Innlegg i interpellasjonsdebatt om nordområdene

Interpellasjon fra representanten Jan Arild Ellingsen (Frp):
”De siste årene har fokuset mot nordområdene økt betraktelig, ikke minst fra russisk side. Også fra andre nasjoner som USA, Canada, Danmark, Grønland er det en stadig økende interesse. Dette skyldes de muligheter nordområdene har med hensyn til ulike ressurser som tidligere var dekket av is, samt det faktum at dette åpner for nye handelskorridorer. Likevel vil et økt fokus på dette området også gi nye utfordringer. Økt skipstransport, herunder stadig større cruiseskip med til dels svært mange mennesker om bord, vil dersom en ulykke skulle oppstå, kreve redningsaksjoner av store dimensjoner. Siden områdene er spredt befolket, vil slike aksjoner måtte skje gjennom samarbeid fra mange land. Hvordan ser utenriksministeren for seg at Norges rolle vil endre seg som følge av dette, og på hvilken måte vil vi påvirkes av internasjonale avtaler som SOLAR- og SAR-konvensjonene?”

Sjekkes mot fremføringen

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):
Takk til interpellanten for å ha reist et viktig spørsmål, og takk til Stortinget for utholdenhet med tanke på at vi nå får denne interpellasjonen på dagsordenen før sommerferien.

Dette er viktige og konkrete spørsmål som opptar regjeringen, og det er selvfølgelig et viktig anliggende for Stortinget. Vi ønsker å ha et tett samarbeid med Stortinget om dette. La meg bare minne om at sist gang jeg snakket aktivt om dette, var i dette hus, i møte med arktiske parlamentarikere, så det er en sak som opptar mange.

Havområdene lengst i nord har vært vanskelig tilgjengelige på grunn av tykk havis. Det er historie. Klimaendringene i nord er i ferd med å endre dette bildet. Havisen sommerstid har trukket seg kraftig tilbake i løpet av de siste tretti årene. Den kan forsvinne helt innen midten av vårt århundre. Vinterstid vil det imidlertid være is, men tynnere og lettere å bryte. Derfor er det naturlig at flere fokuserer på de utvidede mulighetene til å drive økonomisk aktivitet innen petroleumsforskning, fiskerier og skipsfart. I løpet av de nærmeste tiårene – ja, kanskje i et enda kortere tidsperspektiv – kan dette føre til økt økonomisk aktivitet i Arktis.

Når det gjelder kommersiell skipstransport gjennom Polhavet, vil transport, f.eks. fra Japan til Europa, kunne bidra til vesentlig lavere drivstoffkostnader og færre fraktdøgn. Man snakker om 40 pst. redusert seilingstid.

Men samtidig: Jeg tror vi skal lytte til signalene fra næringen og andre sentrale aktører om nettopp usikkerheten rundt denne transporten. Kostnadene knyttet til isklassifisering er store. Mørketiden om vinteren, fare for nedising av fartøyer og betydelige forsikringspremier er andre usikkerhetsfaktorer. Og ikke minst vil regulariteten, som er viktig for mye transport, bli svekket. I sum betyr dette at usikkerheten ved å bruke Polhavet som en regulær hovedtransportåre mellom øst og vest er så stor at det neppe vil skje med det aller første. Men når det er sagt, ser vi at flere aktører utreder disse mulighetene. Vi husker bildet i fjor av to tyske handelsfartøy som seilte Nordøstpassasjen andre veien, ledsaget av russiske isbrytere.

Jeg vil helt kort her minne om svalbardmeldingen, St.meld. nr. 22 for 2008–2009, som regjeringen la fram i fjor. Der omtalte vi økt aktivitet i Arktis som et viktig tema, og det ble tydelig omtalt i komiteens innstilling og i debatten i Stortinget. Jeg skal ikke gjenta det nå, men der ble Svalbard behørig berørt.

Arktis er i redningssammenheng et område kjennetegnet av lange avstander, krevende klima og forholdsvis få redningsressurser – med andre ord en meget stor utfordring. Tre forhold er derfor sentrale:

For det første forebygging av ulykker: Det må stilles strenge krav til sjøsikkerhet for å redusere faren for ulykker og akutt forurensning.

For det andre: Redningssamarbeid er avgjørende for optimal utnyttelse av de ressurser som finnes, for å komme nødstedte til unnsetning så raskt som mulig.

For det tredje: Næringen må selv ta sine forholdsregler. Uansett hvor store ressurser som brukes på redningstjenester, vil tidsfaktorene og avstandene gjøre visse aksjoner tilnærmet umulige.

Det sentrale er med andre ord redningssamarbeid og forebygging av ulykker. La meg bare veldig kort si til interpellanten at her er jo flere departementer berørt. Faktisk er ikke Utenriksdepartementet operativt ansvarlig. Jeg skal ikke gå inn på det, men både Justisdepartementet, Fiskeridepartementet, Forsvarsdepartementet osv. har ansvar.

I dokumentet «Nye byggesteiner i nord» slo regjeringen fast at de vil styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder. I statsbudsjettet for i år blir dette satsingsområdet fulgt opp med en rekke tiltak for å styrke beredskapen mot forurensing og ulykker, bl.a. ved å styrke Kystverkets kompetanse, styrke slepebåtberedskapen i nord, videreføre bevilgninger til oljevernutstyr i nord, og ved forskningssamarbeid knyttet til oljevernberedskap under vanskelige klimatiske forhold. Dessuten har vi har satt i gang et arbeid for å etablere et helhetlig overvåkingssystem for de nordlige havområder, kalt «BarentsWatch».

Selv om det folkerettslige rammeverket for Polhavet er på plass – med havretten – kan nye utfordringer skape behov for videreutvikling på relevante områder. Norge legger stor vekt på å videreutvikle regelverket for skipsfart i polare strøk. Sentralt i denne sammenheng er det pågående arbeidet i Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen, IMO, som interpellanten peker på, for utvikling av en bindende regel for polarområdene, den såkalte Polarkoden, til erstatning for dagens litt mer uforpliktende retningslinjer.

Etter forslag fra bl.a. Norge er det oppnådd enighet om hvilke prinsipper som skal følges i dette arbeidet, og Norge leder nå arbeidet med utarbeidelsen av dette nye regelverket. Formålet med regelverket vil være å øke sikkerheten for skipsfarten i Arktis og Antarktis gjennom f.eks. strengere krav til konstruksjon og utrustning av skip, navigasjonsmessig utstyr og ferdigheter hos mannskapene.

Polarkoden antas å ferdigstilles i 2012, og vil da gjøres bindende gjennom Konvensjonen om sikkerhet for menneskeliv til sjøs, kalt SOLAS, og/eller Konvensjonen for hindring av forurensning fra skip, kalt MARPOL.

Siden skipsfarten i nordområdene opereres av skip med ulike flagg, trenger vi et internasjonalt regelverk som gjelder for alle. Utviklingen av et nytt regelverk må derfor skje gjennom IMO.

Norge har vært, og er fortsatt, en av pådriverne i dette viktige arbeidet, sammen med en rekke andre arktiske land. Jeg har selv tatt opp saken med generalsekretæren i IMO, som jeg møtte i London i februar, og jeg drøftet også dette tema med mine kollegaer fra USA, Russland, Canada og Danmark da vi – de fem kyststatene rundt Polhavet – møttes i Ottawa 29. mars i år. Vi er alle enige om at dette arbeidet må prioriteres.

Norge har som kyststat klare folkerettslige forpliktelser når det gjelder søk og redning. Etter Havrettskonvensjonen skal hver kyststat arbeide for å etablere, drive og opprettholde en tilfredsstillende og effektiv søke- og redningstjeneste. For dette formål skal statene samarbeide med nabostatene gjennom regionale ordninger når omstendighetene krever det. Disse formuleringene viser at havretten gir oss klare retningslinjer.

Kyststatenes plikter er også presisert i Overenskomst om internasjonal sivil luftfart, den såkalte Chicago-konvensjonen, og i IMOs konvensjon om ettersøking og redning til sjøs, SAR-konvensjonen. Det er inngått en rekke avtaler om søk og redning mellom Norge og naboland.

De fem kyststatene rundt Polhavet uttrykte i Ilulissat-erklæringen av mai 2008 en intensjon om å styrke søke- og redningskapasiteten i Polhavet gjennom multilateralt samarbeid. På ministermøtet i Arktisk Råd i Tromsø i april 2009 ble det – nettopp i lys av utsiktene til økt aktivitet i Polhavet – besluttet å etablere en arbeidsgruppe som innen 2011 skal ferdigstille en avtale mellom Canada, Danmark, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA om søk og redning i Arktis.

Formålet med en slik avtale er å etablere en bedre regional organisering av søk og redning i Arktis samt å dele inn Arktis i hensiktsmessige nasjonale søke- og redningsregioner for å tydeliggjøre ansvarsdelingen mellom polhavstatene. Det er hittil gjennomført tre forhandlingsrunder i henholdsvis Washington, Moskva og nå sist i Oslo, i forrige uke. Det er god fremgang i forhandlingene og stor enighet mellom de arktiske land om å styrke det panarktiske redningssamarbeidet. Vi håper det skal være ferdig til Arktisk Råds ministermøte i 2011. Det blir det første bindende legale instrument som Arktisk Råd ferdigstiller.

Vi må huske på at en avtale om søk og redning ikke vil være et svar på alle de utfordringer som økt trafikk i Arktis medfører. Tidsfaktoren er ofte kritisk. Lange avstander kan gjøre det umulig å nå nødstedte i tide.

Dette gjør at vi må ha fokus på næringens eget ansvar og at næringen selv må ta sine forholdsregler. IMO har utarbeidet retningslinjer for skipsfart i farvann som har få redningsressurser og store avstander, slik som polarområdene. Det anbefales bl.a. at skip seiler to og to i lag, slik at man kan bistå hverandre i tilfelle en ulykke.

Norge har i dag et relativt stort ansvarsområde for søk og redning i nord. Ansvaret innebærer koordinering av redningsoperasjoner ved å benytte tilgjengelige ressurser i nærheten av hendelsesstedet, og utsendelse av spesifikke redningsressurser som f.eks. redningshelikoptre.

Norsk redningstjeneste er anerkjent internasjonalt. Hovedredningssentralene koordinerer i dag mange redningsoperasjoner, også i fjerne farvann langt utenfor Norges ansvarsområde. I mange tilfeller opererer norske redningshelikoptre langt inn i både russisk og dansk/grønlandsk ansvarsområde.

Dette viser at Norge er en sentral aktør når det gjelder søk og redning i nordlige farvann, og det viser at vi er i stand til å håndtere et større ansvarsområde enn det vi har i dag.

Nye redningshelikoptre vil innebære en kvalitativ forbedring av helikoptertjenesten og trygge en økende trafikk i nordområdene. I Longyearbyen er det to redningshelikoptre fast stasjonert. Sysselmannens helikoptre utfører mellom 50 og 60 søke- og redningsoppdrag og ambulanseoppdrag. Sammen med redningshelikoptrene til 330-skvadronen utgjør Sysselmannen en viktig redningsberedskap på Svalbard og i de tilstøtende havområdene. Jeg er enig med interpellanten i at Svalbard er en stor ressurs som vi skal tenke nøye på når vi planlegger våre kapasiteter.

Så vil jeg nevne Forsvarets helikoptre og si at ved økt aktivitet i Polhavet vil Longyearbyen kunne få større betydning som base for rednings- og forurensningsberedskap. Dette er, som nevnt, tatt opp i svalbardmeldingen. Dessuten representerer Forsvarets øvrige ressurser, som også inkluderer Kystvakten, viktige redningsressurser i nordområdene.

For å oppsummere: Økt aktivitet – som interpellanten prisverdig tar opp – bidrar til økt press på norske redningsressurser. Vi har rettigheter i nord, men vi har også et stort ansvar, og det skal vi ta på alvor. Vi har en klar interesse av å fremforhandle en ny avtale for søk og redning i Arktis. Målet er å bedre den regionale organiseringen av søk og redning og styrke det praktiske samarbeidet i regionen.
Jeg ser fram til nær kontakt med Stortinget om dette arbeidet sett med norske øyne, og til fullføringen av det viktige arbeidet som er satt i gang i Arktisk Råd. Sammen med nye og skjerpede og bindende regler for polar skipsfart vil dette bidra til økt sikkerhet for ny aktivitet i nordområdene.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):
Tillat meg bare en betraktning om hvordan vårt statssystem fungerer. Jeg mener Stortinget absolutt gjør sin jobb ved at interpellanten tar opp dette. Det er også å legge både press på og få innsyn i regjeringens arbeid, og jeg vil si at jeg verdsetter det.

Klarer vi å få alt på plass før en ulykke skjer? Det går ikke an å stå på en talerstol og si ja til det spørsmålet, men vi erkjenner den utfordringen som er her. Vi er enige med andre kyststater i at dette er en oppgave vi må se på i samarbeid, men også hver for oss.

Nå stiller interpellanten detaljerte spørsmål om redningshelikopter, også spørsmål som ikke er mitt ansvarsområde. Men la meg si på vegne av regjeringen at i innstillingen til svalbardmeldingen, og i øvrige budsjetter, har vi vektlagt helikoptersaken ganske systematisk. Én ting er den generelle satsingen på redningshelikoptre som er gjort i Norge gjennom bl.a. etableringen av ny base i Florø, over 200 mill. kr i styrkede budsjetter for dette året, og arbeidet som er igangsatt, med omfattende utredninger, for å anskaffe nye redningshelikoptre. Det er riktig som interpellanten sier, at det er ti år til 2020, og hadde man kunnet knipse med fingrene, kunne det vært flott å ha en helt ny park nå. Vi skal ikke undervurdere kapasitetene til de helikoptrene vi har, og mannskapene som fører dem, men det er et systematisk arbeid, og det skal gjøres veldig grundige utredninger – for investeringene er store – for å få det på plass – innfaset, ferdig innen 2020.

Også våre naboland har fokus på dette. Island deltar i den norske anskaffelsesprosessen. Det mener jeg er betimelig. Storbritannia har etablert et anskaffelsesprogram. Danmark har innført store langtrekkende redningshelikoptre på alle sine baser, og Canada er i ferd med det samme.

Men så er det samtidig slik at vi må ikke tro at vi med helikoptre alene, uansett størrelse, vil kunne håndtere en ulykke med f.eks. et cruiseskip, eller et tankskip. Så jeg tror dette viser den komplekse sammenhengen av flere dimensjoner, fra ikke minst forebygging, næringens ansvar, polarkode for hvordan man seiler i de polare farvann, hvordan fartøyene er utrustet, ideen om å seile to og to, f.eks., til at statene bygger hva jeg vil kalle realistisk og tidsriktig kapasitet til å drive søk og redning. Den vil måtte foreta en avveining. Områdene er så enorme at det er ikke mulig å dekke hver kvadratkilometer med rask utrykningstid. Men det åpner seg en ny dagsorden her, som vi er nødt til å ta fatt i.

La meg bare til sist gjenta det som også lå i innlegget fra interpellanten: Svalbard er her svært viktig. Vi har for vår redningstjeneste et veldig viktig prinsipp, nemlig samvirkeprinsippet, som betyr at mange enheter virker sammen, frivillighet, offentlig, men også nå mellom nasjonale og internasjonale partnere. Det er viktige prinsipper å ta med videre.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttinnlegg):
Jeg synes denne debatten i hovedsak avklarte en bred enighet om hvordan vi nærmer oss disse spørsmålene. Det er bra. Jeg tror vi gjør klokt i å opprettholde tett kontakt mellom regjering og storting, slik at vi kan opptre med felles front og felles argumenter på felt vi faktisk er enige om i mange internasjonale råd og organisasjoner.

Så vil jeg si til representanten Ellingsen at jeg vil være varsom med å snakke ned vårt omdømme på dette området. Vi har et godt omdømme når det gjelder søk, redning og forvaltning i de nordlige farvann. Så er det slik at alt utstyr som brukes i dette området, enten det handler om Forsvaret eller sivile kapasiteter, er utsatt for stor slitasje og må jevnlig oppdateres og byttes ut. Vi er i syklus på det, og skal ta det på største alvor.

Så hadde representanten Ellingsen en referanse til den økonomiske situasjonen i Europa. Jeg har ment i flere debatter her i salen at det er en så viktig utvikling – en så urovekkende utvikling – at det kommer til å få innvirkning på alle politikkområder. Slik er samfunnene våre skrudd sammen. Men når det gjelder ansvaret for søk og redning, tror jeg vi bare skal være klar over at det er vårt, og bare vårt, i de områdene vi har ansvaret for. Så dårlig økonomi i et land sør i Europa kan ikke være en unnskyldning for at ikke vi skal ta vårt ansvar innenfor det som er kyststatens ansvarsområde. Det dette legale instrumentet, som vi sier i Arktisk Råd, som nå fremforhandles for søk og redning, nettopp skal avklare, er jo hvor grensene går for ansvarsområder. Og det er klart at det området som da gjelder Norge, blir vårt ansvar. Men for også å gi representanten rett i analysen er det jo, som jeg påpekte, slik at samvirkeprinsippet, som vi nå må ta med ut, betyr at vi må jobbe tett med de land som har ansvar opp til den grensen vi har ansvaret for – fra sin side.

Avslutningsvis vil jeg si at denne interpellasjonen var rettet til meg, men den handlet om mange virkemidler som sorterer under andre statsråder. Jeg takker likevel interpellanten for at jeg fikk anledning til å svare på den, fordi dette er en sektorovergripende del av norsk utenrikspolitikk som vi i Utenriksdepartementet tar på det største alvor. Og som jeg har sagt ved noen anledninger: På de fem årene jeg har hatt æren av å ha ansvar for utenrikspolitikken, er dette det feltet som er mest på vei opp, og som gjenspeiler stadig flere områder av det som er viktig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og i så måte har egentlig de to debattene vi har hatt her nå i formiddag, både om atomsikkerhet over grensen mot Russland og evnen til å håndtere de store utfordringene i havområdene når det gjelder søk og redning, på en betimelig måte tatt pulsen på det som er viktig for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i dag.

*****

For alle øvrige innlegg, se Stortingets nettsider.