De fattige alltid blant oss?

Sykdom, sult og tidlig død har vært skjebnen for de fleste mennesker i flere tusen år. Sånn er det ikke lenger. I dag har de fleste mennesker tilgang til kunnskap, inntekt og tjenester. Vi har mulighet for et godt og langt liv. Fattigdommen i verden er nesten halvert siden 1990. Fortsetter den utviklinga de neste tjue åra vil vi være vitner til en unik historisk hendelse: En verden fri for fattigdom.

For godt til å være sant? Nei. Det er mulig å utrydde ekstrem fattigdom i vår tid. Det er utgangspunktet for FNs tusenårsmål om utvikling. Åtte konkrete mål som ledere fra både fattige og rike land har stilt seg bak: Halvere fattigdom og sult innen 2015. Alle barn på skole. Likestilling. Drastisk reduksjon i dødlighet blant barn og mødre. Bedre forvaltning av miljøgoder. Økt bistand. Et mer rettferdig handelssystem. Målene ble lansert for ti år siden, ved inngangen til et nytt årtusen. De forteller om et internasjonalt samfunn med visjoner og vilje til å sikre alle menneskers grunnleggende rettigheter og behov.

I vårt eget ordskifte fokuseres det ofte på alt som mangler i bistanden. Sjelden hører vi om utviklingens triumfer. Det har festet seg et inntrykk av hemningsløs korrupsjon og vanstyre som typisk for fattige land. Samtidig ser vi stadig nye bilder av underernærte barn og ofre for krig og vold. Det er viktig at det som ikke fungerer kommer fram. Samtidig er ’den gode historien’, historien om det som går bra, ikke like lett å omsette i fete overskrifter. For hvem vil egentlig lese om ”Vann i krana”, ”Min første lønning”, ”Hurra, vi går på skole!” når det stadig finnes nye undersøkelser om hvordan man kan bli rik, slank og god i senga?

Vi er ikke naive på de mange utfordringene fattige land står overfor. Betydningen av godt lederskap og organisering kan knapt overvurderes. Vi kan nå tusenårsmålene hvis hvert enkelt land selv setter i gang aktiviteter og tiltak for å sikre innbyggerne en bedre hverdag. Initiativet er globalt, men de viktigste forandringene skjer lokalt. Og det er mye som skjer. Det er nesten 40 millioner flere barn som går på skolen nå enn i 2000. Med god hjelp fra bistand blir skoletilbudet i utviklingsland bedre mye raskere enn det som var tilfelle i vår egen del av verden.

Norge har lenge vært en storinvestor i utdanning. Vi satser på dem som oftest faller utenfor. I mange land blir ikke jenters utdanning prioritert like høytsom gutters, selv om ulikhetene minsker. Ofte er det ikke så mye som skal til for å rette på skjevheten. Egen jentedo. Tilbud om skolemat. Ordninger som gir tenåringsmødre anledning til å vende tilbake til skolebenken. Utdanning av jenter gir stor gevinst. Bedre inntekt, bedre helse, og større kontroll over egen kropp. Gjennom Norges samarbeid med FNs barnefond (Unicef) bidrar Norge til at millioner av barn får en grunnutdanning. Det er et første steg på veien til økt kunnskap og læring.

En annen viktig målgruppe er barn som er rammet av konflikt og krig. Halvparten av de rundt 70 millioner barna som ikke lærer å lese og skrive, bor i utrygge områder. Å nå dem byr på store praktiske og sikkerhetsmessige utfordringer. Utrygge skoleveier, barn som terrormål , familier på flukt. Om vi skal nå målet om utdanning for alle skal, må nettopp de mest sårbare få hjelp. Da holder det ikke med mer penger til skolebygg og lærerutdanning. Fravær av sikkerhet og fred er en trussel mot all utvikling. Det er den viktigste årsaken til at tusenårsmålene er vanskelig å nå innen tidsfristen. Nettopp her møtes utenriks- og utviklingspolitikken. Støtte til FNs fredsoperasjoner, innsatsen i Afghanistan, fredsavtale i Sudan – det er forutsetningen for at alle barn skal lære å lese og skrive.

Utdanning er en billett ut av fattigdom. Men det er mange fallgruver. Sykdom er den største trusselen. Uten helsetjenester kan ufarlige lidelser fort ende med katastrofe for en familie.

Fra egen erfaring vet vi at det er vanskelig å bygge opp et effektivt helsesystem. Mangel på leger, sykepleiere, vei, vann og strøm er problem i seg selv. Legg til mye større sykdomsbelastning, og oppgaven i fattige land blir enda vanskeligere. Allikevel ser vi framgang. Daglig dør det nå 10.000 færre barn enn det gjorde for 20 år siden. Over 3,6 millioner liv spart på et år. Tilbud om profesjonell hjelp for gravide og fødende kvinner rustes opp i alle regioner, fra et veldig lavt nivå. Bistand spiller en sentral rolle i arbeidet med å bedre fattiges helse. Millioner av mennesker har fått tilgang til behandling for hiv og aids bare de siste fem årene. I samarbeid med næringslivet utvikles nye medisiner og behandlinger mot de mest dødelige sykdommene, som aids, malaria og tuberkulose.

Men gode helsetjenester er ikke nok. For mange kvinner og jenter er det diskriminering og vold som ødelegger liv og helse. Mangel på likestilling hindrer framgang på alle tusenårsmålene.  Et av våre hovedbudskap er at likestilling lønner seg økonomisk. Den nordiske samfunnsmodellen, bygd på likestilling, har vist seg å være robust i skiftende økonomiske og politiske forhold. Det vekker oppmerksomhet i land som Kina og India, hvor veivalgene for framtidens utvikling og samfunn er mange.

Denne uken er  jeg på samling i FN. Status etter ti års innsats for å nå tusenårsmålene skal gjøres opp. Mye er oppnådd, mye gjenstår. Utfordringer vi ikke hadde ved årtusenskiftet har kommet til: økonomisk nedgang, klimakrise, kamp mot terror. Nye globale stormakter krever innflytelse. Den globale dagsorden bestemmes ikke lenger av USA og Europa. Fortsatt dugnad for de fattige er alle enige om. Hvorvidt FN kan mane til lagånd gjenstår å se. Uansett er det god grunn for hver enkelt av oss til å beholde arbeidsklærne på. Verden blir bedre. Våre bidrag som enkeltmennesker og som nasjon teller. Kanskje vil det alltid være noen fattige blant oss – men det ligger i vår makt å bidra til at det blir en skjebne for de få, og ikke de mange.