Lov og rett til havs i nord

To ting har siden høsten 2005 stått sentralt for regjeringen og for meg: For det første, nordområdene er vårt viktigste strategiske satsningsområde. For det andre, å styrke den internasjonale rettsorden. Det spennende er at disse to saksfeltene møter hverandre fordi den internasjonale havretten utgjør kjernen i begge. 

I Oslo, 26. april i år: Min russiske kollega Lavrov og jeg får beskjed fra våre forhandlere at de har kommet frem til en anbefalt løsning på avgrensningsspørsmålet i Barentshavet og Polhavet. Neste dag kunne vi fortelle alle andre om det. Spenningen ble utladet, medier og kommentatorer var overrasket. Vi hadde mye å glede oss over. 

Nå jobber forhandlerne med den siste kvalitetskontrollen før avtalen undertegnes. Deretter må den godkjennes i begge land, av Stortinget og Dumaen. Dermed har vi snart på plass en endelig løsning på det viktigste utestående spørsmålet mellom Norge og Russland. En historisk milepæl – og en milepæl som føyer seg inn i et møysommelig arbeid, skritt for skritt, som norske myndigheter – med mange av mine forgjengere, og med et antall forhandlere og eksperter på begge sider – har lagt ned gjennom flere tiår.    

Det vår verden trenger mer av er lov og rett, internasjonale reguleringer, forutsigbare rammer og ordninger, både til lands og til havs. Havretten gir et avgjørende bidrag til fred, stabilitet og ikke minst ansvarlig forvaltning av verdenshavene og ressursene. Havretten gjør det klart hvem som har rettigheter og forpliktelser i havområdene på kloden. Havretten utgjør et hovedgrunnlag for Norges velstand og velferd gjennom rettigheter til olje, gass og fiske. 

Også i nord. Men noen hevder at havretten ikke vil kunne beskytte miljøet og ressursene i sårbare områder som Polhavet. Dette er jeg ikke enig i. Havretten er også her et helt nødvendig rammeverk. FNs havrettskonvensjon er et av de mest omfattende mellomstatlige regelverk i verden. Havretten balanserer interessene til havets brukere og avklarer rettigheter og ansvar. Etter mitt syn er utfordringen nå å gjennomføre den på en effektiv måte i Polhavet. Akkurat dette har jeg som hovedprioritet i utenrikspolitikken. 

Norge har alltid stått i spissen for arbeidet med å forme og gjennomføre havrettens regler. Våre første avtaler om grenselinjer for kontinentalsokkelen ble inngått på 1960-tallet. I det neste tiåret inngikk vi avtaler med Sovjetunionen om forvaltning av felles fiskebestander i Barentshavet. Dette var folkerettslig nybrottsarbeid i tråd med prinsipper i den moderne havretten. 

I vårt eget tiår har vi inngått havrettslige avtaler med flere naboland. Eksempler er avgrensningsavtalen for havområdet mellom Svalbard og Grønland i 2006, Varangerfjordavtalen med Russland i 2007 og enigheten med Island og Danmark/Færøyene fra 2006 om avgrensningen av kontinentalsokkelen i den sørlige delen av Smutthavet. I tillegg har vi fullført den internasjonale prosessen for å avklare hvor langt ut til havs Norges kontinentalsokkel strekker seg i nordområdene. 

Klimaendringene og issmeltingen i Polhavet skaper nye utfordringer og nye muligheter. Igjen: Vi trenger alle å være enige om spillereglene. I 2007 inviterte jeg derfor folkerettsrådgiverne fra statene rundt Polhavet – Canada, Danmark, Norge, Russland og USA – til et møte om dette i Oslo. Formålet var å etablere en bredest mulig felles forståelse av den rettslige plattformen i Polhavet. Så møtte jeg mine kolleger fra kyststatene i Ilulissat på Grønland i 2008 og igjen i mars 2010 i Canada. Igjen kunne vi slå fast at vi har et godt regelverk på plass for Polhavet. 

Vi jobber dessuten i Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) for å få et bindende regelverk på plass for skipsfart i polare strøk – den såkalte Polarkoden – og med regler for å begrense utslipp av sot. Vi deltar i en arbeidsgruppe i Den internasjonale hydrografiske organisasjon for å lage bedre sjøkart. I Arktisk Råd er Norge pådriver for å få på plass en avtale om søk og redning. Fiskerispørsmål drøfter vi med de fire andre kyststatene og i den sammenheng møttes folkeretts- og fiskerieksperter i Oslo sist uke for å drøfte våre felles forpliktelser. 

Hovedpoenget mitt er dette: Vi ser i dag en bred og sammensatt dagsorden for å gjennomføre havrettens regler på en effektiv måte i Polhavet. Norge er i front i dette arbeidet. Som kyststat har vi et særlig ansvar. Vårt mål er sikre best mulig forvaltning også av dette havområdet.