Fagbevegelsens rolle

Tidligere Høyre-statsråd og Professor Victor D. Norman mener Norge må gjenopprette demokratiet ved å redusere organisasjonenes plass i samfunnet (Dagens Næringsliv, 8. mai). Høyre er til å kjenne igjen.

 

*****

 

Vi husker melodien fra 1990-tallet – om at de nordiske velferdssamfunnene ville bukke under i globaliseringens tidsalder: Staten var for stor, skattene var for høye, fagforeningene for sterke, enerne for få.

Så gikk det noen år, og gradvis endret tonen seg. For resultatene fortalte en annen historie; i de nordiske samfunnene var det lavere arbeidsledighet, stor grad av omstillingsevne, mange nyetableringer og etter europeisk standard sunne statsfinanser.

Hvorfor? Det finnes ikke standardsvar og selvsagt er det ikke slik at det finnes en fiks ferdig samfunnsmodell som virker mekanisk. Men forskere fra både sosiale og økonomiske fag pekte på noen kjennetegn; disse samfunnene hadde små forskjeller mellom folk, høy grad av likestilling, høy yrkesdeltakelse, godt utbygget velferdssystem, en høyt utdannet befolkning og en fagbevegelse som tok ansvar ved de store korsveiene.

Victor D. Normans og høyresidens påstander høres ut som ekko av røstene fra det tidlige 90-tallet: Politikken i Norge henger igjen i 70-tallets virkelighet, skattene må ned, offentlig tjenesteproduksjon må avreguleres, de store organisasjonene er dinosaurene i norsk samfunnsliv og må tuktes.

Et hvert samfunn trenger fornyelse og nytenking, også det norske og her har mange bidratt, det har også Høyre. Men Høyre krever både en del av opphavsretten til det som kan kalles den norske modellen samtidig som de står først i køen med forslag for å bygge helt om.

For i H og FrPs oppskrift for modernisering av det norske samfunnet går høyresiden løs på sider som gjør det norske samfunnet moderne og i internasjonal sammenheng vellykket. Det er i nordiske land med store arbeidslivsorganisasjoner at man har sikret til sammenlikning solide statsfinanser og en god balanse mellom å skape og dele. Det er her man har sikret skatteinntektene gjennom høy sysselsetting og det er her regjeringene har hatt legitimitet til å gjennomføre tøffe tak når det har vært påkrevet.

De store arbeidstakerorganisasjonene har representert, og representerer, vanlige menneskers interesser i møte mot kapitalinteresser og annen samfunnsmakt. De har gitt avgjørende bidrag til både demokrati og velferd. Valgte politikere skal selvsagt ha styringen i Norge. Men de styrer bedre med en mer forankret politikk gjennom nært samspill med organisasjonene, ikke bare innen arbeids- og næringslivet, men med hele spekteret av et mangfoldig organisasjonsliv i det sivile samfunn.