Regjeringens fattigdomsbekjempelse globalt – og hvorfor er fairtrade viktig?

Støre baserte sitt innlegg på følgende punkter: 

• Takk for invitasjonen!
• Det er et grunnleggende premiss at alle mennesker har rett til et liv med anstendige arbeidsforhold og en anstendig lønn.
• Kampen for et anstendig arbeidsliv er kampen for grunnleggende arbeidstakerrettigheter, slik de er nedfelt i ILOs kjernekonvensjoner. Kampen for en lønn til å leve av og for anstendige arbeidsforhold for alle arbeidere – uansett hvilket land de bor i – er et sentralt element i all fattigdomsbekjempelse, og dermed også i arbeidet med rettferdig handel.
• Visjonen for Saudakonferansen 2010 er at alle kommuner skal bli Fairtrade-kommuner og at alle offentlige virksomheter skal stille etiske krav i sine anskaffelser. Dette setter fingeren på et viktig anliggende for regjeringen: at det offentlige – statlige og kommunale virksomheter – har en rolle og et ansvar i arbeidet med å fremme rettferdig handel.
• Jeg vil i starten understreke at den betydning det offentliges praksis kan ha, må sees som del av et større bilde. La meg trekke opp noen linjer i dette bildet:
• Det er særlig to perspektiver her: Norske borgeres holdninger og ansvarsfølelse – og næringslivets samfunnsansvar.
• Det offentliges rolle og praksis formes i et samspill med norske borgeres holdninger og forventninger. På samme måte som i næringslivet, ser mange offentlige virksomheter og kommuner at deres omdømme og legitimitet også handler om håndteringen av miljømessige og etiske problemstillinger.
• Under fremveksten av vår egen velferdsstat, var solidaritet noe som primært handlet om norske arbeideres arbeidsforhold og lønn. I dag er det slik at stadig mer av våre forbruksvarer produseres i andre land som ikke har den samme velferden som oss. Norske forbrukere blir stadig mer bevisst på dette. Vi som ønsker endring, må arbeide for at denne kunnskapen også fører til en økende ansvarsfølelse hos norske forbrukere.
• Det er viktig for norske bedrifter som vil lykkes i fattige land, å utøve samfunnsansvar. Utfordringene er mange, men norske bedriftene har rett og slett ikke råd til å la være. Flere norske bedrifter har tilført sårt tiltrengt kapital, teknologi og kompetanse til utviklingsland. Private investeringer er av stor betydning for økonomisk fremgang og dermed mindre fattigdom.
• Lønnsomme bedrifter gir viktige bidrag til samfunnet. De skaper arbeidsplasser og bidrar til å finansiere velferd.  Å skape verdier og overskudd på lovlig vis er bedriftenes hovedoppgave.  Å vise samfunnsansvar også i utlandet vil bidra til fremtidig vekst og velferd, både for selskapet og samfunnet de opererer i.
• Norge er en liten og åpen økonomi og norsk næringsliv er i stor grad eksponert for internasjonale verdikjeder og internasjonal konkurranse. Endringer i retning av bedre arbeidsforhold og rettferdig fordeling av inntekter krever at det skjer noe med hvordan handel og produksjon foregår. Norske virksomheters holdninger og praksis i møte med internasjonale partnere er premisser for mulighetene til å skape endring.
• Disse to perspektivene danner på mange måter bakteppet for regjeringens arbeid: 1) Ansvarsfølelse, eller solidaritet, hos norske forbrukere er nødvendig for å skape forståelse, legitimitet – og press – for at også offentlige virksomheter, kommuner og etater, skal spille en rolle i kampen for rettferdig handel. 2) At norske bedrifter viser samfunnsansvar, som handelspartner, eier eller arbeidsgiver i utlandet, er avgjørende for å skape reell endring ute – men ikke minst for deres evne til å respondere på etiske krav fra offentlig sektor her hjemme.
• I lys av dette har det skjedd flere viktige ting de siste årene som bereder grunnen for en mer effektiv kamp for rettferdig handel:

I tråd med regjeringens strategi for anstendig arbeid fra 2008, har vi styrket arbeidet med å fremme betydningen av anstendige arbeidsvilkår i bilaterale handelsavtaler og i avtaler mellom flere land og regioner.

Regjeringens stortingsmelding om næringslivets samfunnsansvar har løftet debatten om hva næringslivet selv kan og bør gjøre. Her stiller vi klare forventinger til både offentlig og privat næringsliv om å være i forkant i å utøve samfunnsansvar. Stortingsmeldingen har utvilsomt bidratt til å endre både holdninger og praksis i deler av norsk næringsliv.

Regjeringens handlingsplan for miljø og etikk i offentlige anskaffelser har satt i gang prosesser i stat og kommune som etter hvert vil gi resultater. Vi vet at mange offentlige innkjøpere og folkevalgte i større grad er oppmerksomme på sitt ansvar i dag, og at det finnes en kompetanse i forvaltningen nå som ikke var der for få år siden.

• Jeg tror det vi har satt i gang her hjemme vil få betydning for hvordan det jobbes med disse spørsmålene utenfor Norges grenser. Det er i hvert fall helt nødvendig at det skapes en internasjonal oppmerksomhet og felles forståelse for utfordringer og virkemidler.
• Det eksisterer en rekke internasjonalt anerkjente rammeverk for næringslivets samfunnsansvar. Regjeringens politikk er å styrke disse ved å bidra til økt utbredelse og bedre etterlevelse.   
• Jeg vil særlig fremheve FNs Global Compact og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, som blant annet har utgangspunkt i ILOs kjernekonvensjoner.
• Det er også interessant at for bare få uker siden, vedtok den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO en internasjonal standard for organisasjoners samfunnsansvar. Arbeidet startet med 40 land, men i avslutningsfasen var 90 land med.
• Den brede deltakelsen rundt ISO26000 viser at det er en voksende internasjonal oppslutning om konseptet samfunnsansvar. Det bærer bud om økende internasjonal solidaritet. Det viktigste med dette er at vi får etablert en felles forståelse på tvers av grensene. Det er nødvendig for at norske forbrukere, norske offentlige virksomheter, og norsk næringsliv skal kunne bidra til å gjøre en forskjell ved å stille krav til aktører i en global økonomi.
• Regjeringen legger ikke skjul på at det er et stykke igjen på veien mot målet om å få integrert etiske hensyn i offentlige virksomheters innkjøpspraksis. Vi kan konstatere at vi, ikke minst ved hjelp Direktoratet for IKT og forvaltning (Difi) og veilederen som IEH (Initiativ for etisk handel) har utarbeidet, har fått på plass verktøy som virker. Og så skal vi komme tilbake til spørsmålet om å pålegge alle statlige virksomheter å stille krav.
• I mellomtiden vil jeg berømme de som går foran som gode eksempler, både i offentlige sektor og i næringslivet. Sauda kommune er et godt eksempel, som første norske Fairtrade-kommune! Jeg ser positivt på at konferansen her i Sauda setter søkelyset på det ansvaret som ligger nettopp på offentlige virksomheter knyttet til rettferdig handel, og på regjeringens arbeid med fattigdomsbekjempelse er generelt.