"Å gjøre en forskjell” – hva betyr det?

Teksten nedenfor er en direkte avskrift fra et lydopptak

Takk til dem som tok tak i meg et sted i byen og sa at jeg måtte komme til klassen deres. – Men det er faktisk sånn at for en politiker som meg, så er det å møte dem vi ”driver politikk for” av betydning. Og – som jeg pleier å si – det er ingenting som er så viktig som å møte unge mennesker som vi driver politikk for. For det er dere som skal leve lengst i landet. – Og har mest å si, egentlig, for hva vi driver med og hvor vi skal. Derfor er det veldig hyggelig for meg å ha fått denne invitasjonen og det er flott å komme hit til Persbråten i Oslo.

Det er ikke så lang tid vi har, og jeg skal begynne med et par refleksjoner, og så kan vi prate litt rundt boka ”Å gjøre en forskjell”. Jeg synes det er veldig hyggelig at dere leser boka.

Da jeg valgte tittelen ”Å gjøre en forskjell”, så var det fordi jeg tror at det finnes en mulighet  for alle mennesker, og for alle enheter, organisasjoner og skoler. Som enkeltpersoner så er det viktig å stille spørsmålet – kan jeg gjøre en forskjell? Når vi står opp om morgenen og går gjennom en dag – gjør vi en forskjell for våre medmennesker, vår familie, vårt nærmiljø der vi bor? Eller for å si det slik – hvis du føler at du ikke gjør noen forskjell, så er det trist. Akkurat det tror jeg er noe som sliter hardt på mange. Men det er også slik for en skole, går jeg ut fra – gjør vi en forskjell i forhold til elevene som går her?

Sånn er det også for en nasjon, et land. – Kan vi gjøre en forskjell, for det som faktisk betyr noe for oss? Det er om lag 200 land i verden – ja, litt færre. La meg begynne med det, innledningsvis: Før vi kan finne ut om vi gjør en forskjell, så må vi jo kunne bli enige om ”hvem vi er”. – Og sånn tror jeg også det er når vi står opp om morgenen, som enkeltmennesker og spør – kan jeg gjøre en forskjell? Hva betyr jeg for de menneskene som er rundt meg?

Når ”Norge” spør, om vi kan gjøre en forskjell, så har jeg brukt innfallsvinkelen til noe jeg hører veldig ofte, nemlig at ”Norge er et lite land”. Og det er jeg jo i og for seg enig i, men jeg pleier å si tilbake; ja, bare vi er enige i det vi snakker om. For så pleier jeg å si at av de omtrent 190 landene i verden, så er Norge, etter befolkning, land nummer 135. Det er liksom ikke en OL-pall da, for å si det sånn. Men det det betyr, er at det er ganske mange land som har færre innbyggere enn det vi har.

Og jeg fikk høre, da jeg kom til UD, at lille Jan Mayen, som jeg tror mange av dere ikke engang vet hvor ligger, det er en liten øy oppe i Norskehavet her, den er større enn ti prosent av verdens land. For det finnes mange mikroland. Så, altså Norge er nummer 135 målt etter antall innbyggere. Hvis vi tar flateinnholdet av Norge, om lag 360.000 kvadratkilometer eller noe sånt noe, så er Norge nummer 75 på lista over 190. Og hvis vi tar landområdet, pluss havet utenfor, og kontinentalsokkelen, som er havbunnen, så er vi nummer 15. Da er vi i hvert fall ikke ”et lite land”.

Men det er ikke sånn at makt og mulighet til å gjøre en forskjell avgjøres etter hvor stor du er. – Men det teller å vise hvem vi er. Og så kan vi legge til noen forhold som kjennetegner Norge i dag: Vi er verdens nest største eksportør av gass. Vi er verdens sjette største eksportør av olje. – Produkter som verden trenger. Vi er verdens nest største eksportør av fisk. Vi har verdens nest største pensjonsfond; en ”samling penger” som skal betale for pensjonene til dere, deres barn og deres barnebarn. Og vi er den største eller blant de største bidragsyterne til FN.

Og innen alle de perspektivene der, så er Norge ikke et lite land. Men det som kjennetegner oss som stat, i tillegg til det jeg nå har fortalt, det er at vi er en havnasjon, altså Norge har seks ganger mer hav enn land. Svært mange spørsmål om havet er dermed viktige for Norge.

Det dette leder til, for Norge, er det at verden har ”lov og orden”, er kanskje viktigere enn for mange andre. – Det at det er en rettsorden i verden og at ikke ”kjøttvekta” avgjør.

For det er jo slik i mange sammenhenger, at de store statene – ja, omtrent som i en skolegård – de største og de tøffeste, de kan bestemme, fordi de har makt. Og Norge har gjennom alle år arbeidet for at man skal ”ramme inn” den makten; slik at det på en måte er lover og regler som gjelder. – Og da har vi FN, og vi har Den internasjonale domstolen i Haag, og vi har avtaler mellom land som skal respekteres, og vi har Norge og Russland som sammen bestemmer hvor mye fisk vi kan fiske i Barentshavet, og dette at antall tonn man kan fiske skal baseres på det forskerne anbefaler er forsvarlig; altså at det er regler.

For Norge er det viktigere enn for kanskje veldig mange andre land, å ha et slikt regelverk og at det respekteres. Det er ikke noe poeng å ha et regelverk om det ikke respekteres. Derfor må vi ha ordninger som gjør at regelverket blir etterlevd. Det som da er en kontinuerlig oppgave for meg – og de som jobber i UD – er å sørge for at Norge er tilstede der hvor slike regler utformes, og hvor slike ordninger gjennomføres. Det er en viktig del for oss, av dette ”å gjøre en forskjell”.

Så kommer en annen ting: Vi er i dag, i motsetning til tidlig på 1900-tallet, et rikt land; vi er det man kan kalle en politisk og økonomisk overskuddsnasjon. – Pengene, vet dere, ja fordi vi nå tjener mye på olje og gass, og bruker lite av det, det vil si så mye som økonomien vår tåler, så setter vi resten på bok for fremtidige generasjoner. Dette møter vi stor beundring for ute i verden; jeg merker det når jeg reiser.

Forrige uke var jeg i Kasakhstan, som er en oljenasjon, og uka før i Abu Dhabi, i Golfen, som tjener masse penger. – De ser på Norge og spør: hvordan har dere fått til dette? Gro Harlem Brundtland sa en gang dette at det er mulig å forklare folk hvorfor du ikke kan bruke penger du ikke har. Det skjønner dere også. Men det er vanskeligere å forklare folk hvorfor du ikke kan bruke penger som du har, når det er et eller annet udekket behov.

Men norsk offentlighet har hatt det klart – til nå – at vi skal ikke bruke alle disse pengene nå, vi skal spare dem til fremtidige generasjoner. Dette er viktige og spennende forhold å følge: klarer norsk politikk å holde på det?

Om vi skal stikke hånda ned i den honningkrukka der, som vi har spart til fremtidige generasjoner – ja, der står mye av debatten i norsk politikk nå. Men fordi vi er en overskuddsnasjon politisk, fordi vi lever i fred, og har det – i forhold til andre land i verden – veldig godt, økonomisk, fordi vi har ressurser, så må Norge være ekstra engasjert der ute i verden.

Det er mye ufred og elendighet ute i verden som Norge ikke kan gjøre noe med, men vi kan hele tiden forsøke å spørre oss: hvor er det vi kan gjøre en forskjell? Og da skal jeg ta det siste poenget: I UD så har jeg prøvd å si til alle som jobber der – til alle ambassadørene og alle andre som deltar – at la oss selv prøve å tenke på følgende måte, ja se om dere kan følge meg i dette resonnementet: Hvis vi skal bestemme hvordan vi skal drive utenrikspolitikken vår, hvor vi skal jobbe, hvilke land vi skal være i, hvilke organisasjoner vi skal jobbe med, så er det første spørsmålet:

Hvor har Norge interesser?

Det er mange organisasjoner vi kunne ha jobbet med, men vi må jobbe med dem vi har interesser i. Alt som har med arktiske spørsmål og med havet – der har Norge interesser.

Vi må spørre oss: hvilke områder er det som berører oss? Vår velferd, vår sikkerhet, vår jobb, vårt miljø, vårt klima. Hvor har vi interesser?

Og så skal vi stille oss spørsmålet: Kan vi gjøre en forskjell?

Og da får vi noe som statsviterne på universitetet er veldig opptatt av, det som kalles en ”firefeltstabell”. Jeg har aldri vært så glad i tabeller, men poenget med en firefeltstabell er at med de to spørsmålene – kan vi gjøre en forskjell og hvor har vi interesser – så kan du få fire typer svar:

Vi prøver å konsentrere politikken vår om det området hvor vi har interesser og hvor vi kan gjøre en forskjell. Det er der vi bør være.

Så kan det være områder, hvor vi har interesser, men hvor vi ikke gjør en forskjell. Da er det en utfordring i politikken å skaffe oss muligheten til å gjøre en forskjell. Sette inn mer innsats, flere ressurser, slik at vi kan gjøre en innsats, der hvor vi har interesser.

Så har vi et område hvor vi ikke kan gjøre en forskjell, og hvor vi ikke har interesser. Nei, det behøver ikke bekymre oss så veldig, egentlig. Men hvis vi finner ut at vi jobber i denne kategorien – ja, så bør vi komme oss ut av det. Det vil være dårlig bruk av tid og ressurser.

Og så har vi en ganske interessant kategori her; områder hvor vi egentlig ikke har interesser, men hvor vi kan gjøre en forskjell. Det blir da et politisk spørsmål. – For å si det sånn, Norge, utover et moralsk perspektiv, har ikke selv direkte interesse i at barn i Afrika blir vaksinert. Men alle vi som er her, vi er blitt vaksinert, og med det så er vi beskyttet mot smittsomme sykdommer som dreper barn før de er fem år i Afrika. Det er ikke i direkte norsk interesse å gjøre noe med det, men vi kan gjøre noe med det, fordi Norge er veldig gode på internasjonalt helsearbeid, og vi har ressurser og vi kan satse. Det koster om lag 20 dollar å vaksinere et barn for hele livet, mot de farligste sykdommene. Og jeg mener at det er moralsk riktig at når Norge kan gjøre det, så skal vi gjøre det.

Men det blir et valg. Det er ikke fordi det er i norsk interesse, men det er fordi vi mener at det er i norsk interesse at det blir en litt bedre verden, og at ikke unger dør før de er fem år.

Så med denne form for tenkning, så har jeg forsøkt å ordne tankene og oppfølgingen av det jeg skrev om i boka og i en stortingsmelding, og for de som er veldig interessert i utenrikspolitikk, så kan dere få tak i det som heter ”stortingsmelding 15”, som er som en stortings- eller regjeringsversjon av boka. Det er en oppsummering, egentlig, av den tabellen: Hvor har Norge interesser, hvor kan vi gjøre en forskjell, det er der vi bør rette innsatsen vår.

Så lever vi da, til slutt, i en utrolig spennende verden, akkurat nå. – Fordi vi opplever to ting på samme tid, og det skjer litt over hodet på Norge, som jo klarer seg bra i forhold til veldig mange andre land: Men vi ser – på den ene siden – og jeg har skrevet om det i boka – men det har skjedd mer siden det – en omfordeling av makt. Det går makt i retning av Asia, Kina, India, Brasil, land som kommer opp, fordi de er store produksjonsmaskiner, produserer billigere og ofte smartere.

Og vi ser at gamle storheter som USA og EU opplever større problemer. Det skjer en omforming av makt. Og det systemet vi har internasjonalt, som skal sikre den rettsorden som Norge er opptatt av, ble til etter annen verdenskrig. Og det er lenge før dere ble født, men også lenge før jeg ble født. I FNs sikkerhetsråd, som er det rådet som kan bestemme om krig og fred i verden, så sitter seierherrene etter den annen verdenskrig. Og siden har man ikke klart å bli enige om å utvide sikkerhetsrådet til å bli mer representativt i dag.

Så du ser to ting i verden i dag: Det ene er at de som har stått på utsiden av styre og stell, de presser på, og samtidig er verden rammet av denne finanskrisen som treffer land på en veldig ulik måte.

Midt oppe i dette skal vi altså drive utenrikspolitikken vår, og jeg kommer tilbake til der jeg begynt. – Norge her vi ligger mot nord – ja, dette er jo en nordområdebok også – der vil vi ha fokus.

Summen av alt dette jeg nå har sagt, kommer egentlig sammen i arbeidet med klima. Norge har åpenbart en mulighet til å gjøre en forskjell i internasjonalt klimaarbeid, som er større enn det 4,7 millioner innbyggere og en 135. plass skulle tilsi. Det er viktig. Norge kan gjøre en forskjell på klima, både fordi vi har penger som gjør at vi kan gå i front på et veldig viktig prosjekt – nemlig å bevare regnskog – og det gjør vi, nemlig ved å gå i front i et prosjekt i Brasil som gjør at bonden ikke hugger. Det er en kjent teknologi – ”å ikke hugge”. Men hvordan skal vi kunne gi ham økonomiske muligheter slik at han velger å ikke hugge? Og fortsatt berge seg og sin familie?

Der kan Norge gå i front. Vi kan også gå i front fordi vi er en olje- og gassnasjon. Vi kan investere i teknologisk utvikling som kan være med å løse problemer. – Fordi vi har lang erfaring, og vi har store kunnskaper. Og mange av dere kommer til å jobbe med denne typen ting. Der kan vi også gå i front.

Og det siste er jo dette at klimaspørsmålet må løses gjennom forhandlinger; det må løses med avtaler som vi etterpå skal følge; og med det går jeg tilbake til mitt første punkt, nemlig det at Norge er tjent med det som svenskene sier er ”ordning och reda” der ute i verden. Det tror jeg er utgangspunktet i boka – og nå har dere lest den – og jeg håper at dere har lest i den omtrent noe av det jeg også har snakket om nå. – Og da slutter jeg med det. Takk for meg!

*****

[Spørsmål fra elevene].