Hvorfor Norge deltar

Afghanistan. Kristian Berg Harpviken har kloke refleksjoner om utfordringene i Afghanistan og våre samfunns forsvarslinjer mot terror (13. juli). Jeg er enig med ham i at Bush-administrasjonen ved å erklære krig mot terror langt på vei ga en usynlig fiende legitimitet og oppmerksomhet og at dette svekket muligheten for å lykkes i Afghanistan.

En krig mot terror kan pr. definisjon ikke vinnes fordi ethvert anslag av terror ville holde «krigen» i gang. Denne tankegangen påvirket strategien i Afghanistan gjennom flere år. Dessverre bidro det til å sette den internasjonale innsatsen tilbake fordi den fortrengte en målrettet, systematisk og helhetlig engasjement for å sette afghanere i stand til å styre i eget land. Obama-administrasjonen har forlatt sin forgjengers strategi.

Motvirke kaos. Det er bånd mellom operasjonen i Afghanistan og bekjempelse av terror. Men all terror har selvsagt ikke sitt utspring fra dette landet, og bekjempelse av terror kan ikke i seg selv være løsningen på Afghanistans problemer. FNs sikkerhetsråd har gjentatte ganger slått fast at situasjonen i Afghanistan er en trussel for regional og internasjonal fred og sikkerhet. Den norske og andre staters innsats handler om å motvirke at Afghanistan igjen glir ut i kaos og blir tilholdssted for bevegelser som sprer terror.

Harpviken og jeg er enige om at Afghanistans indre strid ikke kan løses med militære midler alene. Konflikten må løses politisk. Det krever fortsatt militært nærvær som en forutsetning for at afghanske myndigheter kan ta kontroll, for at afghanske politi og hær kan garantere for egen sikkerhet, og for at det blir tilstrekkelig stabilitet til en forsoningsprosess mellom afghanere på afghanske premisser.

Må leve med terrorisme. Lykkes den afghanske og internasjonale innsatsen, blir denne regionen og resten av verden tryggere. Faren fra internasjonal terrorisme reduseres. Men den fjernes ikke. I vår globaliserte offentlighet med kompliserte nettverk over landegrenser, må vi være forberedt på å leve med ekstremisme og internasjonal terrorisme.

Den pågående PST-saken i Norge er én illustrasjon. En annen dramatisk illustrasjon så vi sist søndag da mange titalls mennesker som fulgte VM-finalen i fotball, ble drept i Ugandas hovedstad Kampala av islamske fundamentalister fra Somalia.

Harpviken har rett i at et avansert politi og etterretningssamarbeid må utvikles videre for å bekjempe denne form for avskyelig kriminalitet som rammer sivile. En slik internasjonal innsats vil det være behov for, uavhengig av hvordan situasjonen i Afghanistan utvikler seg. Men et sikrere Afghanistan vil gjøre verden sikrere for oss alle. Det er derfor at også Norge deltar i et politisk og militært oppdrag i Afghanistan.