Innlegg på bistandsrådsmøtet

Det viktigste som har skjedd siden sist vi var samlet, er klimamøtet i København. Det er viktigst både på grunn av selve klimadiskusjonen, men også fordi det viste hvordan verden nå er skrudd sammen på en ny måte.  

I den siste fasen av konferansen gjorde verdens statsledere noe de aldri har gjort før. De satt selv sammen i et lukket rom og forhandlet helt avgjørende punkter. De kom ikke langt nok, men like fullt var det som skjedde av fundamental betydning. 

Det illustrerte også helt grunnleggende ting om verden. Der sitter USA, Kina, India, Brasil og Sør-Afrika og bestemmer hvordan verden skal se ut. EU var koblet ut av beslutningsprosessen i det avgjørende øyeblikket, til tross for at EU er verdens suverent største økonomi og har utslipp på nivå med Kina og USA. Til tross for at det er EU som har vært drivkraften i klimaforhandlingene og har kommet med de fleste progressive og konstruktive forslag som har drevet forhandlingene framover. 

Et annet interessant forhold; Kina og India som verdens to store nye, voksende makter er uenige om veldig mye, men ingen greide å slå et minimum av en kile inn mellom de to i København. De sto last og brast i alle avgjørende spørsmål.  

En tredje observasjon; Brasil, som aldri har spilt noen avgjørende rolle i verdenshistorien, var for første gang definert som en av verdens politiske stormakter. 

Det er mange andre observasjoner som kan trekkes fram fra København. Vi ser nå konturene av den multipolare verdensorden. Dette er det som kommer til å prege det 21. århundre. Og det er avgjørende for hvordan vi skal drive utviklingspolitikken videre. 

Goldmann Sachs har laget en framskrivning av verdensøkonomien. Ifølge den vil Kina være den suverent største økonomien i verden i 2050. India og USA vil være på andre- og tredjeplass. De eneste europeiske landene som vil være blant de ti største er Tyskland og Storbritannia, og da som nummer ni og ti. Brasil, Indonesia, Mexico og Russland vil alle være foran. Vi må innrette vår tankekraft i forhold til dette. 

Et annet forhold i kjølvannet av København er det multilaterale systemets virkemåte. København viste oss at i forsamlinger der alle skal være enige om alt, er det vanskelig å få framgang. På den annen side er det bare FN som kan sikre global legitimitet. Vi må altså lete etter veier videre som sikrer legitimiteten som FN kan gi, men som samtidig skaper mer framdrift i prosessene gjennom bruk av mindre fora. 

Det vi nå gjør i forhold til skog, er et eksempel på slik tenkning. På konferansen i Oslo i mai forsøker vi å bygge et partnerskap for alle viktige skogland. Så lenge de viktigste skoglandene og giverlandene er med, har vi tilstrekkelig egentyngde og trenger ikke vente til alle land er med. Samtidig må vi forsøke å føre dette initiativet inn i den formelle forhandlingsprosessen i Cancun i november, med det som mål å få en formell aksept for det innnenfor en FN-ramme. 

København demonstrerer også behovet for å bringe sammen det svært fragmenterte multilaterale systemet, dersom vi effektivt skal kunne møte de globale utfordringene.

Striden i København dreide seg i veldig stor grad om penger. Penger til teknologioverføring. Penger til rein energi. Penger til lavkarbonøkonomier i utviklingsland. Her møtes utvikling og miljø og vi er bedre skodd til å se dette i sammenheng enn de fleste andre land.

Vi er nå inne i en ny regjeringsperiode. Vi hadde en formidabel vekst i bistandsbudsjettet den første perioden. Det kan ofte virke som om ingen har fått med seg dette, men slik er det gjerne når alle kjemper for mer til sitt. Budsjettet vokste med 10 milliarder i forrige periode. I bunn og grunn har dette resultert i mer til det meste. Vi har ikke virkelig prioritert. Dette er da også vanskelig under perioder med sterk vekst. Økningen har i stor utstrekning gått til nye satsinger, men det er veldig lite av det vi også drev med før som ikke får like mye eller mer.

Vi går nå inn i en tid der det fortsatt kommer til å være vekst i bistandsbudsjettet, men der veksten vil være betydelig lavere. Da må vi prioritere hardere. Vi må flytte penger. Ikke fordi noe nødvendigvis er galt eller dårlig, men fordi noe er viktigere enn annet. Dette er en klart mer smertefull prosess enn å fordele en stadig økende vekst. Jeg ønsker å invitere dere til dialog om hva våre satsinger bør være.

Vi arbeider nå med planene for en stortingsmelding om miljø og utvikling. Et sentralt spørmål i denne meldingen er klimatilpasning. I den internasjonale klimaprosessen er det et sentralt krav fra utviklingslandene at klimatilpasning og utslippsreduksjoner skal være to like søyler.

Hva som er utslippsreduksjoner, er lett å fastslå. Hva som kan klassifiseres som klimatilpasning, er adskillig mer uklart. Nesten alle klimatilpasningstiltak er det samme som utvikling. Det mest grunnleggende tilpasningstiltaket er et mer robust landbruk som bedre kan motstå tørke, flommer og andre naturkatastrofer. Vern mot naturkatastrofer har altid vært en del av vår utviklingspolitikk og er på samme tid et klart klimatilpasningstiltak. I det store bildet vil ethvert tiltak som bidrar til en sterkere og mer velfungerende stat ha en klimatilpasningseffekt. Alle vet at Nederland er langt bedre skikket til å håndtere klimatilpasninger enn Bangladesh, selv om utfordringene langt på vei er de samme.

Det er på klimaområdet de store nye pengene etter all sannsynlighet vil komme i årene framover. Dersom løftene fra København innfris, er det min spådom at det ikke kommer mye vekst i andre kanaler til bistand. Derfor må vi se på hvordan disse midlene kan brukes på en måte som gjør at de bidrar til den generelle utviklingen.

Vi ønsker at alle dere, hvor dere enn er, skal tenke klimadiplomati i alt dere gjør. Hva vil det si? Det vil si at man har en kontinuerlig dialog med de såkalte BASIC-landene (Brasil, Sør-Afrika, India og Kina) om klimaspørsmål. At dere framfører norske synspunkter og at dere også har store ører. Noe av det som gikk galt i København var at man ikke i tilstrekkelig grad hadde lyttet til de store utviklingslandene.

En annen gruppe er de venstreorienterte regimene i Sør-Amerika, de såkalte ALBA-landene. Disse spilte en destruktiv rolle på klimakonferansens siste dag, gjennom å ta med seg helt andre politiske spørsmål inn i forhandlingene. En dialog med disse landene om hvordan man kan komme bort fra dette sporet, er i vår interesse. Mexico ønsker at vi skal bidra til dette og gjør sitt ytterste for å få det til selv.

Afrikanske land har kommet noen skritt videre. Meles’ rolle er positiv og han har alle forutsetninger for å kunne spille en viktig rolle. Men det er like fullt slik at Afrikas interesser i liten grad blir ivaretatt i klimaforhandlingene. Det er industrilandene og BASICs som dominerer. Vi må intensivere vårt diplomati i forhold til afrikanske land for å få dem som konstruktive medspillere, men også for å bidra til å løfte fram deres synspunkter i forhandlingene. Dette kan også bidra til å pasifisere de reine spoilerlandene innenfor G77.

Vi har fortsatt langt å gå med hensyn til å utforme tiltak på bakkenivå. Jeg kom tilbake fra Malawi for fjorten dager siden. Der vil klimatilpasning for alle praktiske formål handle om en ting; landbruk. Moderne landbruksmetoder kombinert med såkalt konserveringslandbruk kan vise seg å gi gode resultater både med hensyn til økt produksjon, men også som forebygging av klimaendringer.

I Eritrea har vi vært involvert i skogprosjekter. Vi tenker i denne retning også på Haiti, i arbeidet med gjenreisning etter jordskjelvet. Vi snakker da ikke om regnskogsbevaring, men om skogplanting.

Vi ønsker å satse vesentlig mer på rein energi. Flere ambassader i det sørlige Afrika har fått energirådgivere. Hvis jeg skal summere opp budskapene fra myndighetene i Mosambik og Malawi under mitt besøk dit, er det et ønske om å bidra til å bedre energisituasjonen, herunder også bidra til å politisk løse striden mellom de to landene om overføringslinjer.

Målet er å kunne utløse vesentlig større midler fra privat sektor til energiprosjekter gjennom å bruke bistandsmidler som en risikoavlasting for kommersielle aktører. Vi vil sette av mer midler til dette i Revidert nasjonalbudsjett.

La meg også berøre en akutt konflikt jeg har fått på mitt bord. Det er kullkraftverket Medupi. Det er mange gode argumenter både for og mot prosjektet. Sør-Afrika trenger energi. Noen kortsiktig løsning finnes ikke uten kullkraft. Prosjektet ligger innenfor et ambisiøst sørafrikansk klimaregime. Like lett er det å se argumenten imot dette. Det er et åpent spørsmål om vi bør bidra til å lukke Sør-Afrika inne i kullkraft i lang tid framover. Sør-Afrika er allerede i utgangspunktet en betydelig utslippsnasjon og dette kraftverket aleine vil representere halvparten av samlede norske utslipp. Saken illustrerer de mange dilemma vi vil komme til å stå overfor i årene framover.

Ingrid har snakket om kapital her tidligere, så jeg skal ikke gå i detalj. Det er et stort og viktig tema i alle dimensjoner. Hvordan stoppe ulovlig kapitalflukt, hvordan begrense skatteparadisenes skadelige virkning og hvordan øke private investeringer? Dette er helt sentrale problemstillinger.

Den tredje K’en, konflikt skal jeg helller ikke bruke mye tid på her, men jeg ønsker å understreke at konflikten i Sudan vil være et hovedfokus for min innsats det neste året. Jeg vil også bruke tid på Burundi og Nepal og et par andre land hvor vi har et engasjement, men Sudan er det viktigste. Konflikten har potensial til å spre seg til kanskje ti naboland. Vi vil trolig få se dannelsen av den første nye afrikanske staten etter kolonifrigjøringen. Det vil være en veldig svak stat, med mange indre problemer og kun olje og bistand som potensielle inntektskilder i overskuelig framtid.

Norge har vært blant de viktigste støttespillerene for Sør-Sudan i 30-40 år og vi må selvsagt ikke svikte i denne fasen. Samtidig må vi gjøre hva vi kan for at forhandlingene mellom partene gjennomføres på en skikkelig måte. Slik jeg ser det er grensedragning, fordeling av oljeinntektene og stasborgerrettigheter de tre mest sentrale problemstillingene i forhandlingene mellom nord og sør. Å bygge en felles internasjonal plattform vil også være svært viktig for å unngå mange konkurrerende initiativer.

La meg avslutningsvis også si noe om det multilaterale systemet, altså FN og de multilaterale finansieringsinstitusjonene. Den linja vi har lagt oss på de siste årene er at alle breie utviklingspolitiske tema der vi selv ikke kan sies å ha noen spesiell særfortrinn, har vært kjørt gjennom multilaterale kanaler. Dette er i tråd med Paris-erklæringen. Den beste samordningsmekanismen er landets egne myndigheter, den nest beste at støtten går gjennom få, multilaterale kanaler.

Når vi bruker multilaterale kanaler, må vi kunne synliggjøre dette overfor den norske befolkningen. Det er ikke slik at vår utdanningsinnsats er identisk med hva vi gir bilateralt til dette feltet. Den er indentisk med hva vi samlet sett gir; bilateralt, gjennom Unicef (FNs barnefond), gjennom Verdensbankens Fast Track Initiativ og en rekke andre kanaler. For det først må vi bli flinkere til å synliggjøre dette. Men like viktig er hvordan disse institusjonene nyttiggjør seg våre midler. Det er et like viktig norsk anliggende som det vi gjør bilateralt.

Vi gir rundt 2 milliarder kroner hvert år til FNs utviklingsprogram, UNDP, 1,4 mrd til Unicef. Skal vi kunne greie å opprettholde opinionens støtte til bistanden over tid, må vi bli bedre til å synliggjøre arbeidet gjennom de multilaterale kanalene.

Her er dere helt sentrale. For ambassadene må det være en viktig oppgave å gi en vurdering av de multilaterale aktørenes effektivitet, sett fra deres ståsted i Dar es Saalam, Katmandu, La Paz eller hvor det måtte være.

Vi kan ha generelle oppfatninger av organisasjonenes ledelse, men for en klar vurdering av innsatsen på landnivå er vi helt avhengige av dere. Hva fungerer, hva fungerer ikke? Min klare ambisjon er å ta ned bevilgningene til de organisasjonene som ikke fungerer godt og overføre vesentlige midler til de organisasjonene som fungerer bedre.

La oss ikke glemme hvor viktige vi er. Vi er den tredje største bidragsyteren til FNs humanitære og utvilklingsrettede innsats, i absolutte tall. Pr innbygger er vi helt i særklasse den største. Vår størrelse viser at en god del land burde bidratt langt mer, men det viser også at vi med all mulig rett kan si at vi skal ha innflytelse. Men for å utøve en slik innflytelse må vi også ha en best mulig kjennskap til hvordan organisasjonene opererer, ikke minst ute på landnivå.

I går var jeg i København og møtte Bob Zoellick. Vi har hatt en diskusjon gående med Verdensbanken om såkalt ”voice”, altså hvilken innflytelse de ulike landenen skal ha i banken. Til Zoellick gjorde jeg det klart at det som er viktig for de nordiske landene er ikke først og fremst tideler av prosenter av stemmer, men å opprettholde en plass i styret.  Samtidig er det også slik at de nordiske landene ikke kan arbeide på basis av at de tas for gitt. Samlet sett er vi verdens niende største økonomi. Vi kan derfor ikke akspetere en holdning som går ut på at nordiske land er snille, hyggelige og idealistiske og at vi gjerne tar imot pengene deres, men avskjærer dem fra beslutningsprosessene. Like viktig er det å opprettholde så stor intellektuell kapasitet og en så sterk politisk vilje at det er interessant å høre på hva vi har å si.

Det skal være toppmøte om tusenårsmålene i september i New York Det skal også være møte om naturmangfold. Dette er svært viktige møter. Jeg vil gjerne ha innspill med tanker om hvordan tusenårsmålene skal tas videre. Under enhver omstendighet vil vi ikke nå alle tusenårsmålene i 2015. Det er viktig at vi skor oss til debattene om veien videre.

Til slutt vil jeg nevne kvinner og likestilling som et annet tverrgående tema som vi vektlegger sterkt. FN-delegasjonen og generalkonsulatet i New York gjorde en flott innsats i forbindelse med kvinnekommisjonen. For alle stasjonene må det være en permanent utfordring å bidra til at alt vi gjør har en maksimal effekt i forhold til likestilling og å løfte fram kvinner i alle dimensjoner. Arbeidstakerrettigheter er et tilsvarende høyt prioritert felt.

Jeg ser fram til å høre innspill fra dere. Husk at vi nå går inn i en periode med trangere budsjetter. Hva er det da vi virkelig skal prioritere? Hva fungerer på landnivå der dere er? Hva fungerer ikke? Fortell hva vi bør gi mer penger til, og - enda bedre – hva vi bør gi mindre penger til.

Takk!

Fra diskusjonsrunden

Om FN-reform:
Ønsker en maksimalt praktisk tilnærming til reform. Sikkerhetsrådsreform er et felt der vi har minimal innflytelse, mens vi har stor innflytelse på reform på landnivå. Hvordan vi velger å kanalisere midlene våre har trolig langt større innflytelse enn lange notater og diskusjoner i New York.

Viktig at det legges inn møter med FN-systemet lokalt i programmet i forbindelse med politisk ledelses reiser. For slike møter må vi insistere på å møte FN som ett FN.

Prioritering:
Ambassadene må komme med forslag til hva som skal prioriteres. Noen stasjoner, blant annet Kampala og Maputo, har kommet langt i dette arbeidet. Dere kjenner den overordnede tenkningen om innsats rundt særlige fortrinn og dere må bidra med forslag til prioritering innenfor disse overordnede føringene.

Faglig bistand:
Viktig innenfor de felt der vi har særlige fortrinn. Olje for utvikling er et eksempel. Her er det ikke penger, men faglig kapasitet som legger begrensningene.

Eierskap:
At mottakerlandet har eierskapet, er grunnleggende. Jeg er imidlertid skeptisk til ideen om at dette er en upolitisk tilnærming. Vi kan ikke være alt for alle over alt og enhver innsats har en politisk effekt. Er vi grunnleggende uenige i et lands tenkemåte, kan vi bruke pengene et annet sted.