Innlegg på møte i Stortingets Europautvalg

Sjekkes mot framføring

Jeg vil jo også takke næringsministeren for å ha gitt dette perspektivet på dagsordenen her. Det er Regjeringens hensikt at også flere statsråder er med i disse møtene, som vi har snakket med Europautvalget om.

Jeg skal begynne med EØS-finansieringsordningene. Jeg var i kontakt med Stortingets partier før jul og kunne meddele at forhandlingene om en ny avtale om EØS-midler for perioden 2009–2014 var avsluttet. Avtaletekstene ble parafert 18. desember. Fordelt på en ny EØS-ordning og en ny norsk bilateral ordning, altså samme struktur som i siste periode, skal Norge, Island og Liechtenstein fram til 30. april 2014 totalt bidra med 357,7 mill. euro pr. år. Det er ca. 3,15 milliarder kr. Formålet er, som før, utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller i Europa i fem år.

Norges andel er om lag 3 milliarder kr pr. år. Dette utgjør ca. 97 pst. av det totale beløpet. Vi er jo da 100 pst. av den norske ordningen, og så er vi på grunn av vår størrelse langt opp på 90-tallet også på EØS-ordningen. Nivået på dette bidraget er høyt, men akseptabelt. Det var grunnen til at Regjeringen til slutt kunne slutte seg til det. Det innebærer en økning i forhold til bidraget i 2008, det siste året i den forrige ordningen, på ca. 22 pst., og det er vesentlig mindre enn det opprinnelige kravet fra EU.

Forhandlingene har vært krevende, også på grunnlag av finanskrisen som rammet flere av mottakerlandene, og som jo ikke akkurat minsket fokuset på at rike Norge kunne bidra.

Vi mener at det er i Norges interesse å medvirke til økonomisk og sosial utvikling i disse landene. Det gir oss også en unik mulighet til å styrke forbindelsene og utvide samarbeidet med våre nyeste partnere i EØS, slik som næringsministeren sa.

Jeg mener at vi med disse ordningene får et redskap til å utvikle det forholdet som egentlig ingen andre land har. Det er ikke slik at dette er som penger på utviklingsbudsjettet, som Norge putter der vi synes det er ønskelig. Det må jo skje i samarbeid med landene, og initiativet skal komme på søknader fra aktører i landene. Samtidig er det store pengesummer som vil være norske fotavtrykk i land der vi ofte har ganske lite nærvær. Jeg minner bare om, som et kuriosum, at den fremste mottaker i dag av det vi kan kalle utviklingspenger fra Norge, er Polen, med 1 milliard kr i året under denne ordningen, omtrent en tredjedel av beløpet. Det kan vi ta med som en observasjon over dagens Europa.

Vi arbeider nå med å utarbeide regelverk og utforming. I løpet av våren vil forhandlingene starte med mottakerlandene om gjennomføringen, én MOU med hvert mottakerland. Ordningene vil i stor grad dekke områder som Norge prioriterer.

Holdningen til Regjeringen var at vi har vært villig til å gå videre og også løfte beløpet noe hvis vi får igjen på utforming, på hva det skal samarbeides om. Områdene blir nå miljø og klima, helse, forskning og utdanning, kulturarv, sosial dialog, sivilt samfunn, justistiltak og menneskelige ressurser. Et nytt prioriteringsområde, grønn industriutvikling, er introdusert for å stimulere til næringsutvikling. Regjeringen vil at støtten rettes mot områder hvor Norge kan utgjøre en forskjell, og som er i tråd med norske og europeiske fellesinteresser. Dette har vi fått gjennomslag for. Det betyr at på de fleste områdene mener vi at norske partnere her har en betydelig mulighet.

Jeg er veldig fornøyd med at klimatiltak skal være et tyngdepunkt i EØS-samarbeidet med de nye landene. Rundt en fjerdedel av midlene skal benyttes til økt satsing på miljø og klima, med direkte referanse til karbonfangst og -lagring.

I dagens felles europeiske arbeidsmarked blir sosial dialog og anstendig arbeidsliv viktigere. Samtidig har partssamarbeidet svært ulike vilkår i de ulike mottakerlandene. Sosiale partnere, arbeidspartnere her i Norge, har oppfordret til å få ordninger her som kunne stimulere til et slikt samarbeid. Det har vi fulgt opp, og det har blitt greit mottatt. En viktig nysatsing er derfor opprettelsen av et fond for anstendig arbeidsliv og trepartssamarbeid. Det følger opp Regjeringens strategi for et anstendig arbeidsliv. Én prosent av den norske finansieringsordningen – én prosent av mye blir ganske mye – dvs. rundt 70 mill. kr, settes av til dette fondet. Fondet er tilegnet arbeidslivets parter for å fremme sosial dialog. Partene i Norge har vært pådrivere, som sagt, og vi vil nå samarbeide med dem om innretningen og strukturen på fondet, hvordan det skal virke. Viktig er det også at et betydelig beløp vil settes av for å videreføre innsatsen for å styrke det sivile samfunn, og til helse og forskning.

Det har også vært viktig for Regjeringen å oppnå enighet om en programbasert forvaltningsmodell. Vi vil legge opp til tett dialog med norske fagmyndigheter i utformingen av nye programmer. Næringsministeren nevnte Innovasjon Norges rolle på noen områder her. Prosjektsamarbeid med norske fagmiljøer, slik det har vært i perioden 2004–2009, vil bli videreført.

Så alt i alt mener jeg at dette er et spennende utgangspunkt, hvor veldig mye er opp til oss: om vi vil kunne få enda mer igjen for det i måten vil utvikler og bruker programmet på.

Så er det slik at de parallelle forhandlingene om markedsadgang for fisk også ble avsluttet 18. desember. Det er ingen formell kobling mellom de to, men vi har kjørt dem parallelt, for det har en forhistorie, og det har vært nyttig i forhandlingene. Vi hadde ved forhandlingsstart som målsetting å få videreført fiskeriprotokollene fra 2004 og 2007 samt å sikre ytterligere bedring av markedsadgang for fisk. Vi lyttet da til næringen, som la særlig vekt på forbedring av markedsadgangen for fryste, pillede reker og bearbeidede sildeprodukter. Det har vi oppnådd.

Derfor mener jeg at vi har fått en god løsning på et politisk sensitivt område. Selv om EU ved oppstart av forhandlingene var motvillig til å drøfte markedsadgang for fisk, fikk vi fra norsk side gjennomslag for hovedprioriteringene våre. Det fremforhandlede resultatet vil bidra til økte eksportmuligheter og økt verdiskaping for norsk fiskerinæring. Midlene bidrar til å utvikle kontakten mellom Norge og land der vi stadig står i første fase av et langsiktig, positivt samarbeid. Disse landene er da alle sammen våre NATO-allierte.

Punkt to, og ikke mindre aktuelt: Utviklingen på Island.

21. oktober i fjor hadde vi en grundig diskusjon om situasjonen i Island her i dette utvalget. Nå har Island igjen preget nyhetsbildet etter at presidenten på nyåret sendte tilleggsavtalene om Icesave til folkeavstemning.

Det er kanskje litt brutalt sagt. Det han gjorde, var jo ikke å sette sin underskrift på dette. Det gir regjeringen to valg: enten å trekke lovforslaget eller å sende det til folkeavstemning. Det har hendt én gang før at presidenten har gjort dette, og det var i 2004 i forbindelse med en medielov, da den daværende regjeringen trakk loven. Hva de gjorde med den, om de fremmet en ny, vet jeg ikke, men det var måten de kom rundt det på.

Oppfølgingen er slik at 8. januar vedtok Alltinget enstemmig, med 49 stemmer, lov om gjennomføring av folkeavstemning om Icesave. Folkeavstemningen skal gjennomføres 6. mars. Men de facto begynner denne folkeavstemningen allerede 28. januar, for da er det åpent for forhåndsavstemning. Det betyr at om Island skulle komme på den tanken å trekke forslaget, så må det, slik jeg ser det, i realiteten skje i neste uke. For 28. januar kan islendinger i utlandet begynne å stemme.

Statsminister Sigurdardottir har understreket at Islands regjering vil overholde sine internasjonale forpliktelser, og at avtalene med Storbritannia og Nederland er en integrert del av Islands økonomiske program. Også presidenten har understreket at hans beslutning om folkeavstemning ikke rokker ved Islands vilje til å etterleve sine internasjonale forpliktelser.

Annen transje av de nordiske lånene vil bli stilt til disposisjon når IMF-styret har hatt sin neste gjennomgang av fremdriften i IMF-stabiliseringsprogrammet. Denne gjennomgangen vil i tillegg utløse første transje av lånet fra Polen.

De nordiske långiverne har helt siden lånetilsagnene ble gitt i november 2008, satt som betingelse at de land som er sterkest berørt av underdekningen i den islandske innskytergarantiordningen, altså Nederland og Storbritannia, gir lån for å finansiere de forpliktelsene som den islandske staten påtar seg i den forbindelse. Sagt med andre ord: De to største kreditorene låner Island penger som Island så skal bruke til å betale tilbake på det de skylder. Denne forståelsen er forankret i St.prp. nr. 47 for 2008–2009, Om fullmakt til å stille statsgaranti for lån fra Norges Bank til Seðlabanki Islands. Icesave-avtalene er formelt ikke et kriterium for utløsing av IMF-lånet. Men håndteringen av islandske innskytergarantiforpliktelser overfor utenlandske innskytere i de fallerte bankene har stor betydning for bærekraften og finansieringen av det islandske stabiliseringsprogrammet. I den sammenhengen er Icesave-avtalene med Storbritannia og Nederland viktige. Men det er altså ikke en direkte kobling.

Statsministeren, finansministeren og jeg har hatt tett og løpende dialog med våre islandske kolleger om denne saken de siste par ukene, nesten daglig. Budskapet fra den islandske regjeringen har vært at IMF-gjennomgangen ikke må bli utsatt som følge av den ventede folkeavstemningen. Vi har fra norsk side hele tiden sagt at vi for vår del er rede til å støtte Island, og til å støtte saken når den måtte komme opp til behandling i IMF. Vi har altså ikke en eksplisitt referanse til selve Icesave-avtalen for vår del. Men vi noterer oss at det trolig ikke er grunnlag for et slikt positivt vedtak i IMFs styre. Vi sitter jo ikke i IMFs styre som Norge, vi sitter som del av en nordisk/baltisk stol, og i den stolen er det ikke flertall for å frikoble forholdet til Icesave. Og det er antakeligvis også, selv om dette ennå ikke er testet, en EU-holdning at det er en direkte kobling.

Så EU-landene, også de nordiske EU-landene, mener at det er best at man avventer utfallet av folkeavstemningen på Island før IMF behandler denne saken på ny, som kan åpne for neste utbetaling. I vår politikk har vi lagt vekt på følgende:

Punkt én: Norge støtter fullt ut den islandske regjeringens bestrebelser på økonomisk gjenreising. Den islandske regjeringen har gjort en stor innsats det siste halvåret for å rydde opp etter de fallerte bankene og utforme en politikk for stabilisering og gjenreisning av Islands økonomi.

Punkt to: Det er viktig for Island selv og for deres forhold til andre land at de nå overholder sine internasjonale forpliktelser, også EØS-forpliktelsene.

Punkt tre: De nordiske landene støtter Island i dets bestrebelser på økonomisk gjenoppbygging ved å gi bilaterale lån på til sammen 1,8 milliarder euro som finansiering av IMFs låneprogram. De nordiske lånene utgjør halvparten av det totale finansieringsbehovet under programmet.

Punkt fire: Det er viktig at støtten til Island skjer innenfor et internasjonalt samarbeid, og særlig at de nordiske landene står sammen. Med et internasjonalt rammeverk på plass vil Norges støtte få desto større effekt. I det ligger det også at vi er skeptiske til tanken på ensidige løsninger fra noen av støttelandene, fordi det er den brede forankringen Island har som gir dem trygghet og stabilitet for tilbakemeldingen.

Norske myndigheters budskap om at det norske lånetilsagnet står ved lag, og at vi fra norsk side setter lit til islandske myndigheters forsikringer om at de vil opprettholde sine internasjonale forpliktelser, er gjennomgående blitt positivt oppfattet i Island.

Jeg svarer gjerne på utfyllende spørsmål om dette etterpå.

Punkt tre i min orientering, under sak nr. 2, er gjennomgåelse av EØS-avtalen. Som man vil være klar over, har Regjeringen besluttet at det skal foretas en gjennomgang av erfaringene med EØS-avtalen etter 16 år. Det er et svar på et samlet stortings oppfordring siste sesjon i forrige periode. Det er nå nedsatt et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg som skal gjøre denne jobben. Også andre samarbeidsordninger som Norge har med EU, som passfrihetsavtalen Schengen, vil bli omfattet av gjennomgangen. Utvalgets rapport skal ferdigstilles innen utgangen av 2011. Vi ønsker en åpen og inkluderende prosess, slik vi hadde under Refleks-prosjektet i UD. Det vil bli etablert en referansegruppe med bred deltakelse fra arbeidsliv, næringsliv, organisasjoner, politiske partier og andre berørte. Den vil være et konsultasjons- og diskusjonsforum gjennom hele prosessen.

Gjennomgangen vil som kjent ikke være en utredning av alternativer til EØS-avtalen, det være seg et norsk medlemskap i EU eller en mindre forpliktende handelsavtale. Vår ambisjon er å få en nyansert og konstruktiv diskusjon og økt kunnskap om EØS-avtalen. Så får enhver gjøre seg opp en oppfatning om hvorvidt man skulle ønske andre løsninger når rapporten kommer. Gjennomgangen kan bidra til å tydeliggjøre fakta, hva man er enig om og uenig om, avklare skinnuenigheter og fremme en kunnskapsbasert debatt om Norges forhold til EU. Det er vi alle tjent med.

På bakgrunn av gjennomgangen vil Regjeringen deretter fremme en melding for Stortinget.

Neste punkt er EFTA-parlamentarikerne og spørsmålet om oversendelse av forslag til regelverk fra Europakommisjonen. Det har bl.a. fungerende leder her vært opptatt av.

Spørsmålet om oversendelse til nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene av Kommisjonens forslag til regelverk ble på nytt tatt opp med Kommisjonen på EØS-komiteens møte 4. desember i fjor.

Kommisjonen hadde i sin tilbakemelding forståelse for at medlemmene av nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene ønsker å bli informert om forslagene, og for at det er viktig at medlemmene involveres i prosessen. Kommisjonen påpekte likevel at oversendelsen til nasjonalforsamlingene i EU-landene er en konsekvens av Lisboa-traktaten og nasjonalforsamlingenes rolle i lovgivningsprosessen i EU. En tilsvarende rolle finnes ikke for nasjonalforsamlingene i EØS/EFTA-landene, og direkte oversendelse er ikke hjemlet i EØS-avtalen. Kommisjonen viste også til at forslagene gjøres tilgjengelige på nettet.

Kommisjonen var likevel innstilt på å drøfte saken på et senere tidspunkt dersom det oppstår nye elementer. Så det er noe vi får vurdere å forfølge om vi anser det nødvendig, altså om vi ønsker å få dette nedfelt på noe vis i et avtaleverk med EU.
Så stilte representanten Gullvåg i forrige møte et spørsmål om likebehandlingsdirektivet. Det har vi boret i for å kunne gi en tilbakemelding i dag. Spørsmålet gjaldt beregning av forsikringspremier for kvinner og menn, direktiv 2004/113/EF. Det er lagt opp til å bruke direktivets unntaksbestemmelser, som gir anledning til å benytte kjønn som faktor ved premieberegning innen livsforsikring.

Likestillingsombudet har konkludert med at bruk av kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring ikke er i strid med likestillingsloven. Det anses å være et saklig grunnlag for å forskjellsbehandle i forhold til denne type forsikring. Forutsetningen er at det er statistiske grunnlag for differensieringen, og at det tas hensyn til kjønnsforskjeller konsekvent. Slik skal ulikheter ved f.eks. levealder og uførhet gi seg utslag både når det er til ulempe og til gunst for vedkommende kjønn.

Forsikringsvirksomhetsloven krever at forsikringspremien står i rimelig forhold til risikoen. Som følge av dette kravet kan forsikringsselskaper ved beregningen av premien ikke se bort fra faktorer som har vesentlig betydning for risikoen. Dette er ikke Utenriksdepartementets ansvar. Det er Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet som har gjort den vurdering at gjennomføringen av direktivet ikke vil medføre en praksis som diskriminerer menn i forhold til kvinner. Etter gjeldende rett anses det ikke som diskriminering etter likestillingsloven å bruke kjønn som faktor ved beregning av forsikringspremier innen livsforsikring. Det anses for å være et saklig grunnlag for å forskjellsbehandle i forhold til denne type forsikring.

Så det siste punktet, grønnboken om EUs fiskeripolitikk. EU har tatt initiativ til en omfattende reform av sin felles fiskeripolitikk. Europakommisjonen offentliggjorde en grønnbok den 22. april i fjor og har hatt en bred høringsprosess som ble avsluttet ved årsskiftet. Norge ble invitert til å kommentere spørsmålene som blir trukket opp i grønnboken, og det ble levert et omfattende bidrag til kommisjonen i oktober i fjor. Det er tilgjengelig for dem som måtte være interessert.

Norge og EU har ulik tilnærming på en del områder innen fiskeriforvaltning, men vi har de samme utfordringene. Det handler om langsiktig, bærekraftig forvaltning. Det handler om å redusere overkapasitet som sakte kveler grunnlaget for lønnsomme fiskefartøyer, og det handler om å bygge en næring som står på egne ben og tar ansvar for høstingen av fellesskapets ressurser.

Grønnboken gir en åpen og ærlig framstilling av dagens situasjon for EUs fiskerier. Det er nødvendig å reformere den felles fiskeripolitikken. I en situasjon hvor bestandene beskattes for hardt, og hvor fiskeflåten er langt større enn ressursene gir grunnlag for, er det nødvendig med grunnleggende endringer.

Vi har vært gjennom mange av de samme omstillingene i norsk fiskerinæring. I det norske svaret legges det særlig vekt på erfaringene vi har med kapasitetsreduksjon og strukturpolitikk, og hvordan noen av de samme prinsippene og modellene kanskje kan anvendes i EU. Vi går også inn på ressursforvaltningsområdet med fokus på reduksjon av utkast av fisk, som er et problem for EUs fiskerier.

Det norske svaret tar også opp andre spørsmål som blir trukket opp i EUs grønnbok, bl.a. markedsorganisering, småskalafiske og havbruk.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svar på spørsmål:

Takk for gode spørsmål og tilbakemeldinger. Jeg skal prøve å ta ett og ett spørsmål.

Først til Høglund om finansieringsordningene og spørsmålet om avtalen er dynamisk. Nei, den er ikke det. Det er jo slik at fordelingen landene mellom på mange måter er EUs anliggende. Vi ga ganske tydelige tilbakemeldinger om at vi mente at de tre sørlige europeiske landene snart burde se mot en utgang av disse ordningene. Det er klart at det ikke bare er Hellas som er i store problemer. Det er også Spania, med en arbeidsledighet opp mot 20 pst., slik at det forhandlingstaktisk var et spørsmål vi tok opp, men at vi etter hvert fant ut at det ikke ville tjene oss å presse for mye på det. Det får da den konsekvens at pengene må deles på flere, men Spania skal vel etter planen ut i løpet av denne perioden.

Men dette er jo, som det også ble sagt – jeg kommer tilbake til det – kompliserte ordninger, i den forstand at de er på programområder der det på et vis skal søkes nedenfra og opp fra forskjellige aktører. Det er slik at utbetalingen kommer senere enn prosjekter starter opp. Det ligger en slags treghet i dette systemet. Så det å skulle reorientere delingsnøkkelen midtveis i løpet ligger det i hvert fall ikke an til. Det er ikke lagt opp til det. Det var komplisert nok å bli enige om en nøkkel, slik det var nå. Det ble gjort ganske statistisk basert på EUs andre fordelinger.

Så merker jeg meg det Høglund sier om at Regjeringen kan komme tilbake til Stortinget dersom man ønsker endringer i forutsetningene i St.prp. 47. Det er et godt signal å ta med. Vi har vel ikke til nå sett at det er nødvendig, men vi er fullt klar over at det er en mulighet.

Det er riktig som det ble sagt, at Norges holdning kanskje er blitt bedre mottatt på Island enn andre lands holdninger – uten at det i seg selv er et poeng – men vi har jo vært veldig tett på Island.  (....)

I tillegg skal den islandske regjeringen forsøke å få en forståelse med opposisjonen rundt dette, for hvis det skulle finnes et annet alternativ, må jo det finne bred støtte i Alltinget for å kunne komme rundt et eventuelt nytt veto fra presidenten. Jeg tror at Islands politikk nå er inne i en uhyre krevende fase, hvor dette fellesrommet er vanskelig og arbeidsomt å finne fram til.

Så til Nesvik: Jeg er ikke kjent med hvorfor Norge ikke var på høringen 1. desember. Jeg skal få rede på det. Og jeg bør si at vi framover vil forsøke å bruke de møtepunktene vi har med EU på fiskerisiden, for å påvirke når de skal utforme og gjennomføre regelverket sitt. Men jeg skal gjerne få rede på hva begrunnelsen for dette var – det finnes kanskje et godt svar på det.

Så til både Johansen og Holmelid – om ineffektiviteten. Jeg ser det slik at for det første har vi hatt en grundig gjennomgang av mekanismene rundt en ny avtale. Vårt EFTA-sekretariat i Brussel – sterkt norgesstøttet – som håndterer finansieringsordningene, får gode tilbakemeldinger på effektivitet, punktlighet og ressursutnyttelse. Så i forhold til andre slike ordninger tror jeg vi står ganske godt. Men det er en balanse mellom effektivitet og kontroll av skattebetalernes penger, som i en bred vifte går ut til aktører i de landene som mottar, og som er av veldig varierende type. Det å kunne stå opp mot kontrollorganer – si at vi har kontroll, at vi gjennomgår grundig, og at vi følger opp på riktig måte – og samtidig være raske og punktlige, er, som på mange slike andre områder, en utfordring. Men alt det vi kan få av tilbakemeldinger fra dem som har vært i kontakt, og som har sett at man kan forbedre, tar vi godt imot.

Norske aktører gir opp, blir det sagt her. Vi må ikke glemme at det er ikke norske aktører som er hovedaktører. Som dere begge har erfart, er jo metoden for norske aktører å finne en partner i de berørte landene, bygge tillit til den partneren, fremme en felles søknad, som så eventuelt kan komme en norsk partner til gode. Jeg har selv i mitt tidligere yrkesliv vært i en slik posisjon med Røde Kors i forhold til søsterforeninger i Baltikum. Det ble for komplisert. Det var faktisk slik at selv om vi kunne peke på at det finnes en finansieringsordning i Norge som slik sett kan komme med gratis penger til den delen av et sivilt samfunn, klarte vi rett og slett ikke å utløse interesse. Det kan skyldes at vårt innsalg ikke var godt nok, men hvis vi skulle fått en del i et slikt samarbeid, måtte jo de først tenne på det på ordentlig vis og være i førersetet. Så jeg fikk litt innblikk i den kompleksiteten.

Til Flåtten tror jeg jeg har svart, at vi skal arbeide for påvirkning så godt vi kan. Så til Høybråten, om fiskeri. Jeg tror det Island kommer til å erfare, er den harde realiteten at de skal forhandle opp mot det berømte acquis communautaire, altså det gjeldende regelverket i EU. Og hvorvidt det acquis vil endres som følge av et islandsk medlemskap – la meg minne om at Island ennå ikke har startet forhandlinger, det er ennå ikke gjort vedtak om oppstart av forhandlinger, det kommer etter planen kanskje på toppmøtet i mars, men det er mye som nå er i spill, som vi vet – hvorvidt selve fellesskapslovgivningen for fiskeri vil endres som følge av pågående forhandlinger med Island, er et usikkert spørsmål. Jeg vil vel tro at det er lite trolig, men hvis det er en parallellitet mellom endringer i det felles EU-regelverket med at de forhandler med en part fra utsiden, kan det jo bli et sammenfall mellom slike hensyn.

Jeg synes for øvrig i samtaler med islandske kolleger at det gjør seg gjeldende en oppfatning som er veldig langt i retning av noe vi også har i norsk debatt, om at de har best ordning, og derfor er det sannsynlig at de får gjennomslag for den ordningen inn i EU. Så ser man etter lyspunkter i EUs egen tenkning om egne soner og nasjonal styring med deler av fiskeripolitikken, som jeg vil mene at vi har hatt erfaringer med er mer komplisert, fordi man igjen treffer dette felles regelverket som er utviklet mellom 12, 15, 19, 27 medlemsland.

Så til EØS-finansieringsordningene. Jeg er helt enig med representanten Høybråten om betydningen av å få ut informasjon om dette. Bare en liten replikk til kommentaren om at 15 milliarder kr er halvparten av norsk bistandsbudsjett. I all rettferdighet, det er 3 milliarder kr i året... (Dagfinn Høybråten (KrF): Men over perioden. Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Jo, men hvis en legger sammen bistandsbudsjettet over perioden, blir det ikke halvparten. Dagfinn Høybråten (KrF): Det er jeg klar over. Utenriksminister Jonas Gahr Støre: Så representanten tok en rask en her ved å sammenligne ett års innsats med fem års innsats!)

Men det er helt riktig som han sier, at det er store, store summer. Der mener jeg at vi står overfor følgende utfordring: Det ene er at det er ikke, har vi erfart i UD – selv om vi har satt egne kommunikasjonsfolk på dette sekretariatet – like lett å velge pressens begeistring og interesse for å dekke dette. Men det er bedring, det skjer en økning i kjennskap til ordningene, og det interessante er at i landene der vi opererer, er det i mange sammenhenger stor kjennskap til det. Når jeg har besøkt ordninger i flere av disse landene, stiller de opp på bredt regjeringsnivå for å være med på det, for, som Høybråten sier, bl.a. er jo dette den største, tror jeg nå, enkeltfinansieringsordningen til frivillige sivile samfunnsorganisasjoner. Så det er noe vi kommer til å legge stor vekt på i tiden som kommer, markedsføring, informasjon, kunnskap om det, og jeg tror at det at Innovasjon Norge og norske aktører kommer mer inn, vil bidra til det.

*****

For de øvrige innlegg se www.stortinget.no