En verden i endring – hva betyr det for Norge og norske interesser?

Et utvalg av de temaer og momenter Støre baserte talen på.
Sjekkes mot fremføringen.

Illustrasjon: Verdenskartet med oppdaterte tall og prikker for stasjoner.

Velkommen

• Vel møtt til stasjonssjefer og til alle andre, ute og hjemme, alle utsendte og alle lokalt ansatte.
• Nyttig å gjenta: våre nøkkeltall – viktig for identiteten, hver og én av oss er vi bare hver og én – men alle inngår i små arbeidsfellesskap – og til sammen i et veldig stort et: 110 stasjoner og 2466 årsverk, dvs. 1467 i utenrikstjenesten, herav 815 hjemme og 652 ute, og 999 lokalt ansatte, altså 2466 årsverk totalt. Stort fellesskap.
• Vår felles visjon (Strategi 2013): ”Utenrikstjenesten – vi jobber for norske interesser, norske borgere, og en fredelig, rettferdig og bærekraftig verden”. Og verdiene: Handlekraft, arbeidsglede, profesjonalitet og åpenhet.  

Illustrasjon: Globus.

Blikk på verden

• Viktig for oss å heve blikket. Jobber ofte i det umiddelbare, de konkrete enkeltsaker. Sånn må det være. Men ikke glemme det store bildet. Vi derfor starte der.
• Den franske tenkeren, entreprenøren Jacques Attali (boken ”Kort historie om fremtiden”): ”I dag blir det avgjort hvordan verden kommer til å bli i 2050, og vi forbereder hvordan den kommer til å se ut i 2100. [...] Skal vi overlate en akseptabel verden til våre barn, må vi prøve å se for oss framtiden, skjønne hvor den kommer fra, og skjønne hvordan vi påvirker den.” Attali skriver videre i boken sin om mulige dynamiske sentra i verden i tiårene som kommer – og sier bl.a.: ”Et annet hjerte kunne oppstå i de skandinaviske landene, mellom Stockholm, Helsinki og Oslo. I disse landene er det et eksepsjonelt samarbeidsklima, høyteknologisk industri, framifrå universiteter, store oljeressurser, høyt utdanningsnivå, svært stor trygghet, et framifrå sosialvesen og en høy levestandard som paradoksalt vil øke oppvarmingen av atmosfæren, noe som i seg selv er en trussel mot kystområdene. De tre byene kunne også trekke til seg en kreativ elite fra resten av verden.”
  Men så fortsetter han: ”Etter min mening kommer likevel ikke de nordiske landene til å ville blande seg opp i andre sine saker på annet vis enn som diskrete diplomater. De vil verne seg mot farene i verden og har ikke lyst til å trekke til seg folk som er fiender av friheten. De vil altså nekte å spille rollen som ”sentrum”, fordi et sentrum er aldri nøytralt”, i følge Jacques Attali. (Ham om det!) 
  Men, Apropos: Er vi nøytrale? Nei, vi skal i en del arbeidsoppgaver være upartiske, men aldri nøytrale.
• Hva er så det store bildet vi skal se etter? Hva er de viktigste utviklingstrekkene?
• En verden i endring. Ikke mot en tydelig ”ny” orden, men som en ”kompleks uorden”. Makt flyttes, ny teknologi og verdier bryter gjennom, nye stater rykker opp i verdenspolitikkens toppdivisjon. Store forandringer skjer rundt oss. Vi skal være ledende i den analysen.
• Mye av dette handler ikke om konkrete arbeidsområder og oppgaver for Norge – men i første omgang – og i bunnen for arbeidet vårt: et økende behov for å analysere og forstå og trekke slutninger for våre handlingsalternativer.
• Mange måter å nærme seg dette på – jeg vil feste blikket mot fire brede utviklingsforhold med direkte betydning for norske utenrikspolitiske interesser: 

Illustrasjon: Bric-landenes statssjefer (foto).

Det første punkt: Maktforskyvingene i det internasjonale systemet.

• Vi ser det, erfarer det og rapporterer om det: Globale maktforhold endrer seg.
• Det har betydning for Norge som har så klar interesse av internasjonal orden og velfungerende styringsinstrumenter. Nå er det multilaterale systemet er i endring. Nye aktører og makter vokser frem. Vi må ta innover oss effektene. Beskrive, forstå dem, analysere, prøve å påvirke endringene i vår retning.
• Derfor skal vi følge, analysere og si fra – være åpne for debatt om det som utspiller seg – som vi har vært i spørsmålet om et ”selvoppnevnt” G20 (legitimitetsproblemet).
• Si fra om faren for et ”ad hoc system”, som ikke har kollektiv forankring, som svekker FN-systemets grunnleggende ideer – avvise troen på at uformelle, mindre strukturer nærmest automatisk er mer effektive.
• Men samtidig: Vi må ikke være for ”FN-romantiske”, ikke spille rollen som en ”defensiv forsvarer”. Vi må være en ”kritisk FN-venn”. Hva ved FN-systemet er mest sentralt for internasjonal orden?
• I tillegg – og mer direkte – vi må se endringene i det internasjonale systemet i lys av utviklingen i Afghanistan og Irak og endringer i USAs globale rolle og gjennomslag. Maktforskyvingen i internasjonal politikk spiller inn begge steder. Afghanistan vil være med på å forme Natos fremtid. Erfaringene fra Irak og Afghanistan vil prege hvordan USA spiller sin militære rolle globalt. Hvordan andre makter på vei opp søker å fylle et maktvakuum.
• Og når det gjelder Irak og Midtøsten: Mens USA trekker seg ut, bygger Kina seg opp, som oljestormakt i Irak og andre land i Midtøsten (som i Afrika), som en sentral aktør i regionen. 

Illustrasjon: Hellas. 

Det andre punkt: Finanskrisens politiske konsekvenser.

• Vi skal fortsette å analysere finanskrisens langsiktige konsekvenser også for utenrikspolitikken (jfr. utenrikspolitisk redegjørelse og EU/EØS-redegjørelsen i Stortinget i vårsesjonen). Finanskrise, økonomisk krise, politisk krise, sosial krise. Ulike sykluser i ulike land. Kontrasten til Norges situasjon.
• Vi er fortsatt i den innledende fasen for å vurdere politiske konsekvenser av finanskrisen.
• Debatten blant forskere: Tilsvarer dagens krise etterdønningene av børskrakket i USA på 1930-tallet? Krisen den gang var et symptom på en dypere maktforskyving i internasjonal politikk, dvs. svekkelsen av UK og et USA som ikke var vant til å spille en dominerende rolle. Ser vi noe av det samme nå? Finanskrisen som symptom på en rask overgang i retning av en multipolar politisk verden?
• Samtidig være varsomme med bombastiske analyser. Man har spådd USAs absolutte nedgang mange ganger før de siste 30 årene. Riktignok er tiden nå historisk for Kina som passerte Japan som verdens andre økonomisk makt. Men også Kina vil få vekstsmerter.
• Og vi må ikke glemme det økonomiske, militære og teknologiske gapet mellom USA og alle andre makter.
• Likevel: Finanskrisen får utenrikspolitiske konsekvenser. Flere tegn: Den multilaterale utviklingen spres – til nye steder. ”Hellas-syken” og europeisk politikk. En ny, sterkere rolle for staten? Økende fare for nasjonalisering? Tegn til økende nasjonal konkurranse om naturressurser? 

Illustrasjon: Europa, EU. Foto: Van Rompuy og Barroso.

Det tredje forhold: Utviklingen i Europa/i EU, som jeg kommer mer tilbake til senere.

• Norge/Europa. Alltid en hovedoppgave for UD og utenrikstjenesten. Norges kjerneinteresser å ivareta.
• Å følge og forstå situasjonen for EU-samarbeidet og endringene som følger av Lisboa-traktaten.
• Usikkerhet rundt felles utenrikspolitikk. Uklarhet om hvem som er aktører, kombinert med forventede kutt i utenrikstjenestene. Spørsmålet om de nasjonale utenriksministrenes og utenriksdepartementenes ”identitet”.
• Inntrykket fra Brussel, forenklet sagt: Utenrikspolitikk, sterke institusjoner – men uklar politikk, versus valuta: Sterk politikk – men uklare institusjoner.
• Erkjenne EUs voksesmerter; inkluderingen av de nye medlemsstatene, spenningene.

Illustrasjon: Foto: Obama med asiatiske ledere.

For det fjerde: Vi ser konturene av Norges to viktige utenrikspolitiske horisonter:

• Det strategiske landskapet rundt Norge er i endring. Det skjer på to måter:
• Den ene endringen velkjent: Forflytning av verdens tyngdepunkt fra Atlanterhavet og øst mot Asia. Vi snakker mye om dette, men har vi erkjent betydningen av dette? Våre stasjoner må i enda større grad bli lytteposter for globale utviklingstrekk. Vi må f.eks. forstå hvordan USA ser ut fra Beijing, hvordan Kina ser ut fra Washington.
• Nye stater, med sine interesser, sitt verdigrunnlag, blir førende politisk og kulturelt gjennom økonomisk tyngde.
• ·At ”vestlige” land er i mindretall i verden, er ikke noe nytt. Men at ”ikke-vestlige” stater blir økonomisk og teknologisk førende, er et vannskille. Det vil påvirke internasjonal organisering, menneskerettighetspolitikk, klima, nye grupperinger av stater, nye makter seiler opp.
• Vil vi se større gjensidig avhengighet økonomisk – og samtidig større motsetninger og handlingslammelse politisk? 
• Den andre endringen av det strategiske landskapet er mer ”norsk”. En strategisk horisont mot nord: Nedsmelting av Arktis, Polhavet isfritt i dette århundre, nye seilingsleder: Ny strategisk relevans for hele verden og verdenshandelen. Hele nordområdepolitikken. Det sentrale her, er at vi er aktør her.
• Ressursutnyttelse, annen økonomisk og politisk aktivitet. Nye utfordringer. Vi står på kanten av et ”nytt verdenshav” ved vår kyst.
• Viktigheten av delelinjeavtalen, og relevansen for andre, må sees i lys av dette. Jeg kommer tilbake til det. 

Illustrasjon: Flagg-collage.

Konsekvenser for Norge

• Dette må være det sentrale for utenrikstjenestens analytiske kapasitet – når vi skal levere på å være ledende også i utenrikspolitisk analyse: Hva er konsekvensene for Norge?

I bunn: Prioriteringene fra oktober 2009 ligger fast.

• Allmøtet 23. oktober 2009 (og Soria Moria II) gir de prioriterte utenrikspolitiske hovedområder, ligger fast. Eksempler: Nordområdene, klima og energi, en oppdatert europapolitikk, Afghanistan, menneskerettigheter, osv. Stortingsmeldingene.
• Og UDs Strategi 2013. Kommer tilbake til det. 

Så: vi er i august 2010:

• Først: Betydningen å ha en løpende, god analyse av endrede maktforhold og om endrede rom og muligheter for norsk påvirkning og innflytelse. Delta i samfunnsdebatten.
• Det institusjonelle: FN, G20, utviklingen av og i EU, Nato, de regionale organisasjonene.
• En mer skjerpet evne til interesseanalyse.
• Dernest: Mer om de to horisontene og om utfordringene vi må svare på:

Illustrasjon: Gammelt kart, Asia, India og Kina.

Horisonten i øst – om vårt behov for nærvær, forståelse, analyse, kunnskap.

• Som nevnt: Økonomisk og geopolitisk maktforskyvning fra vest mot øst. I dag stadig flere store aktører, i den multipolare verden. Mange av disse i Asia: India, Kina, Vietnam, Indonesia.
• Maktforskyvning både økonomisk og politisk, men har også strategiske sider. Konkurransen om Asias oppmerksomhet øker. For at Norge best skal kunne hevde interesser fremover, må vi bygge kompetanse og sterke økonomiske, politiske og kulturelle bånd til det nye Asia. Mer og mer av Norges politiske og økonomiske interesser forankres i Asia, med 60 % av verdens befolkning, flere av våre største handelspartnere.
• Kina. Multipolare verdensorden har endret balansen av relativ makt. ”Den doble Kina-effekten” har vært god for Norge på flere måter enn det mange tenker over (altså utover det økonomiske – Kina er Norges 9. største eksportland). Tilpasningen til ”den tredje Kina-effekten”, et mer innflytelsesrikt Kina, vil også påvirke oss på mange måter.
• Kina og de store aktørene i øst, deres tankegods og normforståelse, utfordrer grunnleggende strukturer i internasjonalt politikk. Og gir muligheter. Vi må gjøre Norge relevant i disse ”mulighetsrommene”. Tenke strategisk i forhold til hvordan Norge kan balansere, fremme og også eksportere våre interesser og kompetanse i forhold til land i øst og andre allierte:
• Noen stikkord: Investerings- og kapitalforvaltningskompetanse, energipolitikk, FN, klima og miljø, aktiv dialog om Arktis, sikkerhetspolitikk. Ja, også innen nordområde- og sikkerhetspolitikken. Vi møter Kina på Svalbard/Ny-Ålesund. Arktisk råd.
• Kinas håndtering av krisen i verdensøkonomien: Kina har styrket både økonomisk vekst og global innflytelse. Vi møter kinesiske interesser innen felles problemstillinger, langt oftere enn tidligere. Dette er nytt og ukjent terreng både for dem og oss.
• Det store spørsmålet: Når skal Kina ta det politiske ansvaret som følger av økonomisk makt? 
• I tillegg til at Kina passerte Japan som verdens nest største økonomi, er Kina også nr. 2 på en målestokk for satsing på forskning og utvikling, størst på fornybar energi – og største utslipper av klimagasser. 
• Kina fremdeles styrt av interne utfordringer – som i økende grad gir eksterne utslag i form av internasjonale allianser og strategiske valg internasjonalt. Kina krever å bli forstått på egne premisser. I dialogen om og med Kina må vi være oss dette bevisst. Vi må gjøre oss relevant i et mulighetsrom der Kina søker global, styrket rolle.
• Og skjerpe og videreutvikle vår menneskerettighetsidentitet. Vi har støtte for MR-dialogene – men utvikle innholdet og vite når og hvor det går grenser, vise fasthet. 
• Indonesia. Posisjonert seg som brobygger, stort land, 12 år gammelt demokrati, med verdens største muslimske befolkning. Fører en aktiv FN-politikk, medlem av G20, innehar viktig rolle i regionen, påtroppende presidentskap i Asean. For Norge: Gjensidig nytte av samarbeid på flere områder: Helse og utenrikspolitikk, MR/ytringsfrihet/medier og ikke minst skogsatsning, for å nevne noe. Godt eksempel på nye allianser og partnerskap. Vi må lære av dette og dele lærdommene. 
• India. ”Fra elefant til tiger”? India tar steget fra å være en regional makt i Sør-Asia til å bli en global aktør, en av Asias nye økonomiske tigere. Indias fremvekst et positivt trekk i den globale utviklingen. Indias fremvekst gir Norge store muligheter. 
• India-strategien: Styrke den politiske dialogen med India, om regionale og globale forhold. Samarbeid med India må bygge på en kunnskapsbasert politikk. Forstå rammebetingelsene. Regjeringen har etablert et forskningsprogram i regi av Norges Forskningsråd for å fremme forskningssamarbeid mellom Norge og India på noen hovedområder. 
• Mulighetenes marked. Handelen øker. India i sterk økonomisk vekst, til tross for økonomisk nedgang i andre deler av verden. Norge markert seg innen offshore, telekommunikasjon, maritim sektor og fornybar energi. Telenor investerer i telekommunikasjonsmarkedet. Forhandles om en handelsavtale mellom Efta-landene og India, og en skatteavtale mellom Norge og India skal ratifiseres i løpet av kort tid. Forskning, kultur. 
• Relevant her: India: Globale helsespørsmål, viktig i norsk utenrikspolitikk. Helse og utvikling. Og innen klima. India fremtredende rolle i forhandlingene. Norge ønsker å etablere et partnerskap med India for utviklingen fornybare energikilder gjennom et samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og forskning. Og spørsmål videre, som: Hvordan trekke veksler på Indias store engasjement i FN-operasjoner? 
• Utfordringen: Dette er et stort land der Norge kan bli forsvinnende liten, med svakt eller egentlig ikke-eksisterende omdømme: Hvordan markerer småstater seg? Fokus, relevans, gjennomslag. Men derfor helt sentralt med kunnskap om aktørene, beslutningsstrukturene. 
• Så, et ganske langt sprang til den andre horisonten: 

Illustrasjon: Nordområdene. Det velkjente kartet.

Horisonten i nord – aktører, utfordringer og muligheter i nord. Og: Norden. Stoltenberg-rapporten – fortsatt et viktig kart for oss. Utnytte våre regionale nordeuropeiske muligheter.

• Nordområdene er regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken. Økt nærvær, aktivitet og kunnskap i nord. Bredt. Inkluderer også klima- og energiperspektivet.
• Handlingsprogrammet: Rapporten ”Nye byggesteiner i nord” (mars 2009). Berører de fleste departementer. Interdepartemental koordinering viktig del av UDs arbeid på dette området. God fremdrift, flere og flere lokale aktører trekkes med, tunge prosjekter.
• Den internasjonale interessen for nordområdene har tatt av. Vi har et bredere og mer sammensatt aktørbilde enn før. Kyststatene: Har rettigheter – og ansvar. Økende aktivitet. Stikkord: Kapasitet for håndhevelse, redningsberedskap, beredskap mot miljøkatastrofer.
• Det institusjonelle samarbeidet i en rask og positiv utvikling: Arktisk råd: Fra et ”anonymt” råd til at den største utfordringen i dag er hvordan vi skal håndtere alle som vil være observatører. Den nordlige dimensjon, der Russland og EU deltar på like fot, utvider sitt interessefelt, også mot nord. Ministermøte i Oslo i november. Og Barentssamarbeidet.
• Våre nordområder er ikke lenger bare Barentshavet og kystene omkring, men hele det sirkumpolare Arktis. I meldingen til Stortinget, som vi tar sikte på å legge frem til sommeren om nordområdepolitikken – med vekt på det utenrikspolitiske – vil vi beskrive disse utviklingstrekkene.
• Klimaspørsmålene (klima er en av de tre driverne) sentrale når det gjelder interessen for Arktis. Isen smelter. Vi kan ”utnytte” denne interessen for Arktis og oppmerksomheten om issmeltingen til å engasjere andre land enda sterkere i de internasjonale klimaforhandlingene. Det er vårt ansvar, som energinasjon. Fakta, forskning, informasjon.
• I april i år: Opprettet et nytt nordområdeutvalg, ledet av direktør Frode Mellemvik ved Nordområdesenteret i Bodø. Bredt sammensatt, vidt mandat.
• Ført bilaterale nordområdedialoger med en rekke land, bidratt til økt kunnskap og interesse for spørsmål som gjelder regionen. Nå går dialogene over i en ny fase: Heretter fokus på de viktigste aktørene, land som har identifisert sine egne interesser, formulert egen dagsorden.
• Så vår nabo Russland. Et godt forhold, konstruktivt samarbeid. President Medvedevs besøk. Vi styrker samarbeidet innen forskning og utdanning. Fortsetter arbeidet for å forenkle grensepasseringene, arbeidskraftmobilitet, osv. – og har godt håp om at en avtale om grenseboerbevis vil bli undertegnet i løpet av året.
• Enigheten om avgrensningen. Det er en milepæl av stor betydning. Delelinjen kan utløse et enda større potensial for samarbeid (energi, miljø). Løsningen er basert på moderne folkerett. Avtalen vil skape klare, forutsigbare rammer for jurisdiksjon og rettshåndhevelse, og klarhet omkring råderett over ressursene i området. Sender et signal til resten av verden om hva slags region Arktis er: Tillit, samarbeid, ansvarlighet, folkerett.
• Oppfølgingen av Stoltenberg-rapporten/Reykjavik-erklæringen: Viktige politiske intensjoner om styrket nordisk samarbeid. Befestet på utenriksministermøtet i mars 2010. Norge pådriver. Omsette forslagene i politikk og handling. UD følger opp med fagdepartementene. Våre stasjoner i Norden en viktig rolle her. 
• Reykjavik-erklæringen allerede bidratt til å styrke samarbeidet mellom de nordiske utenrikstjenestene. Reykjavik-erklæringen er en nordisk rapport, men peker utover Norden. Stoltenberg-rapporten har inspirert til en egen rapport om styrking av det nordisk-baltisk utenrikspolitisk samarbeid, som kom i forrige uke og vil bli diskutert på utenriksministermøtet i Riga denne uken. 

Illustrasjon: Foto-collage.

Fra horisonten i nord og i øst og til en langt alvorlige tematikk: Afghanistan.

• Ressurskrevende. En unik utfordring, som dekker flere felter internt, og i forhold til allierte og i regionen. Norge skal være en troverdig partner.
• Utfordringer. Jfr. erklæringen fra Kabul-konferansen 20.7. Vi jobber tett med FD.
• Er inne i ”transformasjon”, mot opplæring og ”mentorering”. Den sivile dimensjonen.
• ”Inn med de allierte og ut med de allierte”. Står foran viktig fase i den militære innsatsen. Sikkerhetsansvaret skal overføres til afghanerne. Afghanistan er både sikkerhetspolitikk og engasjementspolitikk. Viktig å skille mellom ulike roller, militære og sivile.
• Regionen. 

Illustrasjon: Foto fra Gaza i forrige uke.

Engasjementspolitikken. Holde kursen, langsiktig og tålmodig.

• Menneskerettigheter. I Norges første år som medlem av FNs menneskerettighetsråd har vi holdt en høy profil, arbeidet målrettet for å gjøre rådet så relevant og gjennomslagskraftig som mulig. Vi har lederansvar i flere tildels kontroversielle resolusjonsforhandlinger og oppnår gode resultater. 
• MR-rådets nyvinning, landgjennomgangene (Universal Periodic Review), vist seg som en konstruktiv arbeidsform. 
• ·Ved etableringen av MR-rådet ble det vedtatt at en gjennomgang av rådets status, funksjoner og prosedyrer skulle foretas etter fem år. Starter denne høsten. Norge i rollen som visepresident og Vestgruppens representant i MR-rådets byrå. Gir oss en unik strategisk plassering. 
• Beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere er en hovedprioritering for Norges menneskerettighetspolitikk. For å intensivere innsatsen, har vi laget en ny veiledning for arbeidet med menneskerettighetsforkjempere, er klar om noen få uker. 
• Det humanitære arbeidet: Grunnlaget: Stortingsmelding 40. Humanitær politikk.
• Haiti og Pakistan: Betydelig norsk engasjement og støtte. Utfordringer til tross: investeringene i et bedret FN-ledet internasjonalt hjelpearbeid gir resultater. FNs nødhjelpsfond frigjør midler raskt – Norges andel av fondet er på 15 %. 
• Norges støtte til FN og FNs nødhjelpsapparat en viktig del av engasjementspolitikken – en bedre organisert verden. Disse akutte krisene har også vist at bedre forebygging og beredskap kunne ha reddet flere liv og redusert omfanget av lidelsene og ødeleggelsene.
• Beskyttelse av sivile, Genève-konvensjonene. Særlig de vedvarende krisene setter vår vilje og evne til å beskytte på prøve. Etterlevelse av folkeretten er en kontinuerlig kamp. Trygve Lie-symposiet i New York i 2009 og 2010.
• Humanitær nedrustning: En milepæl: Konvensjonen om klaseammunisjon trådte i kraft 1. august 2010. Styrker normen om at all bruk er uakseptabel og dermed beskyttelsen av sivile i internasjonal humanitærrett.
• Arbeidsmetodene som gjorde at vi lyktes med Minekonvensjonen og med Konvensjonen om klaseammunisjon tas videre når vi fortsetter arbeidet med våre partnere – andre stater, internasjonale og humanitære organisasjoner – innenfor væpnet vold.
• Arbeid for konfliktløsning og fred fortsatt en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Både engasjementspolitikk og sikkerhetspolitikk, en operasjonalisering av norske interesser i globaliseringens tidsalder. Engasjementspolitikken gir Norge en stemme i internasjonal politikk. Krevende, vanskelig substans.
• Sri Lanka-innsatsen skal evalueres. 
• Vi må intensivere arbeidet med dokumentasjon, læring og kommunikasjon av resultater i freds- og forsoningspolitikken. Gjelder også en mer bevisst håndtering av forventninger til hva som kan ventes av resultater og risiko for å mislykkes. 
• Religions-, kultur- og identitetsbaserte spenninger øker i betydning. Styrke vår kunnskap om islam og vår kontakt med innflytelsesrike islamske aktører. 

Illustrasjon: EU. 

Europa – fortsatt uklar profil rundt felles utenrikspolitikk.

• EUs felles utenrikspolitikk vil være så felles som EU-landene mener den skal være. EUs globale tyngde avhenger av landenes samlede politiske kraft.
• Ikke samstemmighet om årsaker til det økonomiske uføret og om løsningene. Spenningene. Tyskland: land som har tatt opp for mye lån må stramme inn for å konsolidere. Dette ser annerledes ut i land som Hellas og Spania.
• Spørsmål som: Får de økonomiske problemene i Europa en samlende eller splittende virkning på EU? Vil det internasjonale finansmarkedet bli overbevist om at eurolandene finner en felles vei slik at en felles valuta med stabil verdi kan opprettholdes? Kan vi forvente en ny resesjon som følge av sviktende gjeldsbetjening? Å få overforbruket og gjeldsutviklingen under kontroll er overordnet. Men: ”å spare seg til fant”? I verste fall kan innstramningene lede til deflasjon?
• EU-maskineriet arbeider videre med gjennomføringen av Lisboa-traktaten, også på det utenrikspolitiske feltet. Særlig arbeidet med EUs nye utenrikstjeneste (EEAS), med høyrepresentant Ashton på toppen.  
• Målet med EEAS: å styrke EUs rolle internasjonalt: EUs utenrikspolitiske instrumenter samles under samme organisatoriske tak. Rammeverket på plass, rekruttering av personell og bygging av organisasjonen. I 2013 vil tjenesten kunne være fullverdig etablert. EU-delegasjonene verden rundt ble 1. juli EEAS’ uteapparat. Medlemslandenes utenrikstjenester, deres oppgave, i europalandskapet er i bevegelse.
• Vår oppgave: Å nå frem med våre synspunkter overfor EU i denne overgangsfasen. Arbeide for å oppnå den samme inkluderende holdningen i den nye strukturen som vi har hatt. Det er fortsatt behov for bred og tett kontakt i hovedstedene, med landenes EU-delegasjoner, Kommisjonen og Rådet.
• Vi må nå som før være tidlig ute og godt forberedt og forholde oss til hele bredden i EUs beslutningssystem. Det er ikke blitt færre, men flere aktører i EUs samlede struktur. Vi bør se på Lisboa-traktaten og etableringen av den nye felles utenrikstjenesten som et mulighetsvindu for våre egne og EUs interesser.
• Håndfast norsk bidrag: Avtalen med EU om neste fase av EØS-midlene ble formelt undertegnet 28. juli. Norge skal bidra med om lag 14 milliarder kroner frem til 2014. MoU-forhandlinger i tiden fremover. EØS-midlene viser at Norge bidrar til sosial og økonomisk utvikling i Europa. Viktig del av regjeringens samlede europapolitikk, våre ”fotavtrykk”, og profilerer Norge.
• Sluttresultatet ble godt og akseptabelt. Nå også nedfelt i avtalene at styrking av våre bilaterale relasjoner med mottakerlandene er et mål for ordningene. Nå skal vi vise at dette kan utnyttes og gi resultater.
• EØS-avtalen er en solid avtale. Den har overlevd en rekke utvidelser og traktatendringer i EU, selv om balansen i avtalen er forrykket. Avtalen hatt massiv betydning for utviklingen på viktige samfunnsområder i Norge.
• Dette er noe Sejersted-utvalget (EØS-gjennomgangen) ser nærmere på. Utvalgets rapport vil foreligge høsten 2011. Den kan bidra til et felles faktagrunnlag og en debatt om norske interesser i Europa. 

Ny illustrasjon: Fra møtene med næringslivet i 2009.

Næringsfremme.

• Eget tema senere i dag om kulturfremme og så er det ”åpent hus” med ”speed-dating” overfor norsk næringsliv.
• I lys av de globale økonomiske utsiktene: Selv om Norge er i en gunstig situasjon sammenlignet med andre land, må vi være forberedt på tilbakeslag, særlig for norske eksportindustrier. Det vil stille større krav til norsk utenrikstjeneste som partner for norsk næringsliv for å sikre verdiskapning og sysselsetting.
• Jeg vet at det gjøres et stort og godt arbeid på dette feltet. 110 utenriksstasjoner har årlig kontakt med ca. 1800 norske bedriftsrepresentanter ute. Dere melder om økende etterspørsel etter samarbeid og informasjon fra næringslivet. Det er en utfordring vi skal ta.
• Samarbeidet med næringslivet – i likhet med kulturlivet – er og skal fortsatt være en av de viktigste arbeidsområdene for norsk utenrikstjeneste.
• Jeg legger også opp til mer systematisk kontakt med NHO, LO og nærings- og arbeidslivets organisasjoner og med de store ”lokomotivbedriftene” i norsk næringsliv. Denne dialogen skal gjelde vår støtte til næringslivets internasjonale arbeid og viktige internasjonale politiske spørsmål hvor næringslivet er en sentral partner for regjeringen. F.eks. innen utviklingen i nordområdene, næringslivets samfunnsansvar (CSR) – jfr. stortingsmeldingen, anstendig arbeid, økonomisk utvikling i sør, miljø og klimaspørsmål, kultureksport, for å nevne noe.
• UDs og stasjonenes innsats styrker helt klart landets langsiktige verdiskapningsevne. 

Ny illustrasjon: Foto-collage.

De konsulære sakene.

• Det konsulære arbeidsfeltet, stort. Krevende saker – Marokko, Kongo, Bolivia, m.fl.
• Konsulære saker er virkelig ”smått og stort”, et enormt spenn. Stasjonene har rapportert over 120.000 konsulære saker i 2009.
• Vi ser en økning: I antallet kompliserte og ressurskrevende konsulære saker, i antallet barnefordelingssaker, i antallet arresterte, i omfanget av nye og utfordrende problemstillinger, som surrogati. Samtidig: Høyt forventningsnivå blant publikum, stor interesse fra media, og fremdeles reiser 1 av 5 uten reiseforsikring.
• UDs operative senter OPS: Etablert 15. april i år. Åpent 24/7, hver dag hele året. Bemannet av 13 medarbeidere i turnus, alltid minst to på vakt. Som andre nye satsinger skal vi evaluere, men så langt mener jeg å se at det har gitt oss styrke og konsistens overfor alle som kontakter oss. 
• OPS håndterer nærmere 150 henvendelser i døgnet (hovedsakelig konsulære saker). Så langt har ca. 3.000 telefonhenvendelser blitt viderekoplet til OPS fra stasjonene utenfor deres kontortid. Bedre service både til stasjonene og til publikum.
• Stortingsmelding: Definere det konsulære tjenestenivået. 

Illustrasjon: Foto av hyller/bokser. 

”Hjemmeleksen”. Oktober 2009 (allmøtet 23.10.09):

• Allmøtet definerte 14+1 utenrikspolitiske hovedområder. Og:
• Tre fokusområder: (i) videreføring av nordområdesatsingen, ii) oppdatert europapolitikk/EØS-avtalen 15 år, og iii) engasjementspolitikken, og:
• Vi gikk i gang med gjennomgang av 4 politikkområder: i) Afghanistan, ii) Norges engasjement i Sudan, iii) global helse og utenrikspolitikk, og iv) forskning. Dette er gjennomført.
• I tillegg: Linjetaler om: sikkerhetspolitikken og det utvidede sikkerhetsbegrep (Leangkollen, jan/feb), nordområdene (Tromsø, april) og engasjementspolitikken (Litteraturhuset, juni), i tillegg til redegjørelser i Stortinget (Afghanistan, EU/EØS og den overordnede, utenrikspolitiske, i mars). Viktige tekster. 

Illustrasjon: Havforskning, overvåkning. (Barents Watch).

Forskning.

• En gjennomgang bekreftet at UD er blant de mest ”forskningstunge” departementene. Fra budsjettposter som benyttes til å finansiere forskning og forskningsrelatert virksomhet (15 budsjettkapitler), ble mer enn 1,3 milliarder kroner brukt til dette formålet i 2009. Det meste over bistandsbudsjettet. Dette er en nyttig oversikt som viser at den totale involvering i forskningsrelatert virksomhet er stor.
• Et bakteppe: Forskning som kunnskapsprodusent og virkemiddel i utenrikspolitikken.
• Noen spørsmål er: Hvordan tar vi til oss kunnskapen? Både den vi skaper selv gjennom all forskning som skjer innenfor de ulike porteføljene og all annen forskning rundt om i verden? I hvor stor grad greier vi å nyttiggjøre oss kunnskap som produseres. Er vi gode nok til å tenke strategisk og bygge opp norsk kompetanse på (innsiden og) utsiden av UD i henhold til hovedinteressene for norsk utenrikspolitikk? 

Illustrasjon: Coveret på strategien.

UD Strategi 2013.

• Støtte til UD Strategi 2013, lansert i forrige uke.
• God form for systematikk, grundighet. Administrasjonens redskap, basert på politiske prioriteringer.
• Må være et levende, nyttig dokument. Fleksibilitet.
• Vektlegger arbeidet med likestilling. Et lederansvar. Eksempler nå på statistikk: Stasjonssjefer: Andelen kvinnelige har økt fra 15 % i 2005 til 30 % i 2009. Avdelingsdirektører: Andelen kvinnelige økt fra 29 % i 2005 til 38 % i 2009.  
• Et annet lederansvar er arbeidet for godt arbeidsmiljø. Fjerde gang arbeidsmiljøundersøkelse er gjennomført (og besvart av hele 86 %), viser en gledelig utvikling i det psykososiale miljøet, flere forbedringer siden 2008, tiltak er gjennomført, og vi har under ett et godt arbeidsmiljø, men også fortsatt noen utfordringer. Mobbetallet gått ned fra 9,7 til 7,3 %, men vi har nulltoleranse mot mobbing. 

Illustrasjon: Globus og tekster.

Appellen, til slutt: Om norske interesser.

• De siste fem årene har fokus på norske interesser vært en gjennomgangstone i regjeringens utenrikspolitikk. Refleksprosjektet og Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009), seminarer, debatter, web, behandling i Stortinget. Dette er nå godt forankret som et prisme i utenrikspolitikken.  
• ”Firefeltstabellen”: Iht. interesser/gjøre en forskjell. Vi må prioritere enda tydeligere. To spørsmål: På den ene side: Hva er norske hovedinteresser? (Hva er viktigst for oss og verden?). På den andre side: Hvor er Norge relevant og kan gjøre en forskjell? (Hvor ligger Norges hovedinteresser i forhold til dette landet man jobber i? Hva er dette landets interesser og med hvilken ”effekt” for Norge?)
• Jeg mener også at vi trenger enda bedre redskaper i å definere både våre egne interesser og i å vurdere andres. For å gjøre dette vil vi sette i gang et pilotprosjekt. Målet er å se om vi kan utvikle en metode, et verktøy som kan brukes for å utvikle en tydeligere analyse både av våre egne og andres interesser. Men et slikt prosjekt er bare et enkelt virkemiddel. Økt strategisk orientering, fokus på interesser og prioriteringer, en del av daglig praksis.
• Fase II av Refleksprosjektet. Ambisjonen å nå ut med innholdet i politikken – og invitere til debatt. Den ene delen ”Global Refleks”. Mål: å løfte opp sentrale hovedinteresser i norsk utenrikspolitikk, forsøke gjennom publisering og deltakelse på den internasjonal utenrikspolitiske debattarenaen å fremme Norges mål og synspunkter, og samtidig stimulere til økt fokusering og strategisk prioritering i norsk utenrikspolitikk. Den andre videreføringen av Refleks er ”Refleks II”; her er ambisjonen å nå ut med innholdet i politikken – og invitere til debatt nasjonalt. Målet her er å ta lærdommene fra ”Refleks I” et hakk videre.