Finanskrisens følger for utenrikspolitikken

Støre baserte sitt innlegg på følgende momenter
(må sjekkes mot framføring) 

• Takk for invitasjonen. Spennende å komme hit. Mange av dere jobber i, og opp mot, den samme internasjonale virkeligheten som jeg gjør i min jobb. Og bra at ulike miljøer kommer sammen, som i dette seminaret. 
• Et utgangspunkt for dette innlegget: Finanskrisen. Effektene på utenrikspolitikken. Den gjensidige avhengigheten. Finanskrise – økonomisk krise – i mange land: sosial og politiske kriser. Nærmest et ”hjul”. 
• Jeg har hatt finanskrisen som tema for de siste redegjørelsene jeg har holdt i Stortinget. Nettopp fordi den har fundamental betydning. Og som vi vet, av historien, finanskriser har ofte hatt svært alvorlige følger, de har vært ”illevarslende”, skape dype kriser og endringer i samfunn. Krefter som forsterker hverandre, akselerer. Mye som står på spill. Og dessuten: nye muligheter som fremtrer. En mulighetenes tid. Vi snakker nå om et mulig ”tipping point” i klimasaken; kanskje ser vi et ”tipping point” i finanskrisesammenheng også?
• De store forandringene i verden rundt oss angår mitt og deres arbeid. For eksempel: Veksten i Asia og ”emerging markeds”. Finanskrisens konsekvenser i den sammenheng. USAs rolle i fremtiden. Utviklingen i Midtøsten. Oljepriser. 
• Dette har dere til felles med utenrikspolitikere. Derfor har vi en felles interesse av kontakt og diskusjon om brede globale utviklingstrekk. 
• Som dere alle vet: Norge et høyt internasjonalisert land. Blant de 14 mest internasjonaliserte økonomiene i verden. 
• Verden er inne i, som jeg nevnte, en dramatisk økonomisk utvikling. Finanskrisens langsiktige konsekvenser fortsetter. Ikke minst rundt Atlanterhavet, USA og Europa.
• Faren er at vi ikke tar forandringene innover oss. For forandringene er store. De bærer betydelige varsler om fremtiden i seg.
•  Selv merker jeg det tydelig i min egen jobb. Noen personlige erfaringer fra siste tiden: 

Først: Tre egne erfaringer fra finanskrisen og endringene i verden, de siste ukene: 

• 1. USA: Erfaringene fra USA. Gjeld: Jeg kom hjem fra USA sist uke. Hatt mange møter, både demokrater og republikanere, politikere og akademikere, media. Det skjer en tydelig selvrefleksjon rundt egen rolle, USAs rolle. Det er en stat i forandring. Det er noe med den gamle ”eksepsjonialisme”-tankegangen (USA - stor, unik) som er i endring.  
• Alle steder er det altoverskyggende spørsmålet det samme: USA, to år etter finanskrisen, befinner seg i en ganske dramatisk økonomisk situasjon. Bekymringen er stor. Finanskrisen setter dype spor. Den store amerikanske middelklassen har fått det vanskeligere; den har ikke fått noe løft i egen privatøkonomi på et par tre tiår. 
• Tallene taler for seg selv:

9,8 prosent arbeidsledighet

Et budsjettunderskudd på 1,3 trillioner dollar i 2010 

Med unntaket av årene rett etter 1945, har USA større gjeld enn noen gang siden man begynte å føre statistikk - i 1793.

Statlig gjeldsnivå på 62 prosent av BNP (9 trillioner dollar i gjeld av et budsjett på 14 trillioner)

Satt i perspektiv: Hvis renten øker til 4 prosent, vil renteutgiftene til USAs stat alene tilsvare hele forsvarsbudsjettet. 

• USA vil sannsynligvis måtte trykke penger for å håndtere gjelden. I seg selv er det dramatisk. Skattepolitikken. Obama inngikk kompromiss, skattelettelsespakken forlenget, underskuddene i statens gjeld øker betydelig. Kutt i forsvarsbudsjettet med 15 % varsles. Jeg snakket med enkelte guvernører: et av hovedproblemene nå er alle de hjemløse. Det er en stor økonomisk krise for folk flest i USA. 
• 2. Europa: Dramatisk også i Europa: Jeg opplever det tydelig i møte med mine kolleger. 
• Som dere vet: En alvorlig krise i statsfinansene, som har spredd seg. Store underskudd, stor gjeld, stater – ja, EU - i ”spagaten”. Usikkerhet også om Spania. 
• Ekstra vanskelig for Europa, fordi dette skjer midt i en tid da EU i utgangspunktet har nok med sine egne store, det jeg vil kalle, ”fordøyelsesprosesser”: 
• Her mener jeg tre prosesser: Utvidelsen, Euro og Lisboatraktaten. Utvidelsene - et stort fredsprosjekt i europeisk historie, store, nye medlemsland tatt inn, kanskje hindret statssammenbrudd og andre ”utbrudd”. Og euro: det komplekse valutasamarbeidet, mangler konsistens og bærekraft, men må ikke (og vil ikke) mislykkes. Og Lisboatraktaten: Bygger opp stor, ny utenrikstjeneste, store institusjoner (noe som EU er gode på, institusjonsbygging), men hvor er politikken? Vil vi se et mer innoverskuende EU? Vil vi se mindre til EU? Mange spørsmål.
• 3. Og Asia: Jeg var i Indonesia for tre uker siden. Indonesia ligger litt etter, men man merker den store forandringen som er på gang, også der. En svært merkbar aktivitet, mye energi og sterk virketrang. Et fascinerende land, krevende demokrati.
• Ja, verden flytter seg østover (Kina, India) og sørover (Brasil, Sør-Afrika). Dette skjer økonomisk. Profitt og produksjon østover. Kina er tilbake. Jfr. f.eks. 1600-1700-tallet. De lange, historiske perspektivene helt nødvendig. Vi har bare hatt en periode med kinesisk fravær internasjonalt. Kina øker sitt nærvær i Afrika, i Europa (Portugal, kjøper havner), osv. Ikke noe stort, global spørsmål vil kunne løses uten Kinas medvirkning, klima, utvikling, økonomisk vekst. 
• Men den aller viktigste forandringen er kanskje den sosiale: En ny stor middelklasse er i ferd med å vokse opp i Asia. Håp, optimisme. Kanskje totalt så mange som en milliard i løpet av det neste tiåret. Unngå en økonomi som når kokepunktet.
• Asias vekst er ikke problemløs. Det merket jeg også sist i Indonesia. Men vi står likevel overfor en historisk endring. For første gang på mange hundre år er Atlanterhavet ikke lenger sentrum av verden. 

Et hovedspørsmål:

• Hva gjør disse økonomiske forandringene, dvs. disse økonomiske problemene i USA/Europa og samtidig veksten i Asia, med utenrikspolitikken, som jeg allerede har vært inne på?

Er USA i ferd med å miste sin rolle, sin posisjon?

Er verdens sentrum på vei østover?

Og hva betyr dette i så fall for Norge: Hvordan bør vi navigere i disse litt ruskete farvannene og uoversiktlige horisontene? 

Noen kommentarer, svar og budskap: 

• For det første: Internasjonal politikk og det globale samfunnet er inne i en historisk overgangsfase. Vi er på vei mot en ”multipolar verden” (jfr tidligere ”bipolar”, USA-Sovjetunionen/Russland), en mer ”kompleks” verden. Finanskrisen fra 2008 har økt tempoet i denne forandringen, forsterket den. G20, men et ekskluderende forum, mangler legitimitet og forankring. Krevende for Norge.
• For det andre: Norge har særlig to avgjørende strategiske ressurser, som det kommer til å bli ekstra viktig og utfordrende å forvalte i årene som kommer: Det ene er natur/olje- og gassressurser, samt finanser, og det andre er vår beliggenhet som et av fem arktiske land. Geografi. 
• Og, mitt tredje budskap: At norsk politikk, samfunn og næringsliv må møte de brede globale forandringene ved å bli bedre på spesielt to ting: Vi må bli mer bevisst på norske interesser i verden, og bli flinkere til å prioritere. Dette er et hovedmål for meg. (Dette har jeg skrevet om i en artikkel i siste utgave av Samtiden).
• La meg utdype: 

I)

Finanskrisen øker tempoet i de historiske forandringene vi er inne i:

• Som nevnt: Det geopolitiske og strategiske landskapet i verden er i forandring. Økonomisk og geopolitisk maktforskyvning fra vest mot øst.
• I dag stadig flere store aktører, i den multipolare verden. Mange av disse er i Asia: India, Kina, Vietnam, Indonesia. Historisk sett, et land som har fått stor økonomisk makt har ikke også ”vekslet” dette inn med økt politisk makt. Dette vil vi gradvis se nå i forholdet til Kina, globalt.
• Maktforskyvning både økonomisk og politisk - men har også strategiske sider. Konkurransen om Asias oppmerksomhet øker. Mer og mer av Norges politiske og økonomiske interesser forankres i Asia, med 60 % av verdens befolkning, flere av våre største handelspartnere.
• Kina. Den multipolare verdensorden har endret balansen av relativ makt. ”Den doble Kina-effekten” har vært god for Norge på flere måter enn det mange tenker over (altså utover det økonomiske – Kina er Norges 9. største eksportland). Tilpasningen til ”den tredje Kina-effekten”, et mer innflytelsesrikt Kina, vil også påvirke oss på mange måter.
• Kina, menneskerettigheter, Nobels Fredspris.
• Kina og de store aktørene i øst, deres tankegods, verdier og normforståelse, utfordrer grunnleggende strukturer i internasjonalt politikk. Og gir muligheter.
• Og spenningene i Asia. Sør/Nord-Korea. Uavklarte delelinjespørsmål, øyer, i havet ved Kina, Japan, Russland. Sosiale og politiske spenninger. Enkeltkonflikter. Geografi. Autoritære styresett. Skjørhet.
• Med andre ord – i Asia: Vi må gjøre oss, vi må gjøre Norge, relevant i disse ”mulighetsrommene”. Forstå utviklingen. Tenke strategisk i forhold til hvordan Norge kan balansere, fremme og også eksportere våre interesser og kompetanse i forhold til land i øst og andre allierte. Omorganisere. Styrke kompetansen.
• Noen flere stikkord: Investerings- og kapitalforvaltningskompetanse, energipolitikk, FN, klima og miljø, aktiv dialog om Arktis, sikkerhetspolitikk. Arbeidsrett/standarder: Kinesiske advokater og eksperter ser til Norge.
• Kinas håndtering av krisen i verdensøkonomien: Kina har styrket både økonomisk vekst og global innflytelse. Vi møter kinesiske interesser innen felles problemstillinger, langt oftere enn tidligere. Dette er nytt og ukjent terreng både for dem og oss.
• Det store spørsmålet: Når skal Kina ta det politiske ansvaret som følger av økonomisk makt? 
• Og hva med USA og finanskrisen: Er USA i ferd med å miste sin relative posisjon globalt? Er vi på vei mot en ”post-amerikansk” verden?
• Mye debatt om dette nå, og de økonomiske tallene (som jeg nevnt i sted) er dystre. Men man må også huske hvor langt USA ligger foran alle andre land:

Under 5 % av befolkningen, men 25 % av verdens totale økonomi.

USAs økonomi fortsatt omtrent tre ganger større enn den kinesiske.

Og militært, større enn de neste på listen. (Apropos Gates: ”... vår marine er større enn de 13 neste marinene i verden til sammen. For øvrig er 11 av dem 13 våre allierte...”).

• Likevel, endringene vil komme: I midten av dette århundret vil Vesten være redusert til rundt 12 % av verdens befolkning, europeernes andel vil synke til rundt 6 %. Vesten er på ingen måte i flertall. Jobbe for å fremme våre synspunkter, bygge koalisjoner, stikkord: Menneskerettigheter, havrett, rettsstat. (Et bilde jeg av og til tenker på i denne sammenheng: I 1945/46, da FN ble etablert, med Trygve Lie som generalsekretær, om lag 50 land. I dag, i 2010, på Furuset i Alna bydel i Oslo, der det står en statue av Trygve Lie, som var fra Grorud, er 148 nasjoner representert i befolkningen. Det sier også noe om den globale utviklingen).
• Økonomisk anslås det at Europa vil stå for rundt 30 % av verdens verdiskaping rundt 2050. Det er en andel tilsvarende forholdene midt på 1800-tallet.   
• Dette forsterkes av finanskrisen. USA vil ha langt mindre penger å drive utenrikspolitikk med. Blir mer innoverskuende?
• I sum: Militært vil USA være dominerende i mange år. Men økonomiske går vi mot en mer ”multipolar” verden. Og forandringene vil få stor ringvirkninger: Utfordrere ”Vesten”, utfordrer etablerte styringssystemer, økte konflikter om verdispørsmål, og økt konkurranse om ressurser. 

II)

Utviklingen vi er inne i forutsetter en klok forvaltning av Norges strategiske ressurser:

• To områder blir særlig viktige for Norge:

Det ene er de norske energiressurser som finnes.

Det andre Norges strategiske posisjon i nord.

• Energi, penger, olje og gass, klima:
• Olje og gass kommer til å være avgjørende energikilder i tiår fremover. Husk volumet. 85 % av dagens energimarked. Store volum, stort ansvar.
• Fare for økt konkurranse om energiressurser. Politikk, forhandlinger, priser, rørledninger, makt.
• Norge har fortsatt stor interesse av å unngå en ”politisering” av olje og gassressurser. (I Norge har vi valgt å ikke politisere disse ressursene, jfr. i visse andre land. Det har vi fått anerkjennelse for).
• Dette gjelder både globalt og overfor Europa.
• Olje og gass skal ikke være noe politisk våpen. Ingen ”russisk” forvaltning. Unngå politisering av inntektene av olje og gass.
• SPU. Oljefondet. Snart 2 % av hele det europeiske aksjemarkedet? Inne i 7-8000 selskaper. Fondet fått gode karakterer fra OECD, et av verdens ledende SWFs. Fondet og samfunnsansvar, menneskerettigheter.
• Nordområdene:
• Verden ”beveger” seg ikke bare østover, men også nordover. Horisonten i nord.
• Ikke knyttet til finanskrisen, men klimaendringer.
• Men veksten i Asia gjør forvaltningen og strategisk betydning av Nord viktigere.
• ”Alle” ser mot øst, men det åpner seg som nevnt også en stor, strategisk horisont mot nord, som flere og flere land i økende grad ser mot: Nedsmelting av Arktis, Polhavet isfritt i dette århundre, nye seilingsleder: Ny strategisk relevans for hele verden og verdenshandelen.
• Arktisk råd. Lite kjent for få år siden, i dag vil mange bli observatører.
• Hele nordområdepolitikken. Det sentrale her, er at vi er aktør her. Ressursutnyttelse, annen økonomisk og politisk aktivitet. Stort ansvar.
• Nye utfordringer. Vi står på kanten av et ”nytt verdenshav” ved vår kyst.
• Nordområdene, regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Økt nærvær, aktivitet og kunnskap i nord. Bredt.
• Inkluderer også klima- og energiperspektivet. Nøye sammenheng. Fornybar energi, vannkraft, vind, hav. Bærekraftige prosjekter. Og gass som fortsatt del Europas ”klimamiks”. Norge – som Europas ”batteri”? Energi og lagring. CO2-fangst, CCS.
• Den internasjonale interessen for nordområdene har økt betydelig. Et bredere og mer sammensatt aktørbilde enn før.
• Kyststatene: Har rettigheter – og ansvar.
• ·Økende aktivitet. Stikkord: Kapasitet for håndhevelse, redningsberedskap, beredskap mot miljøkatastrofer, skipsforsikring, Nordøstpassasjen. Syd-Varanger gruver gjenåpnet, i september malmskip fra Kirkenes og til Hong Kong, i ny seilingsled. (Og færre pirater i nord). (Apropos: Norge-Russland, Arkhangelsk konsulat gjenåpnet, de lange linjer, siden 17/1800-tallet, pomorhandelen, fisk, skinn, tømmer. I dag: Grenseboerbevis. Murmansk. Nå både landegrense og sjøgrense med Russland, 1826/2010).

III)

Står altså overfor vesentlige endringer, og norske utfordringer knyttet til beliggenhet og hovedressurser: Hvordan møter vi dette politisk og som samfunn?

• Vi må legge mer vekt på norske interesser og bli enda flinkere til å prioritere. Dessuten må vi ikke la oss fange av en økende ”fryktkultur” rundt oss. (Stikkord: Moïsi’s bok om politikk og følelser: Frykt (for det man kan tape), ydmykhet (mange levd slik i generasjoner noen steder), håp (for neste generasjon).
• De siste fem årene har fokus på norske interesser vært en grunntone i regjeringens utenrikspolitikk. Godt forankret som et ”prisme” i utenrikspolitikken. Litt kontroversielt i en norsk sammenheng kanskje, men fokuset på interesser er viktig.
• Som jeg skriver om i en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Samtiden: vi må kjenne våre interesser for å kunne prioritere.
• Verktøy: ”Firefeltstabellen”: Ut fra interesser og gjøre en forskjell. Vi må prioritere enda tydeligere, skape muligheter. To spørsmål:

På den ene side: Hva er norske hovedinteresser? Hva er viktigst for oss og verden?

På den andre side: Hvor er Norge relevant og kan gjøre en forskjell? Hvor ligger Norges hovedinteresser i forhold til det landet man jobber i? Og hva er dette landets interesser - og med hvilken ”effekt” for oss i Norge?

• Og ting til: Vi må holde fast ved den norske kreativiteten og utadvendtheten (apropos Joseph Nye’s siste bok: Økonomiske ressurser, men kreativitet, skapertrang):
• Fordi: Det finnes nå krefter i politikken som ber oss ”lukke oss inn” og som bruker ”frykt” i politikken til å skremme oss, ekskludere, stenge inn. Men skal Norge være gode på innovasjon, så forutsetter dette mangfold og utadvendthet.
• Fremtidstro, tillit, confidence, gir kraft.
• Et velkjent faktum, historisk: Når samfunn blir defensive og fryktfulle, så slutter de å utvikle seg.
• Må ikke bli fanget av en mistillits- eller ”fryktkultur”. (Moïsi).