Ibsen og jubileer. Klarer seg stort sett uten vår støtte

Ibsen og jubileer. Jeg har gjort meg fem refleksjoner i lys av debatten (Knut Olav Åmås, Frode Helland, Tore Rem, Helge Rønning, Vigdis Moe Skarstein, m.fl.) om Ibsen-prosjekter i India, om UDs støtte og om forfatterjubileer generelt:

1) Som en av verdens mest aktuelle dramatikere over 100 år etter sin død, klarer Ibsen og hans verker seg stort sett helt fint uten noen form for økonomisk støtte fra UD eller andre norske myndigheter. Ibsen er ingen sjelden gjest å se i andre land. Dikteren er der allerede, for å bli fortolket, lest og gjenoppdaget, for nye miljøer og generasjoner, i Beijing, Beirut eller Berlin.

2) Samtidig: I visse prosjekter og satsinger utenlands kan støtte fra UD fungere som såkornmidler som utløser mer lokale penger, mer aktivitet, støtte fra næringsliv eller fra annet hold.

3) Slike Ibsen-prosjekter i utlandet – som alt annet internasjonalt kultursamarbeid – fungerer best – ja, de har sin berettigelse – når de er godt forankret lokalt i teatermiljøer, litterære kretser, akademia, blant øvrig publikum og medier.  

4) I de tilfeller der denne forankringen lokalt synes å mangle eller være svekket, eller der skikkelig kvalitetssikring mangler, bør UD evaluere prosjektet og vurdere om det er fortsatt riktig bruk av norske offentlige midler.

5) Til slutt: Etter mitt syn har Bjørnson-jubileet 2010 blitt alt annet enn ”likegyldig”, som enkelte har hevdet. Nasjonalbiblioteket og alle deres samarbeidspartnere har klart å skape en markering som har gitt noe både for nykommere og viderekomne i møte med den kolossale arven etter Bjørnson. Formidlingsmåter har vært nye, tematikken dagsaktuell og de har ikke gått av veien for å spørre hvorfor Bjørnson er en bauta.

Helt siden 1905/2005-markeringen, Ibsen 2006, Wergeland og Olav H. Hauge 2008, Hamsun 2009 og flere andre, har initiativtakere og støttespillere kontinuerlig lært og evaluert – men også høstet og blitt inspirert. Det har ikke manglet nye såkorn heller. Alt dette lover godt for Nansen/Amundsen i 2011 og Grunnlovsjubileet i 2014. Men å trekke linjer og sammenligninger har også en grense, som da Jon Fosse, årets Ibsen-prisvinner, svarte på spørsmålet om han kunne sammenlignes med Ibsen: ”Det viser en manglende respekt for Ibsen. Dessuten viser det en manglende respekt for meg”.