Hauges eventyr (om Regjeringens nordområdepolitikk)

Hauge skriver at «Norge stikker hodet langt frem for å sikre seg områder i nord og provoserer mange». Det er feil. Norge har fulgt FNs Havrettskonvensjon bokstav for bokstav; vi har etablert 200 mils økonomisk sone med hjemmel i havretten og vi har dokumentert kontinentalsokkelens utstrekning utover 200 mil, slik havretten forventer at kyststatene gjør. Norge ferdigstilte denne kartleggingen i 2006, og Kommisjonen for kontinentalsokkelens utstrekning klarerte i april i fjor Norges data. Norge var dermed første kyststat rundt Polhavet som fikk sine data akseptert, og samtlige av de øvrige kyststatene er i ferd med å gjennomføre sin kartlegging.

Hauge skriver at vi i særlig grad provoserer russerne i nord. Dette er meg ukjent. Min erfaring er at Norge og Russland i det store og det hele har sammenfallende syn på både rettstilstanden i nord og på behovet for nært og tett samarbeid. Dette har vi erfart når det gjelder kartlegging av kontinentalsokkelens utstrekning, vi erfarer det når vi samarbeider tett og godt om arktiske spørsmål, i Arktisk Råd og nå sist da utenriksministrene fra de fem kyststatene rundt Polhavet (USA, Canada, Danmark, Russland og Norge) møttes i Ottawa rett før påske.

I flere tiår har vi forhandlet om en avgrensning i Barentshavet. Det arbeidet har gått fremover på en konstruktiv måte siden 2005, med inngåelse av en avtale for den sørligste delen av omstridt område i 2007, Varangerfjordavtalen.

Hauge mener Norge provoserer vennligsinnede land i vår håndhevelse av Svalbard-traktaten, men det finner jeg underlig all den tid det norske synet har ligget fast i mange tiår og knapt kommer som en overraskelse på noen.

Hauge mener Russland ser på Norge som et miniland med stormaktsambisjoner i nord og at vi må lære oss til å se på oss selv som et lite land. Det som virkelig forbauser, er hvordan Hauge, som til daglig ikke mangler store ambisjoner på Norges vegne, legger for dagen en så total mangel på ambisjoner i nord. En lang linje i norsk utenrikspolitikk har vært å ivareta norske interesser ved å styrke rettstilstanden og å søke gode samarbeidsløsninger med andre stater.

Hauge latterliggjør denne politikken og kan knapt leses på noen annen måte enn at Norge burde bøye nakken og gi etter for det han nærmest beskriver som legitime stormaktsambisjoner.

Verdens øyne rettes nå mot Arktis og Norges nordområder. Jeg har ambisjoner for Norges ivaretakelse av den posisjonen som følger av at vi er en stat med lang kyst og stor sokkel.

Forvaltning av disse områdene er avgjørende for arbeid, velferd og verdiskaping, ikke bare i nord, men i hele landet. Norge som kyststat har rettigheter som vi skal forvalte med klokskap.

Og ikke minst har vi et stort ansvar; ansvar for å samarbeide nært med naboer, partnere og andre som rettmessig ferdes i nordlige områder, ansvar for å bidra til en styrket rettstilstand og fortsatt lavspenning, ansvar for sikkerhet, søk og redning når nye farvann åpnes for skipstrafikk som følge av at polisen smelter og ansvar for fortsatt forsvarlig og bærekraftig forvaltning av naturressursene.

Hauge mener at det bare er i eventyrene at musen vinner over løven eller bjørnen. Jeg er enig. Men så lever vi da heller ikke i eventyrene, men i virkelighetens verden.