Solheims innlegg på stasjonssjefsmøtet

Momenter fra redegjørelsen

Den norske modellen

• Mandag reiser jeg til Geneve sammen med statssekretær Eide, Stein Erik Hagen, Idar Kreutzer og en rekke andre. Vi er invitert av Klaus Schwab, lederen for World Economic Forum (WEF). Bakgrunnen er at etter Schwabs vurdering er de nordiske land de eneste i Europa som nå går bra. WEF ønsker å gjøre den nordiske modellen til et av hovedtemaene under møtet i Davos i januar.
• Jeg starter der fordi dette er en sterk tillitserklæring til Norge og vår måte å organisere samfunnet på. Den modellen er ingen tilfeldighet. Den skyldes hardt langsiktig arbeid. I dag framstår den som en av de mest løfterike modellene for samfunnsorganisering.
• Det er stor interesse ute for å lære av de norske erfaringene.  Jeg var sist uke i Paraguay og holdt da et foredrag om dette for en svært interessert forsamling i Paraguays kongress.  I november har ledelsen i Indias kongressparti invitert oss til et seminar der de ønsker å belyse den nordiske modellen og i hvilken grad den kan være relevant for India. Jeg vil oppfordre dere til å se nærmere på dette og tenke sted og anledninger for å gjøre tilsvarende når jeg er på besøk.

Klima

• Jared Daimond er en av mine favorittforfattere. I boken Collapse undersøker han ulike historiske samfunn som har brutt sammen som følge av menneskeskapte økologiske katastrofer (Påskeøya, Maya-samfunnene, Grønland osv). Noen av de samfunnene han undesøker har håndtert disse krisene bedre enn andre. Forklaringen på dette er i følge Diamond at;
  ”et samfunns respons er avhengig av dets politiske, økonomiske og sosiale institusjoner og dets verdier. Disse institusjonene og verdiene påvirker hvorvidt samfunnet løser - eller i det hele tatt forsøker å løse - problemene”. 
• Den aller største gave vi kan gi våre etterkommere, er å bevare det norske samfunns evne til i fellesskap å løse våre problemer.
• Et av de største problemene vi må løse er klimautfordringen. Det er en skrikende kontrast mellom 1000-årsflom i Pakistan, skogbranner i Russland, flommer og ekstremvær  i Kina, raskt forsvinnende breer i Andes-fjellene, deler av Sahara under vann og det faktum at klimaforhandlingene nærmest står stille.
• Når det ikke går framover eller skjer noe positivt, så gir det anledning til å komme fram for alle de som enten bevisst ønsker å sabotere forhandlingene eller har personlig kjepphester de ønsker å ri.
• Den viktigste enkeltfaktoren er selvsagt at Obamas klimalovgivningsarbeid har stoppet opp i senatet. Men som mexicanerne sa til oss da vi kom til dem etter København; vi kan ikke sitte å vente på amerikanerne og dermed la en gruppe amerikanske republikanere bestemme den videre veien. Vi må gjøre hva vi kan for å gå videre, så får vi håpe at amerikanerne etterhvert kommer med.
• Forhandlingsprosessen preges fortsatt av etterdønningene fra København-møtet. Det brukes mye tid på å bygge tillit mellom partene etter at mange var svært skuffet over både prosessen og utfallet i København.
• De grunnleggende motsetningene mellom de større i-landene og u-landene som preget forhandlingene frem mot og i København ligger der fremdeles. Samtidig er det også lyspunkter i at nye allianser vokser frem – noen av disse på tvers av etablerte forhandlingsgrupper. Den såkalte Cartagena-dialogen, der Norge deltar, er et eksempel på dette. Vi bør fra norsk side være aktive i vårt arbeid med å påvirke der vi kan gjøre en forskjell, også utover de store og tunge aktørene. Dette er en av grunnene til at jeg nettopp gjennomførte et besøk til noen av landene i Latin-Amerika. Utestasjonene spiller en viktig rolle i dette arbeidet. 
• Men la oss med en gang legge til side den oppfatningen at utviklingsland driver med dette av hensyn til oss. Det er ingen i den indiske toppledelsen som er i tvil om at India er mye mer utsatt for klimaendringer enn Europa. Den viktigste faktoren for et lands evne til å respondere på klimaendringer, er et lands alminnelige utviklingsnivå. Derfor er ingen bekymret for Nederland med tanke på havnivåstigning, mens det er all mulig grunn til å være bekymret for Bangladesh.
• Fra norsk side håper vi å få på plass en ”beslutningspakke” i Cancun som kan danne et steg for den videre prosessen frem mot Sør-Afrika i 2011. Vi håper blant annet at det er mulig å konsolidere enighet på sentrale områder som skog, teknologioverføring og finansiering, men en slik beslutnings pakke må være balansert hvis den skal bli akseptabel for alle parter. Vi ønsker også et tydelig mandat for den videre forhandlingsprosessen med en bindende juridisk avtale som målsetting.
• Mye ble gjort galt i København. Nå er det Mexico som er vertskap for det neste møtet, deretter Sør-Afrika. Forhandlingene ledes nå av en kvinne fra Costa Rica. Det er med andre ord utviklingland som leder prosessen videre. Det er også de såkalte Basic-landene som, sammen med USA, setter rammene for hvor langt det er mulig å komme.
• Hjemmeleksen for dere blir realistiske vurderinger av klimadiplomatiets muligheter til å oppnå resultater i de landene dere sitter. Jeg vurderer ikke Norges muligheter til å påvirke det som skjer i de amerikanske senatet som spesielt store. Men det er andre steder vi kan oppnå ting. Så la oss konsentrere oss om dem.
• Som sagt, gikk mye galt i København. En av grunnnene til det var at man ikke så at dette handlet om mye mer enn bare klima. Det handlet om restrukturering av verdensøkonomien og det handlet om maktforholdene i det 21. århundre.
• FNs Generalsekretærs rådgivingsgruppe for klimafinansiering (der Stoltenberg er co-chair sammen med Etiopias statsminister), vil forhåpentligvis gi viktige bidrag inn i debatten om finansiering i Cancun.  Gruppas rapport skal etter planen leveres til FNs generalsekretær 1. november.

Klimatilpasning

• Klimavasking: All norsk bistand, både den eksisterende og alle nye tiltak skal gjennomgås for å sikre at de ikke bidrar negativt til klimaet.
• Det handler også om å bygge planleggings- og kartleggingskapasitet hos myndighetene, eller styrke lokalsamfunnenes organisering slik at de står bedre rustet til å gjøre den livreddende førstelinjeinnsatsen ved flom, jordskjelv og skogbranner.
• Det er Norad som har spisskompetanse på dette, og har meget kompetente folk som reiser rundt på ambassadene for å gå gjennom bistandsporteføljen. Jeg vil anbefale de ambassadene som ikke har hatt denne gjengen på besøk ennå til å be om dem så snart som mulig.
• Det er helt åpenbart at den viktigste forutsetning for å kunne tilpasse seg er et generelt godt utviklingsnivå (eks: forskjell på håndtering Kina og Pakistan). Likevel er det enkelte sektorer som er mer utsatt enn andre. Jeg mener at Norge, i tillegg til den generelle ”klimavaskingen”, skal satse spesielt på to sektorer:
  1) Forebygging av naturkatastrofer – ikke nødvendig å utdype
  2) Klimatilpasset landbruk: Det aller farligste med klimaendringene, når det biologiske mangfoldet forsvinner, er at maten gradvis blir borte. Både den maten vi kan høste fritt i naturen (frukt, bær, sopp) og den vi dyrker selv. Matproduksjonen i Afrika er under særlig hardt press.
• Bevaringslandbruk, sett i land som Malawi og Zambia, der en fornuftig bruk av kunstgjødsel er med. Styrker kvinnenes situasjon, bedrer økonomien på landsbygda, bevarer jordsmonnet og tilpasser seg klimaet, reduserer sult og barnedødelighet – svært viktig tiltak som vi må øke støtten til framover. 
• Å skille mellom klimatilpasning og  utslippsreduksjon er viktig i klimaforhandlingene. Men i virkeligheten er det ikke alltid lett å foreta et slikt skille. Ei heller alltid nyttig. Skogsatingen handler først og fremst om å redusere klimagassutslippene. Men skogen bidrar også til å binde jordsmonnet, hindre erosjon og øke matsikkerhet gjennom at bær og sopp og annet mat fortsatt er tilgjengelig.

Skog

• Utfra Jonas’ tanker om å gjøre en forskjell, er det knapt noe område hvor vi gjør dette i sterkere grad enn på skogfeltet. Vi er verdensledende og vi får en masse ros for vårt arbeid.
• Vi kan ikke ta æren for de fantsastiske resultatene i Brasil; redusert avskoging i Brasil er den hittil største enkeltreduksjonen i utslipp globalt. Men brasilianerne sier selv at det at Norge gikk ut og lover penger til dette, bidro til en endring i logikken i den interne diskusjonen.
• Skogsatsingen en suksess så langt, men store utfordringer i tiden fremover. Forhandlingene: bakevje og  ”taktikeri” som også har medført gjenåpning av Redd+ teksten.
• Viktig at Redd+ forhandlingene føres over i et konstruktivt spor på veien videre til COP-17 i Sør-Afrika i 2011.
• Vi ønsker å rydde vei for en Redd+ finansieringsmekanisme under en ny, global klima-avtale post-2012. Med andre ord: Ingen ny, permanent skogorganisasjon.
• Skogsatsingen er  innovativ på mange måter. Til dette bruker vi bistandsmidler (ODA). Vi  krever full anvendelse av kontroll- og rapporteringstiltak.  Dette forutsetter igjen at vi tar i bruk multilaterale organisasjoner som kanaler slik at deres ”safeguards” kan komme til full anvendelse.
• Jeg vil nevne intensjonsavtalene med Guyana og Indonesia, der vi nå er inne i forhandlinger om programavtaler med multilaterale organisasjoner som forvaltere og formidlingskanaler. La meg også framheve det politiske mot Indonesias president utviser når han nå går inn for dette samarbeidet.
• Tøffe forhandlinger der mottakerlandene søker størst mulig disposisjonsrett over Redd+-pengene, mens vi og våre multilaterale partnere ønsker størst mulig kontroll og styring i forvaltningen av pengene. Vi ønsker også å sikre måloppnåelse og resultatrapportering både på klima- og utviklingsreslutater.
• Jeg vil også understreke viktigheten av at vi kobler sammen naturmangfold og klimaarbeidet. Naturmangfold står på dagsorden i Nagoya i oktober. Der har vi mye å bidra med. Vår naturmangfoldlov er nominert til en internasjonal pris som beste politiske verktøy på dette området.

Rein energi

• Det er et paradoks at det store initiativet vi har tatt på skog er et område der vi ikke har noen naturgitte forutsetninger. Vi vil nå se om vi kan ta med noen av lærdommene fra skoginitiativet til energiområdet. Det er mye større og vanskeligere.
• På dette området er private aktører dominerende. I motsetning til skogbevaring, som først og fremst dreier seg om statlige aktører. Det er urealistisk å tro at man kan gjøre det nødvendige på energisektoren uten at privat sektor er tungt inne.
• Det jeg ønsker er å få til et system der offentlige midler kan brukes som risikoavlasting for private aktører. Men at privat sektor står for selve hovedinvesteringen og gjennomføringen av prosjektene.
• Vi ønsker å se på muligheten for å gjøre dette til et internasjonalt prosjekt. Dette er ikke ferdigtygget. Vi skal arbeide videre med dette utover høsten. Håpet er at vi skal kunne gjennomføre en konferanse i løpet av 2011, tilsvarende skogkonferansen i Oslo tidligere i år, for å drive initiativet videre. 
• Gitt at dette er svært kapitalkrevende og at vi ikke kan forvente den samme veksten i budsjettet framover, må denne satsingen nødvendigvis få konsekvenser for andre deler av virksomheten.
• Vannkraft vil stå sentralt fordi vannkraft er den neste fornybare energikilden som raskt kan skape tilstrekkelige mengder kraft. Men samtidig må vi også bringe fram andre energikilder, som solenergi. Vi planlegger blant annet en avtale med India – sammen med brittene – om solenergi.
• Prosjektgruppe blir nå nedsatt i departementet. Vil arbeide med konsept og partnerskap fram mot jul. Deretter gjør vi opp status. Nærmere detaljer om dette er tema for et eget møte under stasjonssjefsmøtet.

Bistand

• Så til det mer generelle bistandspolitiske og til den økonomiske utviklingen; Man kan spørre hvorfor vi skal gi bistand til land som Brasil, Indonesia og Kina. Brasils utviklingsbank, BNDES, formidlet  i løpet av inneværende års sju første måneder mer enn 250 milliarder kroner i lån og garantier. Kina har mer enn 15 tusen milliarder kroner i valutareserver og har nå gått forbi Japan som verdens nest største økonomi.
• Svaret på dette er at det er et uttrykk for at vi ønsker oss bort fra bistand som statlig veldedighet og over til å bruke det som et utenrikspolitisk instrument. Målsettingen er den samme; å gjøre verden til et bedre sted. Det er dette Jonas og jeg har holdt på med i fem år. Det er ikke alltid forstått.
• Det er først og fremst politikk og næringsutvikling som driver land framover. Slik sett er det vi driver med også i vår dypeste egeninteresse og det er også i den globale fellesinteresse. Vi må se politikk, næringsliv og bistand som et hele.
• Jonas snakket mye om Kina og India på mandag, så ikke la meg gjenta det. La meg heller peke på alt det spennende som også skjer i andre regioner som Latinamerika og Afrika.
• Brasil er allerede nevnt. Kina er nå en større handelspartner for Brasil enn USA. Brasil er lokomotivet, men Latinamerika som region går svært bra. Alle land i regionen med unntak av Haiti og Venezuela, vil vokse i innenværende år. Samlet vil veksten være over 5 prosent.
• Den store utfordringen i Latinamerika er fordeling. 10 av de 15 landene i verden med de største forskjellene befinner seg i denne regionen. Skal Latin-Amerika kunne fortsette en bærekraftig vekst, må de løse fordelingskoden. Noen land er i ferd med å lykkes. I Brasil er utviklingen gledelig på dette feltet, andre har en lang vei å gå.
• Å snakke om fordeling i Afrika gir imidlertid mindre mening. Her er utfordringen først og fremst å gjøre kaka større. Men også her er det framgang. Kaka er i ferd med å bli større.
• Chatham House rapport: Vesten taper på å stakkarsliggjøre Afrika. Skusler vekk muligheter for innflytelse, inntekt. Amerikanerne ser dette, endrer holdning til Kina i Afrika.
• Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frivillige organisasjoner og andre uttrykke bekymring om Kina i Afrika. Er dette et problem? Det er snakk om land som helt frivillig utsetter seg for dette. Ja, Kina gjør mange ting utfra sin egeninteresse, men troverdigheten i forestillingen om at  vi europeere kommer til Afrika med en bistand blottet for egeninteresser, er ikke videre stor. Etter min oppfatning er det Kina gjør i Afrika i all hovedsak bra. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en dialog med kineserne og kritisere dem der vi er uenige.
• Afrika har hatt en jevn økonomisk vekst på rundt 5 prosent det siste tiåret. Bare Asia og Midtøsten hadde større vekst. Ikke bare olje (24 prosent av veksten), men også sektorer som mer direkte bedrer vanlige folks inntekter og levekår;  landbruk, transport, industri og handel og tjenesteyting. Like fullt; Afrika trenger enda sterkere vekst for å løfte seg ut av fattigdom.
• IMF forventer BNP-vekst I Afrika på vel 4,5 prosent i 2010  og nesten 6 prosent i 2011.
• Internasjonalt næringsliv begynner å oppdage Afrika som lønnsomt marked: Utenlandske investeringer femdoblet mellom 2000  og 2007. Det vil si at utenlandske investeringer i Afrika nærmer seg nå nivået på samlet, global ODA. 
• Gjennomsnittlig avkastning på investeringer i afrikanske selskaper 2002-2007 var 65-70 prosent høyere enn i sammenliknbare selskaper i Kina, India, Indonesia og Vietnam.
• Afrikas løver – nye vekstsentra - Ghana, Rwanda. Etiopia – nå tosifret vekst (rundt 10 prosent).
• Norge er kapitalrikt. Utenrikstjenesten må bidra til økt interesse for å investere i utviklingsland. Vi må se på hvordan Statens pensjonsfond utland kan bli mer aktive i denne regionen. Og alle dere her må se på muligheter for hvordan vi kan bidra til vekst i Afrika.

Olje og gass

• Et område vi ha særlige forutsetninger for å bidra, er på olje- og gassområdet. Paul Colliers siste bok The Plundered Planet, handler nettopp om ressursforbannelsen og han peker på hvordan Norges håndtering av petroleumsforekomstene er en modell for å unngå dette.
• Ett av hans hovedpoeng er at det i dag ikke er mulig å si at land med store naturressursforekomster gjør det bedre enn land uten.
• Olje for utvikling er vårt bidrag til å utnytte det potensialet som ligger i naturressurser. Det er et enestående program som viser hvordan Norge kan gjøre en forskjell på grunnlag av våre spesielle erfaringer.
• Tid for oppsummering/gjennomgang av programmet: Evaluering av OfU-programmet i 2011 (av Evalueringsavdelingen i Norad).
• Vi skal jobbe videre: nye utfordringer, nye henvendelser fra land.
  Konsentrasjon, riktig vei å gå; bruke mer ressurser/gå mer i dybden på et begrenset antall samarbeidsland.
• Mye godt samarbeid med Vest-Afrika. Vi trapper opp arbeidet: Ny samarbeidsavtale med Ghana snart på plass (september).
• Politisk viktige land: Vi begynner et spennende samarbeid med Cuba. Positivt møte mellom OfU/kubanske myndigheter: Utgangspunktet for samarbeidet er meget godt. Sentrale samarbeidsområder: miljø og sikkerhet, samt lovgivning. 
• OfU-arbeidet i Sudan: Norge spiller en sentral og viktig rolle.
• La meg i denne sammenheng også få takke Hans Wilhelm Longva for hans utrettelige innsats og imponerende skytteldiplomati for kontinentalsokkelarbeidet overfor en rekke afrikanske stater. Jeg ser fram til å kunne undertegne en rammeavtale om dette arbeidet med seks Vest-Afrikanske land under generalforsamlingen i NY i september.

Kapital

• For en uke siden satt jeg i møte med Paraguays finansminister. Landet er inne i en voldsom økonomisk utvikling. Soyaplantene legger under seg stadig nye hundretusner mål av paraguayansk jord. Like fullt har staten ingen penger.
• I Paraguay er momsen fra 5-10 prosent. Selskapsskatten er 10 prosent og inntektsskatten er null. Kun 12 prosent av BNP genereres gjennom skatter og avgifter. 
• Det var finansministeren selv som pekte på det forhold at det for myndighetene i giverland kunne synes vanskelig å argumentere for at man skulle bruke skattepenger på bistand til land som selv har et solid grunnlag for å hente skatteinntekter, men som ikke er villlige til å gjøre det.
• Dette er noe vi har begynt å se på og som jeg tror vi må bruke mer tid på. Først og fremst fordi skatt er selve fundamentet i samfunnskontrakten, og grunnleggende for å ansvarliggjøre såvel politikere som deres velgere. Dernest fordi det å utnytte eksisterende grunlag for skatteinngang burde være en naturlig følge av prinsippet om at et lands utvikling er dets eget ansvar. 
• Skatteparadiser; fortsatt sterkt trykk på dette. Indiske myndigheter har satt i gang tiltak for å stramme inn nettet, og har også tatt initiativ til bedre internasjonal regulering. Poeng: ”nettet snører seg sammen rundt skatteparadisene og gjør dem snillere”. Her har vi bidratt sterkt. Langt igjen, men det er en utvikling i klart positiv retning.

Tusenårsmålene

• Framgang på alle mål. Kombinasjon av høy vekst og større prioritering av sosial sektor fram til finanskrisen. Mest framgang: inntektsfattigdom (nær halvert siden 1990 – vil være 15 prosent i 2015), utdanning (antall barn utenfor redusert fra 106 mill. til 69 mill. siste ti år).
• Blandet framgang på helsemålene. Vaksinesatsing, aids-medisiner, myggnett redder millioner av liv. Mangel på likestilling hinder for bedre barne- og mødrehelse. 
• Sult på vei ”off-track”. Positiv trend har dessverre snudd. Fra 830 mil i 2005-07 til 1 mrd i 2009. Høye matpriser, klimaendringer, hetebølge i Russland, hvetepriser på vei opp. Internasjonale markeder ikke forutsigbare. Investeringer i afrikansk landbruk må opp.
  Konfliktland har i gjennomsnitt:

 50 % høyere spedbarnsdødelighet
 15 % høyere underernæring
 20 % høyere analfabetisme blant voksne
 12 % mindre mat per person
 Nesten tre ganger færre leger per innbygger

• Må bli flinkere til å vise hvilke resultater Norge gjennom FN, og andre multilaterale organisasjoner bidrar til når det gjelder å løse de store utfordringene verden står overfor: fred, fattigdomsbekjempelse og sikkerhet. 
• FN er den viktigste normbyggeren for verdenssamfunnet.  Felles kjøreregler innenfor for eksempel menneskerettigheter. 
• Storting, sivilt samfunn og folk flest har et overdrevent fokus på de 16 prosentene vi gir bilateralt. Realiteten er at Norge gjennom FN og Verdensbanken er en stor aktør på utdanning, men inntrykket i den hjemlige debatten er at dette er et område vi er i ferd med å forlate. Vi må bli tøffere til å kommunisere hva vi gir samlet. Her har også stasjonssjefene en viktig oppgave.
• Igjen; Verden går fremover, og FN bidrar til denne fremgangen: Det er viktig å huske  at verdens befolkning er bedre utdannet, rikere, friskere og lever lenger enn noen gang før i verdenshistorien. Antall kriger mellom land er synkende, og antall demokratiske stater er økende. FN er den sentrale, globale aktøren bak disse resultatene.
• Fordi FN er den sentrale aktøren for å møte alle de store, globale utfordringene, må vi drive et kontinuerlig arbeid for å sette organisasjonen i stand til å levere så effektivt som mulig.  

Haiti

• Haiti blir en særlig viktig utfordring i tida framover. Vi var i tvil om hvorvidt vi skulle gå inn i dette.
• Det er på mange måter den største enkeltkatastrofen som har rammet noe land. Den har rammet hjertet av statens virkemåte i langt større grad enn det vi vanligvis ser i forbindelse med naturkatastrofer.
• Vi bidrar med 800 mill kroner over en fireårsperiode. Vi deltar i Haiti Reconstruction Fund (HRF.) Australia, Brasil, Colombia, Estland og Norge har så langt undertegnet avtale om støtte til fondet, med Brasil og Norge som de største bidragsyterne.
• Jeg vil også framheve at i Haiti-innsatsen har vi greid å koble folk og penger på en bedre måte enn ved mange andre anledninger.
• Vi har etablert samarbeid med Cuba, Den dominikanke republikk og Brasil. Alt dette har vi klart å gjøre på en måte som også amerikanerne er fornøyde med. De har ingen betenkeligheter med vårt samarbeid med Cuba.

Nepal – status for arbeidet med fredsprosessen

• Ingen formell rolle, men kjenner alle relevante aktører svært godt.
• Enorm fattigdom; trenger økonomisk framgang og må bygge en inkluderende stat.
• Fredsprosessen er i en kritisk fase. De sentrale spørsmålene  ikke løst. Integrering/rehabilitering av maoistsoldater og ny grunnlov er de viktigste uløste spørsmålene.
• Bare en samlingsregjering kan bringe prosessen videre.
• I bakgrunnen ”spøker” India som til tross for klare utsagn om støtte til fredsprosessen , ikke legger skjul på sin skepsis til maoistene og åpent støtter de andre partiene.

Sri Lanka

• Vi lever i etterdønningene av det militære oppgjøret i fjor.
• Sri Lankas myndigheter har tatt initiativ til å sette tonen for et nytt forhold med Norge.
• Det tamilske problem er fundamentalt uløst.

Sudan

• Både Jonas og jeg er sterkt engasjerte. Folkeavstemningen 9. januar er avgjørende. Jeg er litt optimistisk. Terkselen for å gå tilbake til ny, full krig er høy. Ingen av  partene ønsker dette, men det utelukker ikke at man likevel kan snuble inn i dette.
• Olje er det fundamentale stridstema. Jeg mener vi langt på vei har greid å overbvise partene om at jo mindre de finner en fornuftig løsning på dette, vil det være en katastrofe for begge parter.
• Vi arbeider tett sammen i troikaen (USA, UK) og med Mbeki og den Afrikanske union for å bidra i den videre prosessen. Norge nyter veldig stor respekt i sør, men vi har også full aksept i nord. Summen av dette gjør at vi kan være en konstruktiv aktør i Sudan fram mot folkeavstemningen.
• La meg avslutningsvis få gi uttrykk for at det har vært en spesiell glede i forbindelse med disse fredsprosessene å kunne bruke UDs pensjonister; Tom Vraalsen i Sudan, Jorunn Mæhle på Zanzibar og Tore Toreng i Nepal. Disse har levert uvurderlige bidrag til disse prosessene. 

Takk for oppmerksomheten!