsippene om behovsbasert og uavhengig humanitær hjelp?
• Organisasjonene har også et ansvar for ”å rydde i eget hus” (jfr. Irak) i forhold til hvordan de innvirker på lokale oppfatninger. Røde Kors er langt fremme her, lokal forankring. Hva kan vi sammen gjøre for å sikre at rammene for humanitært rom styrkes?

 

Refleksjon 2 – Beskyttelse av sivile i henhold til humanitærretten, stadig mer aktuelt.

• I mange av dagens konflikter: svekkelse av beskyttelse av sivile, de sivile angripes, de synes å være målet: Sri Lanka, Gaza, Pakistan.
• Tydelig avvisning av humanitære aktører i følsomme områder. Sivile drepes og såres. Mange konflikter kjempes i urbane områder, i byer, med eksplosive våpen hvor sivile er i skuddlinjen. Sivile (og media) også direkte mål – med overlegg drept, voldtatt og lemlestet.
• Utgangspunkt: humanitærretten er like gyldig nå som før, men behov for strammere fortolkning og økt implementering.
• Norge startet et initiativ (”Reclaiming protection of civilans”) med fokus på hvordan humanitærretten faktisk implementeres i moderne konflikter. Og ikke minst hvordan reglene bør fortolkes og implementeres i moderne konflikter, for å sikre de sivile den beskyttelse de har krav på. Dette er kjernen i oppdraget vårt.
• ICRC (sjef Kellenberger) med på dette, drøftet på Trygve Lie symposiet i New York i 2009:
• Det norske prosjektet ”Reclaiming IHL” er supplerende til den pågående ICRC-studien ”Gaps in humanitarian Law” som fremhever behovet for normutvikling på det humanitære området. Basert på erfaringer fra FN, ICRC og andre organisasjoner som arbeider i felt, og hva skjer i faktiske kampsituasjoner, der: a) de krigførende ønsker å følge reglene – likevel sivile rammet – hvordan redusere sivile tap? og b) der en eller flere krigførende ikke bryr seg om internasjonal humanitær rett, og konsekvensene av dette.
• Hvordan kan man øke politisk press (omdømme, stigma) slik at det skapes en barriere mot slik handling (”naming”/”shaming”)? Og hvordan utarbeide mekanismer for å holde overgripere ansvarlige (accountability). Staters ansvar. Impunity. Irak.

 

Refleksjon 3 – Behovet for bekjempelse av væpnet vold sentralt i vår humanitære innsats.

• Konfliktbegrepet er komplekst og under endring: Flere personer omkommer i dag som resultat av væpnet vold utenfor ”tradisjonelle kriger”. Hvordan møter vi de nye utfordringene knyttet til sårbarhet?
• Røde Kors har tradisjonelt hatt fokus på arbeid i krig. Det er behov for økt fokus på (de uakseptable humanitære) konsekvenser av væpnet vold, og ofrenes rettigheter. Hva betyr dette for måten Røde Kors arbeider, og hva er organisasjonens relevans i dette arbeidet?
• Nøkkelbegrep her: Humanitær nedrustning. (Vi skal ikke ruste humanitært ned!)
• Bekjempelse av væpnet vold vil, sammen med forbud mot bruk av klasevåpen (konvensjonen trådte i kraft i august) og miner, spare tusenvis av menneskers liv og bidra til forebygging av humanitære lidelser. Og kampen mot væpnet vold, vår tids ”masseødeleggelsesvåpen”.
• Beskyttelse av utsatte grupper, inkludert kvinner, sentralt. Jfr. 10 års markering SRC 1325 om kvinner fred og sikkerhet. Viktig at fokus ikke bare rettes mot kvinner som offer, men løfter frem kvinners positive rolle. Ikke minst ved å sikre kvinner bedre deltakelse i politiske prosesser, inkludert forhandlinger, og i fredsbevarende operasjoner, fredsbygging, gjenoppbygging og håndtering av humanitære kriser.

 

Refleksjon 4 – Forebygging av klimarelaterte naturkatastrofer: helt avgjørende.

• Svært viktig nå i det 21. århundre: Økt risiko for større og mer hyppige naturkatastrofer og ekstremvær på grunn av klimaendringer og befolkningsvekst på utsatte steder. Økt sårbarhet. F.eks.: Haiti, Pakistan, Sudan, Lake Chad. Vannsituasjonen. Adgangen til vann. Issmelting i nord, merkes mest dramatisk helt andre steder.
• Det store antallet klimarelaterte naturkatastrofer forklarer den sterke økningen i globale humanitære utgifter.
• Tall: Jfr. Stortingsmelding 9 om forebygging: globale humanitære bidrag i 1989: 1,1 milliarder dollar. I 2009: 15 milliarder dollar. (Sier også noe om økt givervilje selvsagt). I 2005 lanserte FN 6 Flash appeller. I 2009: 13. 
• Stor økning. Ikke bærekraftig. Tydeliggjør behovet for forebygging. Vi jobber på overtid i forhold til dette. Likevel vanskelig å oppnå politisk og finansiell oppslutning om dette.
• Etter akutte naturkatastrofer er det lokal kapasitet som redder flest liv i de første dagene. (Indonesia, tsunamien nå). Som dere vet godt: Det internasjonale hjelpeapparatet er ikke på plass før tidligst noen dager etter krisen. Det er den lokale kapasiteten som redder liv. Viktig å styrke nasjonale og lokale organisasjoner og legge til rette for systemer for forebygging og tidlig varsling i katastrofeutsatte land. Forebyggingssystemer.
• Å ruste det internasjonale samfunnet til bedre forebygging og respons er avgjørende. (Men krevende, å skape respons på noe vi ikke vet, men som kan, skje). Sårbare samfunn må gjøres mer robuste for å kunne tilpasse seg klimaendringene. Men når ressursene er knappe, er det vanskelig å prioritere ikke-umiddelbare behov, selv om dette vil være lønnsomt på lang sikt. Så langt har en sett underinvesteringer i forebygging.
• Regjeringen ønsker å øke innsatsen på dette området og i budsjettet for 2011 er det satt av (foreslått) 128 millioner i økte bevilgninger til forebygging av naturkatastrofer.
• Positivt at Røde Kors har tatt tak i denne utfordringen og at vi kan jobbe sammen om dette: Rammeavtale med departementet.
• Viktig å engasjere nye, kjente og ukjente, aktører (outreach) i forhold til arbeidet med forebygging, for å bidra til mer effektiv assistanse. Vi har felles interesse av styrket innsats.
• Dette arbeidet kan også være en arena for økt samarbeid og forankring av humanitære prinsipper. Hva kan Røde Kors gjøre i forhold til å engasjere nye aktører og bidra til styrking av lokale aktører på bakken innen forbygging?
• Klima og konflikt. Utfordring når naturkatastrofer skjer i land med store sikkerhetsutfordringer, særlig der hvor disse kommer tett: Pakistan, Haiti.
• Det er behov for å se innsatsen i naturkatastrofer og konfliktsituasjoner i sammenheng.

 

Refleksjon 5 – Flukt som resultat av klimaendringene vil øke.

• Oftere naturkatastrofer som følge av klimaendringer. Flyktninghjelpen har jobbet godt med å dokumentere dette. (Men hva er egentlig en ”klimaflyktning”? Hvordan forholder vi oss til den første definerte ”klimaflyktning” som kommer til Gardermoen? Viktig og krevende diskusjon nå).
• Både konflikt og klima påvirker graden av sårbarhet: Klimarelaterte naturkatastrofer fører til økt ustabilitet, nød, konflikt, familierelatert vold, sjokk og endrede bosettingsmønster, inkludert tap av land, og vil ofte ramme de fattigste hardest. Noe uavvendelig, flyktninger som neppe kan reise hjem igjen.
• Behov for å gi personer som blir fordrevet på grunn av naturkatastrofer bedre rettsvern. Dels gjennom eksisterende mekanismer (retningslinjer for IDPs), dels gjennom nye beskyttelsesmekanismer for de som har krysset en grense (refoulement-prinsippet). Forebygging og klimaendringsarbeid.
• Hva kan Røde Kors bidra med for personer som blir fordrevet innen sitt arbeid med forebygging og beskyttelse?

 

Til sist:

• Hva var klimaet for konsensus om humanitære prinsipper på 1800-tallet, 1900-tallet og i dag?
• Vi ser nedslaget av arven fra Dunant i vestlige lands grunnlover.
• Hvordan jobbe best mulig i dag for internasjonal humanitærrett og konsensus?
• Lovgivningens evne til å reflektere utfordringene har ofte kommet etter katastrofer o.l. Kan vi komme i forkant av utfordringene? Atomvåpen, hindre at ”life sience”, farmasøytisk virksomhet, blir til ”death sience”, forby gjerninger og redskaper som kan skape humanitær lidelse. Dette er krevende, sensitivt. Men i ”everybody’s business”.
• Lov, rett, norm. Hva må til for å få til reell bevegelse og politikkendring? Ikke bare ”advocacy”, men mer måltettede prosjekter (jfr. klasevåpeninitiativet), både ”bottom up” og ”top down”. Ny måte å arbeide på, nye allianser (jfr. minekonvensjonen). Ha en lovgivning som er i forkant, og ikke som ofte ellers – i etterkant. Det er oversiktlig og klart hvem som er lovgivere, men hvem er ofte normgivere? Interessant spørsmål i integreringsdebatten.