Innlegg i utenrikspolitisk debatt på Stortinget

Sjekkes mot fremføringen 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):
Takk for at redegjørelsen er godt lest og godt forstått. Det var et forsøk på å trekke opp en bredere ramme for hva Norge står overfor i dag. La meg få lov til å si at det alltid er mulig – og jeg respekterer det – at man savner temaer. Men valget av grep for redegjørelsen er altså slik at vi må se det vi driver med i Stortinget, i sammenheng. Vi har nylig hatt interpellasjoner i denne salen om Arktis, Sri Lanka og menneskerettighetsdialogene. Vi har hatt en egen redegjørelse om Afghanistan, og vi har to ganger i året EU-/EØS-redegjørelser. Om nordområdene har vi også flere redegjørelser. Så er det slik at bare for en ni måneders tid siden hadde vi en grundig diskusjon om norsk utenrikspolitikk som følge av St.meld. 15 for 2008–2009. Der ligger rammene.

(finanskrisen og øvrige rammer for utenrikspolitikken)

Det spørsmålet vi nå må stille oss, i en verden i forandring, som følge av finanskrise og maktforskyvninger, er hvordan omgivelsene våre endres – norske interesser ligger jo ganske fast – og om vi også trenger nye virkemidler. Hvem tar initiativ i denne nye verdenssituasjonen? Hvem er på offensiven? Hvordan skal vi jobbe for å ivareta grunnleggende, norske interesser?

Da sier det seg selv at vårt forhold til Europa, EU, vårt Nato-medlemskap og våre nordiske naboer, at WTO lykkes i sitt arbeid, at vi har et godt og nært og tillitsfullt forhold til USA over Atlanterhavet, og at vi stiller opp for FN – det ligger fast. Men vi må jobbe nytt.

La meg bruke to eksempler – delvis som svar på utenrikskomiteens leders spørsmål: I går hadde jeg en halv times telefonsamtale med min indonesiske kollega. Den illustrerer egentlig noe av de mulighetene og utfordringene vi står overfor. Indonesia er et land som melder seg på. Det er verdens største muslimske land og en veldig konstruktiv spiller i det internasjonale systemet. Hva sto på vår dagsorden? Samarbeid om kampen for global helse, samarbeid om skogsatsingen – statsministeren har invitert den indonesiske presidenten til Oslo i juni i forbindelse med et høynivåmøte om skog – samarbeid om beskyttelse av humanitærrettens stilling og humanitærrettens stilling i krigssituasjoner. Det er ikke bare et engasjement vi har i Europa. Det er ikke bare et engasjement vi har etter Gaza, men det er også et engasjement Asean-landene løfter, med Indonesia i sentrum. De kan vi også samarbeide med. Vi snakket også om samarbeid om kampen mot væpnet vold og hva det gjør mot utvikling. Dette er altså et forsøk på å bygge nye, dype relasjoner politisk mellom et lite land i utkanten av Europa og et sentralt land i midten av Asia.

Det andre eksemplet gjelder arbeidet i FNs menneskerettighetsråd. Den resolusjonen som ble vedtatt i går til forsvar for menneskerettighetsforsvarere, er et eksempel på nye måter å jobbe på. For alle vet jo at i det rådet sitter det stater med veldig ulik vektlegging fra det vi har. Hvordan skal vi arbeide med å få løftet internasjonale prinsipper i et slikt forum? Jo, vi bruker der – jeg hadde nær sagt – nye metoder for å arbeide med likesinnede, ikke bare tett på oss, men også i andre regioner, for å bygge konsensus for noe som så kan bli vedtatt. Det ble den erklæringen, og det var et viktig vedtak.

(Nato)

Artikkel 5 i Nato-traktaten er sentral for Norges sikkerhet. Jeg kan si til representanten Eriksen Søreide at Norges syn er at den artikkelen bør være mest ren og klar. Den bør ikke hektes på en spesiell situasjon for et spesielt land. Den bør ikke hektes på en spesiell utfordring, som slik sett setter andre utfordringer til side. Det er den ultimate sikkerhetsgarantien: En for alle, alle for en. Så skal det strategiske konseptet beskrive trusselbildet og mulighetsbildet anno 2010, på samme måte som man gjorde det sist, i 1999. Det må nødvendigvis være nyanser i det. Det tror jeg dette arbeidet kommer til å gi muligheten for.

(nordområdene)

Så er det slik, for å gå inn i vår tid, at det arktiske er sentralt for Norge. Jeg deltar på mandag i et møte i Canada blant kyststatene. Jeg er helt enig med representanten Høglund i at den type møter ikke på noen måte må fremstilles eller gjennomføres slik at det fortrenger arbeidet i Arktisk Råd.

Vi ønsker Arktisk Råd som et sete for engasjement for arktiske spørsmål. Det tror jeg også er et syn vi deler med bl.a. USA, og som jeg kommer til å gjenta i møtet på mandag. Men kyststatene rundt Arktis har et særlig ansvar.

Så må jeg få stille meg undrende og avvisende til representanten Skei Grandes påstand om at Norge ikke gjør noe for beredskap og redning i nord. Vi er pådrivere for dette internasjonalt. Det arbeides nå med et søk- og redningskonsept hvor Norge er i front, og vi har også bedret vår egen kapasitet. Vi har mye å arbeide med rundt dette, også i denne sal.

(Tsjad)

Til slutt vil jeg bare si når det gjelder Tsjad: Norge har ikke trukket seg ut av Tsjad. Norge avslutter – etter annonsert plan – det oppdraget vi gjennomførte. Vi skal selvfølgelig sammen med FN, sammen med Nigeria, som nå kan komme til å påta seg et ansvar, og alle andre, arbeide for at den overgangen blir så myk og god som mulig.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

(Iran, MR) 

Morten Høglund (Frp):
I redegjørelsen tas det opp mulighetene for nye sanksjoner rettet mot Iran som følge av atomprogrammet. Da tidligere fredsprisvinner Shirin Ebadi var i Oslo for kort tid siden, tok hun nettopp opp problemstillingen om at atomprogrammet har blitt en slags lynavleder som det internasjonale samfunnet har all oppmerksomhet rundt, samtidig som det er et brutalt, undertrykkende regime i Iran som begår de groveste brudd på menneskerettighetene.

Er utenriksministeren enig i en slik betraktning? Ser han at grunnlaget for sanksjoner/politiske tiltak kan tas helt uavhengig av atomprogrammet, og på et mer menneskerettighetsbasert grunnlag?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Først vil jeg si at vi systematisk påpeker disse menneskerettighetsbruddene. Jeg tror – hvis du spør i Teheran – at Norge er av de landene som er meget tydelig på det, både i Teheran og i Oslo.

Spørsmålet er egentlig ganske hypotetisk. Jeg vil vel stille meg mer tvilende til at et sanksjonsregime – helt uavhengig av det som skjer på kjernevåpensiden – er et realistisk scenario i en FN-sammenheng.

Det finnes, dessverre, flere stater som begår grove brudd på menneskerettighetene. Jeg tror at det å innføre et omfattende sanksjonsregime gradert i forhold til alle dem, vil være krevende. Men det fornekter jo ikke, med fokus på Iran og atomprogrammet, at det er et maktpåliggende tema å ha oppmerksomhet om nå.

Vi må forholde oss til IAEAs vurdering. Det er bare de som kan gi oss meningsfulle vurderinger av programmet – og dessverre har ikke Iran klart å motbevise disse mistankene. Derfor sier jeg i redegjørelsen at denne saken er på vei til Sikkerhetsrådet. Der hører den også hjemme. Vi får håpe at den blir så bredt forankret som mulig.

Morten Høglund (Frp):
Jeg får takke for svaret, men jeg er ikke helt fornøyd. Shirin Ebadi sier at sanksjoner som rammer befolkningen, er hun ikke tilhenger av. Politiske sanksjoner kan ha noe for seg fordi de rammer regimet.

Vi har bl.a. hatt slike sanksjoner mot Zimbabwe og mot andre land hvor det vurderes reiserestriksjoner. Norge har en stemme i Schengensamarbeidet. Det å innføre reiserestriksjoner rettet mot bestemte personer kunne ha vært et virkemiddel, og det å jobbe for å begrense handel med pepperspray, tåregass, osv., som vi vet brukes av politiet mot demonstranter – det er mange ting man kunne satt på dagsordenen internasjonalt for å møte regimet på en offensiv måte. Vi vet bl.a. at den iranske ambassade i Oslo ikke har hatt en ambassadør på plass her på halvannet år. Vi har en fullt operativ ambassade i Iran. Det viser en ulikhet i vektleggingen av samarbeidet. Hvordan vil utenriksministeren angripe dette?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Først tror jeg vi er tjent med å ha en ambassadør i Teheran. Det styrker vår rapportering, og det styrker vår tyngde til å få tilgang i Iran. Jeg synes ikke det er noe poeng å lære av det iranske eksemplet i Oslo når det gjelder det.

Vår avstandtagen til regimet er veldig tydelig. Igjen: Det blir litt hypotetisk å diskutere hva slags sanksjoner man kunne sett for seg om det ikke var en atomsak. Nå er det en stor atomsak. Det er et veldig sentralt tema som vi er nødt til å ta opp.

Så kan vi diskutere effekten av politiske eller økonomiske sanksjoner mot regimer som har praksis vi ikke liker. Jeg kan telle på mer enn to hender, dessverre, regimer som er av den kategorien. Jeg tror det åpnes for ganske problematiske temaer om vi skal lage norske sanksjonsregimer overfor alle dem.

Men vi må bruke alle internasjonale arenaer for å sette internasjonale menneskerettigheter på dagsordenen, respekt for universelle menneskerettigheter, og i de tilfeller hvor bruddene er grove nok, er jeg også åpen for diskusjoner om sanksjoner, men da bør de være forankret i FNs sikkerhetsråd og gjelde flere enn enkelte individuelle land.

(nordområdene, Arktis) 

Peter Skovholt Gitmark (H):
Utenriksministeren omtalte i redegjørelsen sin neste ukes møte i Ottawa for de fem kyststatene i Polhavet. Samtidig understreket utenriksministeren: «Arktisk Råd er den sentrale arktiske samarbeidsorganisasjonen. Norge ønsker at Arktisk Råd forankrer sin rolle som politikkutformende organ for arktiske spørsmål.» Da det første møtet for kyststatene ble avholdt i Ilulissat, møtte det bekymring fra de tre andre medlemsstatene Sverige, Island og Finland, og ufolks representanter i Arktisk Råd følte seg tilsidesatt. Oppfatter utenriksministeren at det kan være en spenning mellom Ilulissat-samarbeidet og Arktisk Råd? Hvordan oppnår vi felles det beste ved våre erklærte mål om at Arktisk Råd skal være det viktigste organet for arktiske spørsmål? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Svaret på spørsmål er: Ja, under gitte omstendigheter kan det være en slik spenning. Svaret på om vi slår oss til ro med det er: Nei. Det bør ikke være en slik spenning. Derfor er det Norges syn at Arktisk Råd må være hovedsete.

Er de tre landene som ikke er med, urolige for dette? Svaret tror jeg delvis er ja. Reageres det fra urfolkorganisasjoner? Jeg tror også svaret på det delvis er ja – ikke særlig i Norge, men kanskje særlig i andre land.

Derfor vil jeg på mandag gi uttrykk for at, ja, kyststatene har visse tema som det er helt legitimt at de diskuterer, som handler om kyststatenes ansvar etter havretten og koordinering og samordning av det. Vi skal ikke frata oss muligheten, verken politisk eller på embetsnivå, til å kunne diskutere det.

Men vi bør ikke gjøre det på en slik måte at det reises tvil eller skapes spenninger innenfor Arktisk Råd, som nå er i ferd med å vinne legitimitet og oppmerksomhet som det ledende cirkumpolare organet for arktiske spørsmål. Så den balansen skal vi finne. Jeg ser ikke for meg at det blir mange møter på dette nivå, det er i Arktisk Råd vi må konsentrere arbeidet vårt.

(G20 og de nordiske land) 

Ivar Kristiansen (H):
Utenriksministeren problematiserte i sin redegjørelse situasjonen rundt G20-landene i nokså betydelig grad, der han også kommenterte G20-landenes legitimitet. Samtidig ytret utenriksministeren, slik jeg oppfattet ham, et ønske om å gi G20-landene større legitimitet og gjerne få inn en nordisk deltakelse i denne institusjonen. Dette er vel en idé som våre nordiske naboland, som mente seg å være godt betjent via andre institusjoner, så langt har gitt en nokså negativ tilbakemelding på. Mener utenriksministeren at en nordisk deltakelse, og en nordisk løsning, under G20-paraplyen virkelig er å anse som en relevant løsning? 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
For det første har vi diskutert dette temaet i den nordiske kretsen det siste tre kvart året, og jeg opplever at vi nå har ganske stor grad av felles syn. Det er riktig at de nordiske EU-landene indirekte deltar i G20 gjennom EU-kommisjonen, EU-presidenten osv., men de registrerer jo også at land som Storbritannia, Frankrike, Tyskland osv. vil være medlem som land.

Jeg mener at de europeiske land og de nordiske land må akseptere at det nå kommer inn land fra de nye, fremvoksende økonomiene. De skal ha sin plass ved bordet. Men man kunne ved et representativt grep i G20 – gjennom en valgkretsmodell, ikke øke det antallet med mer enn tre-fire stykker i det forumet – sørge for å ha en mye bedre spredning og representativitet. De arabiske landene er ikke med – organisert. De afrikanske landene er ikke med – organisert.

Og jeg mener at Norden i den sammenheng, så store bidragsytere som vi er, bør kunne hevde at vi også skal kunne ha en stemme når disse spørsmålene, som får så stor betydning for oss, blir diskutert. Så ja, dette er et syn Norge kommer til å fortsette å ha.

(Tsjad) 

Trine Skei Grande (V):
Det er fristende å forfølge nordområdene, for hvis man mener at alt innen redning og beredskap der er ferdig utbygd og klart, fit for fight, så er det nye opplysninger for meg.

Men det jeg har lyst til å følge opp, er noe som er mer akutt, og det er Tsjad. Jeg vil bare ha en forsikring fra statsråden: Alle i denne sal vet at det er ikke noen uttrekking – det er en avslutning, som var planlagt. Det jeg vil ha en forsikring fra statsråden om, er at hvis den planlagte nedleggingen, som Norge hadde planlagt, fører til at det truer den FN-operasjonen som er der, vil da Norge kunne fortsette sitt engasjement i Tsjad? Eller holder man her fast på en frist uansett hvilke følger det får?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:
Nå arbeides det jo fra FNs side – og Norge bidrar til det – for å finne en god løsning på dette spørsmålet framover. Hovedgrunnen til at Norge ikke forlenger dette oppdraget er at vi mener det ikke vil være tid for Norge til å kunne trene opp, utstyre og rekruttere til en forlengelse, ut fra hvor langt man nå har kommet i en avvikling som allerede er forberedt og under utarbeidelse.

Det er ikke slik at Norge kan kaste seg rundt og si at vi driver sykehuset allikevel. Men det FN kan være sikker på, er at Norge vil være en aktiv bidragsyter, en deltaker, i å legge til rette for at det blir en så god løsning som mulig framover.

Statssekretær Barth Eide i Forsvarsdepartementet var i Tsjad denne uken og hadde slike samtaler, og FN kjenner Norge godt nok til å vite at vi kommer til å gjøre det vi kan for å bidra. Men når det gjelder feltsykehuset, så er det satt opp for ett år og avviklingen er i gang. Det kommer en regntid, og både utstyr og folk skal ut på ordnet vis. Så får man diskutere og bidra til de mellomløsningene som skal til for at det blir et ordentlig helsetilbud i tiden fremover.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):
På tre minutter noen korte observasjoner. Jeg tror alvoret i situasjonen bak finanskrisen, eller det som finanskrisen har avledet, ligger i mye av det Martin Kolberg sa i sitt innlegg, nemlig at den treffer nå fundamentalt i strukturene i de vestlige økonomiene, og den betydningen det kan ha for politisk makt. Det var min hensikt med redegjørelsen – en viktig hensikt med redegjørelsen.

Så vil jeg kommentere noen innlegg.

Først til representanten Gustavsen: Det er veldig viktig å løfte fram perspektivet om det folkelige engasjement. Jeg var inne på det i forbindelse med nedrustning. Når hun nevner ulike dyr som er oppkalt et eller annet, kan jeg jo si at jeg har fått en vær oppkalt etter meg hos den nye fylkesmannen i Hordaland. Så om det kan bidra til fred i Hordaland, er jeg tilfreds med det.

Til representanten Myhre vil jeg bare si når han sa at han var glad han ikke sitter i regjeringskvartalet, at det er en glede det norske folk deler med ham, for hans analyse av bistand, hans analyse av det politiske systemet – og jeg slutter meg til Martin Kolbergs innlegg – trekker ikke i retning av stabilitet og trygghet verken for Norge eller for andre.

Representanten Andersen var inne på «anstendig arbeid». Det er en prioritet for regjeringen. Der har vi lagt fram en plan for hvordan vi skal forfølge det hjemme og ute, noe vi bl.a. samarbeider tett med fagbevegelsen om. Hun har helt rett når hun viser til WTO. Det er organisasjonen med tenner som har tilsynsmuligheter og sanksjonsmuligheter. Det har ikke ILO. Dette er en agenda Norge ønsker å sette sentralt i den internasjonale debatten, men vi får ikke det til før Doha-runden er i mål. Det er en observasjon. Disse Doha-forhandlingene, som har pågått i ti år, må sluttføres på anstendig vis før vi kan gå videre med andre viktige dagsordener.

Så til representanten Ropstad, som stiller betimelige og gode spørsmål om Tsjad. La meg si det. Vi deler dette engasjementet. La oss bruke det som en inngang. I operasjonen i Tsjad er det første gang på 16 år at Norge er tilbake på bakkenivå på en så omfattende måte. Jeg tror forsvarsministeren og jeg har sett hvor krevende det er, for det handler om å trene opp systemer og folk til å bidra i denne type operasjoner, som i noen sammenhenger kan være mer komplisert enn regulære hærenheter.

FN har en slags intensjonsavtale med Nigeria om forlengelse av et sykehus. Dette er nå til drøftelse. Nigerianerne skal på rekognosering. Vi må la FN ha styringen med dette. Men vi kommer selvfølgelig til å være fleksible og innrettet på å bidra og støtte så langt vi kan, og se på om det er ting Norge kan gjøre på den ene eller andre måten som kan sikre et fornuftig helsetilbud til dem som er til stede der. Men uttrekket går som planlagt. Det er egentlig planlagt fra det ble satt inn, og det må gå på sin måte. Men vi skal vise all grad av fleksibilitet.

Så vil jeg også slutte meg til og gi ros til representanten Knutson Barstad for å ta opp kvinners stilling, resolusjon 1325 og oppfølgingen av den. Jeg kan også si at FNs nye representant for seksualisert vold, Margot Wahlström, var i Oslo tidligere i uken. Hun har fått bred norsk støtte, og besøkte Norge som første land i sin nye kapasitet. 

For alle de øvrige innlegg se Stortingets nettsider.