Historisk arkiv

Forlater Kabul med håp

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Dagsavisen 14. september 2010

Sommerens tragiske tap av fire norske soldater har skapt ny debatt om Norges Afghanistan-engasjement. Debatten preges av et sikkerhetsmessig og militært perspektiv på situasjonen i Afghanistan. Dette er viktig og riktig all den tid vi har mistet ni norske soldater siden 2001, skriver Kåre R. Aas, tidligere ambassadør i Afghanistan i en kronikk i Dagsavisen 14. september.

Kåre R. Aas, tidligere ambassadør i Afghanistan

Sommerens tragiske tap av fire norske soldater har skapt ny debatt om Norges Afghanistan-engasjement. Debatten preges av et sikkerhetsmessig og militært perspektiv på situasjonen i Afghanistan. Dette er viktig og riktig all den tid vi har mistet ni norske soldater siden 2001. Seks av disse har blitt drept i løpet av mine to år som ambassadør i Kabul. Dette har vært blant mine tyngste stunder i Afghanistan.

Norske menn og kvinner i uniform gir et uvurderlig bidrag for å skape stabilitet og utvikling i Afghanistan. Men prisen har vært høy - noen kom aldri hjem igjen. Vi skal heller ikke glemme påkjenningen for familier og venner i Norge for de som tjenestegjør i Afghanistan.

Samtidig er det viktig å nyansere det dystre bildet som ofte tegnes i kjølvannet av militære tap. Situasjonen i Afghanistan er vanskelig, men det finnes også fortellinger om håp, utvikling og fremtidstro.  

 

Optimisme – tross alt

Det kan være lett å la pessimismen ta overhånd når man jobber med Afghanistan. Sikkerhetssituasjonen er blitt forverret den senere tid. Men til tross for dette er det likevel med håp og forsiktig optimisme jeg forlater Kabul. På mine reiser rundt i Afghanistan og sett med egne øyne at noe - tross alt - går fremover.

Etter to år sitter jeg igjen med stor respekt for det mangfoldige samfunnet de ulike afghanske folkegruppene utgjør. Denne komplekse politiske og sosiale virkeligheten er en av hovedgrunnene til at vi ikke kan ”vinne” militært i Afghanistan. Den eneste farbare vei er en politisk løsning. Det er samtidig viktig å huske at den stabiliteten vi skaper gjennom vårt militære nærvær er en forutsetning for en langsiktig politisk løsning.

Hvordan denne politiske løsningen vil se ut, er vanskelig å spå. Men den vil måtte omfatte alle grupper i det afghanske samfunnet og vil innebære vanskelige kompromisser mellom disse grupperingene. Hvis ikke står vi i fare for en ytterligere eskalering av konflikten. Parallelt må det arbeides for økonomisk og sosial utviking. Utvikling er selve kjernen i stabiliseringsarbeidet. Utfordringen her er at mange vanlige afghanere har mistet tillitten til både det internasjonale samfunnet og til egne politikere.

Utvikling i Afghanistan må ses i et langsiktig perspektiv, og den må være styrt av afghanerne selv. Her gjenstår det fortsatt mye. Et styrket afghansk lederskap må ta ansvar for både sikkerhetssituasjonen og den sosiale og økonomiske utviklingen i landet. Dette var ett av hovedbudskapene fra den nylig avholdte Kabul-konferansen hvor også utenriksminister Støre deltok. Dagens forverrede sikkerhetssituasjon gjør utviklingsarbeidet vanskeligere – men ikke umulig. Jeg er overbevist om at en inkluderende politisk løsning kan bidra til å stilne volden.

 

Sivilt samfunn og frie medier

Det politiske prosjektet i Afghanistan handler først og fremst om å definere en type stat afghanerne selv er villige til å støtte. Et slikt prosjekt trenger et sivilt samfunn som kan bidra til den politiske dialogen. Uavhengige og dyktige medier er en hjørnestein i dette prosjektet - både på lokalt og på nasjonalt nivå.

Norge har lenge hatt en ledende rolle innen støtte til ytringsfrihet og frie medier i Afghanistan. I våres fikk jeg æren av å åpne et nytt mediesenter Norge har finansiert i byen Herat, i det vestlige i Afghanistan. Engasjementet til de journalistene jeg møtte der representerte fremtidshåpet til en nasjon som altfor lenge har levd i frykt for å hevde sine meninger.

Det sivile samfunnet er fremdeles svakt i Afghanistan. Men afghanske NGOer, kvinnegrupper, menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og studenter har allerede vist seg som nøkkelspillere for utviklingen av et fredeligere samfunn. Samtidig må vi være tålmodige. Vi hverken kan eller skal forvente å se et sivilt samfunn i Afghanistan i morgen, lik det vi har brukt generasjoner på å bygge i Norge.  

Jeg har fått erfare at Norge gjennom våre brede kontakter i det sivile samfunnet i Afghanistan har et unikt nettverk sammenliknet med mange andre internasjonale aktører. Dette er en styrke vi har dratt veksler på, og som har gitt konkrete resultater. For øyeblikket ferdigstiller vi en ny og mer omfattende støtteordning for det afghanske sivile samfunnet. Målet er at denne støtteordningen på sikt vil være hundre prosent håndtert av afghanerne selv.

 

Små skritt – store håp

Utdanning er nøkkelen til en bedre fremtid for Afghanistan. Dette er grunnen til at vi støtter afghanske myndigheter i deres omfattende skolebygging. Sammen med afghanske myndigheter har vi bygget 107 skoler i Faryab-provinsen hvor Norge også har hovedtyngden av sitt militære bidrag. Skolebygninger er ikke i seg selv nok – det kreves lærere, gode statlige læreplaner og sikkerhet. Selv om mye arbeid gjenstår har allerede 90 av de 107 skolene blitt tatt i bruk. Dette er viktige fremskritt.

Noen ganger er det i de små prosjektene man klarest ser fremskrittet og håpet. Ambassaden støttet i fjor et lite prosjekt kalt ”Skateistan”.  Skolebarn i Kabul får her muligheten til å leke og skate, slik de har sett andre barn på TV gjøre. Disse barna, som får være i aktivitet og utfordre seg sportslig, viser seg også å bli de beste på skolen. Målet er å bidra til en nye generasjoner skolebarn med energi og pågangsmot til å endre Afghanistan.

 

Ingenting har vært forgjeves

Vi må ikke tro at den innsatsen vi har lagt ned, verken militær eller sivil, har vært forgjeves. De to kanskje viktigste lærdommene jeg tar med meg fra Afghanistan, er for det første at byggingen av en stat i Afghanistan til syvende og sist kun kan gjøres av afghanerne selv og for det andre at fortsatt internasjonal støtte til sivil utvikling er avgjørende for å sette afghanerne i stand til å møte denne oppgaven. Det finnes ingen snarveier for å nå dette målet, men kun langsiktig målrettet innsats. Både fra oss og fra afghanerne selv Kabul - konferansen tidligere i sommer viste en klar politisk vilje fra både fra afghanske myndigheter og fra det internasjonale samfunn til å ta dette felles ansvaret. Det gir meg fortsatt tro på en bedre fremtid i Afghanistan.