Norsk innsats for konfliktløsning – hjelper det?

Sjekkes mot fremføringen.

Kjære forsamling,

Her i samfunnsdebatthuset Litteraturhuset ville få ha passet bedre inn enn Bjørnstjerne Bjørnson; her ville han ha funnet det veikrysset han selv ønsket å stå midt i – mellom litteratur, kultur og politikk.

I en utgave av Samtiden i 1907 om fredspolitikk skriver Bjørnson – som var medlem av den første nobelkomiteen for fredsprisen – at ”Alt fredsarbeid må begynne med å bekjempe – ikke så mye krigen som krigsmoralen, dens årsak”. Og videre: Vi må skape ”et fredsbrorskap over hele verden”!

I Samtiden hundre år etter – i 2007 – tar skribent og journalist Sten Inge Jørgensen i en artikkel kalt ”Norges globale nedtur”, et ”saftig” oppgjør med at vi ”har dyrket et slags ’globalt kall’” og hevder at ”i praksis er det kanskje slik at Norges bidrag til verden samlet sett er mer negativt enn positivt”! Intet mindre.

Det har vært debatt om Norges rolle i verden i minst 100 år – og ikke bare i Samtiden. Det er bra. Uten meningsbryting kommer vi ingen steder. Det gjelder ikke minst for vår politikk for fred, forsoning og konfliktløsning – et ganske nytt satsingsfelt, faglig og politisk, men – som vi har hørt – ikke uten forankring i norsk historie.

Det er med andre ord engasjement om engasjementspolitikken. Det hilser jeg velkommen, vi trenger kritisk søkelys, og det er mot denne bakgrunn jeg ønsker å sette vår innsats for konfliktløsning i perspektiv og invitere til debatt om dens begrunnelse, utformingen og gjennomføringen.

Aller først vil jeg dele med dere et bilde, som ble tatt av VGs fotograf Harald Henden i Sudan under mitt besøk dit for en uke siden. I et bilde gjengitt i avisen sist mandag – jeg skal ikke vise det her, men beskrive det for dere – der fanger Henden mitt blikk i bakspeilet av en bil i landsbyen Akobo, øst i Sudan. Ut av frontruten ser jeg – og vi – mot en sammensatt menneskemengde – menn i alle aldre i uniform på lasteplanet av to biler, barn og unge; vi bare aner at deres daglige virke er å henge rundt, at de er nettopp der fordi det ikke er noe annet sted å være.

Fotografen fanger mitt blikk. Og det er også som jeg ser inn i det politiske bakspeilet. Der ser jeg fredsavtalen mellom nord og sør i Sudan fra 2005 som markerte slutten på flere tiår med brutal, drepende og ødeleggende borgerkrig. Jeg ser en fred Norge – sammen med flere andre aktører – var med på å få i stand. Ikke varig og stabil fred – men i første omgang et skjørt fravær av krig.

Jeg ser mennesker som strever langt ute på en yttergrense. Den høyeste barne- og mødredødeligheten i verden. Men jeg ser også en vilje, et ganske desperat behov for ikke å havne i krig igjen.

Og så et skritt videre; jeg ser Sudan som enhet – Afrikas største land med ni nabostater. Med Darfur, katastrofen, i vest. Med spenningene nord/sør. Med Nilen – store ressurser – som renner gjennom. Med oljeforekomstene i nord – men mest i sør. Vi aner konsekvensene for Afrika, men også for verden, om dette går galt.

På dette tidspunkt under mitt besøk har jeg hatt samtaler med ledere fra nord, jeg er på vei til å møte nøkkelspillerne i sør og jeg kjenner på nervøsiteten. Store motsetninger. Hvor mye som står på spill. Hos alle jeg møter får jeg høre at partene ønsker at Norge engasjerer seg, ikke at Norge sitter med ”nøkkelen”, men at Norge må engasjere seg. At Norge bistår NCP i nord og SPLM i sør. At vi spiller på lag med FN og AU, Den afrikanske union. At vi jobber tett med den såkalte troikaen av USA, Storbritannia og Norge. At vi deler vår grundig opparbeidede kompetanse på oljesektoren i Sudan. At vi støtter opp om FNs arbeid.

Kanskje kan vi tøye VGs bilde til å spørre – om jeg, der og da – i den bilen – tenker på det som flere tar opp i Norge: Er det verdt å engasjere seg? Skal Norge si ja til disse forespørslene vi får? Hvilke forutsetninger har egentlig vi? Er det riktig bruk av vår oppmerksomhet og våre ressurser? Kan vi gjøre en forskjell?

Her ligger det en invitasjon til panelet i dag. For meg samler inntrykkene fra Sudan – og de siste årenes erfaringer – seg til et kraftfullt ja på det spørsmålet.

Fordi det er riktig å bidra der vi kan, for å hindre ny krig når vi kjenner krigens lidelser.

Fordi partene har sagt klart fra om at vårt bidrag er ønsket.

Fordi det gir Norge en plattform av relevans i forhold til andre stater.

Og fordi jeg ikke finner et overbevisende argument for å si nei – at dette er noe bør vi vende ryggen til – at her kan vi ikke gjøre noen forskjell. 

Kjære forsamling,

Med denne inngangen og dette bildet – la meg ta blikket opp fra vindusspeilet – og beskrive status, grunnlinjen:

Arbeid for konfliktløsning og fred er en sentral del av norsk utenrikspolitikk. Ikke en ”hovedsak”, som jeg ble spurt om i morges på NRK Radio – men ”en sentral del”.

Her møtes engasjementspolitikken og sikkerhetspolitikken. Her operasjonaliseres noen norske interesser i globaliseringens tidsalder. Her møtes hensyn til våre nærområder – og hvordan vi kan bidra til konfliktløsning langt unna oss – i den grad ”langt unna” gir noen mening i dagens sammenvevde verden.

Samtidig er dette et politikkfelt fylt av motsetninger, det er sensitivt og komplisert, og det utfordrer sårbare staters integritet og suverenitet – helt til hovednerven.

Derfor engasjerer vi oss bare dersom partene ber oss om det. Norge har få eller ingen tvangsmidler som gjør det mulig å forlange en rolle. Jeg ser ikke det som en svakhet. Det understreker partenes eget ansvar. Det tydeliggjør viktige premisser for vårt engasjement. Og vi ”kjøper” oss heller ikke noen rolle, om noen skulle tro det.

Derfor er det avgjørende med åpenhet og søkende debatt om norsk og internasjonal innsats for konfliktløsning.  Og derfor ga Utenriksdepartementet gjennom hele Refleksprosjektet, diskusjonsforaene, artiklene og så i Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009) bidrag til denne debatten – som ikke minst fikk flere konkrete uttrykk i debattmøter her i Litteraturhuset.

*****

La meg så gå direkte til spørsmålet på plakaten – og et spørsmål som dette bør reises: Hjelper norsk og global innsats for konfliktløsning?

Først et velkjent forbehold: La oss være på vakt mot alle enkle grep og enkle svar i tolkningen av resultater. Det er ingen enkle svar. Dette er svært komplekse sammenhenger. Vi kan ikke måle resultater på en indeks, et barometer eller i en budsjettkolonne.

Men mitt svar er – ja, det virker, det er et riktig spor. Mitt innlegg handler om hvorfor.

La meg likevel igjen understreke: Vår innsats på dette området spenner over så mange arbeidsområder – forebygging via humanitær innsats, nedrustning, forhandlinger, tilrettlegging, megling, militær intervensjon, fredsbevarende styrker og gjenoppbyggingens ulike faser. Elementer som griper inn i hverandre.

Mye tyder på at stadig flere konflikter både er gjenstand for fredsforhandlinger, og avsluttes gjennom samtaler og påfølgende fredsavtaler, enn konflikter som ”løses” gjennom militær seier for den ene part. Jeg mener dette er positivt. Og det kaller på alle med vilje og kapasitet til å bidra, slik at innsats for bileggelse av konflikter, fredsforhandlinger og sikring av freden blir bedre og mer effektiv. Det er altså ikke snakk om at noe skal vinnes – men løses. Mekling har de siste årene bidratt til konfliktløsning i så forskjellige sammenhenger som i Aceh, Nord-Irland, Sudan, Elfenbenskysten og Kenya. Men det er grunn til bekymring – og det er mange debatter om dette – at mange fredsavtaler er skjøre og at det er fare for tilbakefall til krig. Slik mange frykter i Sudan.

Norges ”resultatliste” er også sammensatt, i den grad det gir mening å hente ut én enkelt konflikt og måle Norges ene, avgrensede rolle. For i de fleste sammenhenger er den avgrenset, den er en del av en større og bredere innsats av flere.

La oss kort omtale noen eksempler:

Først – Midtøsten: Historien for Norges del sluttet jo ikke med Oslo-avtalen. Ja, jeg har sagt det før og gjentar gjerne; det hersker en slags ”nostalgi” – ikke minst i media – rundt Norges såkalte rolle i Midtøsten. Men ingen slik rolle er statisk. Den formes og blir til i en historisk kontekst – og det er mange involverte parter og aktører.

Forarbeidet til Oslo-avtalen handlet om tilrettelegging av samtaler. Det er ikke vår rolle i dag. Men vel så viktig: Vårt ansvar i dag er å samordne tiltak for økonomisk utvikling i Palestina, som leder for giverlandsgruppen AHLC. Og vi er tydelig på det. Dette er avgjørende arbeid for å opprettholde troen og visjonen for politiske løsninger i enhver tenkelig fremtidig fredsavtale. I AHLC er både israelere og palestinske myndigheter sammen med de ledende giverne. Dette gir oss samtidig fortløpende innsikt og et inntak som viser seg av verdi i forsøkene på å skape fred.  

Et annet eksempel: Sri Lanka – som minner oss om en grunnleggende realitet: At det er partene som bærer hovedansvaret. Dette var vårt budskap da norske forhandlere kunne bistå med en våpenstillstandsavtale i 2002: At det var partene som måtte ta ansvaret for en politisk prosess som da åpnet seg for en politisk løsning. Så valgte de annerledes. Men vi formidlet det samme budskapet da partene valgte krigen – at også det er deres ansvar, vi har ikke maktmidler til å hindre det – de må bære ansvaret også når det handler om en nedside.

Vi kan hente mye lærdom fra vårt engasjement på Sri Lanka. Det vil jeg være tydelig på. Erik Solheim og jeg har lagt ut for anbud en omfattende evaluering av det norske engasjementet i fredsprosessen, som pågikk i flere år, under skiftende regjeringer. Vi vil vite mer, få inn flere perspektiver og se hvilke erfaringer vi kan ta med til andre konfliktområder.

Og når det gjelder Haiti: Belgiske konsulenter har evaluert vår innsats for fredsbygging Haiti i tiåret fra 1998 og fremover. Evalueringen er entydig positiv; den konkluderer med at vi bidro til fred og stabilitet, at vi spilte effektivt på uformelle aktører og organisasjoner, og at vi innordnet oss godt i forhold til andre bistandsaktører. Ja, fleksibilitet og risikovilje er, generelt sett, faktorer som ofte trekkes frem som positive i norsk bistand, så vel som i fredsinnsats.

*****

Så – igjen – til konteksten: Hva gjør vi egentlig når vi bidrar – direkte – til konfliktløsning og fred?

Et overordnet mål er å bidra til at stridende parter finner fredelige løsninger på konflikter slik at de ikke utvikler seg til væpnet kamp. Eller i alle fall å bidra til å trekke ned mot et lavere voldsnivå. Og fra vold til politiske løsninger.

Virkemiddelet er kontakt – dialog – basert på tillit: Å legge til rette for en prosess partene selv tar ansvar for og noen gang administrerer. Eller at vi selv styrer, mekler, søker å påvirke partene direkte. Ulike virkemidler, ulike måter.

Noen eksempler:

For det første – når det gjelder formelle og uformelle tilretteleggerroller i fredsprosesser:

Sri Lanka og Filippinene: Her har Norge hatt eller har formelle roller på vegne av partene i en fredsprosess. Omfattende engasjementer hvor tilretteleggeren – vi – har brukt mye tid med hver av partene for å utvikle posisjoner – gode skritt på veien mot en løsning av konflikten. I flere andre land arbeider Norge mer uformelt, og noen ganger helt utenfor offentlighetens søkelys, for å bringe partene til forhandlingsbordet.

For det andre: Vi skaper resultater gjennom andre aktørers innsats for konfliktløsning: Siden tidlig på 1990-tallet har antallet aktører innen dette fagfeltet konfliktløsning og fredsmekling økt betydelig. Ved hjelp av kontinuitet, kompetanse og strategiske finansielle ressurser, er Norge en ettertraktet partner en rekke steder hvor andre aktører spiller hovedrollen. Langsiktig norsk politikk inngir tillit, vi tar ansvar i både gode og mindre gode dager, og ved skiftende regjeringer her hjemme.

I Kenya under konflikten etter valget i 2007, finansierte Norge Kofi Annans meklingsarbeid i en akutt situasjon. Hans arbeid stagget volden og bidro til en kenyansk samlingsregjering. Betydningen av dette samarbeidet understreket Kofi Annan da jeg møtte ham i Kampala i forrige uke.

For det tredje: Vi har over flere år arbeidet systematisk for å investere i kunnskapsutvikling og nettverk som vi kan trekke på i norske eller norsk-støttede initiativer for å løse konflikter. Tidlig på 2000-tallet ble det etablert en egen seksjon for fred og forsoning i UD. Hensikten har vært å samle trådene, bygge kompetanse systematisk og gi et ansikt utad mot miljøer i Norge og utlandet med kunnskap og engasjement i fredsprosesser. Gjennom støtte og samarbeid med institusjoner som arbeider med konfliktløsning verden over, har vi lært og bidratt til bedre data og forståelse av forutsetninger for fredelig løsning på konflikter. Jeg har erfart dette gjennom mine år i UD – det formes et sterkere faglig nettverk av tilsvarende miljøer – og det har vi gjennomgående stor nytte av.

For det fjerde: Omfattende involvering av norske utenriksstasjoner. Disse spiller en nøkkelrolle i alle konfliktområdene Norge er engasjert. Stasjonene er jo UDs komparative fortrinn. De er våre øyne og ører – og våre stemmer – ute. De bygger opp lokal kompetanse og lokale nettverk, og de bidrar med løpende informasjon og analyser – noe som er helt avgjørende for norsk innsats. Og så er det dette: Den omfattende norske støtten gjennom sivilsamfunnet i konfliktområder ville også ha vært umulig å gjennomføre ansvarlig uten stasjonenes kontaktnett og oppfølging der ute.

For det femte: ”Stille prosesser”:

Norge er direkte eller indirekte involvert i en del stille prosesser hvor siktemålet er å få til kanaler mellom parter som ikke ønsker offentlighet rundt samtalene. Dette er arbeidskrevende tiltak – og spennende så det holder. De reiser særlige utfordringer når det gjelder risiko. Og det er et dilemma – ja, vi erkjenner det – at mye av dette arbeidet – som i en gitt situasjon kan ha stor betydning – nettopp ikke skal synliggjøres – og at vi dermed bevisst må ”underkommunisere” både arbeidet og resultatene av denne typen arbeid.

For det sjette: Dialog:

Et utskjelt ord – et slitt begrep – karikaturens yndling?

Jeg kan like godt gjenta: For meg er dialog et honnørord. Fordi: Dialog har to motsatser – taushet og monolog. I få sammenhenger er disse to å foretrekke. Essensen i våre bidrag til konfliktløsning vil alltid være dialog. Uformell dialog som leder frem mot formelle forhandlinger. Strukturert dialog i forhandlinger mellom partene.

Dialog kan være problematisk og det kan være krevende. Hvorfor belønne væpnede grupper med tilbud om samtaler? Tjener ikke våpenhviler og endeløst diplomati bare til at opprørere og udemokratiske regimer vinner tid? Vi må erkjenne dilemmaene.

Argumentene er reelle, men de fører ikke særlig langt. Vil vi at ekstremister og opprørsgrupper skal velge en politisk vei – politikk og ikke vold – ja da må vi holde de politiske kanalene åpne, formidle det budskapet. Vi må tydeliggjøre veien ut av vold og inn i politikk.

Men det betyr ikke at det ikke kan utøves press. Dette er jo en linje i forhold til Iran. Sanksjoner – ja, men også åpenhet for dialog. Åpen dør – og sanksjoner.

Derfor mener jeg det er viktig at vi har utsendinger som opprettholder kontakt med Hamas i Palestina og Hizbollah i Libanon. Derfor er det stadig flere som nå går inn for samtaler med ledelsen for Taliban i Afghanistan. Ikke på en måte som politisk anerkjenner eller legitimerer uakseptable handlinger. Men på en måte som tydeliggjør hva som vil kreves for en politisk løsning.

Og så er det dette: Dialog er ikke svakhet, ikke ettergivenhet eller føyelighet. Tvert imot: Det er å forhandle på et tydelig grunnlag, verdiforankret og gjennomtenkt – og fremfor alt: Fordi alternativet – som jeg ofte sier det – i de fleste tilfellene er dårlig.

For det sjuende: Norge er ikke nøytral. For meg er det vel bare Røde Kors som har det som mål. Vi tar stilling. Som i FN, under innlegg og avstemninger, resolusjoner. Men i en utvalgt prosess, der vi bistår to parter, kan det hende at vi er varsomme med å velge side. Det har med timing, troverdighet og sammenheng å gjøre.

*****

Om et par dager samler vi nærmere 100 freds- og konfliktløsningsaktører fra hele verden til det årlige Oslo Forum for fredsmeklere. Det er åttende gang – hvert år siden 2003 – samles vi i denne kretsen. Formålet er det samme: Å utveksle kunnskap og erfaringer fra ulike konfliktområder, i samtaler mellom politikere, eksperter fra forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner, diplomater – ja, et spennende fellesskap. Ja, i år kommer f.eks. den tyrkiske utenriksministeren.

Hva vet vi om hva som fungerer i konfliktløsningsarbeid – og hva som ikke fungerer?

Er det trekk ved fredsavtaler som er mer sårbare enn andre for undergraving og oppblomstring av selve konfliktene?

Hvordan balansere rettsforfølging av overgrep opp mot ønsket om fremdrift i fredsprosesser?

Hva er nødvendige forutsetninger for forsoning?

En interessant utvikling de siste årene er fremvekst av nye aktører med sterkt engasjement i fredsprosesser – flere av dem kommer til Oslo til uken. Det blir diskusjoner om Midtøsten, Irak, Sudan og Afghanistan. Avtalen som Tyrkia og Brasil nylig fremforhandlet vedrørende Iran, viser sprengkraften i disse aktørenes fremmarsj i internasjonalt diplomati – og på andre arenaer.

Vårt freds- og forsoningsengasjement gir oss med andre ord innsikt og inngrep i et bredere nettverk – som en sideeffekt av engasjementet. Det er et uttrykk for globalisering i rivende tempo, med utfordringer både på styrkeforhold, innhold og prosess i aktuelle konfliktområder.

Noen ser problemer i dette. Jeg er mer opptatt av det positive – at kommende stormakter engasjerer seg. Det motsatte – utmelding og isolasjon – ville virkelig ha vært bekymringsfullt, tror jeg.

*****

Hva skiller seg ut som områder der Norge er en etterspurt partner? Hva har utviklet seg som vårt varemerke, vårt kjennetegn? Noen refleksjoner rundt dette:

For det første: Det står bred politisk støtte bak norsk engasjement. Det sikrer avgjørende kontinuitet og forutsigbarhet. En sittende regjering har til nå kunnet påregne at neste regjering vil følge opp i samme hovedspor. Det motsatte ville raskt ha spilt oss ut av banen i mange fredsprosesser. Norge har fleksible finansielle midler som kan settes inn raskt etter behov. Det er tett samarbeid mellom utenriks- og utviklingspolitikken både om mål og virkemidler.

For det andre: Etablert kompetanse, gjennom bevisst arbeid i snart 20 år. Vi har omfattende nærvær i konfliktområder, i kraft av nettverket av ambassader, bistandsvirksomhet, humanitære innsatser, som jeg nevnte tidligere. Vi har betydelige nettverks- og samarbeidsstrukturer her hjemme og globalt, ikke minst i FN-sammenhenger – men også med historiske kanaler til større og mektige stater som i de aller fleste tilfellene enten er engasjerte fra starten av eller vil komme til å bli det under prosessenes gang.

For det tredje: Det er også et godt samarbeid i Norge mellom myndigheter, forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner. Jeg er bevisst på fallgruvene her og kjenner kritikken mot det noen kaller det norske ”godhetsregimet” – og tar gjerne en debatt om nettopp dette.

For det fjerde: Risikovilje. Vilje til å tenke langsiktig og satse i viktige prosjekter og prosesser med betydelig risiko for ikke å lykkes. Å være engasjert, betyr som oftest en risiko.

For det femte: Upartiskhet og lite egeninteresse. Fravær av kolonihistorie og av politiske og økonomiske interesser som kunne skape tvil om vårt politiske engasjement. Selvfølgelig har Norge som nasjon f.eks. energiinteresser, men dette skal ikke blandes med et politisk engasjement for konfliktløsning; her må vi finne balansegangen. I all hovedsak en klar oppfatning hos partene av hvem Norge er og hva vi står for.

For det sjette: Evne og vilje til å håndtere stille, fortrolige og hemmelige prosesser – når det trengs – slik at parter kan bygge tillit, utenfor blant annet medias søkelys.

Dette vil jeg kalle helheten i Norges kompetanseprofil – om man vil.

*****

Kjære forsamling,

Tilbake til det store bildet. Mange ulike sider ved norsk utenrikspolitikk bidrar til å forebygge krig, lindre nød mens konflikter pågår, løse konflikter og ikke minst å gjenoppbygge krigstrette samfunn når fred er kommet i stand. Kumulativt er det godt mulig at alle disse – mer indirekte – tilnærmingene har større effekt enn all direkte innsats for konfliktløsning. De er en del av bildet.

Ta sikkerhetspolitikken:

Norsk engasjement for konfliktløsning, fred og forsoning blir mer og mer relevant også for norsk sikkerhetspolitikk faglig sett. Drøftingen av dette var et sentralt tema i Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009) og behandlingen av den. Hvor nettopp trusler via ekstern ustabilitet ble løftet frem som en av de viktigste sikkerhetsutfordringene for Norge i tiden fremover, altså sikkerhetspolitikk for det 21. århundre, for globaliseringens tidsalder.

Ett sikkerhetspolitisk perspektiv er dette: Norsk politikk for konfliktløsning er ikke pasifistisk. Og som jeg nevnte, Norge er ikke nøytral. Vi har et militært forsvar som skal sikre vår egen fysiske sikkerhet, vi er med i en politisk militær allianse for samme formål.

Konflikt er en iboende del av ethvert samfunns utvikling. Det er de ødeleggende, voldelige konfliktene med uskyldige ofre vi har fokus på. Denne politikken bygger på den enkelte stats legitime rett til å forsvare seg med militære midler.

Sammen med andre land har vi markert klar skepsis til Sri Lankas ensidig militære strategi for såkalt å løse tamilproblemet. Men vi underslår ikke regjeringers suverene rett til bruk av de maktmidler man råder over, for å opprettholde sikkerhet, lov og orden innenfor de rammer landets grunnlov og de universelle menneskerettighetene setter. Likevel støtter vi som kjent FNs generalsekretærs krav om en uavhengig granskning av krigens siste fase.

I Afghanistan er vi – det internasjonale samfunn – invitert av landets legitime myndigheter til å søke, med militære maktmidler, å slå tilbake opprørsgrupper. Operasjonen, som ledes av NATO/ISAF, med USA i en førende rolle, har opplæring av nasjonale militære styrker og politi som sentralt element. Det handler om sikkerhet.

Samtidig illustrerer Afghanistan til fulle – for meg – at kampen ikke kan vinnes med militære midler alene. Løsningen må være politisk. Og omfattende sivil innsats er vel så viktig. Poenget er at vi ikke kan se det ene uten i sammenheng med det andre. Tiltak over en bred, sivil front er nødvendig for å demonstrere for Afghanistans krigsherjede befolkning at sikkerhet, fred og utvikling er mulig. Og at en legitim stat kan levere, støttet av det internasjonale samfunn.

Vi er ikke alene, mener jeg, om en slik analyse. President Obamas nye sikkerhetspolitiske strategi demonstrerer en fornyet vilje fra amerikansk side til å bruke et bredt sett av virkemidler for å trygge sikkerheten, og hvor engasjementspolitikken – i bred forstand – har en sentral plass. Strategien erkjenner også at USA bare kan nå sine sikkerhetspolitiske mål gjennom felles innsats med allierte og verdenssamfunnet som helhet.

Dette illustrerer for meg et grunnleggende poeng, for igjen å vise til Stortingsmelding nr. 15 (2008-2009): Engasjementspolitikken står ikke i motsetning til realpolitikk eller interessebasert sikkerhetspolitikk. De veves – slik jeg ser det – stadig tettere sammen. 

****

Et hovedpoeng for meg er derfor dette: Engasjementspolitikken gir ramme og metode for en integrert utenriks- og utviklingspolitikk.

Ja, begrepet engasjementspolitikk er et forsøk på å favne tiltak hvor vi bruker hele bredden i vårt utenrikspolitiske apparat, bistandsmidler, kunnskap, nettverk og vilje – til å ta politisk risiko, for å få til endringer internasjonalt. Endringer som er i tråd med universelle verdier som ivaretakelse av humanitære prinsipper, styrking av menneskerettighetene, ruste ned, bilegge konflikter. Norsk bistandsarbeid og humanitær innsats er del av denne engasjementspolitikken: 

Kortversjonen – oppsummert med noen eksempler:

I stedet for bare å gi nødhjelp til en krigsrammet befolkning – eller riktigere: i tillegg til det – så kan vi arbeide for å få stanset krigshandlingene gjennom freds- og forsoningstiltak.

I stedet for bare å kjøpe proteser og lindre, kan vi søke å få internasjonal oppslutning om forbud mot antipersonellminer og klasevåpen – noe vi har lyktes godt med.

I stedet for bare å godta at naturressurser blir opphav til korrupsjon og konflikt, kan vi – basert på norske erfaringer – bruke programmet Olje for utvikling til å bidra med gode løsninger på konfliktforhold rundt energispørsmål. Sudan er ett eksempel.

Og vi kan støtte internasjonal kapasitetsbygging – fra FN til den afrikanske union AU, som jeg besøkte i forrige uke. Norge var fødselshjelper for og er med og finansierer FNs fredsbyggingskommisjon. Kofi Annan etablerte kommisjonen i 2006 som svar på ”store hull” i det internasjonale samfunns evne til å bistå land som nylig er kommet ut av konflikt. Det faktum at en rekke slike ”post-konflikt-land” opplever tilbakefall til væpnet konflikt i løpet av få år, var en viktig motivasjon for kommisjonen. Den illustrerer bare ett av mange områder hvor vi støtter opp om FNs fredsinnsats.   

*****

Til slutt: La meg kort presentere noen flere dilemmaer og utfordringer, som vi er oss bevisst og som er en del av vår politiske tenkning på dette feltet og som hører hjemme i en kritisk debatt av erfaringer og muligheter. Dilemmaene holder oss våkne og tvinger oss til å sjekke kursen.

For det første: Går et omfattende engasjement for konfliktløsning på bekostning av andre norske interesser? For eksempel på bekostning av norsk sikkerhet? Jeg hører noen si det.

Jeg mener nei. For meg er vårt globale engasjement for konfliktløsning kostnadseffektiv og fremtidstrettet sikkerhetspolitikk. Hvor mye ressurser vi skal bruke på det norske forsvaret, er en viktig – men helt annen diskusjon.

I en verden i endring, med nye maktpoler og interessekonstellasjoner, kreves en skjerpet utenrikspolitisk analyse. Vi må forstå de nye driverne. Jeg vil våge å påstå at det er få ting som har bidratt mer til å spisse norsk utenrikspolitisk forståelse av de reelle globale maktforhold, enn vårt aktive engasjement for konfliktløsning. I dette arbeidet er det helt avgjørende å skjønne hvilke regionale og globale interesser som spiller inn i konfliktene, hvordan de virker inn. 

Et annet dilemma: Rettferdighetshensyn versus behovet fremdrift i fredsprosesser:

Det er velkjent at straffeforfølging av involverte i voldelige konflikter utfordrer arbeidet i prosesser for å skape fred og forsoning mellom krigførende parter. Noen spør: Er det strategisk klokt å sikte en statssjef eller hærsjef for folkemord hvis de samme personene sitter med nøklene til en mulig fred? Ja, det er et godt spørsmål.

Eller dette: Jeg mottok nylig en kraftig bekymringsmelding fra Amnesty International om hva det egentlig vil si å skulle forhandle med Taliban: Kan vi skape en inkluderende løsning uten å ta med krigsherrer med hundrevis av uskyldige liv på samvittigheten?

Og: Det finnes ingen enkle svar. Men min mening vil være å avvise at vi må velge mellom rettferdighet og fred. Vi må jobbe for begge deler.

Det er – uansett – det internasjonale samfunnets plikt å holde opp rettighetsperspektivet og rettferdighetsperspektivet. Ikke minst kvinner og jenters rettigheter. Og arbeide for at selv nesten ødelagte samfunn – som det afghanske – bygger opp, stein for stein, det helt essensielle normverket som ethvert samfunn trenger, som grunnpilarer – både for rettssikkerhet og forsoning mellom tidligere fiender.

For det tredje – til spørsmål som: Forlenger vi krigen? Oppmuntrer vi stadig nye grupper til voldelig kamp? Former vi urealistiske forventninger – som neppe kan gi stabile statsløsninger? Skaper vi skjøre fredsløsninger som raskt avløses igjen av våpnenes tale?

Ett svar på noen av disse dilemmaene, er at vår rolle i fredsprosesser alltid skal forankres godt hos både eksisterende myndigheter og hos den eller de grupperinger som kjemper mot myndighetene. Igjen – meget sjelden vil Norge ha makt eller midler til å forlenge noe som helst. Partene har styringen.

En fordel – for å si det slik – ved Norge som statlig aktør i fredsprosesser, i motsetning til private aktører, er at vi ikke spenner opp urealistiske forventninger om enkeltgruppers muligheter til å vinne frem ved væpnet kamp. Gjennom vår støtte til sivilt samfunn, demokratiutvikling og statsbygging, styrker vi samfunnets egen evne til å håndtere konflikter.

Et fjerde hovedspørsmål: Legitimerer vi udemokratiske krefter?

Spørsmålet aktualiseres i dagens diskurs om forhandlinger med afghansk Taliban. Den dominerende holdningen – inntil nylig – har vært: Nei, Taliban er regjeringens og Nato/Isafs hovedfiende, og det å signalisere vilje til forhandlinger ville være å gi dem lillefingeren med risiko for å miste hele hånden. Altså først surge, svekke dem sterkt militært, så eventuelt forhandlinger – når de innser at slaget er tapt.

Men så er det dette: Forståelsen av det komplekse, politisk-strategiske landskapet i Afghanistan, av dynamikken i Taliban og mellom Taliban og andre opprørsgrupper, og av selve situasjonen på bakken militært – alt dette og mer til har bidratt til å endre bildet. Mange begynner nå å tenke det utenkelige: Er det mulig å ansvarliggjøre Taliban gjennom forhandlinger? Få dem til å bryte kategorisk med Al-Qaida? Å bygge videre på dem som først og fremst har en nasjonal afghansk agenda?

Alt dette er tema på Oslo Forum som starter i neste uke.

Mange av dagens farligste konflikter pågår i muslimske land, og med religion og tolkning av religion som ingredienser. Pakistan, Afghanistan, Somalia, Jemen, Sudan – for å nevne de mest akutte. I mange av dagens farligste konflikter brukes et religiøst språk for å legitimere vold. Det betyr ikke at religion er kjernen i konflikten. Ei heller årsak til den. Men vi ser at det religiøse språket bidrar til å skjerpe frontene. Og det understreker at også vi – som har søkt å vaske religion ut av politikken gjennom århundrene – må gjøre leksene og forstå hvilken driver dette nå er i mange sammenhenger.

Polariseringen mellom Vesten og den muslimske verden må motvirkes. Men for å få til dette, må vi gå bredt ut. Vi må styrke vår kunnskap om islam. Vi må styrke vår kontakt med innflytelsesrike islamske aktører. Politiske former for islam har bred folkelig oppslutning i store deler av verden. I noen land utgjør islamistgrupper en sterk og fredelig opposisjon til autoritære regimer. I andre tilfeller benytter de voldelig midler.

Vi må motarbeide at de ekstreme grupperingene får sette agendaen. Vi må ikke overlate FNs talerstoler til autoritære ledere som får råde grunnen alene fordi vi selv velger å holde oss borte. Islamistgrupper og partier som velger fredelig virkemidler i sitt arbeid må tas på alvor – som politiske aktører. Selv om vi i mange tilfeller ikke deler synspunktene. Eller kanskje nettopp derfor.

Helt til sist, bare for å avlive myten, dersom den skulle leve noe sted; vi er ikke engasjert i freds- og forsoningspolitikk fordi nordmenn er spesielt ”fredelige” eller spesielt ”gode”. Vi engasjerer oss fordi Norge har en mulighet. En posisjon. Et økonomisk og politisk overskudd til å ta medansvar.

Jeg mener vi har utnyttet dette mulighetsrommet gjennom de siste 10-20 årene. Og at vi kan bli enda bedre i årene som kommer. Derfor hilser jeg debatten velkommen.