Rogaland – en del av den globale virkeligheten

Denne teksten er basert på
en direkte avskrift fra et lydopptak.

Kjære forsamling – godt nyttår!

Takk for invitasjonen. Nå er jo det å komme til Rogaland – da må jo vi, som kommer fra andre land, vi må jo ”manne oss opp” og for å bli store. – Det er flott å komme hit, og nå får vi høre når vi lander at i Rogaland blir vi til og med lært opp til hvordan det er å fryse. – Men for å si det sånn, fire minutter i bilen med Tom Tvedt, da får man varmen i seg.

Det er flott å være tilbake igjen, og jeg opplever når jeg kommer til Stavanger og Rogaland, at jeg kommer til en port og havn mot verden.

Jeg husker godt at jeg kom her for et par år siden med min politiske rådgiver Gry Larsen og vi skulle sjekke inn på hotellet, og det var sent på kvelden, og vi fikk høre at her var det fullt. Og så spurte jeg om det var mulig å få hjelp til kanskje å få rom på et annet hotell? Men det var ikke mulig, for der var det også fullt. Og jeg tenkte at det var jo et uttrykk for at det gikk bra i Rogaland – at det var fullt på hotellene. Men da tilbød de å re opp for oss i kantinen i restauranten – ja, vi fant en mellomløsning, for å si det slik.

*****

Men det er flott å være tilbake og jeg vil bare dvele ved det at jeg opplever at vi er her ved Norges internasjonale ”utpost”. Den europeiske kulturbyen Stavanger i 2008 er fortsatt et inntrykk som lever. Den satsingen var jeg opptatt av at var noe som skulle vare, som skulle sette sitt preg på Stavanger, som hadde en visjon om et åpent blikk ut – ja, som jeg opplever at fortsatt lever.

Og jeg vil berømme NHO for å arrangere denne Solakonferansen med partnere, år etter år, og sette denne viktige dagsorden.

Og så er det slik at det er ingen tvil om at det å komme til Rogaland og denne delen av Vestlandet, gir oss alle en opplevelse av optimisme. Jeg leser av bedriftsanalysene at bedriftsledere, planleggere og investorer er mer optimistiske i denne delen av landet enn andre steder. – Sånn sett kan vi ha ”tilgodelapper” av det ene eller andre slag.

Det store vestland som representerer godt under 30 prosent av Norges befolkning, står for oppunder 40 prosent av eksporten. Så det er åpenbart at vi her er et sted vendt mot verden.

Det er en nyskapende landsdel. – Samtidig som jeg merker meg fra en eller annen statistikk – ja, det er mye som kan utvikles ved statistikk – som viser at Rogaland har lavere FoU-andel enn andre deler av landet. Jeg synes det illustrerer et budskap som jeg vil komme tilbake til – nemlig at vi er helt avhengig av hele landet for å lykkes i hver eneste del av landet.

Dette er noe jeg har vært veldig opptatt av når det gjelder nordområdesatsingen: Vi kommer ikke til å lykkes med nordområdesatsingen bare ved å lykkes i Finmark, Troms og Nordland. Vi må lykkes ved å lage kunnskaps- og forsknings”ringer” som henter opp erfaringer fra hele landet.

Og slik har jo det også vært her, i denne delen av landet, med det store løftet som er skjedd de siste førti årene: Man har hentet og bygget på kunnskap fra andre deler av landet og andre deler av verden. Sånn sett så er jo Rogaland et eksempel for historieskrivningen når det gjelder forholdet til verden: Man har klart å hente det som andre også har produsert av kunnskap.

*****

Og så er det jo sånn – for en som er født i 1960, så tenker man hele tiden i tiår – 1970-tallet, 80, 90, 00 og 10. Dette året blir sånn sett et ”minneår” for meg, men jeg tenker jo på det at vi markerer 40 år med petroleumsvirksomhet i Norge. Det er ikke slik at når man lander på Sola, så hører man lyden bare av traktorene, men også helikoptrene, ja det illustrerer hva Norge og denne regionen lever av.

Og da er jo det slik at vi bør minne hverandre om – når vi skal se fremover – hvor lite vi egentlig vet, og det gjør jo det spennende å stå i samtiden og se fremover – om hva fremtiden vil bringe. Statsministeren siterte i sin nyttårstale Norges geologiske undersøkelse fra slutten av 1950-tallet som sa – på oppdrag fra regjeringen – at vi kan utelukke at det finnes hydrokarboner langs den norske kyst... Ti år senere var vi altså i gang med det som skulle bli en fundamental begivenhet for Norge.

Jeg hadde gleden av å delta i ”Scenarier 2000” i 1987-88, som skulle prøve å se fremover mot år 2000. Og da vi ”gjorde opp”, og så om vi hadde lykkes eller ikke lykkes i våre spådommer, da så vi at vi hadde lykkes noen steder, mens andre steder hadde vi vært helt ”på utsiden”. Ett av de områdene som var på utsiden, var at vi knapt omtalte oppdrettsnæringen, fordi oppdrettsnæringen i 1986-87 var en ganske miserabel historie med sykdommer og nedfrosne lagre som måtte destrueres og selges på billigsalg. Og lite visste vi da, at vi snakket om den kommende, nest største eksportnæringen etter olje og gass...

*****

Så med den ydmykheten så kan man jo si at på slutten av 1950-tallet ante vi lite om olje og gass, og midt på 1980-tallet visste vi lite om nummer to på listen over norsk eksport. Så hva vet vi i 2010 om hva 2020-2030 vil bringe? Ikke mye...

Men vi kan reflektere over at vi har et utrolig forpliktende og forsvarlig utgangspunkt. For i 1970, da jeg var ti år, så var den norske mann og kvinne, dvs. norske innbyggeres BNP-inntekt per innbygger 75 prosent av svenskenes. Sagt på en annen måte: gjennomsnittsnordmannen hadde tre fjerdedeler BNP-inntekt sammenliknet med svenskene. I dag, i 2010, så er norsk BNP per innbygger 75 prosent høyere enn den svenske. Det har altså skjedd på disse årene.

Så for meg er dette et utgangspunkt som forplikter. Vi kan ikke diktere fremtidens muligheter og det internasjonale utsynet og hva verden vil bringe. Men vi har altså et utgangspunkt hele verden kan misunne oss, og det forplikter.

Det er en av grunnene til at regjeringen og statsministeren har invitert til et bredt samråd om verdiskapning, om kunnskap og om arbeid. Det ble godt innledet i forrige uke under NHOs årskonferanse, og vi kommer til å fortsette med dette som et fokus utover, og vi kommer til å trenge bidrag fra alle.

*****

Spenningen i denne debatten og når vi er her i Rogaland – som er en vekstregion, en kunnskapsregion, en optimistisk region og en havregion – det er jo å stille spørsmålet: ”Er vi her midt i solnedgangen, eller er vi midt på dagen?”. Og jeg synes, når jeg reiser i Rogaland, at jeg møter begge versjonene.

De som ser bakover mot fordoms høydepunkter, da vi utviklet denne store, viktige olje/gass og petroleumsnæringen, de ser uroskyer ute i horisonten. Og de som opplever at de faktisk står ute ”midt på dagen”, med fortsatt godt med sollys, og med evner til å hente ut ny verdiskapning.

Jeg har prøvd å si at det er ikke en regjering gitt ”å diktere” hva som vil skje om ti og femten og tjue år – men det er ett, nesten enkelt, ja et banalt budskap om: selvfølgelig, det er langt på vei opp til oss.

For jeg tenker slik – at når vi ser fremover – så har Norge på veldig mange måter ikke ”solnedgangsindustrier” eller næringer å slite med. Vi skal ikke bruke lang tid på det – å snakke om andre nå – men vi ser at andre europeiske land sitter tungt inne med både arbeid, kapital og infrastruktur i næringer som åpenbart er i akkurat den kategorien.

Og hvor andre vekstregioner i verden, av naturlige årsaker, kommer inn nå og tar over.

Men vi kan si det slik – at Norge besitter kunnskap og ressurser, som Europa, nærområdene og verden kommer til å trenge i mange, mange tiår fremover, og vi har muligheten til å posisjonere oss, helt i front.

Vi har olje og gass som verden fortsatt kommer til å trenge. Vi har vind og bølger som verden fortsatt kommer til å trenge. Vi har lagringsplass for karbon som verden fortsatt kommer til å trenge. Og vi vet ganske mye om hvordan vi utnytter disse ressursene, og vi vet veldig mye i denne delen av Norge.

Statoil er verdens største offshore operatør, og Statkraft er Europas største selskap for fornybar energi. Og jeg må si – ja, jeg vil ta dette som et eksempel på hvordan vi må tenke gode ”tilgodelapper” – som Tom sier. Det at Statoil og Statkraft skal utvikle Doggerbank, det er en stor suksess. Og jeg har liten forståelse for dem som sier at det er et nederlag at ikke denne satsingen skjer i Norge. Det er veldig bra at denne satsingen skjer utenfor Storbritannias kyst. – For Norge, som har over 60 prosent andel av det fornybare, i ”energimiksen”, så er det faktisk veldig positivt at denne satsingen skjer i et land som bare har to prosent fornybar energi i sin miks.

Og det er veldig naturlig at Storbritannia satser så mye i tilretteleggelse for å få det til. Og det er da desto mer gledelig at vi, som jo er olje- og gassnasjonen – men også fornybarnasjonen med det største fornybarselskapet og med Statoils kompetanse – er i stand til å vinne de kontraktene. Der ligger mye av oppskriften for det som er sammenhengen mellom den internasjonale og nasjonale verdiskapningen.

*****

Når jeg reiser rundt i verden, blir jeg ofte stilt spørsmålet: Er det ikke et paradoks at Norge og den norske befolkningen er så klimabevisste og klimaopptatte, mens vi samtidig er en storprodusent og eksportør av olje og gass? Det er et moralsk spørsmål og det er et politisk spørsmål.

Jeg har gått og tenkt på hva som er det beste svaret på det spørsmålet. Og jeg har kommet til at – jo, det er et paradoks. Men det er ikke bare Norges paradoks, det er faktisk hele verdens paradoks. Fordi den verdensøkonomien som vi er en del av, kommer til å være avhengig av olje og gass i 10, 20, 30 og 40 år fremover.

IEA skriver i sine analyser, sine scenarier, at verdensøkonomien i 2030 kan komme til å være 80 prosent drevet av olje og gass – ja, omtrent der vi er i dag. Det forhindrer ikke at fornybar energi, som vind og bølger og sol, kommer til å vokse med doble sifre. Men det begynner fra et så lavt nivå – slik at fortsatt vil olje og gass være ledende.

Det understreker betydningen av at vi utvikler våre olje- og gassressurser på en ansvarlig måte, og at vi forblir en langsiktig leverandør av olje og gass til våre nærområder.

Men samtidig: Hvis det er slik at forbruket fra en voksende verdensbefolkning vil øke med 50 prosent, så ser vi at 50 prosent økning av noe som er 80 prosent andel – ja, det betyr en formidabel økning av noe som vi ikke kan tåle – nemlig utslippene av klimagasser.

Og der ligger Norges store utfordring og mulighet, både å produsere renere energi, produsere fossilt brensel med mindre utslipp, og å lykkes med satsingen på fangst og lagring av CO2. – Så dette som er Norges og egentlig hele verdens paradoks; ja, der sitter vi også egentlig med hele nøkkelen til hvordan vi skal løse det; det er en stor mulighet for Norge, og det er en stor mulighet for Rogaland.

Det blir ikke verdiskapning i fremtiden etter en annen formel enn det den har blitt frem til nå: Det er i kombinasjonen mellom naturressurser, kapital, kunnskap og arbeid. Det er i ”miksen” av det at Norge kan lykkes fremover. Og jeg er enig med Tom Tvedt, når han sier at det er evnen til å spille på lag som kommer til å avgjøre om vi lykkes. Og det mener jeg vi kan si at vi faktisk kan.

*****

Så skal jeg prøve å bevege meg lite grann ut, ved å si at ”veien ut”, banalt nok, for Rogaland og ut til verden, går over havet. Og så er det jo en gammel lærdom at man ”ikke kan se grenser under vann”, og jeg er da opptatt av at man er seg bevisst i dette århundret hva det vil si for Norge å være en ”havnasjon”.

Vi var veldig bevisst på å være en havnasjon da skipsnæringen utgjorde den norske verdiskapningen. Men jeg tror det kommer til å kreves en ”mental kartoppdatering” hos oss til å forstå betydningen, ansvaret og mulighetene ved å være en havnasjon også i det 21. århundre.

Og når jeg har reist rundt på universiteter og høyskoler, så har jeg stilt studentene spørsmålet: Hva mener vi når vi sier at ”Norge er et lite land”? For det er jo en del av det norske ”omkvedet” – at vi er ”et lite land”. Og jeg har forsøkt å invitere dem med på en reise i hva det begrepet egentlig betyr:

Hvis vi begynner med antallet nordmenn, så kan vi fort være enige om at 4.8 millioner innbyggere – vel, det kvalifiserer for gruppen ”små land”. Hvis det er om lag 190 land i verden, så er Norge nummer 135. – Det ikke aller minste, men det er heller ikke helt i toppligaen. Hvis vi så flytter oss til å se på flateinnholdet av landet vårt, så befinner vi oss på 75. plass på den listen. Og jeg lærte da jeg kom til UD, at Jan Mayen faktisk er større enn 10 prosent av verdens land. Så hvis noen ønsker seg til Jan Mayen, så kan de altså befolke den øystripen... Men det sier noe om at det finnes mange små stater.

Hvis vi så legger til hav og sokkel, så er altså Norge det 15. største området i verden. Norge har seks ganger mer hav enn vi har land. Og etter fastleggelsen av Norges kontinentalsokkel, som vi kom i mål med i fjor og så har vi også klart innrettet hvor langt den sokkelen strekker seg – og legger vi dette til, og i det perspektivet – så er Norge altså ikke et lite land – for det er havet som gjør oss til et stort land.

Og vi er verdens nest største eksportør av gass, blant de ti største eksportørene av olje, den nest største eksportør av sjømat, og så kan vi gå gjennom statistikkene for f.eks. aktiv medspiller til FN – stor bidragsyter økonomisk og så videre – og vi er sånn sett i en toppdivisjon.

*****

Jeg vil tenke at næringslivsfolk, som mange av dere er, vil ofte tenke at vi må bruke bedriftenes naturlige forutsetninger, historiske erfaringer og allerede kaprede markedsandeler. – Og det sier oss noe om hvor Norge ligger. I fremtiden så vil jo ikke havkunnskapen bare handle om olje og gass og den tradisjonelle fisken – men det vil også handle om ”den nye fisken” – oppdrettsfisk. Og det vil handle om de nye ressursene i havet på de store dyp; all forskningen vi gjør omkring bioprospektering, bioteknologi og fisk – alt dette lærer oss nye ting om disse ressursene og denne verdiskapningen.

Jeg lærte – og jeg må si at dette er ikke mitt fag – men jeg har lært at forskerne har funnet et enzym i torskens lever, som er av en sånn verdi at per kilo så skal det være snakk om milliarder av kroner. Jeg har aldri gått med et kilo leverenzym i vesken, men jeg skjønner at det er attraktivt. Men dette er altså kunnskap vi ikke hadde for noen år siden – mens torsken alltid har vært der. – Og nå er det stor interesse, som regjeringen også aktivt støtter opp om, rundt forskningen for marin bioprospektering; ny ressurser i havet – ressursene på de store havdyp.

Og dette koblet opp med kunnskapen – ja, tenk det i slutten av 1950-tallet om noen hadde forutsett – og i 1970 – at ikke bare var det en stor verdi hva vi kunne finne under havbunnen av olje og gass – men nå ser vi etter hvert en potensiell stor verdi i de geologiske strukturene, også etter at olje og gass er hentet opp.

Det er kunnskapene som driver dette, og det er det som gir oss mulighetene.

Men da tror jeg, for å følge opp Tom Tvedts invitasjon, det er hele Norge som må lykkes med dette. Det kan ikke være ”Rogaland – som Rogaland”, eller Finmark som Finmark. Det kan ikke bli slik at vi må overlate nordområdesatsingen til dem som bor i nord, vestlandssatsingen til dem som bor på Vestlandet, og ”sørvestlandssatsingen” til kun dem som bor på sørvest i landet.

Det er Norges evne til å hente opp samlet kunnskap, verdiskapning og erfaring som kommer til å avgjøre dette, og jeg ser at det er det denne konferansen har som et mål. Og jeg synes det er spennende å kunne snakke om nordområdene når jeg er i sør, og å kunne snakke om erfaringer fra sør når jeg er i nord.

*****

Da ser vi at i vårt utsyn, så tar det vi snakket om for en 10-15 år siden – ”det regionale Europa” – tar på mange måter form. Norge er ikke med i EU, vi er ikke med i den dagsordensettingen som går på å definere regioner fra Europas perspektiv. Men vi er til de grader med i regionene.

Som utenriksminister så har jeg opplevd hvordan Arktis Råd, Barentssamarbeidet og Østersjørådet henger sammen, som sirkler som plukker hverandre opp. Og felles for alle de tre er de nordiske land, og her også Norge. Og det kan komme som en nyhet for mange av dere, men Norge overtar formannskapet i Østersjørådet 1. juli i år, fordi Norge og Island er kommet med i det perspektivet.

Det spørsmålet vi da må stille: Hva med Nordsjøen? Og det er et viktig utgangspunkt for Rogaland. Jo, det svenske EU-formannskapet har satt Nordsjøen på dagsorden i EU, for å definere Nordsjøen som en såkalt ”makroregion”, slik også Østersjøen er definert som det. Dette er i Norges interesse, og vi kommer til å arbeide videre med den visjonen i UD, og overfor EU, særlig når Belgia overtar formannskapet i EU i annet halvår i 2010 – og Nordsjøen som en region.

Her er det store interesser for Norge og store interesser for Rogaland. Det gjelder transport og det gjelder handel, det gjelder fiskerier – ja, det er her vi forhandler om de mest komplekse forhandlingene med EU om deling av kvoter, og det gjelder selvfølgelig hele energiperspektivet, energitransporten, kablene, rørledningene og den potensielle, fremtidige lagringen. Vi sitter på deler av Europas gass, Europas fisk, Europas transport og Europas lagringskapasitet.

Og så vil jeg si: Det er helt avgjørende for Rogaland og for Norge at det vi har bygget opp her, lykkes ute. Noe av det mest meningsfylte jeg har gjort de siste årene i den jobben jeg har nå, er å reise med norsk olje- og gassindustri ut. Vi har hatt en ambisjon om at alle steder hvor det tas viktige avgjørelser rundt energi – ja, der bør Norge være representert.

Derfor har vi fått ambassade i Algerie. Ikke bare fordi Statoil og BP er i ørkenen i Algerie, og det er ett av tre steder der Statoil leverer lagring av CO2, men også fordi det er en region som kommer til å utvikle store fornybare energikilder i kombinasjon med gass, sol og gass. Derfor har vi også etablert ambassade i Aserbajdsjan – og derfor så vil jeg, om tre uker, sammen med Kronprinsen, markere åpningen av den norske ambassaden i Astana i Kasakhstan. – Nye regioner, hvor vi har store muligheter for norsk industri og for norsk industri her fra denne regionen.

Det er også interessant at vi får flere eksempler på hvordan det vi har lært ute får direkte betydning for det vi gjør hjemme. Lenge var det slik, opplever jeg, at vi snakket om å ta med erfaringene fra Nordsjøen ut til andre områder. Nå ser vi eksempler på at vi tar med erfaringer fra andre områder hjem til Nordsjøen. – Slik jeg har forstått Statoil i alle fall, så er erfaringer at dypvannsboring i Mexico nå direkte relevant for hva vi kan ta ut av ressurser fra vårt eget havområde. Det er interessant og viktig.

*****

Så avslutningsvis kjære venner: Hvordan skal vi tenke utenrikspolitikk og norsk profilering i årene som kommer? – Og Rogaland da som en viktig del av Norge. Hvordan prioriterer og velger vi?

For heller ikke vi vet hvor ”morgendagens krise”, eller hvor morgendagens satsingsområde kommer – like lite som vi visste på 50-tallet hva 70-tallet ville bringe for olje og gass. Vi har gjennom Stortingsmelding nr. 15, som ble debattert i Stortinget i juni 2009, forsøkt å gjennomdrøfte, for første gang på tjue år, hva som er Norges utfordringer når det gjelder å prioritere våre interesser ute. Vi har forsøkt å reetablere begrepet ”norske interesser”. Det er legitimt og viktig at vi i ordskiftet snakker om hva som er en norsk interesse.

Og det er viktig at norsk næringsliv, fagbevegelse og arbeidsliv er med på denne diskusjonen. For dette er en spennende – og viktig og ofte en vanskelig politisk debatt: Slutter norske interesser ved norskegrensen? – Hvis ikke, hvor langt går dette ut i en verden hvor man, sett og sagt ”tabloid”, kan si at stedet ”langt borte” ikke lenger eksisterer. – I en verden hvor vi kan påvirkes av at valuta, virus og terror fra steder som vi nærmest trodde lå langt utenfor vår rekkevidde – ja, finanskrise som kommer fra New York, en viruskrise som kommer fra Mexico, og terror som har truffet våre naboland fra fjellene i Afghanistan.

For denne verden skal vi planlegge norsk utenrikspolitikk, og en viktig del av den utenrikspolitikken er den verdiskapningen norske bedrifter gjør i utlandet, og symbiosen mellom det vi gjør i utlandet og hjemme.

Vi har forsøkt å lage i UD et begrepspar som vi bruker i våre egne analyser når vi spør oss selv: Skal vi satse her? Hva skal vi synes er viktig? – Og det er å lage en kobling mellom, på den ene siden, hva er norske interesser, og på den andre siden; kan Norge gjøre en forskjell?

Og med de to begrepene, så får vi det statsviterne ”elsker”, nemlig en såkalt ”firefeltstabell”: Man kan kombinere de to begrepene – norske interesser og kan vi gjøre en forskjell – på fire forskjellige måter: Den ene måten er å si at vi har å gjøre med temaer der Norge både har interesser og der vi kan gjøre en forskjell. Det er åpenbart at i politikken, så bør vi i hovedsak være tilstede der. Vi bør bruke ressursene våre, vårt fokus, diplomatene våre, samspillet med samfunnslivet og så videre – på de områdene der Norge har interesser, knyttet til arbeidsplasser, velferd, verdiskapning og sikkerhet – ja, for å gjøre det beste ut av det. Så det er relativt enkelt når man har identifisert dem.

Men så har vi den andre ytterligheten – nemlig det område der Norge ikke har interesser, og der vi heller ikke kan gjøre en forskjell. Hvis vi er engasjert med penger, arbeidskraft og ressurser på noen som helst måte i den kategorien, så bør vi alvorlig se på om det ikke er på tide å komme oss ut av det.

Og så er det de to interessante mellomkategorier: Den ene er der hvor vi egentlig ikke har interesser, men hvor vi kan gjøre en forskjell. Da blir det en interessant diskusjon om: Vel, er dette likevel så viktig at vi bør engasjere oss der? Dette kan variere ut fra ståsted og hvem som ser.

Og så er det selvfølgelig den utfordrende kategorien: Nemlig områder der vi har interesser – men der vi ikke kan, eller bare i begrenset grad – kan gjøre en forskjell. Det er jo politikkens utfordring – hvordan skaffer vi oss handlekraft til å gjøre en forskjell på de områder der vi åpenbart har interesser?

Der kan man kanskje hevde at mye av den norske EU-debatten står. Noen vil mene at det er et avgjørende spørsmål for å ta vare på norske interesser, andre vil mene ikke. Men denne måte å gruppere alt det vi står overfor gir oss en inngang til et interessant ordskifte, og i UD er det i hvert fall slik at vi spør oss selv; når det dukker opp noe på det ene og det andre området: Er dette viktig for norske interesser? Og kan vi faktisk gjøre en forskjell her?

*****

Avslutningsvis, slik jeg ser det, så er alt det som ligger i støpeskjeen for Rogaland i et internasjonalt perspektiv, i en slik kategori at det berører norske kjerneinteresser, og vi har en betydelig mulighet til å gjøre en forskjell. – Men som Tom Tvedt sier; da må vi ha ”gjensidige tilgodelapper” på hverandre til å lykkes med det samarbeidet som jeg tror er et av Norges største ressurser; nemlig små forskjeller imellom oss, tette kontakter og evne til å sette en felles dagsorden.

For det var slik da vi oppsummerte ”Scenarier 2000” rundt år 2000: Hva var de viktigste kjennetegnene? Kvaliteten ved det norske samfunnet i det 20. århundre – og som gjorde at vi kom dit vi var i 2000?

Mange som ser mye på tall, vil vel da peke på dette at BNP per innbygger har gått fra 75 prosent av det svenske, til å ligge 75 prosent over det svenske. – Eller se på de fantastiske volumene fra olje og gass som en andel av eksport og verdiskapning. Men det var, for oss, faktisk ikke det vi festet oss mest ved. – For vi må være innstilt på at kjennetegnene ved verdiskapningen vil variere, de vil komme og de vil gå. Det vi festet oss ved, det var det norske samfunnets evne til organisering av verdiskapningen, som den kanskje viktigste ressursen vi hadde. – Evnen til samspill mellom kunnskap, naturressurser, kapital, samarbeid mellom den private og offentlige sektoren – ja, at denne ”miksen” fungerer.

Jeg opplever – ja, for å avslutte på en ”politisk fot” – tidlig på 90-tallet da jeg arbeidet på Statsministerens kontor med Gro Harlem Brundtland – så reiste vi mye ut i verden. Og mange steder vi kom fikk vi høre at den nordiske samfunnsmodellen – den sto for fall i den globaliserte verden. – Fordi den globaliserte verden kom til å kreve så mye smidighet og raskhet – at denne modellen hadde en for stor stat, for høye skatter, for sterke fagforeninger, for få enere, for dårlige eliter – og alt dette var til å bli ganske nedtrykt av etter hvert. Men så har jo det bilde endret seg, ved at flere ser mot de nordiske land – ja, som en interessant modell for nettopp å møte globaliseringen. – Og at nettopp små forskjeller og en sosial organisering som har gjort det mulig å sørge for at ikke store grupper av samfunnet vårt har falt igjennom på utdanning – ja, det er jo en utfordring vi står og holder i hånden nå – frafallet fra videregående skoler. Så en utfordring for Rogaland eller indre Troms, eller Øst- Finmark, eller sentrum av Oslo der jeg bor, så er dette en vel så stor utfordring som fluktuerende priser på de ulike råvarebørsene.

Og så jeg vil avslutte med å gi honnør til at det fortsatt er tett samarbeid mellom LO og NHO, at det er konferanser som dette som setter en felles dagsorden, hvor vi er veldig bevisst på våre ulike roller – men samtidig er i stand til å sette visjoner og retning – både for Rogaland, for Stavanger og for resten av landet.

Takk for oppmerksomheten.