Redegjørelse for Stortinget om EU/EØS-saker

Sjekkes mot fremføring

President,
5. mai i år, dagen etter at jeg holdt min forrige EU/EØS-redegjørelse i Stortinget, sa forbundskansler Angela Merkel i Forbundsdagen at Europas fremtid sto på spill. Den kritiske situasjonen i Hellas og faren for at eurosamarbeidet ville sprekke, krevde krisetiltak i EU. 

Nå, et halvt år senere, er sitasjonen noe mindre dramatisk. Den realøkonomiske tilbakegangen ser ut til å være over for flere av de store europeiske landene, fremst i Tyskland, men også i Polen, Storbritannia og Nederland. Selv om veksten er lav og skjør, har den overgått manges forventninger. 

Drahjelpen har primært kommet fra Asia hvor veksten har holdt seg høy. De europeiske landene som igjen har oppgang, er spesielt land med økt eksport til disse økonomiene. Særlig gjelder det Tyskland hvor veksten har spredt seg til privat forbruk. Om dette skjer i resten Europa, gir det håp på sikt både for arbeidsmarked og statsfinanser. Men fortsatt er situasjonen ikke avklart, noe de siste dagers fokus på statsfinansene i Irland, Portugal og Hellas kan bekrefte. 

President,

En omfattende, men midlertidig, plan for krisefinansiering for eurolandene ble lansert i mai. Den innebar en samlet ramme på inntil 750 milliarder euro for å forhindre at enkelte euroland skulle komme i akutte betalingsvansker. EU stiller 500 milliarder euro til rådighet og forutsetter at IMF i tillegg beslutter å bidra med 250 milliarder euro. Planen ble gjort avhengig av de nasjonale parlamentenes godkjenning og at det ble opprettet et midlertidig uavhengig organ i Luxemburg under navnet ”European Financial Stability Facility”. Dersom ett av eurolandene får betalingsproblemer, vil dette organet bidra med kreditt og dermed forebygge markedsuro. 

Under vårens eurokrise ble det erkjent at eurosamarbeidet ville bli satt under urimelig press med en langvarig ulik utvikling i medlemslandenes finanspolitikk og konkurranseevne. Den omtalte krisepakken bidro til å styrke tilliten til eurosamarbeidet. Samtidig ble det tydelig at EU, selv etter Lisboa-traktaten, manglet dekkende beredskap hvis en medlemsstat skulle komme i betalingsvansker. 

Den statsfinansielle krisen har også avdekket at koordineringen av den økonomiske politikken i EU og euroområdet ikke fungerer godt nok, særlig ikke for de landene som har felles valuta og dermed felles pengepolitikk. Stabilitets- og vekstpaktens referansegrense for maksimalt budsjettunderskudd på 3 prosent av BNP, brytes nå av de fleste EU-land, herunder alle euroland. Flere land har hatt underskudd på over 10 prosent av BNP, noe som igjen forsterker gjeldsveksten. Som gjennomsnitt anslås offentlig bruttogjeld i EU å passere 80 prosent av BNP om kort tid, mens taket i henhold til gjeldende regler er 60 prosent av BNP. 

Under et foredrag i Oslo i juni sa Luxembourgs statsminister og formann i euro-gruppen, Jean Claude Juncker, at en revolusjon i graden av samordning og koordinering var nødvendig innen oktober for å berge euro-samarbeidets troverdighet. 

En arbeidsgruppe ledet av rådspresident Herman van Rompuy avsluttet sitt arbeid i oktober i år. Det er uklart om Juncker i dag vil kalle resultatet av arbeidsgruppens arbeid for revolusjonerende, men forslagene fikk gjennomgående positiv mottakelse. Anbefalingene og forslagene i gruppens rapport tar til orde for blant annet utvidet økonomisk overvåking, større disiplin i budsjett- og økonomistyringen og bruk av flere sanksjoner mot EU- land som ikke følger regler og anbefalinger. 

Parallelt har Kommisjonen arbeidet med en omfattende pakke med lovforslag som skal gjennomføre forslagene fra arbeidsgruppen. Stats- og regjeringssjefene ga i all hovedsak sin tilslutning til forslagene på sitt toppmøte i slutten av oktober. 

Det gjaldt så vel forslaget om en permanent krisefinansieringsordning som forslaget om å styrke budsjettdisiplinen gjennom sanksjonstiltak. Krisefinansieringsordningen anses å kreve traktatendring, og dette vil bli nærmere utredet i EU. Før tiltakene kan tre i kraft, må de godkjennes i Europaparlamentet. Kommisjonen håper å ha det nye rammeverket på plass før sommeren 2011. 

Den internasjonale finanskrisen har også avslørt svakheter i EUs regulering av tilsyn med finanssektoren. Dette har ført til innføring av nye reguleringer og styrking av tilsynsordningene. Dagens ulike komiteer på tilsynsnivå vil omgjøres til tre permanente byråer for tilsyn med bankvirksomhet, forsikring og verdipapirhandel. Disse gis en koordinerende og til dels overnasjonal rolle i tilsynet med finansinstitusjonene nasjonalt. I tillegg er det etablert et makroorgan for overvåkning av systemrisiko i hele finansmarkedet, Risikorådet.

Disse ordningene vil være virksomme fra årsskiftet av, og Norge vil kunne delta i samarbeidet gjennom EØS-avtalen. Dette gjelder særlig tilsynsbyråene, i mindre grad Risikorådet. Regjeringen har arbeidet systematisk for å sikre EØS/Efta-landene en best mulig representasjon.

Som regjeringen har informert Stortinget om, senest i Nasjonalbudsjettet 2011, har EU, som ett av tiltakene i kjølvannet av finanskrisen, vedtatt fullharmonisering av innskytergarantien til 100 000 euro per innskyter per bank. Den norske innskytergarantien er på 2 millioner kroner, altså godt over det dobbelte av det beløp som etter EU-direktivet skal gjelde fra årsskiftet. Norge har fra første stund arbeidet meget aktivt for å kunne beholde den norske innskytergarantien slik den er i dag.

Senest i forrige uke tok finansministeren opp denne saken med kommissær Barnier, og det legges om nødvendig opp til videre kontakt framover. Barnier selv uttalte både under møtet og til NRK Dagsrevyen umiddelbart etter møtet at det arbeides videre med denne saken.

President,

Det særegne ved finanskrisens europeiske etterspill er at den i mange land har rammet statsfinansene, og dermed også gått til kjernen i nasjonal politikk og bærekraft.  Den har eksponert hvor lite bærekraftig det er å ha høy gjeld og store underskudd, samtidig og over lang tid. Det er dypt urovekkende at ledighetstallene er så høye i så mange land, og særlig alvorlig at en omfattende ungdomsledighet biter seg fast.

EU har fokus på forsterkede innsyns - og kontrollordninger, og nå, med nye mekanismer for hvordan fellesskapet kan svare om nye gjeldskriser skulle oppstå. Men de virkelige tiltakene mot de forhold som har utløst ubalansene, må treffes i hvert enkelt land.

Enkelte lands statsgjeld er fortsatt så urovekkende høy at ytterligere finanspolitiske tiltak for å stimulere økonomien vanskelig lar seg gjennomføre. Kutt i offentlige utgifter, kombinert med økte skatter, er blant de tiltakene som vurderes og gjennomføres i flertallet av EU-landene. I den nasjonale håndteringen av krisens årsaker ser vi langt mindre grad av samordning enn håndteringen av noen av de mest profilerte virkningene. Vi ser hvordan landene treffer ulike tiltak og hvordan de sosiale og politiske reaksjonene varierer fra land til land.

Det er forståelig at regjeringer treffer tiltak for å rette opp store skjevheter i statsfinansene. Men det er grunn til uro om omfattende tiltak for kutt i offentlige utgifter og i noen land økning i skatter sammenfaller i tid. Det kan forsterke tegn til sosiale og politiske spenninger, og det kan bidra til å svekke eller kvele utsikter til ny vekst. Flere økonomer peker nettopp på at tiltakene mot krisen kan få den effekt at den svekker vekstevnen og dermed kan gjøre krisen mer langvarig.

Dette setter også EU-samarbeidet på prøve. Særlig gjelder dette eurosamarbeidet, der felles pengepolitikk gjør god koordinering av den makroøkonomiske politikken nødvendig. For mens Lisboa-traktaten skulle styrke grunnlaget for felles handling og felles politikk, så virker håndteringen av krisen i motsatt retning, til en re-nasjonalisering av fokus - i alle fall av den økonomiske politikken og finanspolitikken. 

Fortsatt er det dype ubalanser mellom land – og internt i land – i vår del av verden. Mellom Tyskland med sin eksportdrevne vekst på den ene siden, og land som Irland og Portugal på den andre, som etter Hellas nå synes å være fremst i faresonen, med stor statsgjeld å betjene. Og med de kraftige kuttene i offentlige utgifter vi nå ser i mange EU-land, kommer uvegerlig spørsmålet om hvor vi vil se den fremtidige vekstkraften i Europa.

Norge er en kontrast til dette bildet. Vi har en offentlig sektor med netto fordringer og god budsjettstyring, og vi har lav ledighet. Vi må glede oss over denne tilstanden. Men for norsk økonomi har det alltid vært viktig hvordan europeisk økonomi utvikler seg. Svekket etterspørsel rammer vår eksport. Økonomiske, sosiale og politiske kriser hos våre europeiske partnere og allierte svekker vår felles evne til å fokusere på de store spørsmålene som ligger foran oss som fordelingen av global makt og innflytelse når de voksende økonomiene med Kina i spissen, melder seg med stadig større kraft.

President,

Innovasjon, forskning og utdanning er avgjørende for at Europa sikrer langsiktig vekst og utvikling.

EUs nye vekst- og sysselsetningsstrategi Europa 2020 settes nå ut i livet. Strategien har konkrete mål: for sysselsetting, forskning, klima- og energitiltak, utdanning og fattigdomsbekjempelse. Hovedarbeidsoppgavene omtales som flaggskipsinitiativer. Fire av syv slike er nå lansert. De tre siste vil komme senest i første halvdel 2011. En rekke initiativer i EU, som også berører det indre marked, knyttes opp mot strategien.

Disse flaggskipsinitiativene sies å være prøvekluten på EUs evne til å gjennomføre Europa 2020-strategien. Europa 2020-strategiens forgjenger, Lisboa-strategien, lyktes kun i begrenset grad å nå tilsvarende målsetninger. Det var langt mellom de felles målsettingene og oppfølgingen i hvert medlemsland. Suksessfaktoren vil også denne gangen være om det sikres tilstrekkelig nasjonalt eierskap, både i offentlig og privat sektor.

Vi følger dette arbeidet. Dette berører både den europeiske økonomiske utviklingen Norge er avhengig av, og har konsekvenser for våre forpliktelser og det som er i vår egen, nasjonale interesse å følge opp. Et viktig mål for vår deltakelse i det indre marked gjennom EØS-avtalen er å sikre likest mulig rammebetingelser. Derfor må vi også på disse områdene jeg her har nevnt, sikre at norske aktører holder tritt og har evne til å hevde seg.

President,

Det er en krevende tid for Europa på flere flanker.

EU må håndtere etterdønningene av finanskrisen samtidig som bestemmelsene i Lisboa-traktaten skal gjennomføres, ikke minst med en sterkere felles utenrikspolitikk. Sentralt her står etableringen av den felles europeiske utenrikstjenesten, EEAS.

I sommer vedtok EUs utenriksministre utformingen av den felles utenrikstjenesten. Det legges opp til et hovedkvarter i Brussel, mens størstedelen av bemanningen blir på delegasjonene rundt om i verden, også i Oslo. EUs delegasjoner blir utenrikstjenestens uteapparat og skal representere hele EU, ikke bare Kommisjonen som tidligere. Målet er at tjenesten skal være operativ fra tidligst 1. desember 2010 og evalueres i 2013. Slik det ser ut, vil det etableres en EØS/Efta-enhet i den nye strukturen, hvor også forholdet til Norge vil ivaretas.

Regjeringen arbeider for å videreføre samarbeidet med EU i den nye strukturen. Ettersom EUs delegasjoner vil samle alle deler av EUs utenrikspolitiske arbeid, kan de bli sterkere premissleverandører for EUs utenrikspolitikk. De blir viktige møtepunkter for oss. Vi skal også utvikle møtepunktene vi allerede har med EU, med Kommisjonen og rådssekretariatet.

President,

Vi legger stor vekt på å følge arbeidet med en sterkere samordning av EU-landenes utenrikspolitikk. Igjen; hvordan disse, våre nærmeste allierte og partnere lykkes, er av stor betydning for Norge, fordi det er med disse landene vi oftest har felles posisjoner i internasjonale fora.

Det er for tidlig å vurdere resultatet. Så langt ser vi at EU landene bruker betydelig energi og krefter på den interne samordningen og tautrekkingen rundt utformingen av de nye institusjonene. Det er vanskeligere å se at dette til nå har ført til en tydeligere markering utad, snarere skapes inntrykk av at en europeisk røst er fraværende eller svak i ledende internasjonale fora, som for eksempel i klimadiplomatiet eller i Midtøsten. Og fortsatt er det en spenning mellom utforming av felles politikk og enkeltstaters ønske om å markere nasjonale synspunkter.

Dette vil ta tid. EU har alltid vist evne til å bygge de institusjonene som er vedtatt gjennom traktatene. Det tror jeg også vil skje på utenriksområdet. Utfordringen blir å fylle institusjonene med politikk – og å unngå at kompromisser blant 27 ender opp som kraftløse minste felles multiplum.

Ordningen med at ett medlemsland innehar formannskapet i EU-samarbeidet fortsetter, også med Lisboatraktaten. Hvert EU-formannskap organiserer blant annet uformelle ministermøter, der Norge ønsker å bli invitert til enkelte. Dette er nyttige politiske verksteder for utveksling av synspunkter. Vi har som mål å delta på disse møtene, og møtefrekvensen kan, som det er blitt påpekt den senere tid, bli bedre. Samtidig er det en rekke andre arenaer der vi møter EU og EUs medlemsland. Vi prioriterer tett dialog med våre ministerkolleger i EU – bilateralt og når vi møtes i internasjonale fora, og også med nøkkelpersoner i Kommisjonen og i Europaparlamentet. Det er i Norges – og, la meg legge det til, også i EUs – interesse at vi har en nær kontakt.

President,

Ett tiltak som kan være av svært stor betydning for styrket kontakt med flere EU-land er de to avtalene med EU om EØS-midler for 2009 til 2014, som ble undertegnet 28. juli. Stortinget gjorde vedtak om samtykke til ratifikasjon av avtalene 28. oktober. Samtidig kunne jeg, med forbehold om Stortingets samtykke, undertegne den første bilaterale avtalen med ett av mottakerlandene, Slovakia, i Bratislava 26. oktober.

Oppmerksomheten i Slovakia om disse utviklingsmidlene illustrerte med all tydelighet hvilken ressurs ordningene kan være, ikke bare for utviklingen i mottakerlandene, men også for våre bilaterale forhold.

Gjennom EØS-midlene gir Norge et substansielt bidrag til økonomisk og sosial utjevning i Europa. Giverlandene skal bidra med 1788,5 millioner euro fra 2009 til 2014. Den norske andelen er omlag 97 prosent av bidraget.

Den økonomiske situasjonen i mange av mottakerlandene er vanskelig. Med dette bidraget kan vi gjøre en forskjell. Den nye ordningen bygger på erfaringer med de tidligere finansieringsordningene, og innretningen er videreutviklet til prioriterte områder i felles interesse.

Det er nå åpnet for langt sterkere involvering av norske partnere i programmer og prosjekter. Frivillige organisasjoner og kommersielle aktører vil også kunne komme inn som partnere på prosjektnivå. Det vil være en prioritert oppgave for UD og andre berørte departementer å bidra til så mange koblinger og så mye norsk innhold som mulig innenfor de gjeldende rammer.

UD startet i september forhandlingene med mottakerlandene om bruk av midlene. Vi har nå åpnet samtaler med Tsjekkia, Slovakia, Hellas, Estland, Polen, Latvia, Kypros, Bulgaria og Litauen.

Fra norsk side har vi lagt særlig vekt på å forsterke justissamarbeidet med utvalgte mottakerland. Dette vil være særlig aktuelt i forhandlingene med Romania, Litauen, Polen og Hellas. Etter undertegningen av en soningsoverføringsavtale med Romania er det naturlig å rette justissamarbeidet også inn mot institusjonssamarbeid innen domstolsreform, fengselsvesen og soningsreform i landet.

Mye oppmerksomhet er rettet mot forholdene for asylsøkere i Hellas. Det er gledelig at vi i september ble enige med Hellas om en betydelig satsning på asylfeltet. På denne måten bidrar EØS-midlene til at landene kan møte felles europeiske målsetninger. Det er i mottakerlandenes interesse. Og det er i norsk interesse.

President,

Jeg vil nå i tråd med etablert praksis, president, omtale enkelte EØS-saker. Regjeringen arbeider med gjennomføring av flere krevende regelverk. Postdirektivet og datalagringsdirektivet er eksempler på regelverk som har vært gjenstand for debatt og utredninger.

Postdirektivet, det tredje i rekken, omfatter blant annet full liberalisering av postmarkedet og skal iverksettes i EU ved årsskiftet. I Norge er det stilt spørsmål om hvilke sosiale og økonomiske virkninger en gjennomføring av direktivet vil få. Dette er gjenstand for en grundig vurdering. Regjeringen vil legge saken frem for Stortinget så snart den har tatt stilling.

Regjeringen har fortsatt arbeidet med datalagringsdirektivet og vil legge saken frem for Stortinget når dette arbeidet er avsluttet.

Når det gjelder eurovignettdirektivet handler det for vår del i første rekke om adgangen til å opprettholde mer romslige rammer for rabatter til tungtransport i bompengeanlegg. Vi er fortsatt i dialog med Kommisjonen om dette.

Direktivet om audiovisuelle medietjenester, som endrer det såkalte tv-direktivet, griper inn i norsk politikk. Direktivet handler i første rekke om vilkårene for formidling av fjernsynssendinger i EØS-området. Mottakerland har ikke adgang til å begrense reklame som er i samsvar med direktivet i sendinger fra andre land.

Norge har i dag en tilpasning som gir adgang til å stanse alkoholreklame i slike sendinger når de er særskilt rettet mot Norge. Denne adgangen gjelder kun i kabel-tv-nett. Norge ønsker å beholde denne adgangen, og utvide den til å gjelde det digitale bakkenettet. Kommisjonen har tydelig tilkjennegitt at vi ikke kan videreføre dette unntaket.

Det er tatt en rekke kontakter på politisk nivå, både med Kommisjonen og med utvalgte EU-land. Regjeringen mener det vil være svært uheldig for det helhetlige folkehelsesamarbeidet om Norge må oppgi sin mulighet til å stoppe alkoholreklame i rettede tv-sendinger, og vil jobbe på bred basis for å nå frem overfor EU.

EU vedtok i 2008 et regelverk om inn- og utleie av arbeidskraft, vikarbyrådirektivet. Det skal sikre beskyttelse av arbeidstakere ansatt i vikarbyråer, anerkjenne vikarbyråer som arbeidsgivere og etablere rammer for bruk av innleid arbeidskraft. Direktivet innfører et likebehandlingsprinsipp for vikarer. Et slikt prinsipp foreslås nå innført i arbeidsmiljøloven. Prinsippet vil forbedre lønns- og arbeidsvilkårene til utleide arbeidstakere.

Vikarbyrådirektivet regulerer også medlemslandenes muligheter til å ha begrensninger i adgangen til å leie inn og ut arbeidskraft. I debatten om direktivet har enkelte vært bekymret for at det vil føre til flere midlertidige ansettelser. Vår vurdering så langt er at det ikke vil være nødvendig å endre de norske reglene om adgangen til å leie inn arbeidskraft. Utgangspunktet om at fast ansettelse skal være den alminnelige formen for ansettelse, er fortsatt norsk politikk. Reglene om arbeidsleie skal fortsatt knyttes til reglene om midlertidige ansettelser slik at stillingsvernet ikke kan omgås. Saken er sendt på høring med frist 10. desember. På grunnlag av høringen vil det tas stilling til innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen.

Regelverkene som jeg har omtalt, får direkte betydning for norsk næringsliv og nordmenns hverdag. De viser hvor viktig det er med norsk deltakelse og aktivt arbeid for påvirkning. For det første i arbeidet i ekspertgrupper under Kommisjonen, som bidrar til å forme nytt EU-regelverk; og for det andre i det som omtales som komitologiarbeidet – det vil si i komiteer med nasjonale representanter som følger hvordan Kommisjonen utformer og vedtar utfyllende regelverk. Medvirkning i dette arbeidet gir oss mulighet til å fremme norske synspunkter ved utvikling av EU-regelverk som enten er eller vil bli innlemmet i EØS-avtalen.

EØS-avtalens artikler 99 og 100 gir Norge mulighet til å delta i relevante ekspertgrupper og komiteer. Lisboa-traktaten har imidlertid endret rammene for det såkalte komitologisystemet i EU.

Ett element er at Europaparlamentet nå er sidestilt med Rådet når det gjelder delegering og kontroll av Kommisjonens gjennomføringsmyndighet. Det er ikke klart hvordan den endelige utformingen av komitologisystemet vil bli. Norges rettigheter i henhold til EØS-avtalen vil uansett gjelde. Regjeringen vil arbeide for at våre rettigheter ivaretas på en god måte.

Påvirkning av EUs regelverksutforming er krevende, president.

En av flere årsaker til det er at Europaparlamentet har fått ytterligere innflytelse i beslutningsprosessene. Selsaken gir en illustrasjon på parlamentets kraft. Til tross for omfattende protester fra norsk og kanadisk side, trådte EUs forbud mot omsetning av selprodukter i kraft 20. august i år. Det er noen få og begrensede unntak fra forbudet. De gjelder produkter av sel jaktet av urfolk og bi-produkter av naturressursforvaltningsfangst og turistimport. Fangst som sådan er ikke regulert.

Norge og Canada avholdt felles tvisteløsningskonsultasjon i WTO i desember i fjor. Vi har kontakt med Canada. Vi har begge anmodet om en ny runde med konsultasjoner i WTO. Regjeringen har til vurdering om den skal be om et WTO-panel, og hva som måtte være det riktige tidspunktet for et slikt skritt.

President,

Hva kan vi forvente av nytt EU-regelverk som vil få betydning for Norge?

EUs felles asylsystem vil ha vesentlige konsekvenser for Norge. Vi berøres direkte av de foreslåtte endringene i Dublin- og Eurodac-forordningene om behandling av asylsøknader, og har en interesse av at ordningene består og forbedres. Et ytterligere harmonisert regelverk, mer ensartet gjennomføring og en høyere standard på det europeiske asylsystemet vil bidra til å redusere de sekundære migrasjonsstrømmene, og gi lik tilgang på beskyttelse i hele Europa.

Regjeringen prioriterer en avtale om tilslutning til det europeiske støttekontoret for asyl, som blir formelt opprettet på Malta senere denne måneden og tar sikte på å innlede forhandlinger med EU om dette om kort tid.

Den europeiske menneskerettsdomstol behandler for tiden flere saker hvor det er påstått fra klagernes side at retur av asylsøkere til Hellas er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen. En sak rettet mot Belgia og Hellas er referert til domstolens storkammer og det forventes dom i løpet av året eller tidlig neste år. I forbindelse med disse sakene har domstolen anmodet om stans i retur av asylsøkere til Hellas. Norge har også fått en slik anmodning, og på den bakgrunn stanset retur til Hellas. Den kommende avgjørelsen vil få betydning for norsk og europeisk praksis i Dublin-saker dersom domstolen konkluderer med at tilbakesendelse til Hellas på generelt grunnlag er i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Europakommisjonens visepresident Viviane Reding la 4. november fram en personvernstrategi som omfatter alle politikkområder. Strategien inneholder forslag til modernisering av EUs personvernlovgivning og det er varslet lovendringsforslag i 2011. Eventuelle lovendringer på EU-siden vil få betydning for Norge, som er integrert i det felles regelverket på feltet gjennom personverndirektivet fra 1995 og rammebeslutning om personvern i forbindelse med politisamarbeid og rettslig samarbeid i straffesaker. Regjeringen vil derfor følge arbeidet tett.

På EØS-området er et nytt regelverk om forbrukerrettigheter under utarbeidelse i EU-organene. Det nye direktivet vil erstatte fire eksisterende forbrukerverndirektiver som alle er gjennomført i norsk rett. Innholdsmessig omfatter direktivene regler om næringsdrivendes informasjonsplikt til forbrukere, forbrukerrettigheter ved kjøp av varer, angrerett i visse salgssituasjoner, samt regler om vurdering av urimelige avtalevilkår. Forslaget, slik det opprinnelig var utformet fra Kommisjonen i 2008, bygger på totalharmonisering. Det innebar en svekkelse av forbrukervernet i Norge på enkelte punkter.

Regjeringen har gjort sitt syn kjent overfor EU: landene bør fortsatt kunne ha regler som gir bedre forbrukerbeskyttelse enn i direktivet. Slik skal norske forbrukerrettigheter ikke svekkes samlet sett.

Vi ser en positiv utvikling i direktivarbeidet. Vi mener Norge sammen med nærstående land har bidratt til dette. Vi holder forbruker- og næringsinteressene her hjemme orientert. Norge har støtte for flere av sine synspunkter både blant medlemslandene og politikere i Europaparlamentet.

Forslaget er nå til behandling i Rådet og Europaparlamentet. Det belgiske EU-formannskapet ønsker politisk enighet i Rådet innen utgangen av året. Selv om direktivteksten som nå diskuteres i Europaparlamentet, er forbedret sett fra norsk ståsted, er det rom for forbedringer. Regjeringen har utarbeidet en ny Efta-uttalelse til Europaparlamentets arbeid med direktivforslaget som en videre oppfølging.

Forslaget til regelverk om pasientrettigheter ved grensekryssende helsetjenester ble framlagt av Kommisjonen i 2008 som en del av en ”Ny sosial agenda”. Målet med direktivforslaget er blant annet å klargjøre pasienters rettigheter når de velger å søke helsehjelp i en annen EØS-stat, og å sikre kvalitet når helsetjenester mottas på tvers av landegrensene.

Forslaget innebærer regelfesting av retten til refusjon av utgifter når pasienter har valgt å motta helsehjelp i en annen EØS-stat enn det medlemslandet hvor de er omfattet av en nasjonal trygdeordning.

EU-domstolen og Efta-domstolen har tolket reglene om fri bevegelighet for tjenester slik at pasienter under visse forutsetninger har rett til slik refusjon. Norge har derfor allerede regler som oppfyller deler av direktivforslaget. Men forslaget omhandler også ordninger som skal hjelpe pasientene til informerte valg om hvor de vil søke helsehjelp, og om ulike former for samarbeid mellom landene.

Debatten om direktivforslaget i Rådet og Europaparlamentet i høst vil blant annet handle om vilkårene for at landene kan kreve forhåndsgodkjenning av behandling i utlandet, mulige særskilte rettigheter til helsehjelp ved sjeldne sykdommer, om det skal innføres ordninger for å unngå at pasientene må legge ut og søke refusjon etterpå, og regler for samarbeid om bruk av eHelse. 

Norge mener det er viktig å finne en balanse mellom pasientenes rettigheter og landenes behov for planlegging og kostnadskontroll. Det er viktig å opprettholde et sterkt offentlig helsevesen med et tilstrekkelig tjenestetilbud i hele landet. Helse- og omsorgsdepartementet følger saken.

President,

Energipolitikken i EU skal kombinere ulike mål – sikker energiforsyning, reduserte klimagassutslipp fra energisektoren og medvirkning til fungerende energimarkeder. Som Norge, er EU opptatt av at sikkerheten i petroleumsvirksomhet offshore må ha høyeste prioritet. Kommisjonen har nylig fremlagt en meddelelse om dette, og vurderer nå om og i tilfelle hvordan EU kan bidra på området.

Dette er et felt hvor Norge har spisskompetanse og et meget strengt regelverk som er utviklet over mange år basert på våre konkrete erfaringer. Vi er innstilt på å bidra til erfaringsutveksling, og vil legge vekt på fortsatt sterkt nasjonalt ansvar for sikkerhetsspørsmål. 

Gjennomføring av store saker som den tredje energimarkedspakken og klima- og energipakken fra 2009 er et betydelig arbeid for EU-landene. Disse pakkene med regelverk og retningslinjer er gjenstand for EØS-behandling. Den nye forordningen om gassforsyningssikkerhet som Europaparlamentet vedtok i høst, er et eksempel på EUs arbeid med energiforsyningen. Forordningen vil bidra til å øke sikkerheten i gassforsyningen og styrke gass som energibærer i Europa. Dette er i norsk interesse.

Kommisjonen har nettopp lagt fram forslag til en ny energistrategi for EU. Strategien peker på forbedringsmuligheter og beslutninger som er nødvendige for at EU skal nå sine 2020-mål. Viktige områder i strategien er utbygging av infrastruktur, energieffektivisering og teknologiutvikling, områder som også er høyt opp på den norske energiagendaen.

Samtidig engasjerer vi oss direkte med våre europeiske partnere i diskusjonen om morgendagens energiproduksjon og -forbruk i Europa, om skrittene mot lavkarbonsamfunnet.  Norsk vannkraft kan ses i sammenheng med satsing på fornybar energi i Nordsjø-området, som Storbritannias og Tysklands satsing på vindkraft.

I sitt energikonsept for 2050 setter den tyske regjeringen som mål at landet skal ha en fornybar andel på 80 prosent. Det trekkes frem at et nært samarbeid med Norge vil være avgjørende for å få dette til. I den norsk-tyske energidialogen fører selskaper og myndigheter samtaler om en ny generasjon energisamarbeid mellom våre to land. Det åpner spennende perspektiver og muligheter.

President,

Norge og EU har sammenfallende vurderinger av hva verdenssamfunnet står overfor i klimapolitikken, og av hvordan vi nå bør gå videre.

I min forrige redegjørelse sa jeg at selv om de globale forhandlingene i København ikke lyktes, står EU fast på utformingen av sin klimapolitikk. Det er fortsatt situasjonen. De viktigste virkemidlene for EU i den såkalte 20-20-20-pakken, det reviderte kvotedirektivet og fornybardirektivet, står ved lag.

Regjeringen følger opp Stortingets klimaforlik om internasjonal utbredelse av karbonfangst- og lagring, CCS. Vi samarbeider med både Europakommisjonen og sentrale EU-land. Det er avsatt omlag 1,3 milliarder kroner under EØS-midlene til CCS i EU. EUs direktiv om CO2-lagring, som også en del av klima- og energipakken, er en viktig rammebetingelse for å realisere CCS i Europa.

EUs målsetning om en andel på 20 prosent fornybar energi i 2020 skal fremmes både ved energieffektivisering og økt satsning på utbygging av fornybar energi. Dette er viktig for Norge. Vi følger politikkutviklingen.

EØS/Efta-landene er i drøftinger med Kommisjonen om innlemmelse av luftfartsdirektivet, det reviderte kvotedirektivet og fornybardirektivet i EØS-avtalen. For luftfartsdirektivet er det enighet om innlemmelse i EØS-avtalen. For det reviderte kvotedirektivet pågår forhandlinger. Vi håper at de kan sluttføres om ikke lenge.

Fornybardirektivet har store ambisjoner for EUs økning i fornybar energiproduksjon. Efta/EØS-landene Norge og Island stiller med et helt annet utgangspunkt enn alle EU-land. Andelen fornybar energi ligger langt over EU-gjennomsnittet. Det er derfor naturlig at vi vurderer alle sider ved en gjennomføring av direktivet i EØS-avtalen. Både Norge og Island har hatt sonderingssamtaler med Kommisjonen.

I året 2005, som er utgangspunktet for beregning av mål i 2020, var Norges fornybarandel 58,5 prosent. Det er godt over det tak på 50 prosent i 2020 som er fastsatt i beregningsmetoden, og som er benyttet i EU. Siden andelen fornybar energi i Norge allerede er så høy, har vi også mindre spillerom for å fase ut fossil energi enn EU-landene.

På ett av de mest nærliggende områdene for omlegging til fornybar energi – kraftsektoren – er nærmest all energi i Norge allerede fornybar, mens europeiske land har mye å gå på. Vi må derfor finne en løsning som er fornuftig ut fra den situasjonen vi er i. Regjeringen arbeider videre, sammen med Island i en EØS-sammenheng med dette.

President,

Forskningssamarbeidet mellom Norge og EU er godt og bredt. Dette legger EØS-avtalen til rette for. Som i Norge prioriterer EU forskning om de globale problemene: klima, energi og ressursknapphet, helse og aldring.

Norge deltar i EUs rammeprogram for forskning, teknologi og demonstrasjonsaktiviteter. Vi er nå halvveis i det 7. rammeprogrammet. Dette er den største programsatsningen i EØS. Det er også det mest verdensomspennende forskningssamarbeidet Norge er med i. Kunnskapsdepartementets evaluering av norsk deltakelse i rammeprogrammene i perioden 2002 til 2008 viser at den gir godt utbytte for norsk forskning. Norske forskere gjør det særlig godt på fagfelter som klima, energi og mat, og norske små og mellomstore bedrifter deltar i programaktivitetene.

Vi har startet forberedelsene til det 8. rammeprogram for forskning. Planleggingen av det neste programmet starter for alvor i 2011. For oss er det viktig å gå tidlig ut med våre prioriteringer for et nytt program. Vi må ha en satsing som treffer både norske, europeiske og globale behov. Kunnskapsdepartementet har nå satt i gang en bred konsultasjon med de norske forskningsmiljøene, helseforetakene og næringslivet, og har en dialog også med de øvrige nordiske landene om dette.  

Gjennom EØS-avtalen deltar Norge også i EUs program for livslang læring – LLP. Det omfatter alt fra barnehage og skole inkludert yrkesopplæring, høyere utdanning og voksnes læring. Vår deltagelse i dette programmet gir norske elever så vel som studenter, lærere og andre involvert i utdanning mulighet for støtte til opphold i utlandet for enkeltindivider og grupper, og også til utdanningssamarbeid med en eller flere utenlandske partnere.

President,

Avtalen om maritim avgrensning og samarbeid i Barentshavet og Polhavet ble som kjent undertegnet i Murmansk 15. september. Den vil bli forelagt Stortinget og den russiske Statsdumaen for godkjenning før den kan tre i kraft. Jeg vil derfor komme tilbake til Stortinget i forbindelse med fremleggelsen av proposisjonen.

Avtalen er trygt forankret i folkeretten og skaper forutsigbarhet og stabilitet for myndighetsutøvelse og råderett over ressursene i det tidligere omstridte området. Avtalen vekker betydelig interesse i og utenfor Europa, som en illustrasjon på hvordan stater i nord følger folkerettens anvisninger i løsningen av utestående spørsmål.

Vi kan nå konsentrere våre anstrengelser om å styrke det grensenære samarbeidet med Russland og utbygge samarbeidet i havområdene i nord.

Tidligere denne måneden her i Oslo undertegnet utenriksminister Lavrov og jeg en annen avtale mellom Norge og Russland, avtalen om forenklet grensepassering for grenseboere. Dette er en ordning Schengen-avtalen legger spesielt til rette for.

Avtalen er det hittil siste i en rekke tiltak for å lette kryssing av den norsk-russiske grensen. Den innebærer, når den trer i kraft, at beboerne i norsk og russisk grenseområde i en utstrekning på 30 kilometer kan få utstedt et grenseboerbevis. Det gir anledning til å krysse grensen og oppholde seg i nabolandets grenseområde uten krav om visum i opptil 15 dager. Grenseboerbeviset vil ikke gi rett til å ta arbeid i den andre stats grenseområde.

Begge disse avtalene med Russland skaper økt forutsigbarhet og kjøreregler i nord og bidrar til at skillet mellom øst og vest ytterligere viskes ut. Det som tidligere var grensen der NATO møtte Sovjetunionen, er et område der utvikling og samarbeid over grensen skyter fart – nå også med enighet om grense til havs.

President,

Å etablere kjøreregler og felles løsninger mellom stater kan være smertefullt. Å komme til enighet om delelinjeavtalen tok 40 år. Å finne felles regler og løsninger krever gjerne omfattende kompromisser og balanse mellom ulike hensyn.

Utviklingen i EU over de siste årene har skapt eller forsterket spenninger mellom land og mellom behov. Det er krevende når 27 land skal bli enige om felles politikk som får betydning for hverdagen til en halv milliard europeere. Det er krevende når omfattende løsninger må på bordet umiddelbart, slik som krisepakken til Hellas.

For oss er dette bunnlinjen: Politisk og økonomisk er vi tjent med at EU-landene lykkes. Det er i Norges interesse. Derfor vil vi gjøre det vi kan for å bidra.